fredag 26. april 2013

Tenk å bli så glad pga en parfyme!

Dette er ikke et innlegg hvor jeg skal fortelle at jeg fikk den perfekte parfymen av min fantastiske utkårede, parfymen om jeg hadde ønsket meg sååå lenge.... (!)
Heller skal jeg ikke legge ut om hvilken parfyme jeg bruker, eller hvilken parfyme jeg har på meg idag eller noe lignende i nærheten av det.
Nei jeg skal faktisk fortelle hvorfor jeg ble i godt humør av en parfyme i dag, en hendelse, noe jeg syns er langt mer spennende enn å høre om hvilke parfyme noen bruker... Og så var det nok pjatt ja.

Det hele begynte da jeg åpnet skapet på badet i dag, og jeg hørte noen plystre på meg som om jeg var den  hotte, sexy berta. 
Jeg lurte et sekund på hvem det kunne være, men fant fort ut at lyden kom fra skapet.
"Aha!" tenkte jeg og lo litt godt for meg selv, parfymen.




For noen år siden var jeg ute å reiste, jeg syns å huske det var på en flytur til Kjøbehanvn. Men så ikke poenget.
Jeg kjøpte ihvertfall denne parfymen.
Den lukter helt greit, en ungjente parfyme, men den lukte godt, søtt men friskt,fruktig og blomstrete, med hint av tre.
Men det var ikke lukten i seg selv jeg falt for, det var nemlig esken, for av en eller annen grunn åpnet jeg esken, og der var den, plystringen.
Jeg lo litt for meg selv den gang også.
Og uten tvil i mitt sinn, betalte jeg den lille summen for parfymen.
 Siden jeg syns det er like festlig hver gang parfymen plystrer, var det vel verdt det?
Jeg syns ihvertfall det.

Endelig fått tapeten



Joda, der kom den, 5 ruller tapet til 3 stk vegger i stua.
3000kr fattigere, men 5 ruller tapet gladere.
Så her sitter jeg og nyter synet av rullene, for den har jo selvfølgelig ikke kommet opp på veggen enda..Til det har jeg jobbet for mye denne uken. Så jeg håper at neste uke er uken hvos tapeten kommer opp.
Så får vi bare håpe at jeg er like fornøyd med tapeten PÅ veggen, som jeg er nå når den er i rullen/ene :D

mandag 22. april 2013

"Vil du bli med hjem og se frimerkesamlingen min.."



Klisjeen av alle sjekkereplikkers klisjee... "Vil du blir med hjem å se frimerkesamlingen min..."
Egentlig så tror jeg egentlig det er en myte, jeg har ihvertfall trodd det, for ingen kan være så teite å seriøst bruke den replikken? Hvis de da ikke er så selvsikre på sin fangst en lørdagskveld at de slenger ut replikken bare for å understreke et poeng.

Jeg har aldri blitt sjekket opp med akkurat den replikken, men for et par år siden var jeg borti en lignende, bare en litt særere versjon.
Ikke akkurat klisjeens klisjee, men poenget var temmelig klart.
Jeg skulle egentlig bare ønske han heller hadde spurt om jeg ville bli med hjem for å se på frimerkesamlingen hans. Da hadde jeg sluppet, vel, alle disse bildene i hode.

Jeg var visst ute en lørdagskveld, det er vel ofte en slik kveld slike replikker er på sin plass?
Så var jeg ute da, eller jeg skulle faktisk hjem egentlig, det var litt sånn "gjesp" på byen, så jeg kjøpte meg en bakt potet og satte meg på en benk for å spise denne , før jeg skulle gå strake veien hjem.

Temmelig unødig å si dette, men jeg sier det likevel, en ensom kvinne som sitte på en benk midt i sentrum når lørdagskvelden er på hell? Det er mange desperate menn der ute.
Og jeg var så heldig (!) å treffe på 3 generasjoner av uheldige desperate menn da jeg satt på benken for å spise en potet, før jeg gikk hjem den kvelden/natten.
Ikke bare det at det var 3 hele generasjoner, men det virket som den ene generasjonen hånflirte av den andre, og jeg kunne formelig se i ansiktet dems "hehe, jaja,DU har nå ihverttfall ingen sjans på hun, du som er så ung/gammel!".
Hva som ble sagt og hva som ble gjort dem imellom er rimelig fasinerende, og jeg ble sittende å beundre disse flotte eksemplarene mens jeg gumlet på en ganske så god potet med ekstra mye rømme og bacon.

Men det kan være det samme egentlig, for det var ikke poenget.
Eller, det er vel egentlig noe av poenget, for den ene prøvde å overgå den andre.
Og legg merke til at jeg på ingen som helst måte prøver å fremstå her som en vakker, fortryllende jomfru som menn faller som fluer for, neida, tvert imot, dette var en sein lørdagskveld siste desperate menn på jakt, og jeg var bare et bytte.

Den ene prøvde å overgå den andre i vittigheter og lure ting å si for å vinne min interresse.
Jeg var strengt tatt ganske fraværende betraktende, for det skal litt til å få meg bort fra en potet en sein lørdag kveld.
Men noe sa jeg da, som hva jeg studerte, det var vel nesten det eneste jeg sa vil jeg tro.
Joda, jeg var sykepleierstudent på den tiden.
Og da kom sjekkereplikken som fikk meg regelrett til å sette poteten i halsen.
Dette var fra den mellomste generasjonen, jeg tipper han var mellom 40 og 50, han yngste var under 20, 19 for å være ærlig, og han eldste kan vel ikke akkurat kalles en eldre eldre... Men om han ikke var pensjonist, så var det nok ikke lenge igjen.

Så var det denne sjekkereplikken som kom da.
Men først kom en liten forklaring....
"Å så jeg var sykepeierstudent ja?", ja da hadde jeg vel greie på stomi da? (utlagt tarm).
Jeg innrømmet at jeg hadde vært borti det ja.
"ja ok, for jeg har stomi"... Eh, javel.
Og han hadde visst tydeligvis funnet opp noe helt nytt som gjorde at det gikk ann å gå på stranden og bade og sole seg UTEN at noen andte NOE om at en hadde stomi.
Ehhhhh,javel?

"Har du lyst å bli med hjem å se på stomien min?"


Ehhh... 

Ehhhhh.... 

"Nei takk, jeg sitter egentlig bare her og spiser en potet jeg".

Så husker jeg ikke hva jeg sa etter det, men det var overhode ingenting frekt, men jeg var litt lettere irritert for at han prøvde å ødelegge daten jeg hadde med poteten min.
Som nevnt, det skal litt til for å få meg bort fra en potet en sein lørdagskveld.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle at jeg reiste meg opp og gikk etter å ha sagt en vittig kommentar til de tre generasjonene.
Men fakta, at det var ikke lett å komme seg noen som helst plass, men jeg fikk det da til til slutt, like hel, men ganske undrende på HVA folk kan få seg til å si.

Ikke akkurat klisjeen av alle sjekkereplikk kliseer, men...

søndag 21. april 2013

Hjelp.. Jeg har vært på loppemarked!

Så var jeg da på loppemarked med Susanne og mine to minste på Kampen skole i Stavanger, litt sånn halvtidlig denne lørdagen.
Jeg tenkte det var en ypperlig anledning til å lufte hodet litt og være litt sosial.
og gjerne kjøpe noe hjemmelaget kake og en billig kopp kaffe.
Kanskje se om de hadde en eller to kjekke barnebøker, og kanskje et eller annet pyntelig gammelt nips jeg kunne vise fram i den snart ferdig oppussede stuen min.
Jeg hadde litt over 350kr i lommeboken og godt humør.

Joda...

Kake ja og bøker..

Naivt.

Jeg er ihvertfall glad jeg har stor bil.
OG at de kjørte hjem gratis.

Det begynte jo veldig bra da, jeg fant, eller min mellomste og jeg fant noen kjekke bøker som vi kjøpte.
En kan godt være litt raus på loppemarked, det koster ikke akkurat skjorta.
Så vi endte opp med 12 barnebøker, 120kr.
Syntes det var et røverkjøp jeg.
Jeg fant mange gamle bøker jeg selv vokste opp med og som ble ødelagt da barndomshjemmet mitt ble oversvømt, da jeg var i midten av tenårene.
GODT fornøyd med det kjøpet.

Videre fant gutten min ut at han skulle ha to spill... Eller han ønsket seg opp til flere, for han hadde vel funnet ut at pengene satt litt løst (?)
Men han fikk 1 spill, og jeg kjøpte et til felles bruk til heimen, sikkert kjekt for oss det. 20kr.

Så var det et par gamle rulleskøyter da, sånne fra slutten av 70tallet og over i 80tallet, sånne med fire hjel. Ikke brukt ihjel, ikke i det heletatt faktisk, det så nesten ut som tiden hadde stått stille.
Så der gikk det 20kr til.
Og et pappakrus, Verdens beste pappa. Pappen var ikke med, så han fikk et krus til 5kr.

165kr, ikke ille, ikke ille i det heletatt.

Så var vi på vei til cafeen da for å kjøpe oss det andre på listen, kake.

Men på vei bort ble jeg lurt (!), jeg ble lurt til å kjøpe en ganske så flott trehjulsvogn til min minste.
Fordi jeg trengte jo en vogn, til.
Men den var jo god og når han en gang begynner i barnehagen trenger han en god vogn å sove i. Ikke for brukt, ikke for stygg.Helt OK, hadde kanskje snudd meg etter den hvis den stod ny i butikken...
50kr! Kalles et kupp! 50kr for en ok vogn, og ikke minst, 50krfor en vogn man kan ha alle loppene man går rundt og bærer på.
Ikke verst.

Så  da var vi oppe i 215kr, og nå på vei mot loppekaffeen.
Men loppekaffeer er ikke så billige egentlig, så der gikk det litt penger, for de satt jo fortsatt løst, pengene.
120kr, og det mettet 2,5mage. Mini måtte få litt ekstra grøt som jeg hadde med fra eget kjøkken.

Så da var vi oppe i 335kr.
Hm, det var helt greit, godt fornøyd, nå kunne vi gå hjem.

Men så var det møblene da, vi måtte jo forbi de på vei hjem.
Ig siden det gikk mot slutten av loppemarkede, og de ønsket å bli kvitt mest mulig, så vare det MYE som gikk for en svært, svært billig penge.
Så jeg endte opp med et stuebord, og en sofa, for sofaen kom mer eller mindre med på kjøpet.
Takk gud for at de kjørte hjem, gratis.
Og takk igjen for at vi faktisk har plass i garasjen....
For selv om bordet var veldig ok, så trengte jeg ikke en sofa.
Men jeg tenker at jeg egentlig kan få solgt det på finn.no om jeg ønsker det.
Det virket bare helt feil å si nei til den sofaen og det bordet MED hjemkjøring for 150kr.
Jeg har ikke fått tatt bilde av akkurat disse to, da de nå står stolt og godt i garasjen.
Det var sikkert noen som var veldig glad i dem på 60tallet en gang.

150kr.

Så da har jeg vel egentlig brukt 485kr,
og ja, jeg måtte låne litt penger av Susanne (som foresten ikke er veldig flink til å få meg til å si nei heller, pff) :P

Men 485kr bare for opplevelsen og fjeset til samboer da han forstod at jeg hadde kjøpt en sofa og et bord, heh. Verdt det :D



Flaks at vi har stor bil!
Inni der finner du på bildet, en treningsbag, to vogner, en bæremeis, en sparkesykkel, 12 bøker, 2 spill, en skinnfell, en sovepose og ellers annet rot som kommer i en godt brukt familiebil.
Og her er noen av bøkene. Vi har lest mange av dem ikveld.

Så nå gleder jeg meg til neste loppemarkedbesøk. Håper bare det ikke blir innen rimelig kort tid....

lørdag 20. april 2013

Years



First came the years of denial, two of them I think.
They were erased by the bitter years of mistrust and self loathing, and shame.
A shame so great that it was palpable. 
Like an extra layer on my skin.
It reminded of the outer layer of an onion, dry, ugly and of no use.
The mistrust, and the self loathing was replaced by fear, but the shame walked in my shadow, it grew, every year, it grew.
The years of fear… 
A memory, never far away, always there, in close reach.
In nightmares, in the dreamless sleep
and in the waking hours,too.
Always there.
Fear.
The years came and went, and along the years I've made a few friends,
Shame and fear were the greatest of them all.

The years went on,
My friends stayed true.
They were watching me, guiding me, whispering in my ears…
Until one day I felt myself break…
And a million tears poured out.
They fell so loudly that forgotten friends re-entered my life.
Denial, self loathing and bitterness.
Death was lurking in the corners,
I never knew him from the years that had passed,
But the year that followed, he tried to befriend me so hard
That it almost shattered me to fine, grey dust.
Almost.
Death is a persuasive friend.
He is an only friend.

At the end of that year, I was tired of running, tired of hiding,
So, so tired of avoiding friends, and almost friends.
I stood up and spoke with a voice clear as a day in spring, 
Gently and with respect I spoke the words.
And as I turned to leave, I felt a warm tingling in the base of my neck,
Fully turned around, I stood face to face with my truest, and best of friends.
Hope.

____________________________________

Når jeg prøver å sette ord på følelser kan det komme ut som dette.
Det føles helt greit.









Sannhet i en drøm? Eller ren tilfeldighet?



For mange år siden, hadde jeg en drøm.
Altså, en ordentlig drøm, når jeg sov.
Jeg kom plutselig på denne drømmen, jeg gjør det med ujevne mellomrom.
Denne drømmen, mye også andre drømmer jeg har hatt, for jeg har vel tidligere nevnt at jeg drømmer mye, altfor mye..

ed årene har jeg lært meg å distansere meg fra drømmene mine.
Det har ikke alltid vært lett, og kanskje er det en grunn til at noen ganger sliter med å skille drøm og virkelighet?
Ikke sånn til vanlig, på dagtid, men på kvelden, når jeg sitter alene i stuen og er trøtt og sliten så virker skille litt vell tynt,

Men så var det denne drømmen da som jeg tenkte jeg kunne dele, for det er rart.
Drømmen i seg sel er vel ikke rar, men det er en drøm av det slaget som får deg til å undre.
Kanskje er det bare jeg som drømmer så uendelig mye, og så mye forskjellig?
Eller kanskje er det noe i det.. Jeg vet ikke. Og jeg vet ikke hva du vil tenke om det.

_________________________________________________________________

I drømmen hadde jeg nylig flyttet i et hvit tårn. Et høyt helt hvit, vindskjeivt tårn.
Jeg bodde bare i nedre av dette tårnet.
En dag ble jeg invitert opp i øverste del av dette tårnet.
Og der oppe bodde det en mann jeg kjente, og jeg syns det var rart, men samtidig litt koselig for jeg hadde ikke sett ham siden jeg var liten. Det jeg husket best av han her mannen, var at han hadde et stort hvit smil.
Jeg fikk hilse på hans nye kone, en helt oransj dame uten ansikt, og deres to hvite barn, som heller ikke hadde noe ansikt. Disse to var hvite, som i helt helt hvite, uten ansikt.
Hun var orasnsj, og barna var hvite, og han hadde et stort hvit smil, og disse bodde i toppen av det hvite tårnet.

________________________________________________________________

Jeg tenkte litt på den drømmen når jeg hadde hatt den, for den var rar. Ikke nødvendigvis noe merkeligere enn mine andre drømmer, men den var på en måte annerledes.
Den var kort, men intens, og den festet seg.

Et par år etter denne drømmen, flyttet jeg ut hjemmefra.
Jeg flyttet inn i en kjeller, i  et hvit gammelt hus.
Dette huset var et utleiehus, altså at alle tre etasjene ble utleide.
Jeg bodde nederst, et gammelt ektepar i midten og en ung mann på toppen ble jeg fortalt.
Da jeg traff på denne unge mannen, husket jeg med en gang på drømmen jeg hadde hatt et par år tidligere, for det var samme mannen.
Dette var broren til ei venninne jeg hadde da jeg var liten, og jeg hadde ikke sett ham siden jeg gikk på barneskolen. De hadde etter denne tid flyttet vekk, men å var han kommet tilbake til hjembyen.
Jeg husket ham ikke for noe stort smil fra tidligere, men nå derimot var det det som utpekte seg på denne unge mannen, han var veldig solariumsbrun og hadde et veldig stort hvit smil, som han ofte viste fram. Rart tenkte jeg. Og tenkte ikke særlig mye mer på det.
Ikke før jeg traff samboeren hans, som var en lyshåret EKSTREMT solariumsbrun/oransj jente som jeg aldri hadde truffet tidligere.
Hun hadde også to barn med helt hvit hår.

Veldig rart, og veldig ekkelt, det var jo drømmen min.
Ikke vet jeg hvorfor jeg drømte det.
Han her mannen er ingen person jeg har tenkt på i årenes løp etter at jeg sluttet å være med hun venninnen min. Og etter at jeg flyttet fra det huset har jeg heller aldri sett ham. Det er nå 13 år seiden jeg flyttet fra det huset.

Jeg husker så godt hvor intens den drømmen var, og hvor vondt i magen jeg fikk jeg plutselig følte jeg var inni drømmen min, så mange år etter.
Selvfølgelig kan det være helt tilfeldig, men det er veldig rart.

Jeg har siden den tid hatt flere slike drømmer, de er alltid korte, veldig rare, og alltid veldig mye mer annerledes enn andre drømmer. Og jeg husker de alltid. Og jeg har hver gang fått et sug i magen når det slår meg at..Dette har jeg jo drømt.
Dejavu? Tilfeldigheter? Jeg vet ikke, og jeg legger ikke noe mer i det enn at jeg en sjelden gang tenker på det.

Jeg drømmer for mye.

søndag 14. april 2013

Ambivalensen lenge leve...





Jeg opplever at jeg er ganske ambivalent for tiden.
Ikke til alt, neida. Egentlig langt i fra.
Jeg skal forklare det litt nærmere.
Og jeg føler jeg må gjøre det ved å begynne med et eksempel.

" Jeg kjenner plutselig at jeg har lyst til å begynne å luke bedet, eller gjerne male gangen.
Ja, det er en god ide! Det må jo bli gjort, og nå har jeg litt overskudd, så fram med luketing, eller malingsspann, alt ettersom hva det er som skal gjøres.
Har jeg ikke det jeg trenger, så er det bare til å kjøpe det.
Så kom igang, chopchop... Få det gjort!"

Er det noen som tenker det er noe galt med akkurat det jeg skrev over?
Er det overhode noe galt med å plutselig begynne å luke eller male?
Jeg lurer.
Virkelig.

Problemet mitt er egentlig såre enkelt:
Jeg er så utrolig redd det er en manisk fase som spiser seg innpå meg og som smeller i tryne med enormt kraft... Og som en ballong som blåses opp, så er det med manien, den blåses opp, til den sprekker.
Og sprekker den, går luften ut.
Og vips, så blir bedet eller gangen stående halvveis gjort,
En halvveis utført male- eller lukejobb, er ikke som et glass halvt fullt, man kan ikke se på det som enten halvfullt eller halvtomt.
Det er bare en jobb som ikke er gjort ferdig.
Og slik kan det bli stående lenge, for er det manien som snakker, så er det ofte det at jeg ikke har overskudd til jobben før jeg ble manisk.
Det er ikke gitt at det blir gjort ferdig i den neste maniske perioden heller, for da kan det være noe helt annet som er en god ide.
Og TJOLAHOPP, TO ting stå uferdig.
Ingen vits å utbrodere det faktum at, JEG HATER DET!

Så jeg er litt ambivalent for tiden, jeg er min egen største kritikker.
"Er det virkelig en god ide? Er du manisk nå Lene? Har du tenkt på dette lenge, har du hatt lyst til å gjøre dette lenge, ikke bare akkutt idag? Er det gjennomførbart? Koster det mye å få gjort, og har du isåfall råd til det akkurat nå?
Hvis du venter en dag med å begynne, vil det være en like god ide i morgen? 
Hvor ofte tenker jeg på det? over hvor lang tidsperiode, og er det maniske trekk over de periodene tankene kommer opp i?"

Ser du nå ambivalensen jeg prøver å beskrive?
Jeg ORKER ikke begynne med noe om jeg er manisk, men samtidig så er det da jeg har mest energi til nettopp å få gjort det.
Alle spørsmålene over må jeg besvare før jeg går igang med et prosjekt.
Det er ikke sånn at jeg sitter klar med skriveblokka og spørr meg selv ut, men jeg tar en mental sjekk.
Og viser det seg at jeg faktisk er manisk (noe jeg klarer å resonere meg fram til) må jeg spørre meg selv; er det en god ide? Vil du bli ferdig? Er prosjektet for stort til å begynne med å bli ferdig med på kort tid?
Og selvfølgelig er jeg virkelig manisk vil det ALLTID være en god i de å begynne.
Men, jeg har lært meg å holde igjen, på en eller aennen måte har keg lært meg å kaste ut ankeret og bremse opp. Ikkelett, og ikke alt det går på.

Og det er nettopp det som gjør meg ambivalent.
Hver gang jeg får lyst til å gjøre noe.... er jeg manisk? 
Så i redsel for å være nettopp det, spørr meg selv om det spørsmålet hver gang
Slitsomt.

Det er vondt, for jeg mistenker jeg forkaster ting (les: gode ideer) i redsel for å være manisk eller premanisk, nettopp fordi jeg er så redd for at det skal bli stående uferdig.
Og det er grunnen til at jeg alltid maler ferdig en vegg helt og holdent før jeg beveger meg på neste, på den måten blir det ikke for tydelig.
Jeg tar heller ingen store avgjørelser i livet før jeg har tenkt på dem over tid.
...Men, dessverre så er ikke det en idiotsikker metode, heh, fordi hvis jeg putselig blir manisk OG har tenkt på noe over tid... Jo, så vil jo det si at det er en veldig god ide å begynne på det, for det er jo det jeg ønsker og de er jo en god ide, eller?

Jeg vet egentlig ingenting om hvordan "normale" folk har det når de kommer igang med noe. Jeg vet ingenting om det utarter seg som dette. 
Men jeg føler ofte de kommerigang fordi de har tenkt på det, det ligger over dem, og de planlegger at til helgen, ja da skal jeg få gjort det...Så får de kanskje gjort noe av det.
Men jeg tror også at de noengang får sånne "energiboost" som fører til at huset blir malt eller den nye bilen endelig blir kjøpt.

Men for lille meg er det vanskelig å skille disse "normale" fra de "unormale".
Åååå, ambivalensen lenge leve.

lørdag 6. april 2013

Ny runde med prøving av medisiner



Jeg var hos psykiateren i går og hun sa seg fort enig at de medisinene jeg hadde tatt, eller prøvd å tatt ihvertfall, de siste månedene, var helt feil til meg.
Tanken bak dem var god, jeg syns selv den var svært god.
Få sove mer, og slippe nattskrekken (som jeg kaller den).
Nattskrekken er her en dobbelbetydning, både det at jeg virkelig virkelig kvir meg for å sove.
Og utsetter det i det lengste.
Men det jeg virkelig mener med nattskrekk, er at jeg seint på kvelden og på nattestid rett og slett blir en smule paranoid.
Det er en videreutvikling, av et barns redsel for mørke.
Og det kan minne om panikkangst, men er ikke det.

Så de medisinene jeg skulle ta var egentlig medisner mot schisofreni eller mot enorme maniske perioder.
Og jeg må si det hjalp for akkurat det det skulle hjelpe for, nattskrekken be mindre, og jeg sovnet bang, jeg klarte faktisk ikke holde øynene oppe.... Men jeg klarte heller ikke våkne på natten,og jeg klarte såvidt holde meg våken på dagen.
Så selv om virkningen var bra, var bivirkningene uutholdelige.
Som 3-barnsmor, og ihvertfall mor til en liten baby så må jeg kunne våkne på flekken om natten. Og det er helt klart en fordel å kunne våkne om morningen.
Men det gikk ikke...
Derfor ble de kuttet. Det vil si jeg prøvde de en månedstid, så gik det bare ikke i det heletatt.

Nå har jeg begynt på noen nye medisiner som i utgangspunktet er mot epilepsi, men som også brukes mot manisk depresivhet, og som da skal hjelpe depresjonene, men ikke manien.
Det er verdt er forsøk, for jeg har vært ganske deprimert den siste tiden.
Klart jeg har svingt mye opp og ned, en stund var det uutholdelig og jeg lurte seriøst på hva som var meningen med alt.... Uten å være suicsidal, bare for å få avklart det i det minste.
Så kom depresjonene, og tomheten, og tankene, og passiviteten, og en svært tilbaketrukket holdning til det meste..Og aggresjonen, sinne og den  bunnløse frustrasjonen som medfølger det å være frarøvet så mange følelser unntatt fortvilelsen og nedstemtheten/tristheten.

Disse medisinene skal hjelpe mot depresjonene og sinne rett og slett.
Og jeg sier bare ja takk uten å spør særlig mange spørsmål, untatt om det gir bivirkninger som tretthet.
Jeg kan leve med depresjon, jeg har jo gjort det i mange år, jeg klarer meg,
men familien min kan godt slippe humørsvingningene og irritabiliteten.
Det er vel så mye for dems del, som for min egen.

onsdag 3. april 2013

Fine hjertene og fine veggene


I dag har jeg kjøpt meg noe ny pynt til stuen. 
Syns de var ganske søte... 
SÅ har jeg vært å sett på tapet.
Det var virkelig helt pyton, ikke fordi jeg ikke fant noe, men hvordan kan en vite HVA en ska ha når det er 1 mill tapeter å se på??
Jeg var veldig sikker på hva jeg skulle ha fra før, men så ble fargen jeg malte på veggen litt anderledes enn jeg hadde ventet. 
Ny tapetjakt.

Men er helt veldig sikker rimelig skråsikke på at det blir flott når jeg er ferdig.
Planen er at det skal være koselig, men ikke for søttog romantisk, akkurat no
Var pokker meg sålei av den hvite, sterile stua nå!






Har ikke så mange vegger igjen å male nå. 
Fargen ble mer blå enn jeg ventet, men jeg syns det var veldig fint, etter en del grubling så fant jeg ut at er mer enn godt fornlyd med fargen :D

 SYns det er kjempekoselig i stua når det mørkt.
Tapeten jeg likte best. Og selvfølgelig er den ikke veldig lik på bilde og i butikken. Tror den blir bra.. Hvis det blir den. I dag er det den ihvertfall, kanskje en annen imorgen?