Om å ikke glemme å ikke glemme

Eller kanskje jeg burde ha skrevet "Om å glemme å ikke å glemme"?
Men det blir litt feil, egentlig helt feil, selv om det kan virke som om det er det jeg mener.

Jeg snakker ikke om bilnøklene, eller lommeboken, eller andre saker og ting som du ksnskje legger på lure plasser, som senere viser seg å IKKE være nettopp slike lure plasser, for du an simpelthen ikke huske hvor denne lure plassen er.

Det jeg snakker om er minner.
Jeg har ikke tall på hvor mange øyeblikk jeg har opplevd med barna mine som jeg har lovet meg selv å aldri glemme.
Jeg har tenkt "dette glemmer jeg aldri", luktene, ordene, følelsene, ansiktsutrykk osv.. Alt skulle jeg huske.
Og jeg vet det, jeg husker det, men jeg husker bare ikke alt det jeg skulle huske med det, jeg husker bare at jeg skulle huske.
Mange slike øyeblikk har jeg i minnet, jeg har samlet på mange minner som jeg aldri må glemme, men de forsvinner, tiden visker det ut. Jo du sitter igjen med et minne, men det er blekt, ihvertfall iforhold til det minne du skulle huske.

Jeg merker det spesielt godt nå som jeg har en liten på snart 1,5år, utviklingen der går så utrolig fort, den ene dagen babler han babyspråk, den neste dagen former han små ord, den neste dagen gir ordene mening.
Ihvertfall føles det som om det går så fort.
Jeg er blitt veldig bevisst det nå, når jeg tenker på en opplevelse med ham som gjør at jeg tenker "dette kommer jeg aldri til å glemme, dette skal jeg ta godt vare på i hjernehvelvet mitt", jeg er blitt veldig bevisst på at det er nettopp det jeg ikke kommer til å gjøre, huske, minnes, ikke noe annet en noe blekt, som jeg over tid farger selv, av andre minner, tanker og seinere erfaringer.

Jeg vet dette, for jeg har jo to større barn.
Og jeg VET så innamri godt at jeg har glemt så mye jeg ikke noen gang skulle glemme.
Dette blir jeg så smertelig klar over akkurat dette når jeg opplever et slikt øyeblikk som jeg er sikker på jeg kommer til å huske.
Så vet jeg at jeg mest sannsynlig kommer til å glemme det.

Jeg kan gi et eksempel, opptil flere faktisk.
- Da mellomste gutten min var rundt 1 år, hadde han laget seg en helt egen liten melodilinje som han nynnet på, en liten snutt, som jeg aldri har hørt før, og siden han kun var med meg gjennom dagene, og jeg aldri har hørt den, så velger jeg å tro at han satte den sammen selv.
Jeg ble alltid veldig rørt når han nynnet dette, med den søteste babystemmen sin og helt i sine egen tanker.
Hver dag nynnet han, fram til han var ca rundt 2 år, det vil si 1 helt år.
Og jeg tenkte at jeg kom aldri til å glemme den melodien.
Men alt jeg husker er at han nynnet, men ikke hva.

Men verst er det for meg med eldstemann som nå er 16år, jeg vet det er så mange slike opplevelser, så mye fint og nært vi hadde, så mye latter vi delte, og så mange gode å spesielle stunder vi hadde sammen som jeg lovet meg selv å alltid huske.
Vel, minnebanken min er nesten tom... Jeg husker så utrolig lite. Det er skremmende, noen ganger lurer jeg på om det er meg det er noe galt med nettopp pga det, men det er ikke det.
Det er bare slik det er.

Jeg skulle gjerne husket hvordan stemmen hans hørtes ut når han var 2 år, eller 4 år, eller bare når han  ar 10år.
Eller den velsevoksne måten han snakket på når han var 3-4 år.
Eller alle de fantastiske historiene jeg vet han delte med meg.
Men alt jeg husker er at jeg ønsket å huske det.

Det er egentlig ganske trist, at disse tingene som er så fine, skal vi glemme,
vi skal bare sitte igjen med bruddstykker av minner..som veldig ofte blir farget av seinere hendelser og egne tanker osv.
Man tenker at når noe er så stort og fint, så burde man klare å huske det.
Men, det er ikke så lett.

Jeg er så glad for at vi har fotoapparat og filmkamera som kan være med å ta vare på disse minnene.
For gode minner er viktig å ha med seg, og det kan gjøre vondt nr du plutselig en dag innser at du ikke lenger husker det du absolutt aldri trodde du noen gang skulle glemme.
Jeg tror få er unike der, men  det vet jeg ikke med sikkerhet.