Og det av noe som høres så enkelt ut, nemlig barnehagesituasjonen.
Men for mg er det ikke enkelt, nemlig tvert om, og det er heller ikke en vanlig situasjon å havne i.
Det er ikke de vanlige problemene, med ikke å få plass, og søsken blir splittet osv.
Selv om dette er en del av det også.
Hele denne barnehagesituasjonen har slitt på meg helt siden 2010, noen ganger har jeg følt avmakt, og akkurat nå er vist en av de gangene.. Jeg har tenkt mye nå, distansert meg litt fø jeg skriver, for jeg ønsker ikke et hysterisk innlegg fra min side.
Det hele begynte som nevnt i 2010, eller grunnlaget ble lagt for enda lengre siden.
Jeg har ikke lyst å fortelle om den situasjonen nå, hva som hendte, men du kan lese om den
HER.
Det blir for langt, og jeg orker ikke rippe opp i de følelsene akkurat nå, jeg prøver jo fortsatt å roe meg ned.
Jeg tar videre utgangspunkt i at du vet om situasjonen.
Jeg har aldri ønsket å tenke på meg selv som et offer i denne situasjonen, men noen ganger så slår det over meg, hvor urettferdig det er at det alltid er den som opplever denne urettfedigheten i slike saker, som skal måte lide i ettertid også.
Og til og med i noe så fredelig som en barnehagehverdag, føler jeg noen ganger på denne avmakten i situasjonen, jeg syns det er vanskelig til tider. Mens andre ganger går det greit.
Men det er alltid der, alltid,verst er det i bringe og hentesituasjoner i barnehagen.
Pga at denne situasjonen har vært så vanskelig, så bestemte vi oss for å
prøve å bytte barnehage da vi flyttet.
Og da lillebror ble født, søkte vi også ham i samme barnehager som vi hadde søkt storebror inn i (Men som han fortsatt ikke hadde kommet inn i).
Og jeg ble oppfordret av de som jobber med barnehage innen kommunen til å gjøre det nettopp slik.
De nevnte ikke med et ord, hvor vanskelig det var å få barnehageplass nettopp i det område vi søkte. Og at det mest sannsynlig ikke ville gå.
Min egne feil, men jeg ønsket bare å slippe hele situasjonen, jeg følte at jeg hadde møtt mine spøkelser lenge nok.
Det har gått bedre enn forventet, men dog.
Jeg har aldri bedt om få den vonde opplevelsen rett i fjeset hver pokkers bidige ukedag.
Vi fikk ingen av dem inn i barnehage her, men vi fikk tilslutt en plass til minstemann, i en helt annen barnehage en broren, selvfølgelig.
Men barnehagene er virkelig langt fra hverandre.
Hadde det ikke vært for situasjonen som den er, så hadde jeg søkt mini inn i samme barnehage som broren. Men det var uaktuelt, da denne personen det gjelder har en liten selv som har begynt på småbarnsavdeling i den barnehagen.
UAKTUELT å gå i samme situasjon i flere år til.
Så vi tenkte at når minstemann endelig fikk en plass, så fikk vi bare søke inn han eldste i samme barnehage. Og det virket ikke til å være så vanskelig, når jeg snakket med "barnahgekontoret" i kommunen for en liten stund siden. Vi måtte bare vente til vi fikk en plass å søke...
Så over til det som har vært så vanskelig i dag.
Siden vi nå har fått en plass, så ringte jeg IGJEN kommunen for å hører om hvordan jeg skulle gå fram for å bytte barnehage.
Og det er jo her dråpen rant over.
Hun som svarte i andre enden i dag,
nektet å sette meg over til de som har med barnehage å gjøre. Og i stedet kom hun med masse svada og var så frekk og sur at jeg måtte jobbe iherdig med meg selv for å ikke gråte, eller rett å slett å bli ufin. Og er det noe jeg ikke blir når jeg snakker med uhøflige mennesker på telefonen, så er det ufin selv, men gir beskjed at vedkommende ikke har noen grunn til å være uhøflig.
Men situasjonen er så slitsom at det var vanskelig i dag.
Hun var uhøflig, sur og tverr, og svært lite behjelpelig, og det var tydelig at hun prøvde å sette meg på plass i en sak hun ikke hadde nok kunnskap om. Altså barnehage.
Hun kom bare med masse svada og sa nesten rett ut at jeg egentlig kunne glemme en overføring av eldre søsken.
Noe barnehagedama mente gjerne lot seg gjøre, ved å bruke søskenprioritering iom at minstemann skulle begynne der.
Så jeg fikk altså ikke greie på hvordan jeg skulle gå fram for å prøve å få dette til.
Istedet ble jeg nesten skjelt ut og fortalt at jeg som hadde en barnehageplass allerede måtte forstå at de som IKKE hadde plass kom først i køen.
Men jeg fikk tilnøds en emailadresse, for å sende en email med forespørsel om å endre (og dette var omtrent det mest nyttige hun sa), dama som ikke hadde peiling.
Så avsluttet hun like greit med å si "du kan jo sende enmail, hvis du føler du er så mye viktigere enn ALLE andre som står i kø, ha en god dag videre".
Så derfor følte jeg litt avmakt en stund der på morgenkvisten.
Men det går bedre nå.
Men jeg lurer litt på hva som feilte hun i andre enden ...
