tirsdag 31. desember 2013

Nyttår 2014


Først og fremst vil jeg ønske alle et godt nytt år.
 Videre håper jeg at året (for min del) som kommer blir bedre enn året som nå snart er forbi.
Mye har skjedd året som er gått, og jeg kommer til å ha en oppsummering her inne i et innlegg snar, men ikke i dag.

Det har et stressende år, med vonde opplevelser, men også flere gode. Jeg har stiftet nye bekjentskap som jeg setter veldig pris på.
For å oppsummere veldig kort, noe er tapt, men noe er også vunnet.

Jeg kommer ikke til å ha noe nyttårsforsett, til det har jeg for mange mål som det er, jeg trenger ikke et nytt for å bli klar over hva jeg burde gjøre, eller hva jeg ønsker å strekke meg etter.
Så jeg møter det nye året uten noen forsetter, men forsetter på det jeg har begynt med.

Forhåpentligvis blir det et bra år.
Jeg har noen ønsker for året som kommer...
Jeg håper på mer søvn, og at min minste får seg bedre søvnrutiner.
Jeg håper min søster kommer hjem for godt og at hun begynner å etablere og stabilisere livet sitt her.
Jeg håper jeg består alle eksamenene mine.
Jeg håper jeg får en ordning på den dritt tannen som har skapt problemer i mange år...
Jeg håper jeg får se bestekompisen min Andreas mer året som kommer.
Egentlig så håper jeg å få mer tid til alle vennene mine
Jeg håper vi får en lang og fin ferie i år.
Jeg håper jeg blir ferdig med å male huset i sommer.
Jeg håper vinner i lotto og jeg håper at jeg kan bi kvitt den kroniske bihulebetennelsen min.

Det var noe av det jeg håper på for året 2014, men det er mer, mye mer, selvfølgelig.

Med det ønsker jeg dere et fantastisk nytt år!

torsdag 26. desember 2013

Å jul med din glede. Om julestress og juleglede

GOD JUL!
Ja, god jul, vel overstått jul, og alt det der.
Juletiden 2013 har vært mildt sagt hektisk!
Jeg visste det ble hektisk, men ikke så hektisk at jeg ikke fikk begynt på julebaksten før kl 2230 på lille julaften.
Å heller visste jeg ikke at jeg ikke skulle få klart huset til julaften. Klart som i juleryddet og juelvasket med julemiddag på G med freden senket når julegjester entret til julekos på julaften.
Neida, jeg visste det ikke, men jeg hadde da en liten aning på forhånd at vi denne desember ikke tålte særlig med uplanlagte hendelser.

Og selvsagt, med 3 barn, 2 jobber, 2 eksamener og 1 stykk hektisk julefeiring, ja det sier seg vel egentlig selv at det ikke går an til å planlegge i hver minste detalj.
egentlig var det en del av planen at alt ikke kom til  gå etter planen...? Av den enkle grunn så tar vi i dette huset en dag om gangen, og ofte er dagene redusert til logistikk, logistikk hvordan få ordnet ditt, hvordan få ordnet datt, unge syk? Ok, da får vi ordne det sånn.. Å har vi ikke barnevakt? Neivel, da får vi finne noe lurt.. Hva er det viktigste vi må gjøre idag?
Ja, sånn er det ofte.
Hverdagen vår er alt mellom  kontroll (litt kontroll) til fullstendig og kaos. Ofte en plass midt imelleom.
Skal jeg rangere hele desember måned, så vil jeg si at gjennomsnittlig så lå det på medium kaos.

Nå som det er sagt sa kan jeg jo si at det meste tross alt ble dratt i land, eksamener ble fullført, to av de er bestått, den siste faller ikke sensuren på før i januar.
Jobbing er gjennomført, med kun en dags sykefravær..på grunn av syk unge.
For ja, vi hadde sykdom, to omganger med sykdom, og selvfølgelig på det desidert minst passende tidspunktet. Helgen før jul, hvor alle rundt oss ordnet og styrte til jul og samboer og jeg selvfølgelig hadde jobbehelg. Ikke mange som kan passe syke unger da.
Så lillejulaften satt jeg her med syk minste gutt mens mellomste gutt også måtte akutt til tannlegen for  trekke en fortann. Dele mammafanget i to hadde vært greit, men det går ikke.
Og ja... Oppvaskmaskinen sluttet å virke lille lille julaften.. Så det ble jo en del merarbeid.

Syke barn ja.
En kan aldri planlegge det, men eg kan ta høyde for at det kan skje, når som helst, og gardere seg deretter. Hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg muligens aldri blitt ferdig utdannet sykepleier i først omgang. Sykdom og andre uforutsette ting som gjelder barn er ikke lett å ta med i planleggeomg, men alikevell må en.

Alt dette førte jo som nevnt til at jeg lille julaften kl2230 begynte å bake vørterbrød (som vil skulle ha til frokost 1 juledag). Sa jeg var ikke i seng før kl 0330.
Julaften jobber samboer, av den grunn begynte jeg på maten veldig tidlig, for ellers hadde jeg aldri bitt ferdig, for en syk liten gutt hang konstant rundt den ene foten min og hylte.
Det blir jo selvfølgelig alltid verre for de leie ungene når vi ikke har tid til dem, de merker jo godt det.
Da samboer kom hjem fra jobb, ble det julelunsj her, aka julegrøt/nissegrøt, noe som involverer en gjeng med nissekledde mennesker, og mandel i grøten og premie.

Da grøt var fortært, ble det litt julerydding, før julegjestene omsider rant inn dørene pg julekvelden kunne begynne.

I år var vi kun 7 stykker, en passe mengde mennesker.
Så julekvelden ble betydelig kortere enn i fjor da vi var 60% flere mennesker, hvor mange av de var barn.

Nei, det var koselig, men fantastisk DEILIG at julen nå er over.
Nå er det nyttårsaften som står for tur.

Ha en god jul videre folkens :)

onsdag 18. desember 2013

Hjemmelaget drops, naaam!

Det er ikke så mye juleforberedelser jeg har fått tid til dette ret, jeg har laget pepperkakehus og pyntet til jul. Juletreet er kjøpt inn, samt julemiddagen (siden vi skal feire hos oss i år..Også).
Drops har jeg derimot laget, 2kg drops, og mer skal det bli.
Foreløpig har jeg laget bringe-, eple- og appelsindrops, og de er alle veldig gode og sure.
Kanskje litt for sure, siden jeg fikk sår i ganen?

(Kommer med grunnoppskrift på drops nederst på siden).

De mørkerøde/lilla er bringebærdrops, de lyselilla er epledrops og de hvite og grønngule er appelsindrops.
Syns det er het greit at fargen ikke står til forventningen jeg :D
 Pakket inn blandet drops i fine poser og deler dem ut som en liten ekstra julegave.
Syns det er koselig, for de er faktisk ganske gode.
Men dessverre så best¨år de av nesten kun sukker, så at de er usunne er hekt sikkert.

 Smeltet sukker med farge oppi, klar til å bli blandet.
Det kan være greit å ikke ha med barn på akkurat denne blande prosessen da det er innihoppetauet VARMT.

 Det skal være så varmt som 162-163 grader, MAX 165 grader, er det høyere enn det er sjansen stor for at det brenner seg.
Termometer et must, tviler på at noen kan bedømme hvor varmt varmt sukker er, det tar jo litt tid også denne kokingen.
Panduro har i disse tider tilbud på et juledropskokesett. Veldig greit, da får du  alt du trenger.
Nesten ihvertfall, jeg er ikke helt enig i alle smakene som følger med.
Jeg har kjøpt bringebærsmak utennom, og skal kjøpe flere.
De som følger med er 
  • eple
  • appelsin
  • toffee
  • sjokolade
  • pepperminte



Standard oppskrift på drops med sukker:
  • 1dl vann
  • 5dl sukker
  • 2dl druesukker
  • smak (varierer hvor mye, som regel 1.5-2ml)
  • farge (varierer, du velger egentlig selv, ca 1,5ml)



tirsdag 17. desember 2013

Juhu! Endelig levert siste eksamen!

Da var den tredje og siste eksamenen levert for dette semesteret, det var rimelig deilig!
Følelsen av å levere en eksamen er magisk.
Nå håper jeg bare det blir like magisk å få karakterene, litt magi hadde ihvertfall vært ok.
Hehe, nei jeg tror det går veldig bra, ikke så lenge til det kommer svar på akkurat det.

Nå kunne jeg tenkt meg å sagt at jeg skulle slengt beina på bordet og bar nytt en lengre juleferie, men nei, for nå skal det jobbes før jul, og i romjulen.
Har fri en hel uke etter nyttår da,det blir godt, så da skal jeg slappe av da.
Bare synd det ikke går an å ta julebaksten og julevasken da, for jeg får jammen ikke mye tid nå før jul.
Fire netter med jobbing på sykehuset, og soving på dagen, litt kvalitetstid med familien før det bærer avgårde til jobb igjen, for det er sånn det er år en jobber natt.
Siden siste nattevakten før jul er natt til lille julaften, er det begrenset hva jeg får hjort.
Men sånn er det bare.

Uansett, det skal bli deilig å slippe å ha eksamen hengende over seg itilegg til jobbingen og julestyret, så på en måte blir det jo litt julefri også :D

søndag 15. desember 2013

Ser en ende på semesteret


Siste eksamen skal leveres om litt over et døgn.
Jeg er vel omtrent rett over halvveis i oppgaven, men endelig ser jeg en ende på det.
Det er mye tenking som skal til, og de siste dagene har jeg ikke gjort stort annet enn å gruble over "hva er det gode liv".
Og i filosofiens verden er ikke det bare bare.
For jeg kan ikke komme med egne tanker om saken, det blir all verdens filosofers tanker. Og da helst døde filosofer som er blitt til støv for flere hundre, ja tusen år siden.
Hva er det gode liv? Hva er lykke? Hva er livskvalitet? Og hva er dyder?
Store tanker blir til få ord.

Selv om jeg har mye igjen, så ser jeg nå enden på første semester, og forhåpentligvis får jeg levert denne 3dje eksamen på tirsdag.

Så nå gir jeg meg selv et usynlig klapp så skulderen og sier god jul!

torsdag 12. desember 2013

Den siste tiden har jeg vært veldig sliten


Jeg har sjelden opplevd det å vær ordentlig sliten.
Vi snakker ikke trøtt, men sliten.
jeg har faktisk ikke visst hva det vil si å vre skikkelig sliten før nå.
Jo, jeg har vært sliten, men aldri nærheten som dette.

For en ubehagelig følse.
Selvfølgelig har jeg mange baller i luften, og mange vil selvfølgelig si at jeg må slappe av, mulig det er rett, men jeg kjenner mine grenser.

Men det som gjør meg sliten, og det har jeg sagt før, så jeg skal på ingen måte utdype det.
Men ihvertfall så er det søvnunderskudd.
Det tar på å måtte våkne hver time å ikke få sove mer enn kanskje 4 timer hver natt i lang lang tid.
Jo jeg har sovet lite de siste årene, men aldri som dette, aldri få den dype søvnen. Jeg kjenner når jeg sover ( så jeg lurer på hvor god kvalitet det egentlig er på søvnen), at jeg bare ulmer på søvnoverflaten.

I det siste har dette gjort meg sliten.
En tung følelse i kroppen dominere, en trøthet som går inn til margen og søvn fjerner ikke denne slitenheten.
Jeg har store problemer med å sovne når jeg først legger meg, ironien er at det skyldes at jeg er for sliten til å slappe av, jeg er konstant på alerten.
Blodtrykket mitt har steget flere hakk, det er ikke på noen måte farlig høyt, men høyere enn jeg har hatt noen gang.
Det suser i hodet, og hodet verker konstant.

Over jul skal vi gjøre et skikkelig forsøk på å få husets sjef til å sove mer enn en time om gangen på natten.
Vi må sette av en del tid, flere netter på dette. Det går ikke nå når hverdagen er så hektisk
Så etter jul skal vi finne tid.

For dette går ikke.
Hadde vi fått søvn her i huset hadde alt andre stresset vårt bare vært stress som hadde vært mulig å håndtere.
Egentlig så har han nok bare vendt seg til å våkne ofte, og jeg har god tro på at vi kan venne han av med det, vi må bare ha tid og være konsekvente.

En ting jeg aldri glemmer


Den siste tiden har det vært oppe i media om barn og bursdagsfeiring, barn som ikke vil gå i bursdag til andre barn fordi de ikke er "populære", altså ikke likt av de andre barna.
Og barn som har bursdagsselkaper hvor det ikke dukker opp en eneste gjest, fordi ovennevnte grunn.

Dette er mobing, og må slås hardt ned på.
Av foreldre og skole/barnehage.
Jeg er sikker på at det går ann å nå inn til hver eneste barn, en må bare finne måten å forklare det på, så de forstår, så de føler det.
Foreldre og skole/barnehage er med på å forme barna, og selvfølgelig, barn formes også av sine venner.
Vi voksne MÅ og SKAL ta ansvar!
Vi kan ikke la barna våres vokse opp uten empati for sine medmennesker, husk at våre holdninger er med på forme våre små.
Jeg har personlig hørt noen temmelig dårlige holdninger av forldre, og jeg grøsser med tanken på det.
Jeg leste om en mor som sa til sønnen sin "selvfølgelig skal du ikke leke med barn du ikke liker".
Og jeg hørte en mor viske til sin datter da jeg hentet min sønn i barnehagen " du trenger ikke gå i bursdagen til .... om du ikke liker henne".

Det er en ting jeg ikke glemmer fra min sønns oppvekst, jeg er seriøs når jeg sier at jeg fortsatt får en vondt og ulmende klump i magen når jeg tenker på det, noe jeg gjør inni mellom, ikke ofte nå, det er jo 12 å siden, men det hender det dukker opp, og den dårlige samvittigheten skyller over meg som en bølge av skam.

Det hente da sønnen min var 4 år, og jeg husker det som om det var igår.
Noen av dere syns sikker det er ganske sært å huske dette så godt,  dere syns sikkert at jeg bare skal legge det fra meg og ikke tenke på det, for det er jo så lenge siden.
Men, det ga et varig inntrykk, så det er ikke så lett.

Hendelsen tar selvfølgelig for seg akkurat dette temaet, barn og bursdag og det å ikke være likt av de andre barna.

En dag i barnhagen lå det en innbydelse på plassen til sønnen min, det var en innbu\yldese alle barna fikk, for det var slik i barnehagen at skulle en feire en bursdag hadde barnehagen slått hardt ned på at alle skulle bli invitert. Enten de eller KUN jentene, eller KUN guttene. Det skulle ikke utelates noen, nettopp fordi ingen skulle føle seg utenfor.
Og sønnen min var klar til å gå i bursdag han, jeg spurte hva vi skulle kjøpe til denne gutten, og sønnen min hadde en klar ide, noe med pokemon, for det likte bursdagsbarnet.

Dagene gikk.
Og en dag da jeg ryddet rommet til sønnen min, fant jeg innbyldelsen som jeg tydeligvis hadde glemt.
Og utbrøt noe som "Åh nei, du skulle jo i bursdag på fredag, oj, det glemte jeg".
Sønnen min så opp på meg og sa, "ja det glemte du".
"Det var egentlig veldig dumt mamma, jeg hadde veldig lyst til å gå i den bursdagen, men ingen andre hadde lyst, så det var ingen i barnehagen som gikk i bursdagen og .... Var veldig lei seg dagen etter på i barnehegen".
Så fortsatte han " Det var veldig dumt mamma, jeg hadde veldig lyst å gå i bursdagen og gi han pokemonting, men jeg gikk ikke...For du glemte det mamma".

Selvfølgelig stod det på innbydelsen at vi måtte ringe hvis vi ikke kom, noe jeg ikke hadde gjort.. Og jeg tenkte i mitt stille sinn at moren sikkert hadde ventet oss.
Herremin, jeg ble virkelig orntlig lei meg og vurderte å ringe moren for å snakke med henne om dette, og gjerne invitere gutten bort, men jeg er skamfull når jeg sier at jeg aldri ringte.

Jeg glemmer det aldri.
Hverken det at jeg glemte det, min sønns blikk når han sa at ingen kom, og det at en stakkars gutt fikk en virkelig vondt opplevelse, og at jeg  var med på å gi den opplevelsen.

Etter det har jeg alltid vært veldig nøye med dette med bursdagsinnvitasjoner, og ringt i god tid hvis ungene mine ikke kan gå. Men mest av alt har jeg funnet tid til bursdagsfeiringer.
Selvom det ikke alltid går.

Jeg vet at jeg aldri kommer til å glemme den følelsen, men helt ærlig så syns jeg det er til pass for meg.

lørdag 7. desember 2013

Etter en lang natt på jobb..

Så måtte jeg grave fram bilen. Det var jo koselig å se på snøen lave ned da jeg var på jobb, men ikke fult så koselig å grave fram bilen, trøtt og kald tidlig på kvisten.

onsdag 4. desember 2013

Se der, julehuset 2013!

Julehuset for 2013 ferdige pyntet.
Så da er ihvertfall DEN julepynten oppe.
Ikke verst bare det.





Totalt fravær av døgnrytme


Døgnrytme?
Jeg tror jeg ganske sikkert kan si at en russ i verste russetid, har bedre søvnrytme enn meg.
Jeg har alltid følt at døgnet har manglet en time og to for å få det til å stemme.
Men nå er jeg kammen ikke sikker på hva som er opp og ned, eller begynnelse og slutt på et døgn, for jeg har ingen døgnrytme.
Psykiateren kommer til å påpeke ganske kraftig neste gang jeg skal dit, hvor veldig farlig dette er for meg. Jeg som er bipolar og trenger å sove på natten og fungere på dagen.
Hun mener så, og ifølge boka så er det jo sånn.

Men det hjelper ikke, jeg har ingen døgnrytme, jeg sover når jeg må og KAN, og fungerer alle de andre timene imimellom.
Men det er ikke bra, i lengden, jeg kjenner allerede at det ikke er bra. Ikke mangelen på døgnrytme, men kanskje mangelen, eller det veldige underskuddet på søvn.
Denne motren har fått lite søvn de siste 5 årene, men nå tar det gullpokal over alle gullpokaler.
Og fortsetter det som dette, så kjenner jeg at jeg kommer til å bli syk, jeg kommer til å vippe over kanten, som jeg balanserer på.
Etter 1,5t søvn i natt, og 4 igår (yey, jeg hadde jo eksamen og måtte sove litt), og 3 timer dagen før det... Så kjenner jeg at dette ikke er bra.
Idag har jeg vært fysisk dårlig, og skjelver fra topp til tå.

Men sånn er det nå en gang her for øyeblikket, jeg sover når jeg kan. Men i det siste så har det blitt slik at jeg ikke klarer å sovne når jeg først legger meg nedpå, for jeg vet det er så kort tid jeg får sove uansett. Så derfor klarer jeg ikke sove, for jeg vet jeg kommer til å våkne mer sliten enn da jeg sovnet.

Det ordner seg nok etterhvert, men hvis vi ikke får den ungen til å sove snart, så  må vi plasere ham vekk en periode :P
For vi får ham ihvertfall ikke til å sove noe særlig.
Siden han nå er 1,5 år, så er det virkelig på tide å begynne å sove.

Men det er ikke bare det, det er jeg som er dårlig til å legge meg, jeg om leser til eksamen, jeg som jobber med hjemmeeksamen hele natten, og sover et par timer på dagen, jeg som jobber natt, jeg som har tusen ting å gjøre på dagtid så jeg ikke har tid til å sove når jeg først kan..Eller jeg kan ikke, egentlig.
Hadde jeg bare hatt kveldene uten å måtte springe opp og ned for å gi minsten vann og roe ham, så hadde jeg fått jobbet litt, fått litt tid for meg selv, fått gjort litt av de tingene som må gjøres.








Pepperkakehus ano 2013 tar form

Det er blitt en tradisjon at vi lager pepperkakehus hver jul.
En av de koselige juletradisjonene jeg har presset på ungene for at jeg en gang i året skal få late som om jeg er arkitekt og byggmester og kunstner.. Og vet ikke jeg.
Ihvertfall så tegner jeg et nytt hus hvert år.
Tenkte at neste år kunne det kanskje bli et slott? Eller en borg?
Vi får se.
I år ble huset veeeldig stort.
Neo som resulterte i at alt  det godteriet keg hadde kjøpt kun holdt til å pynte taket.. Og til å mette mellomste i huset.

Så under her følger prosessen. Litt av den ihvertfall, vi ble jo ikke akkurat helt ferdige med pyntingen, men det får jeg legge ut siden.
Nærmere jul ;)

Under er det skåret ut en husvegg, med vinduer.
I vinduene legger jeg et par drops, sånn at når de smelter blir det fine vinduer.

 Her er noen av veggene, og pipe og dør klar. Venter bare på taket.
 ..Så siden jeg feilberegnet taklengden, ble det rett og slett utsatt, og huset lit sammen..Uten tak.
 Men jeg testet hvordan det så ut opplyst innenfra. Syns det ble bra med vinduene.
Men dessverre ser det ut som om noen har drevet herverk mot mitt stakkars pepperkakehus, fordi vinduene er knuste, ihvertfall sprukne.
Det var min egen feil, jeg måtte skjære på noen kanter  slik at de ble mer rette.

 Dette vinduet var ikke knust.
 Smelting av sukke.
Bare et lite tips, ikke kjenn med fingen oppi. Det er varmt.
Tenkte å nevne det, for det er flere som har gjort det.
Tror det blir sånn tankeløs ting.
Men jeg kan forsikre om at det er virkelig vondt, varmt smeltet sukker legger seg rundt fingen og bare gjør så veldig veldig vondt.
Jeg tok ikke oppi, men  jeg var litt uheldig med at det rent over fingrene mine nr jeg limte sammen.
 Se der ja, juletrærne tar også form :)
 PYNTING! Det gjør jeg sammen med mellomste. Det er ganske koselig.
Halvparten på huset, halvparten i munnen.
 Taket fikk vi ihvertfall pyntet, det var bra.
Syns det er fint jeg når det ser it som om det er bare blitt kastet godteri på.
Det skal være litt sånn.

Og ja, beste icingen/glasuren å bruke, lager du av stivpisket eggehvite med melis og en liten dasj med vann.
 Da har du god tid til å jobbe uten at den stivner, og den renner ikke , om du ikke vil ha den til å renne vel og merke. Da er det bare til å smøre tykt på.
 Så slik ble resultatet så langt, men det må mer pynting til. FInest va det ihvertfall når det var mørkt.
 Men lunne ikke være for mørkt, klarte jo ikke å ta bilde da :)


2 av 3 unnagjort!

I dag hadde jeg min andre eksamen før jul, nå er det bare en igjen.
Føles ganske greit i grunn.
Neste eksamen er som sagt en laaang en, en hele 7 dagers hjemmeeksamen,
helsefilosofi.
Kjekt, men tungt.
Så om en uke skal jeg sitte å bite negler å pløye gjennom to seriøst tykke bøker på engelsk og håpe at jeg klarer å få ned noe fornuftig.
Tenker det går nok greit.

Tror de eksamene jeg har hatt til nå har gått ganske greit. Vi får se.

søndag 1. desember 2013

Selfies! Et slags oppgjør mot truttmunner, glam og en tilsminket og forskjønnet hverdag

Selfies, det nye ordet.
Men ikke et nytt fenomen.
"selfie is a type of self-portrait photograph, typically taken with a hand-held digital camera or camera phone, and are usually taken in a slightly tilted manner" Hentet fra wikipedia".
Joda, flott det,
Jeg kan ikke si alle, men veldig mange har ihvertfall tatt en selfie...Eller 1000.
Selv har jeg noen, det skal innrømmes. 

Det jeg savner er selfies som viser det normale ansiktet, det uglamorøse, den usminkede hverdagen, den uten duckface, eller truttmunn om du vil (gaawd, jeg er så lei av duckface, hva er tingen? hoottie..Nottie).

Tenk om folk kunne vist hvordan de ser ut i hverdagen, eller bare tatt noen virkelig stygge selfies, DET hadde vært skikkelig festlig, noe man kunne le av istedet for å tenke.. "Å, enda et.."

Så her legger jeg ut noen virkelig vakre selfies.
Og det vises godt at jeg er virkelig blitzshy. Hvordan folk får til å ta selfies med blitz er meg en gåte...







fredag 29. november 2013

Billig tapet på ebay!

Kjøpte nylig denne billige og veldig fine tapeten på ebay. 608,- for 4 ruller, inkludert frakt.
Jeg kjøpte dem i en togang, pga toll og avgifter.
Rask levering, og tapeten var virkelig fin.
Vil anbefale dette, hjemme koster tapet flesk, jeg kjøpte i sommer 5 ruller for rundt 3000kr.

Tapeten skal henges opp på gangen, når jeg en dag får tid

Selger jeg kjøpte fra på ebay, HER





En liten pust i bakken...

Etter nattejobbing og eksamensskriving tar jeg idag en liten pause fra alt og bare slapper av.
En eksamen er levert, to gjenstår.
Men det blir bare en dag med avslapping, og bare delvis, for i helgen blir det eksamenslesing, så mye det går an når samboeren jobber helg.
Hele mandagen går med til eksamenslesing, så eksamen på tirsdag.
Krysser fingrene for at det går, om så bare akkurat, så holder det.
Selv om jeg i bunn og grunn har store forventninger til meg selv, så må jeg se mine egne begrensninger når jeg tross alt jobber og et fulltidsmamma, som første prioriteter.

Etter det er det nye jobbing, før det braker med en laaang hjemmeeksamen, hele 7 dager lang og sikkert like tung og vanskelig som den er lang.
Helsefilososfi.
Det blir nok mye natteskriving og lite søvn. Ihvertfall hvis minsten igjen skal bli syk.
MEN, jeg krysser fingrene for at han holder seg frisk.

Han har vært frisk i ca 2 uker nå, og utviklingen har  skutt fart.
Han har ikke begynt å gå, men løpe og snurre rundt, og bable og klatre noe helt vanvittig. Han har alltid vært klatremus, men nå tar det helt av.
Han kommer seg opp på kjøkkenbordet på de finurligste måter, selv om stolene er plasert vekk.
Og der er han kongen på haugen hvor han tar løpefart. Så han må passes skikkelig på.
Han er nå 17mndr, og har vært så mye syk at utviklingen rett og slett stoppet opp. Så det virker som han har tatt igjen mye.



tirsdag 26. november 2013

Barndomsminner!


Jeg kom over denne på lørdag som var, og fikk flashback til barndommen.
Så selvfølgelig måtte jeg kjøpe den!
Har ikke sett slike på mange, mange år, men kan jo vær jeg som ikke har lett også da.
Jeg ble ihvertfall glad, og tenkte at det var verdt å deles :)

Mitt uvirkelige jeg

Etter en intens bokjakt (en bok jeg trenger til hjemmeeksamen jeg holder på med), kom jeg over et gammelt dikt jeg skrev for mange år siden.
På en tid jeg virkelig slet med depresjon og angst.
Jeg har kommet en lang vei siden dette dette ble skrevet.
Men fortsatt sliter jeg med dette, det er ikke det, men jeg har utviklet meg til å takle det på en helt annen måte en den gang.
Og åpenhet rundt dette, og det å sette ord på det som er inni hjerte og inni hodet,  er det som har hjulpet og hjelper mest for å komme ut av mørket.

Diktet er sørgelig og ensomt, men slike følelser er nettopp disse to tingene, og mer.
___________________________________________

Mitt  uvirkelige jeg


Hodet mitt snurrer,
Hva er det som skjer?
Alt er så uvirkelig,
dette er ikke meg.

Jeg har lim under føttene,
alt går så sakte,

alt
og ingenting skjer.

Tusen tanker i hodet,
ingen bortsett fra en får tak.
Hvor ble jeg av, hvor for jeg hen?

Jeg er i en boble,

i et altfor trangt skall,
ingen når inn,
jeg når ikke ut.

Hvor lenge vil det vare?
Jeg er ikke redd,
jeg er livredd.

eg er i ensomt mørke
et skyggeland
en skyggenes dal
av mitt jeg.

Hjelp...
jeg vil ut...
Jeg vil hjem.

søndag 24. november 2013

Om å ikke glemme å ikke glemme


Eller kanskje jeg burde ha skrevet "Om å glemme å ikke å glemme"?
Men det blir litt feil, egentlig helt feil, selv om det kan virke som om det er det jeg mener.

Jeg snakker ikke om bilnøklene, eller lommeboken, eller andre saker og ting som du ksnskje legger på lure plasser, som senere viser seg å IKKE være nettopp slike lure plasser, for du an simpelthen ikke huske hvor denne lure plassen er.

Det jeg snakker om er minner.
Jeg har ikke tall på hvor mange øyeblikk jeg har opplevd med barna mine som jeg har lovet meg selv å aldri glemme.
Jeg har tenkt "dette glemmer jeg aldri", luktene, ordene, følelsene, ansiktsutrykk osv.. Alt skulle jeg huske.
Og jeg vet det, jeg husker det, men jeg husker bare ikke alt det jeg skulle huske med det, jeg husker bare at jeg skulle huske.
Mange slike øyeblikk har jeg i minnet, jeg har samlet på mange minner som jeg aldri må glemme, men de forsvinner, tiden visker det ut. Jo du sitter igjen med et minne, men det er blekt, ihvertfall iforhold til det minne du skulle huske.

Jeg merker det spesielt godt nå som jeg har en liten på snart 1,5år, utviklingen der går så utrolig fort, den ene dagen babler han babyspråk, den neste dagen former han små ord, den neste dagen gir ordene mening.
Ihvertfall føles det som om det går så fort.
Jeg er blitt veldig bevisst det nå, når jeg tenker på en opplevelse med ham som gjør at jeg tenker "dette kommer jeg aldri til å glemme, dette skal jeg ta godt vare på i hjernehvelvet mitt", jeg er blitt veldig bevisst på at det er nettopp det jeg ikke kommer til å gjøre, huske, minnes, ikke noe annet en noe blekt, som jeg over tid farger selv, av andre minner, tanker og seinere erfaringer.

Jeg vet dette, for jeg har jo to større barn.
Og jeg VET så innamri godt at jeg har glemt så mye jeg ikke noen gang skulle glemme.
Dette blir jeg så smertelig klar over akkurat dette når jeg opplever et slikt øyeblikk som jeg er sikker på jeg kommer til å huske.
Så vet jeg at jeg mest sannsynlig kommer til å glemme det.

Jeg kan gi et eksempel, opptil flere faktisk.
- Da mellomste gutten min var rundt 1 år, hadde han laget seg en helt egen liten melodilinje som han nynnet på, en liten snutt, som jeg aldri har hørt før, og siden han kun var med meg gjennom dagene, og jeg aldri har hørt den, så velger jeg å tro at han satte den sammen selv.
Jeg ble alltid veldig rørt når han nynnet dette, med den søteste babystemmen sin og helt i sine egen tanker.
Hver dag nynnet han, fram til han var ca rundt 2 år, det vil si 1 helt år.
Og jeg tenkte at jeg kom aldri til å glemme den melodien.
Men alt jeg husker er at han nynnet, men ikke hva.

Men verst er det for meg med eldstemann som nå er 16år, jeg vet det er så mange slike opplevelser, så mye fint og nært vi hadde, så mye latter vi delte, og så mange gode å spesielle stunder vi hadde sammen som jeg lovet meg selv å alltid huske.
Vel, minnebanken min er nesten tom... Jeg husker så utrolig lite. Det er skremmende, noen ganger lurer jeg på om det er meg det er noe galt med nettopp pga det, men det er ikke det.
Det er bare slik det er.

Jeg skulle gjerne husket hvordan stemmen hans hørtes ut når han var 2 år, eller 4 år, eller bare når han  ar 10år.
Eller den velsevoksne måten han snakket på når han var 3-4 år.
Eller alle de fantastiske historiene jeg vet han delte med meg.
Men alt jeg husker er at jeg ønsket å huske det.

Det er egentlig ganske trist, at disse tingene som er så fine, skal vi glemme,
vi skal bare sitte igjen med bruddstykker av minner..som veldig ofte blir farget av seinere hendelser og egne tanker osv.
Man tenker at når noe er så stort og fint, så burde man klare å huske det.
Men, det er ikke så lett.

Jeg er så glad for at vi har fotoapparat og filmkamera som kan være med å ta vare på disse minnene.
For gode minner er viktig å ha med seg, og det kan gjøre vondt nr du plutselig en dag innser at du ikke lenger husker det du absolutt aldri trodde du noen gang skulle glemme.
Jeg tror få er unike der, men  det vet jeg ikke med sikkerhet.

fredag 22. november 2013

Farmor vs. mormor? Mine rare tanker...

Den siste tiden har dette dukket opp i tankene mine.
Ikke bare innimellom, men det er noe jeg grubler på, så nå må jeg få det ut.
Ikke som et problem å løse, men mer en tanke å dele.

Jeg tror grunnen til at jeg har tenkt mye på dette er todelt;
jeg har en sønn som snart er like gammel som jeg var da jeg ble gravid med ham (absurd..!) (eller ikke..),
og jeg sitter her snart 35 år, med 3 gutter og det slår meg i fjeset, at jeg aldri vil bli en mormor (absurd, igjen..).
Aldri er et sterkt ord.
Det er et ord man sjeldent kan si med sikkerhet.
Så både det å si ordet ut høyt, og det å føle sannheten i det, er overveldende.
Men det er ingen sannhet enda, for en vet tross alt ikke hva framtiden bringer.

Slik det er nå, er ihvertfall utsikten for å bli mormor fraværende.
So what?!?! Tenker du sikkert.
Ihvertfall hvis du ikke har barn, eller gjerne du har små barn.. Eller kanskje er du faktisk en bestemor selv, det kan jeg ikke vite.
Men mange vil nok tenke akkurat dette.

Jeg har ingen sorg for at jeg ikke har fått noen jente, eller la oss snu det mer positivt.
Jeg kunne ikke vært stort mer fornøyd for de barna jeg har fått.
Og det, er en sannhet.
Så av den grunn har jeg aldri savnet noen jente, før nå.
Og det rare er at jeg ikke savner en datter for datterens egen skyld.
Nei, jeg savner det fordi jeg aldri vil bli en mormor.


Så til poenget her.
Farmor vs. mormor.
Nå skal jeg snakke rett fra levra og si at det første som dukker opp i hodet mitt når jeg tenker på disse to ordene;
Farmor, lite kontakt med barnebarn, avstand.
Mormor, kjærlig forhold til barnebarn, besøk, liten oppdragerrolle, godteri.
Den siste der slengte jeg bare på for spøk altså.
Men ja, disse følelsene ligger til bunns, men det betyr ikke at det er KUN de tankene jeg har.
Jeg ser jo,og tenker mye annet også.

Men jeg ser jo at dette er en gjenganger, og det var nettopp en avisartikkel om dette, at mormoren er vinneren og farmoren taperen når det gjelder barnebarna.
Og jeg blir faktisk veldig lei meg,  jeg kjenner på en følelse som tidligere har vært helt ukjent for meg, en følelse rettet mot framtidige barnebarn.
Som jeg håper jeg en gang får, men hest ikke før om 10 år ihvertfall.

For mange jenter som får barn, vil det være mest naturlig å ta kontakt med sin egen mor om det skulle være noe.
Mor går til mor. Mormor.
Noen vil kanskje gå til svigermor, men overvekten går nok til mor.
Mor er blitt oppdratt av en mor, og det vil vel være naturlig å gå dit hvis en er i tvil om noe, eller trenger støtte.
Det er også en sårbar periode, det å få barn, spesielt sitt første, man er sårbar for kritikk og det ukjente.
Og råd svigermor kommer med kan kanskje virke fjernt fra egen oppdragelse.
Noen får også en følelse av innblanding fra svigermor, og kan også søke avstand.

Det er vel en grunn til at svigermorvitsene har oppstått.

Tenk, jeg skal bli en svigermor en gang, og herremann, jeg må jo få denne jenta til å like meg, hun som skal være med gutten min, tenk om jeg ikke liker henne?
Ser dere poenget?
Jeg må jobbe for å oppnå innpass.
Alt satt på spissen, men jeg tenker på det, tydeligvis.
Sjansen er også dessverre stor for at "svigerdatter" kommer til å finne meg dominerende.
Jeg tror ingen som kjenner meg kan si noe annet.
Jeg tror ikke det er positivt i forhold til en svigerdatter som skal være mor til mine framtidige barnebarn.

Men, alt dette sagt, så er det jo også rom for individuelle forskjeller og det å skape sine nære forhold selv.
For det er jo hva man engang gjør det til.

....Og selvfølgelig, mine fremtidige svigerdøtre vil jo selvfølgelig se på meg som en god og snill, hjertevarm, snartenkt, klok svigermor som de aldri har noen tvil om kommer til å bli den beste bestemoren for nettopp deres barn.
Så egentlig er det ingen problem her i det heletatt ;)




Egenkomponert sjokoladekake med bringebær



Baking er ingen sak. Jeg følger egentlig sjeldent noen oppskrift lenger da jeg bare slumper sammen noe.
Jeg husker mange oppskrifter som er nedskrevet, og det er ingen kunst etter alle de kakene og muffins og boller og annen diveres gjærbakst og desserer jeg har laget siden jeg startet en kariære som husmor..På kjøkkenet.

Men nok skryt her, jeg vil dele denne oppskriften, da jeg syns den var spesielt god og saftig, og rik på sjokoladesmak, med et hint av bringebær.
Jeg gjorde så godt jeg kunne med måling av ingredienser mens jeg holdt på, men jeg har lært av erfaring, at det ikke alltid er så enkelt å følge oppskrift, for det kommer lt ann på forholdet vått/tørt. Og det som avgjør, er hvor mye egg det er, er de små? store?
Så det er villedende å skrive feks 4 egg.
Men det kan være greit å gå utifra at oppskrifter opprerer med mellomstore egg.
Er det små egg pleier jeg ha et ekstra, store egg... vel, det kommer ann på størrelsen.

Men ikke heng dere sånn opp i det :)

Sjokoaldekake m/bringebær

- 4 mellomstore egg
- 2 dl sukker
- 2ts vaniljesukker
- 1 1/2 ts bakepulver
- 1 dl kremfløte (eller 1 dl rømme/surmelk, men tilsett da en 1/2 ts natron)
-4 gode ss kakaopulder
-4 gode ss bringebær syltetøy (hest uten tilsatt sukker)
- 150g smeltet meierismør
-2-21/2 dl hvetemel 

Topping:
100 gram hakkede mandler

- 1 ss sukker

- Lag eggedosis, og tilsett så halvt om halvt det tørre og våte.
Mel til slutt, da du har best kontroll på røren, og kan tilsette mer hvis det trengs (den skal ikke være flytende, men en aning fast).
- Til sist, hakk mandler og strø over, ha over sukker.

Stek på 180 C i 30min.


torsdag 21. november 2013

Første eksamen før jul


De neste dagene kommer jeg til å ha en enorm trang til å rydde og vaske i heimen,  jeg kommer til å ha lyst til å få lyst til å vanne plantene, og lage kaker, jeg kommer til å få lyst til å sortere i klesskapet og ommøblere, jeg kommer nok helt sikkert til å få lyst til å begynne med julebaksten og julehandelen....
Ja, vi snakker hjemmeeksamen, den første av tre eksamener før jul, to hjemmeeksamener, og en skoleeksamen.

Hjemmeeksamen gjør at alt annet trenger oppmerksomhet. Og det roper på oppmerksomhet så det ofte er vanskelig å konsentrere seg... Ihvertfall de første dagene.
Mot slutten overtar "kampen om å bli ferdig" delen av hjernen.
Og da er det bare bånn pinne.

Jeg har ikke mange dagene på meg, 4 hele dager.. Så lenge ingen blir syke og alt går etter planen (og det er ikke bare bare med en liten som nesten alltid er syk).
Men til nå ser det ut som om det er greit, og som det er nå så skal det nok holde akkurat, tror jeg.
Og ja, jeg har 3 nattevakter også iløpet av hjemmeeksamenstiden.
Derfor har jeg ikke så lang tid som jeg skulle ha hatt.
Men, som nevnt, planlegging, det holder gjerne akkurat.
..Om alt går etter planen.

Eksamenssoppgaven:
"    Diskuter påstanden: «Aldri har vi i Norge hatt bedre helse og samtidig følt oss så syke». "


Jada, det er en vid oppgave, med alle hjelpemidler tillatt og ingen begrensinger, så lenge vi følger de basice reglene.
Så her blir det tenking.

Og hva jeg styderer, for de som ikke vet det til nå, master i helsevitenskap, første semester.
Veldig spennende, høres gjerne veldig tørt ut, men jeg elsker filosofi, og bøker og oppgaver og skolestress.
Så for meg er det vinnvinn, både målet og tiden å nå det målet.

Men allikevell, jeg skal ikke skrøyde for mye her, selv om jeg liker et visst trøkk av stress, så blir jeg ganske crancky til tider under hjemmeeksamen.
Smaboeren min liker meg ikke.

Men nå, klar ferdig kjør.


Jul, planlegging, logistikk og alt det der


Nå nærmer det seg jul, igjen.
Jul er en fantastisk tid, jeg elsker den.
Som etablert familie har vi laget våre helt egne juletradisjoner, og disse tradisjonene som kommer over tid, gir juleglede.
Så ja, jeg gleder meg veldig til jul.

Men julen er også en kaotisk tid, på så mange måter, men det jeg skal ta for meg her, er delingen på hvor feire jul, og hvor ikke for jul for hvert år.

Jeg hører noen syns det er vanskelig når de må ha annenhver julefeiring hos foreldre/svigerforeldre.
Jeg kan se at for noen gir det ikke den rette julestemningen å feire ho dem man ikke er vant til å feire hos.
Men julestemning er noe en skaper der en er.

Vi har fire vi må splitte oss i.
Vi har begge skilte foreldre, og alle vil feire sammen med oss.
Det er veldig fint for oss selvfølgelig, men det er også veldig trist og vanskelig, for å gjøre alle til lags går simpelthen ikke i det heletatt.

Vi er veldig sårbare, selv om vi planlegger i god tid, så skal det bare en liten forandring til i planene, før julen for mange år framover blir satt ut av kurs.
Det er tungen beint i munnen og logistikk på høy nivå.

I fjor slo vi et par fluer i en smekk.
Vi feiret med min mor, min far, min samboers mor, min bror/svigersøster og hans søster/svoger.
Så da begynte vi litt på null.
Det var en fin jul, mange forskjellige familier til tross.

Fra jeg var 18 år har jeg måtte tenke på hvordan organisere julen, da feiret jeg min første jul med min førstefødte.
Faren og jeg var ikke sammen.
Så mine tanker gikk selvfølgelig til hvordan julene ble framover.
Men det var ikke før den tredje julen hans at han feiret med faren sin.
Siden den gang har det vært slik at jeg/vi feirer annenhver jul med mine...Og annenhver jul med den andre parten.
Det virker greit, men det er ikke fult så enkelt heller.
For det er ikke alltid at de andre er stilt inn på samme julefrekvens som oss, derfor prøver vi å planlegge i god tid, "jeg" prøve rå planlegge i god tid, for jeg vet hvor problematisk det kan bli.

Det som gjør det litt vanskelig med julen for oss, er hvor/hvem pappa skal feire med.
Det var lett når min søster bodde her, da hadde vi en god juleordning, nå er det vanskelig.
Egentlig er han en del av hver fjerde julefeiring, men det vil si at han plutselig kan måtte sitte alene på julaften. Det er ikke så mange andre, utennom broren hans og hans familie, nå som farmor er gått bort.
Min bror og jeg feirer sammen annenhvert år, da enten med mamma eller pappa, og annenhvert år feirer vi med hver vår svigerfamilie.
Og min svigerfamilie bor i en annen by og det er ikke bare bare å ta pappa med på turen.

Så alt i alt, juleplanlegging.... Er ikke alltid så lett.
Men uansett, gleder meg til jul :)

søndag 27. oktober 2013

Snart Halloween...

Ja, snart Halloween, og det feirer vi på alvor her i heimen.
Det var enten eller, enten forbane driten som ble kastet over oss fra USA (eller USA har jo også adoptert dagen), eller gjøre det til en knakende kjekk dag som vil huskes helt frem til jul, og lengre.
Så vi valgte det siste.
Hvorfor ikke?
Tvilsomt at denne dagen, denne feiringen vil forsvinne.
Og hva i all verden gjør litt ekstra festlighet inn i året?
Istedet for å gnåle og surmule om denne forbaska dagen vi ikke trenger, hvorfor i all verden ikke gjøre det beste ut av den??

De gjør vi, og den blir nok stadig bedre også.

For hvert år vokser Halloween-kassen vår her hjemme, det blir flere og flere skumle saker å dra frem, så det skal ikke stå på pyntingen.
I år har vi også gått til anskaffelse av skumle lyder, og skummel musikk.
Til og med et stort skummelt spøkelse med  røde, blinkende øyne som vi skal henge i stuen har vi.

Dagen, eller kvelden er rett og slett blitt en kjekk begivenhet for liten og for stor.
Vi kler oss skummelt, vi har det mørkt, vi spiser kake, vi drikker kaffe (de voksne ihvertfall), vi skremmer unger og unger går etter drops... Og vi gjør det på en skikkelig måte.
Jeg gleder meg virkelig til denne dagen.
Og det gjør 5åringen i huset også, ikke en dag går forbi uten at har spurt minst 6 ganger om når Halloween er?

Nedenfor kan dere se noen av bildene som ble tatt av feiringen ifjor.
Snart kan jeg legge ut bilder fra i pr også :)





fredag 25. oktober 2013

Kjenner meg IGJEN bekymret for min lillesøster

Som mange vet, og noen ikke..Så har søsteren min klart å havne i all mulige slags problemer.
En floke, et sammensurium til å bli mer enn matt av.
Noen selvforskyldte, og noen uforskyldte.. De selvforskyldte vil hun nok påstå ikke er hennes feil.
Men øyet som ser, og alt det der...

For å ta det i korte trekk (selv om noe av det er skrevet om her tidligere.
Hun flyttet til Thailand, med sin familie på 5.
Ektemann, og 3 barn.
De er alle norske.
Så dør ektemannen.
Og etter en intens periode, mister hun omsorgen for sine 3 barn.
(husk at dette er kort og forenklet!)
Hun taper anken for 3dje gang om omsorgen for barna., 
så nå må det gå et år før hun kan anke igjen.
Hun har gjeld i Norge, mye gjeld.
Hun har gjeld i Thailand, hvor mye, vet jeg ikke, da jeg ikke innvolverer meg i Thailandtullet.
Hvorfor? jeg er drittlei.
Kall meg kynisk og jeg vil si at dere ikke kjenner historien. Jeg elsker min søster, men det er ikke valg jeg kan, eller vil støtte.
Jeg er lei.
Jeg er så møkka lei.

Nå er hun i Thailand for å prøve å ordne opp i problemer, det er problemer hvor hun enn snur og vender seg, og unødig å si at hun drar alle rundt seg inn i en verden av kaos.

Hun kommer seg ikke hjem fra Thailand, før sakene hun har mot seg har fått en oppklaring.
Ja, for hun er i rettsaker, hvor mange har jeg ingen ide om.
Jeg er så lei og overveldet og matt og jeg føler meg kneblet  og maktetsløs.
Det er overhode ingenting vi kan gjøre annet enn å prøve å snakke med henne.

Det siste nå er at hun er innlagt på sykhus i Thailand.
Ok vil dere tenke, det gå jo bra.
Men hvis jeg sier at hun ikke har reiseforsikring?
Hun er innlagt med nekrotiserende tynntarm.
Altså død tynntarm.
Og spørsmålet er hvor mye tynntarm jenta har igjen etter at hun foretok en slankeoperasjon for noen år tilbake.
 Under kan dere se hvordan tynntarmen hennes er ut.



Vi er rimelig bekymret, vi vet ikke hva som skal skje, annet enn at hun må opereres og at dette selvfølgelig koster en for og en arm av penger hun overhode sikkert aldri kan oppdrive.
Skal hun hjem så må det være med privatfly.
Moralen, aldri reis til utlandet uten reiseforsikring, det må være den ene moralen i dette, jeg kan komme på flere, men jeg skal ikke nevne dem her.
Så nå får vi bare se om hun kommer seg hjem, og i hvilken forfatning det blir i.

Det får seriøst være grenser for hvor mye problemer en person kan havne oppi.
Nå er det nok.

Jeg kommer aldri til å reise til Thailand...Ever.
Magen vrenger seg seg bare noen snakker om Thailand.
Ikke for landets egen del,
men for alle tanker og følelser som veller opp når jeg tenker på det.

Det er så forbasket enkelt å være etterpåklok, men hadde hun visst...

torsdag 24. oktober 2013

Om sykdom nok for et helt år, er det mulig.

De siste ukene har vært preget av sykdom og atter sykdom.
De siste seks ukene faktisk. Om ikke lenger.
I hovedsak har det gjeldt min minste på 16mndr og meg selv,
Det er grunnen til at det har blitt så lite oppdateringer her inne, og det er grunnen til at jeg enda ikke har skrevet om Disneylandturen vi har vært på, men det kommer snart.
Sykdom og en svært travel periode er årsaken.


Det startet for omlag 6 uker siden, da minsten fikk falsk krupp.
Det var rett til legevakten, og det ble flere hektiske dager hjemme.
Han var kraftig forskjlet, og gråt så å si i et.
Alt jeg ønsket var at han var frisk til vi skulle reise til Disneyland, han er av den ganske skrøpelige sorten som så å si er syk konstant.
Men heldigvis, var han frisk da vi reiste, fantastisk. For vi måtte planlegge hvordan vi skulle gjøre det om han var syk når avreise stod for døren.

Men han ble igjen syk siste dagen av turen, men det slo for fult ut dagen etter vi kom hjem.
Øyekatar, ab en stygg, fæl sort.
Det gøsjet hele tiden, og øynene var gjenklistret og umulige å få opp.
Så begynte han å kaste opp.
Jeg har aldri sett så mye oppkast før, oppkasten stod i veggen.
Og selvfølgelig sov han ikke, og grein i et.
Så bar turen til sykehus, i ambulanse, for gutten fikk utav det blå, et epileptisk anfall.
Som ingen kunne forklare grunnen for.
Så kom diareen, aldri har jeg sett så mye... ja.
Så det ble full isolering på sykehus.
Han var skikkelig dårlig.

Det var 3 uker med sykdom.
Så ble vi ugne alle sammen. Det var lite jobbing på oss de ukene...

Dagen etter han ble "frisk", pådro jeg meg en skikkelig ørebetennelse.
Det var så vondt at jeg hadde lyst til å grine.
Så jeg måtte begynne med en heftig og lang penicilinkur. Som jeg strax er ferdig med.
Men jeg hører overhode ikke noe på det øret, nå, to uker etter, alt jeg hører er susing.
Kanskje blir det bedre, har lest at det kan være en bieffekt.

Så fikk jeg bihulebetennesle, og øvreluftveisinfeksjon.
Og halsbetennelse.
Har aldri hatt så mye på samme tid før.

Igår var jeg hos tannlegen og ble lagt i narkose.
Jeg hadde pådratt meg en stor infeksjon i selve kjevebeinet, noe jeg har gått med i lang tid, men måtte vente til det var ledig "narkosedag".
Så jeg rallet bort rett etter nattevakt.
Rett fra nattevakt, kl 8 om morningen.

Jeg lå i narkose i halvannen time, de hadde beregnet 1 time.
De måtte kutte nederste del av noen røtter på tennene, samtidig skjære bort en del av kjevebeinet, og suge ut betennesle.
Men det var fortsatt så mye betennelsle igjen, at jeg må gå på enda en penicilinkur.

Etter narkosen trodde jeg at jeg var et kakestykke... Tydelig veldig morsomt for mamma det der, som var den som tok seg av meg den dagen.
Herlighet, hva skulle jeg gjort uten henne?

Dagen ble skikkelig ille, da jeg fikk en kraftig reaksjon på mye sterke smertestillende på tom mage.
Magekramper, med kaldsvette, oppkast at tabelettrester, blod og tårer, mens jeg rullet rundt på bade i intense smerter.
Mamma stakkars, ringte til tannlege, lege, legevakt og nesten sykebil...
Men det ble bedre etter en intens spy-økt, så jeg tuslet til sengs.
Jeg har sovet i 18timer.
Idag er jeg mye bedre.
Men ikke pokker om jeg tar noe smertestillende!

Det enste er at jeg ser ut som verdens salppeste hamster med en milion før oppsamlet i det enes kinnet.

Godt jeg ikke skal på jobb...

Og jo, glemte å nevne at jeg har hatt så problemer med foten i det siste at jeg har haltet avgårde disse tre nattevaktene jeg har hatt.
Det har vært så smertefullt, at legen på avdelingen sendte meg ned til røntgen midt på natten, med mistanke om brudd.
Men det var ikke det, bare veldig, veldig vondt.

Nok nå.....


På julemessen på Sola

Da var julemessen forbi, og det gikk veldig bra.
Det er veldig greit at den er forbi, for nå kan jeg slappe litt mer av, det va et jagj å bli ferdig med å produsere nok til denne eventen.

Jeg var heldig at jeg fikk et endebord, for da kunne jeg stille opp bildene.
Jeg solgte endel nøkkelringer, smykker, klemmer og mobilpynt, eller slike til å henge på vesker og sekker.
Som jeg hadde trodd, var det ungene som var mest intressert i disse.

Maleriene var det mange som var intressert i, men dessverre siden jeg ikke tok kort, og få går med såpass mye penger på en messe, så ble ingen solgt.
Men mange (faktisk) ønsket å ta kontakt.

Husker spesielt en dame som kom til bildene mine og sa "Oooj"
"oj, sa jeg det høyt?" lurte hun. De var så fine.
Det er jo kjekt.
Men selvfølgelig er det smak og behag, som med det meste her i livet.
Har satt inn noen bilder nedenfor.


Slik så standen min ut, syns det ble riktig bra.
Hadde stilt ut hver ting for seg.
Hadde tilbud på noen nøkkelringer til 2 for 50, det gikk mabge av disse.
Det var di jeg ikke likte så godt selv, men det betyr ikke at andre ikke liker dem. Jeg var bare glad for å bli kvitt dem.
Mange andre har jo fått en slags affeksjonsverdi for meg.
Noen er verre å selge enn andre, di har så mye personlighet.
Hehe, ja jeg vet, jeg er litt rar :) Men sånn er det.
Ønsker du å se eller kjøpe noe, kan du gå inn HER.

Bildene som var på bordet.
Det var 550,- per stykk eller en serie på 3 for 1200,-.
 Under er det smykker og hårspenner.
 Litt nærbilde av maleriene...
 Og slik hang de... Noen av de.

 Og her var bildene stilt opp, det var nesten som et galleri. Mange gikk inn å kikket på dem og synset og mente og utalte seg veldig fint. Og det varmet jo et hjerte :)
Jeg ble litt overasket av at så mange eldre mennesker likte bildene.
 Under er standen til Elisabet, ei vennine jeg har fra tiden jeg var gravid med Marco.
Måtte bare vise den, se s mye flott og nyttig hun lager :)
Du kan gå inn å se og kjøpe ting hos henne HER.