Jeg er i sjokk.
Det prøver å synke inn, men det går tregt.
Aldri hadde jeg trodd en dag som denne skulle komme, men hvordan kunne jeg ungå det? I lengden?
Jeg har hatt flaks altfor lenge som det er.
Så idag var altså dagen hvor jeg skulle bli satt til veggs med min egen frykt.
Tankene kverner om en utvei, men jeg finner ingen.
Det er to ting å gjøre, kun to ting slik jeg ser det...
Den ene er å flykte, eller rett å slett å leve med det.
Jeg skal innrømme at flykt frister veldig, men så er ikke meg å gjøre det, så det blir å finne ut hvordan jeg skal klare takle dette uten at det skal gå for mye innpå meg, og uten at det skal gå utover mitt liv som jeg har det nå.
Jeg hadde en ganske fin dag i dag fram til jeg skulle hente minste gutten i barnehagen.
Det var der, i barnehagen jeg opplevde det verste jeg kan tenke meg.
Det har begynt en ny liten søt jente i avdelingen til sønnen min.
Herlig liten solstråle, men hun har ikke gått der så lenge, vi snakker et par uker toppen.
Jeg hentet sønnen min samntidig som hun jenta ble hentet, av faren.
Og faren hennes gir meg frysninger og hjertebank og angst langt ned i tærne.
Faren hennes er den mannen som voldtok meg for mange, mange år siden.
Så det var her jeg skulle treffe på ham, og her skal jeg gjerne treffe på han hver dag, kanskje to ganger til dagen til og med i minst et år framover.
Jeg trodde jeg skulle falle om da jeg så ham, jeg pilte avgårde som en skremt liten mus.
Ja, det er nettop slik jeg føler det i nærheten av ham, en liten mus, og han er den store, sultne katten.
Inn i barnehagen pilte jeg... Men det hjalp jo ikke stort, da han faktisk skulle inn han også.
I dag klarte jeg å komme meg ut uten å måte se på ham, eller snakke med ham, men jeg er sikker på at jeg så ganske redd ut, så jeg valgte å vinke fort hade til de som jobber der for så å løpe det forteste jeg kunne...
Det var idag, men hva med i morgen? Og dagen etter det?
Mest av alt har jeg lyst til å ta sønnen min ut av barnehagen å få ham inn i en ny. Men det blir helt feil.
Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre.
Men dette er fryktelig.
Jeg vet ikke om jeg orker denne angsten for å treffe ham hver dag.
-------------------------------------------------------------
For de som ikke har lest historien om voldtekten så er den å lese her
ånei lene!!:( av alle plasser..!
SvarSlettEg vett :((
SvarSletteg får prøve igjen.. husker ikke helt ka eg skreiv, men det var en lang stil med gode ord :(
SvarSlettdette handler om å krysse en bro, en bro som er vanskelig å krysse fordi angsten, reddselen og frykten e så sterk, men det gjelder å bite tennene godt sammen spise de svære kamelene og prøve å holde hodet godt hevet. For Lene, det er ingen som sier at du må se på han eller snakke med han. det e veldig lett for meg og alle andre og si, for vi står jo ikke i den gryten, men klarer du det en dag, så e du på god vei å krysse den broen som e så lang stor og falleferdig. og kanskje du oppdager det at det ikke e så vanskelig alikevel. eg har opplevd at eg ikke vil gå på jobb fordi at noen arbeidskolegaer ikke har tålt trynet på meg og laget dagene mine sure, og eg har følt meg så liten og ubetydlig, det kan ikke sammenlignes med deg, men poenget mitt e at hvis du holder hodet ditt høyt hevet og later som at dette fikser du, du har ikke gjort noe gale, og den som egentlig skal skjems e han, så blir det litt lettere, og for hver dag, så blir det enda lettere.. det e ikke sikkert at du treffer på han.. det e ikke sikkert at han vil snakke med deg, og om han sier hei, vil det dermest ikke sakt at du må holde et foredrag, du få slenge et hei tilbake og konsentrere deg om ditt. kanskje du gruer deg mer enn nødvendig, ikke begyn å krig før det e noe krig,for då kommer du til slutt til å tape fordi at du brukte opp alle kreftene på noe som ikke var nødvendig. det e kanskje ikke dette du vil høre lene, og eg vet at du tenker at det eg no skriver e helt absurd fordi at eg som ikke e oppi grøten ikke kan forstå den frykten og angsten. men eg håper det ikke e helt bortkastet det eg skriver, og det vil bli lettere i enden av tunnellen.. stå på lene du e en sterk person med en ryggrad som stål, ikke tvil på deg selv.. dette e noe du vil klare å beskjempe ;) eg har troen på deg lene, og håper alt ordner seg til slutt.. han var nok sikkert like sjokkskadet som det du e, og sitter og sikkert med nesten samme angst som du.. han vet nok at han har gjort noe gale, så det e nok sikkert ikke så lett for han heller. stå på lene!!!!
ooff,så jævlig :(
SvarSlettlegger igjen klemmer til deg
Oj.. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg hadde helt sikkert tenk det samme som deg. Mye mulig jeg hadde sagt fra til joen også, bedt om å få flytta barnet over på en annen avdeling eller noe. det er jo ikke sånn hverdagen skal bli. Kjenner jeg er sinna her jeg sitter, for jeg har jo opplevd det samme selv, ikke det å møte vedkommende, men overgrep. Huff.. jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si...
SvarSlett:( jævla drittsekk! jeg tror jeg hadde byttet til en annen barnehage. du kan ikke leve hver dag i frykt.
SvarSlett