onsdag 6. mai 2015

Å ikke vite at en er gravid

Har mange ganger tenkt på dette, hvordan det er mulig å ikke vite at en har en baby i magen?
Jeg har jo som mange andre, syntes det er en snodig ting å ikke vite, spesielt når en har vært gravid før.
Men dette svangerskapet har fått meg til å tenke litt mer over akkurat det.

Hvorfor?
Fordi hvis ikke dette svangerskapet hadde vært planlagt, kan det gpdt være at det hadde gått lang tid før jeg hadde visst jeg faktisk var gravid.

Så hvorfor det da?
Jeg har gått gjennom 3 svangerskap, så en skulle trodd at når en blir gravid for fjerde gang, ja da vet man det bare, man kjenner det på kroppen,
Men saken er at mine tre forrige svangerskap har vært temmelig like.
Ganske like faktisk, eneste forskjellen er at symptomene har blitt sterkere for hvert svangerskap.
Av den grunn har jeg tenkt symptomer (les plager)  naturlig ville vært det om jeg ble gravid igjen.
Men sånn har det overhodet ikke vært denne gang.

En rask gjennomgang:
Svangerskap 1- Uregelmessig mens med lang syklus i forkant, så da mens uteble, tenkte jeg ikke særlig over det, men tok en test, siden jeg skulle ut på fylla.
Den var knall positiv.
Deretter fulgte mange standard symptomer... ekstrem tretthet, kvalme (ugh), oppkast...leeenge, fram til uke 16 med oppkast og kvalm fram til uke 22.
Liv kjente jeg fra uke 15, og det var MYE liv, HELE tiden føltes det som. Lurte på om den ungen nonegang sove noe som helst inni der.
Jeg måtte aldri tisse noe særlig oftere, eller mer enn normalt.
Halsbrann fikk jeg fra uke 24.
Magen kom rundt uke 22.

Svangeerskap 2- Uregelmessig mens med lange sykluser i forkant.
Men jeg ante ugler i mosen da jeg følte på meg at mensen skulle ha vært.
Testen var veldig positiv og symptomene haglet på med en gang.
Kvalme, så vannvittig kvalm det gikk an å være. Jeg kastet opp i bøtter og spann fra tidlig av til uke 20, og etter det var jeg fortsatt kvalmen, nesten hele svangerskapet.
Bekken problemer kom tidlig (mest sannsynlig pga frisøsyrket mye ståing, lite sitting).
Trettheten hadde jeg bare de første 8 ukene.
Halsbrann kom  rundt uke 22.
Litt økt tissetrang mot slutten, men ikke tidlig.
Kjente liv fra uke 12, og etter det var det daglig, og ungen var som sin bror, svært aktiv, med harde, vonde spark og konstant bevegelse.
Magen kom også her rundt uke 22.

Svangerskap 3- Ureglmessig mens som før, men her visste vi godt hva vi gikk til, og vi fant det ut såpass tidlig at symptomene lot vente på seg.
Men da symptomene kom, fordømte jeg verden og svangerskap og trodde at man seriøst kunne dø av kvalme, og tanken om å kveles pga oppkast, det å ikke få puste pga så voldsomt sprutbrekninger uten kontroll... Var en dagligdags tanke.
Jeg hadde ekstrem svangerskapskvalme, som bare varte og varte og varte.
Og jeg trodde selv nå at jeg aldri noensinne kunne få flere barn, for så grusomt var det.
Halsbrannen kom med en gang, det var et av de tidlige symptomene.
Jeg var litt røtt i begynnelsen, men ikke noe ekstrem tretthet.
Kynnere kom tidlig, og tissetrangen var større dette svangerskapet enn i de foregående.
Kjente også denne gang liv i uke 12 (har veldig følsom livmor, selvom morkaken har vært på framsiden)
Magen kom rundt uke 20.

Så det var mine 3 forrige svangerskap.
Siden kvalmen bare har blitt verre, så har jeg naturlig ok tenkt at sånn ville det være om jeg ble gravid en fjerde gang.
SÅ feil en kan ta, tydeligvis.

Der er så mange grunner til at jeg fint kunne oversett at jeg var gravid de første 20 ukene, minst, kanskje lenger også, det er først nå i uke 28 at jeg nok hadde ant ugler i mosen.

Jeg hadde i forkant av svangerskapet som alltid veldig uregelmessig mens, men nå var syklusen mye kortere, jeg blødde nesten hele tiden.
Jeg hadde vært å tatt en vevsprøve av livmorhalsen, noe som gjorde at jeg også blødde lenge.
Jeg blødde fram til jeg var 16 uker på vei.
Innimellom (som man får tidlig i graviditeten ihvertfall) hadde jeg reale menssmerter, og siden jeg blødde, så kunne jeg LETT tatt dette for å være mensen innimellom.  Jeg har alltid hatt uregelmessig mens, så ikke noe å tenke på der.
Jeg fikk ømme pupper av og på, men dette kunne jeg LETT avfeid som den uregelmessige mens F**** som bare dreiv på.

Jeg var veldig trøtt i begynnelsen, men så hadde jeg også vært ganske syk, og kroppen min reagerer med å bli trøtt, dessuten siden jeg er bipolar, blir jeg ofte trett når jeg er inni en depresjon, eller på vei i en depresjon, eller bare midt immellom, så LETT at jeg kunne oversett trettheten som et svangerskapssymptom.

Kvalmen.
Vel den var ventet å treffe meg med et pang, og bare bli grusom og bare vare og vare.
Istedet ble jeg bare uggen først så litt kvalm og kastet opp et par ganger i løpet av de første ukene, men kvalmen som jeg kjenner som svangerskapskvalme, den uteble.
Så jeg kunne LETT ha avfeid det som omgangssyke.
Eneste var at jeg var såpass uggen at jeg bare kunne spise det jeg hadde lyst på der og da, ellers kastet jeg opp. så kan være jeg hadde stusset litt der.

Jeg kjente liv i uke 13. Men en må være obs på det så tidlig. Hadde jeg ikke visst om det, sp haded jeg ikke tenkt over det, og hadde bare tatt det for å være luftplager, for ekstra rørslige og luftfulte tarmer får en jo når en er gravid, intet untak for meg denne gangen.
Denne ungen har også vært veldig rolig, til forskjell fra sine brødre som har vært aktive konstant med harde spark, sp er han her ganske så rolig og beveger seg mer enn å sparke.
Fram til et par uker siden så kunne jeg fatisk tenkt at det bare var voldsom tarmbevegelse.
Men da snakker vi at jeg virkelig ikke ahdde ant at jeg var gravid.
Nå er jeg ikke i tvil, for nå dunker han borti ribbeina..Og det er ikke til å ta feil av.

Magen-
Jeg tok av 10 kg før jeg ble gravid, og jeg ble ikke synlig gravid før uke 21-22?
Jeg kunne fint ha tatt det for at jeg hadde lagt på meg på magen, det jeg hadde tatt av.
Og det kunne jeg trodde lenge, fram til uke 25-26 gjerne.
Fortsatt føler jeg bare lubben på magen.

Konklusjonen min er at om jeg VIRKELIG ikke hadde visst jeg var gravid, kunne jeg lett ha toljet symptomer på graviditet på å være helt andre ting.
Virkelig.
Og dette er fjerde svangerskapet.
Men kanskje nettopp derfor, fordi jeg har en mal i hodet på hvordan det skal være, og denne gang avviker det ganske fra denne malen.

Det er jo det kvinner som er gravid uten å vite det gjør, de tar symptomene for å være helt andre ting.
Noen kan ogsp mangle symptomer helt, regelmessig mens kan de ha, ihvertfall en stund. Morkaken kan ligge foran så liv ikke kjennes så tidlig, og tydelig.
Det kan være mange ting.

Jeg vet ihvertfall godt at jeg er gravid :)





onsdag 29. april 2015

"Sure oppstøt kommer gjerne hos folk med stor mage og mange tær..."


...Jeg fikk meg en god latter i dag da jeg leste om halsbrann og sure oppstøt.
Du kan være sikker p at det ikke stod "stor mange og mange tær", men heler "stor mage og trange klær".
Har merket meg en økende tendens til å lese utrolig mye feil om dagen, noen ganger får jeg meg en god latter, mens andre ganger er det bare frustrerende.
Vet ikke om det henger sammen med at jeg er gravid og vims, men hvis ikke har jeg ikke noe god forklaring på det.

Jeg kjenner jo godt til både halsbrann og sure oppstøt, da dette er noe jeg sliter med til vanlig pga spiserørsbrokken min, som vil si at noe av magesekken min er vokst opp i spiserørert som gjør at lukkemekanismen ikke kan fungere opptimalt.
Men  være gravid å ha det er bare grusomt.
Nå har jeg slitt med en ekstrem halsbrann siden rett etter jeg fant ut jeg var gravid, men, som jeg har sagt før så ventet jeg det jo MEN det betyr ikke at det ikke er plagsomt eller også veldig vondt til tider.

Sist jeg var på gastroskopi og fikk undersøkt denne brokken, så diskutere legen og jeg om jeg skulle opereres, jeg tok det opp med skrekk i stemmen med tanke  på HVIS jeg skulle bli gravid en gang til.
Men på det tidspunktet virket det ikke veldig sannsynlig, og vi slo det  fra oss, da det kan oppstå komplikasjoner jeg virkelig ikke har lyst på.

Så nå sitter jeg med halsbrann fra morgen til kveld, eller skal vi si natt?
For grunnen til at jeg googlet "sure oppstøt" nå i morgentimene, var fordi jeg i natt våknet av at jeg holdt på å drukne pga at jeg hadde fått et surt oppstøt mens jeg sov og tydelig var i ferd med å puste inn samtidig.
Det var mildt sagt skremmende, og jeg hosta å harka i en time etter dette, følte ikke jeg fikk opp alt væsken som hadde sneket seg på feil plass.

Jeg opplevde dette en gang i forrige svangerskap også, men da var jeg lengre på vei, og da våknet jeg i det jeg skulle puste inn det sure oppstøtet, men denne gang våknet jeg ikke før jeg pustet inn.
Og det var skremmende, ikke bare vare det vondt, men jeg fikk jo ikke puste.

Derfor googlet jeg "sure oppstøt i søvne", men fikk ikke opp noe vetugd om det, bare at det hender med folk med stor mage og mange tær, eller med sykdommer som feks spiserørsbrokk.





Gaviscon er en veldig god venn om dagen, tar meg en liten sipp innimellom, og da lindrer det gpdt... i ca 10-15min.
Ingen hjelp om natten med andre ord.
Så i natt måtte jeg rett og slett krype til korset og ta mine resept belagte medisiner, for jeg ble rett og slett litt skremt der.
De hindrer sure oppstøt, men ikke alltid det tar bort hele halsbrannen, men det demper det som regel.
Lovehearts, som mange tyr til mot halsbrann når de er gravide, fynker ikke litt en gang det gjør det bare verre. Ikke med en gang, men etter en stund blir det uutholdelig.
Brus derimot, demper halsbrannen for en stund, ikke spør meg hvorfor.
Og jeg som egentlig ikke liker brus.
Men farris har samme nytten det også, så det går litt av farrisish drikke her hjemme om dagen.

Framover tror jeg jeg må ta disse medisinene før jeg legger meg, for jeg har virkelig ikke lyst til den opplevelsen igjen!

3mndr igjen, tiden går fort!

tirsdag 21. april 2015

Den etterveksten var lang!

Fine etterveksten som er nylysnet, den er på lengde ned til der det mørke begynner.

Har ikke farget etterveksten siden måneden før jeg ble gravid, så etterveksten var hele 6,5mnd!
Det var jo helt utrolig vilt å gå så lenge.
Men jeg hadde ikke lyst til å ha bleiking i hodebunnen de første månedene av svangerskapet.
Heldigvis hadde jeg en rødfarge som dekket noenlunde godt over etterveksten uten at jeg lysnet det litt på forhånd, men det var bare et par vask så var det ikke så pent.
Så kom det til det at jeg ikke hadde mer av akkurat denne fargen igjen, og skal love at ingen andre rødfarger jeg har i hus (og det er en del forskjellige etterhvert), dekket etterveksten.

Etter en stund seende ut som ett dass, så måtte jeg rett og slett kaste inn håndkleet å få tatt etterveksten. Men det måte jeg har hjelp med, den var aaaaltfor lang til at jeg klarte det selv.

Så nå er jeg nyfarget og fin, igjen.

mandag 20. april 2015

Da skal vi visst på ferie i sommer


Vi hadde egentlig ikke tenkt oss på ferie i sommer, siden jeg er 35 uker på vei når ferien starter.
Så det blir knapt med tid til noe ferietur.

Men jammen blir det ikke en liten tur på oss, men ikke langt og ikke med fly, det blir danmarkstur på oss, og båt kan jeg ta på den tiden.
Det blir en uke i Danmark med de to minste, og jeg lover at det ikke er for min del vi reiser, men ungene skal få litt opplevelser og ikke være hjemme hele ferien, for mammen er gravid.

Skummelt er det dog, reise så seint i svangerskapet, selv om om alle mine 3 har kommet ETTER termin, så er det jo ingen garanti.

Når har jeg forsøkt å sjekke opp i om HELFO og reiseforsikring dekker utgiftene om noe skulle oppstå i forhold til graviditeten, men det var ikke så lett å komme til bunns i alt.
Men tror nå alt er i orden.

Så vi skal visst til Danmark da.
Kan sikkert bli kjekt for oss det.

tirsdag 14. april 2015

25 uker på vei og fortsatt sykemeldt


Da har jeg vært sykemeldt i 10 uker.
Selv om det er en rekord, så er det ikke en rekord jeg er stolt av.
Det var IKKE slik jeg hadde sett for meg at det skulle bli.

Jeg har et fint svangerskap, det beste av mine nå fire svangerskap vil jeg si, ihvertfall med tanke på rene svangerskapsplager.
Men plager har jeg jo, men det var ikke mer enn de jeg ventet, helst mindre enn det jeg ventet.
Det aller verste er den intense halsbrannen, som jeg sliter med utenom når jeg er gravid også, men ikke i nærheten av slik det er nå.
Men det var ventet. Jeg har en spiserørsbrokk som gjør det veldig ukomfertabelt når jeg er gravid.
Men siden jeg helt klart visste om dette på forhånd, så er det greit nok.
Jeg kan ta medisiner for det, som demper det, men jeg prøver i det lengste med den fantastiske gavisconen (som smaker langt ifra noe som er godt), det demper det i 10min ca, men 10min er greit det når det virkelig er ille. Det er faktisk uberskrivelig fantastisk deilig.

Eller så syns jeg det er mistenksomt med fravære av kvalme, jeg var forberedt på intens kvalme og oppkast. Helt ælig, jeg hadde stålsatt meg, gått gjennom i tankene hvordan det var sist, hvor den mest intense kvalme og oppkastfasen var i fra uke 22-24. Jeg trodde forrige gang helt sikkert at man kunne omkomme av kvalme.
Denne gang ga kvalmen seg i uke 11, og den var ikke så intens som jeg har opplevd i mine forrige svangerskap. Kanskje jeg var så innbitt innstilt på hvor vannvittig ille det kunne bli at jeg hele tiden minnimerte kvameplagene for meg selv?
Kanskje.
Men jeg er helt sikker på at det ikke var så ille de 5 ukene det stod på.
Hva er 5 uker mot 35uker?? Levelig, det er det det er.
Jeg kan bli litt uggen innimellom, de siste dagene feks har jeg vært litt småkvalm, men det var også ventet at det kunne komme små bølger med kvalme. Ikke noe jeg ikke har opplevd før.

Jeg har ikke noe tegn til bekkenløsning, utennom at det kjennes som det løsner litt i korsryggen innimellom spesielt når jeg ligger,og det stikker til mellom beina og nedover sånn.Av og til.
Men jeg har forbedret teknikker p bevge meg på gjennom disse svangerskapene, så jeg merker ikke noe særlig til det.
Ikke noe som er plagsomt, bare helt normal "løsning" som er ventet.

Har slitt litt med hodeverk da, til tider har det vært svært plagsomt, men jeg vet det bare er 2 paracett unna, så forsvinner det.
Men med tanke på hvor mye medisiner jeg har matte ta, og fortsatt må ta, så står jeg over det meste jeg kan unngå, og det gjelder også paraceten.

Så svangerskapsplager er det lite av.
Astmaen, lungene altså, er det ikke fullt så bra med.
Jeg tar fortsatt akuttmedisiner daglig, samt langtidsvirkende.
Men det er minimalt nå, heldigvis. Men det har vært heftige doser de siste 3 månedene.
Og det er IKKE noe kjekt å måtte ta medisiner når en er gravid.
Men jeg får ekstra oppfølging med ultralyder for å sjekke barnets vekst.

Så ja, jeg er fortsatt sykemeldt, ungespesialisten sa at jeg måtte ta minimalt med medisiner, og av den grunn må ta det helt med ro.
Så nå er må jeg holde meg hjemme til ut april, så får vi se om det blir hjemmeværende til jeg skal ut i ferie 22 juni.
Vi får se.
Jeg vil helst tilbake i jobb, men jeg vil ikke risikere noe.

Men det som er fint å tenke på nå, er at den lille gutten i magen er så stor og utviklet at han kan overleve om han skulle bli født nå.
Selv om det blir en minibaby.
Det er noe av risikoen med de medisinene jeg har tatt, for tidlig fødsel.
SÅ hver dag som gravid føles fantastisk.
Jeg vil jo han skal bli der inni så lenge som mulig.
Får jeg tippe selv, så kommer han vel en uker over termin.

tirsdag 31. mars 2015

Hjemmelaget tortilla, enklere enn du tror



Jeg har aldri laget tortilla før, har egentlig ikke kommet på det, helt til i dag.
Plutselig dukket trangen til å prøve å lage noe nytt opp, og da ble det dette.
Og jammen meg ble jeg overasket over hvor enkelt det var.

Oppskriften jeg kom over inneholdt 2 ts bakepulver, men jeg syntes de smakte litt bakepulver, noe jeg ikke syntes var helt nødvendig, så jeg har redusert det til 1ts i denne oppskriften.


Oppskriften er enkel, bland alt det våte og tørre sammen, jobb sammen den ultra enkle deigen og del den opp i 10-12 like store boller.
Kjevle disse til veldig tynne lefser (det går helt fint, jo tynnere jo bedre).
Stek en og en på middel varme i en helt tørr stekepanne, altså uten noe form for olje eller smør.
De stekes fort, 2-3 min på hver.

Smakte veldig godt med kremost og salat. har ikke prøvd det med noe annet, enda, men vær du sikker at det blir laget til tacoen neste gang!


  • 1⁄2 dl rapsolje 
  • 1 ts bakepulver 
  • 1⁄2 ts salt 
  • 150 g byggmel
  • 250 g  hvetemel 
  • 2 dl vann



mandag 16. mars 2015

Velge navn til gutt nr4... Mission impossible?


Det er helt latterlig vanskelig dette!

Jeg har knapt sett på et navn før vi fikk vite kjønnet til vårt kommende familiemedlem.
Å velge navn er ikke enkelt, kanskje første gangen? For noen? Jeg syns ikke det var spesielt enkelt første gang heller, hadde mange jentenavn den gang, men få guttenavn.
Det er rett og slett mer å velge mellom når det gjelder jentenavn, og da tenker jeg ikke bare på at at den listen står helt åpen for oss, nei jeg reagerte på det første gangen også, hvor mye mer det er å velge i på jentenavnfronten. For ikke å si det er flere fine navn å velge i.

Nå når jeg tråler listen over guttenavn for fjerde gang, slår det meg igjen hvor fattig denne listen er.
Og det er jammen ikke RART at mange velger å egenkomponere navn til guttebabyen.
(nei, vi skal ikke gjøre det, slapp av), jeg forstår det bare, jeg forstod det sist, og den forståelsen er ikke mindre denne gangen.

Jeg har trålt alle tenkelige og utenkelige lister, norske, engelske, amerikanske, portugisiske, franske, nederlanske (men nederlanske får være for nederlendere, Dirk-Jan?)... Jeg har til og med sett på andre lister, som "oppdiktede navn", "fantasynavn", "utenomjordiskenavn", "enda-ikke-oppfunnet-navn" og "har-du-lett-deg-ihjel-etter-guttenavn-og blir snart sprø?"listen...
Men jeg er ganske tomhent, fortsatt.

Det føles ganske mye som mission impossible dette nå, og blir litt svett med tanken på at denne gutten faktisk må ha et navn... Etterhvert.

Ikke bare det at jeg har gått gjennom listen/e 3 ganger før, (noe som har ført til at flere navn er blitt forkastet, likt, og så forkastet), men etter 3 gutter så har du kjørt deg litt inn på en stil, noe som IGJEN begrenser valget.

Foreksmpel så kan du ikke ha:

1, Truls, Jan, Olai.... Leander Mikael


2, Liam, Shan, Noah...... Bård

3, Odin, Loke, Balder.... Emilian

4, Storm, Severin, Simon.... Allan

5, Oscar, Markus, Lucas.... Optimus Prime

Såååejah.... Begrensinger, begrensinger, forkastninger og litt låst kanskje.
Og ja, så kjenner jeg flere og flere som har barn etterhvert, det setter noe begrensing det også, kan ikke like gjerne velge samme navn som gutten til en nær venninne, uansett hvor mye jeg liker navnet.

Da jeg fikk forrige mann, var jeg like fortvilet.
Jeg trålte listen/e til den forfulgte meg i drømme, men ingen navn fant jeg.
Det ente med 1 navn, og jeg sa enten blir det det navnet, eller så forblir han navnløs.
Han ble jo hetende det da.

Poenget mitt er ikke at jeg vil kikke på jentelisten, men heller at jeg sliter med guttenavn, tydeligvis av mange grunner.

MEN, jeg har nå faktisk FEM navn på listen.
Men ingen av dem står frem som "navnet", men jeg er sikker på at når faren begynner å krysse av listen, så vet jeg, for jeg vil sikkert ha det navnet han ikke vil ha.
For å gjøre det enda vanskeligere :)

Men vi får se, gutten får såklart en navn, og det blir nok ikke "fantikkenavn" eller "mineforeldre- bleikkeenige".

Neida, det blir nok et veldig fint navn, forhåpentligvis.

søndag 15. mars 2015

Hvordan det egentlig gikk med "slanke"prosjektet mitt


I august i fjor, begynte jeg på prosjektet BKHK (bli kvitt husmorkroppen).
Jeg la om kostholdet rett og slett.
5- 6 måltider til dagen, 3 hovedmåltider og resten små mellommåltider.
Målet var -17 kg innen desember 2014.

Oppdaterte om dette en gang så ble det stille.

Jeg har fått spørsmål om hvor mye jeg har tatt av og hvorfor jeg plutselig avsluttet prosjektet mitt.
Det er ikke likt meg å gi opp før jeg har kommet dit jeg vil, og det er godt mulig, stor sannsynlighet egentlig, at jeg ville nådd målet, hvis det ikke var for 2 viktige hendelser.

1- Jeg fikk et alvorlig, behandlingkrevende astmaanfall som vedvarte. Dette hendte i slutten av oktober.
Jeg var veldig dårlig, og det satt i en stund. Grunnen  til at kostholdet skled LITT ut, og da mener jeg bare litt også, var fordi jeg klarte ikke konsentrere meg like godt om det når jeg var såpass syk. Og på sykehus er ikke kostholdet direkte lagt opp til det prosjektet jeg drev med.
Men det som gjorde det vanskeligere, var at jeg startet med en kortisonkur, noe som gjør at jeg lettere legger på meg, og blir veeeldig sulten. Denne kuren gikk jeg på 1 mnds tid.

2- Jeg ble gravid. Og her er vi egentlig kommet til kjernen, for hadde det ikke vært for at jeg hadde blitt gravid, hadde jeg fortsatt prosjektet mitt, men sannsynligvis ikke nådd målet før i januar 2015.
Noe som var akseptabelt.
Men så ble jeg gravid da, noe jeg fant ut i november. OG selv om jeg prøvde å holde fast på mitt nye kosthold, gikk det mildt sagt rett i dass... Bokstavlig talt.
Jeg ble dårlig og begynte å kaste opp og klarte kun å spise det jeg hadde lyst på. Gjorde jeg ikke det så kastet jeg opp.
Så jeg måtte endre på kostholdet, og den største endringen var at jeg måtte spise meg mett, ikke bare litt mett, men mett, til hvert måltid.
Så da stoppet det naturlig opp.
Og dessuten så skal en ikke direkte slanke seg år en er gravid.

Til de som har spurt hvordan det har gått, og hvorfor jeg ikke fortsatte , så har jeg egentlig bare svart "alt til sin tid" og "når det passer bedre", og vært litt kryptisk med det. Men jeg har også svart at jeg faktisk ikke har vært god nok, helsemessig til å konsentrer meg om det.

Selv om jeg stoppet midtveis, så er jeg relativt fornøyd med resultatene, jeg tok av akkurat 10 kg.
Og det er 10 kg å gå på nå i svangerskapet.
Nå som jeg er halvveis har jeg lagt på meg 3 av disse kiloen, så har fortsatt 7kg  gå på.
Men, de kommer, så det er jammen meg ikke stort å tenke på.
Pluss noen kilo til.

Akkurat nå er jeg bare glad for at jeg tok av de kiloen før jeg ble gravid, for det kunne jo blitt timelig tungt hvis ikke.

Så, alt til sin tid, jeg starter igjen...Når det passer.

Oppdatering avsluttet.