onsdag 5. november 2014

Halloween 2014

Jeg fikk perm fra sykehuset dagen før halloween, så da reiste jeg hjem og skar ut gresskar til halloween.
Mellomste gutt i huset hadde jo gledet seg så mye til halloween at jeg mtte prøve å gjøre det beste utav det.
Han gledet seg jo mer en jul jo, hans ord.

Gresskarene ble sånn halvveis, men det ble nå gjort.
2 stykker, og det tar alltid lenger tid en en regner med.

Dagen etter ble jeg utskrevet fra sykehuset, jeg følte meg såpass god at jeg orket ikke være der lenger, dessuten hadde vi en halloween å feire, jeg hadde jo pnlgat fest hjemme. Ikke fest fest men for barna, som vi har vært år.

Jeg kom hjem kl 1630, så det var ikke mye tid til forberedelser, siden gjestene skulle komme kl19.
Men vi fikk pyntet oss og vi fikk pyntet i stuen, jeg laget biffstroganoff, pølser til ungene og jeg bakte muffins.

Det var veldig koselig kveld. Og roen senket seg, for det hadde vært en hektisk uke med sykdom, stress og sykehusinnleggelse.

Jeg hadde stort behov for å kunne gi ungene mine halloweenfeiringen de hadde ventet på, selv om jeg hadde var syk.
Selv om det ikke ble storfeiring, så hadde de det veldig kjekt.
Og mammaen var fornøyd.
Det ble ikke så mange bilder, men noen har jeg lagt til.

Mellomste har tegnet på gresskaret.

"bruden"

"bruden"

Da jeg ble skikkelig, skikkelig syk

En natt forrige uke, våknet jeg av noe var skikkelig galt.
Jeg fikk ikke puste. Et alvorlig astmaanfall.
Ikke noe nytt for meg det, siden jeg har slitt veldig mye med astmaen min det siste året, og jeg har vært utallige ganger på legevakten, spesielt på nattestid.

Men denne gangen var det annerledes, jeg kjente det godt, det var mange år siden det var slik, jeg fikk rett og slett ikke ned noe luft, nesten i det hele tatt, og ingen medisin hjalp.
Ikke det at jeg har så sterke medisiner hjemme lenger, det er jo derfor jeg har reist til legevakten så mange ganger det siste året.

Jeg hadde knapt pust til å ringe legevakten, men fikk sagt fødselsdatoen min, og at jeg kom.
Så fikk jeg gitt beskjed til Dagfinn med få ord og noe gestikulasjon, at jeg måtte avgårde..Igjen.

Jeg sulle jo ringt etter ambulanse, jeg skulle jo det.
Men jeg kjørte selv, og det var ingen god ide. Det gikk, men jeg burde tenkt, selv om det ikke var lett akkurat da, jeg burde ihvertfall ikke tatt bilen. Men jeg har jo som regel kjørt.Heldigvis er det veldig kort til legevakten fra oss, og det var ingen biler på veien.

Jeg var virkelig dårlig når jeg kom fram, uten jakke, mitt på natten, med skuldrene opp over ørene i desperat forsøk på å få nok luft. Det er typisk å heise skuldrene når en har anfall.
Hos legevakten fikk jeg medisiner med en gang, men for første gang på mange år så hjalp det ikke, i det heletatt.
Halsen var bare snørt sammen, akkurat som om noen klemte til.
Målingene mine var ikke gode og det ble ringt til ambulanse for jeg måtte inn på sykehuset.
Jeg ble raskt verre.

Det gjelder å bevare roen, for en blir bare verre hvis en får panikk.
Men jeg kan love dere at å holde roen når en ikke får luft uansett hvor mye en puster, er ikke lett.
Jeg ble rett og slett kvelt.

Som sykepleier, fikk jeg mye utav det som foregikk rundt meg, selv hvor dårlig jeg var, det var viktig for meg å få et overblikk over hvor alvorlig situasjonen var.
Jeg kjente jo at det var alvorlig, lungene mine virket jo ikke.
Blodtrykket var helt fint, men pusten, 52 ganger i minuttet og metningen var på 86, og synkende.
Pulsen var egentlig ganske lav på 120 et eller annet. Normalt er pulsen min på 55.
86 i metning med 10liter oksygen er rimelig dårlig lungefunksjon.

De var veldig urolige på rommet, men veldig flinke.
En student la inn veneflon på meg og glemte å stase opp, så pga presset i armen ble det blod over alt.
Han ble tydelig stresset og klarte ikke helt tenke, så jeg staset opp og klemte av selv, da han tydelig mistet hodet litt og prøvde å tørke blodet istedet for å stoppe det.

Jeg ble verre og verre, og rommet vrimlet ed folk, det kom folk fra alle kanter føltes det som, og jeg klarte ikke ha folk tett på, jeg fikk ikke pustet av det, det var som om det tok all luft fra meg.

Det ble tatt blodgass, to ganger, da stikker de en nål ned i pulsen på armen og tar prøve.
Jeg hater det, det er det verste med å bli innalgt.
Etter en stund fant de ut at de skulle legge en arteriekran på meg, en veneflon inn i pulsen istedet for å stikke på nytt hele tiden.
Det var en anestesilege som måtte gjøre det.
Og jeg fikk to sprøyter med lokalbedøvelse ført, gubban så vond og ubehagelig det er å få den inn der.
Jeg begynte på dette tidspunket å gråte, for jeg var sliten at jeg var sikker på at kroppen ikke orket mer, alt kjentes feil ut.
Jo mer jeg pustet, jo mindre luft føltes det som jeg fikk.
Jeg gråt og pustet.

Så ble jeg lagt på respirator.
Pustehjelp sa de.
Panikk.
Kroppen min ble innvadert av luft, jeg hadde ingen kontroll.
Det var smertefult og jeg ble veldig redd.

Det varte ikke lenge før de måtte ta den av, for blodtrykket mitt steg så veldig,
210/118, mot 115/70 da jeg kom inn.
Så de måtte ta den av, selv om ingenting hjalp enda.
Istdet ble jeg lagt på Bipap-maskin, pustestøtte.
En maske blir lagt tett og munn og nese og tvinger luft ned når du trekker pusten. Den fuller lungene med luft rett og slett. Blodtrykket var veldig forhøyet nå også, men bedre, ca 200/100 jevnt over.
Ingenting hjalp, men målingene av blodgassene var bedre nå.

Jeg ble lagt opp på intensiv avdelign for konstant overvåkning.
Jeg lå med bipapen i 4 timer, og jeg telte hvert minutt, det kan på en måte sammenlignes med en fødsel, hvor tiden både går og står stille og smertene og ubehaget er stort, og du føler du kommer til dø innimellom.

Etter 4 timer fikk jeg endelig av bipapen og ble lagt på oksygenmaske istedet, 6liter oksygen og en metning på 92%.
Men nå hadde medinsinene så smått begynt å virke, selv om det tok tid.

Etter 4 timer til ble oksygenet skrdd ned til 4 liter, og da hadde jeg en metning på 83%.

Etter nesten en dag på intensiven ble jeg flyttet til lungeavdelingen, gangplass selvfølgelig. Noe som egentlig er helt ok, for å ligge på flermannsrom på lungeavdelingen er fælt. Det er så mye støy og uro fra medpasienter at gangen er like bra, om ikke bedre.

Jeg lå med 4 liter oksygen på brillekateter (inn i nesen), noe som resulterte i en del neseblod.
Maske er mye, mye bedre.
Jeg tømte en del oksygenkolber det første døgnet.
Men jeg ble fort bedre nå.
Dagen etter kom det en lege og ville ta en ny blogass, men nå hadde de fjernet arteriekranen, noe jeg syns var temmelig dumt hvis de faktisk hadde planer om å ta flere prøver. Jeg nektet å ta den prøven, av to grunner, for det første så kunne de beholdt den kranen, for ubehaget er så stort at det er ikke noe jeg vil utsette meg for i hytt og pine (har hatt altfor mange av de prøvene opp gjennom årene, hater dem), og for det nadre var det liten vit å ta en slik prøve at den ville være helt fin, og de ville bare f bekreftet det de allerede visste. SÅ jeg sa nei, det var ikke greit, og jeg hadde overhodet ingen betenkeligheter med det.
Hadde jeg ligget uten oksygen, og hatt vanskelig or å puste, så hadde prøven vært mer reel.

Jeg ble ikke der i så mange dager, jeg maste meg til å få reise hjem, men jeg maste også om å få et helt eget innhalasjonsapparat med hjem, for det var virkelig behov for det.
Slik at jeg slapp legevakten minst en gang i måneden.
Og jeg fikk det, en stort stasjonært til å ha hjemme og et fantastisk lite søtt jeg kan ha med meg i vesken, det går på batteri, hehe, er veldig fornøyd med det lidde der.

Så nå er jeg hjemme, sykemeldt vel og merke. Er ikek helt god enda, men mye mye bedre enn jeg var for noen dager siden.

Så fort kan det gå altså.
La meg håpe at det ikke blir sånn igjen med det første.


På bipap-maskin på intensivavdelingen.
Arteriekranen som det ble tatt prøver av 1 gang i timen.

På gangen på lungeavdelingen

Fortsatt på gangen



Endelig svar på vevsprøvene!

Jeg har ventet og ventet og ventet på svaret fra biopsien fra livmorhalsen.
Det tok nærmere 6 uker før svaret kom.
Jeg var temmelig forberedt på at jeg måtte inn å få utført en ny konisering, jeg fikk det bare helt for meg, det var jo sånn det gikk sist.
Men det slapp jeg, prøvene var helt fine og nå er det ny celleprøve om 2 år.
Det er jo helt fantastisk :D

Jeg var virkelig forberedt på at jeg måtte inn igjen.
Jeg har jo slitt med mye smerter og mye blødninger hele tiden etter prøven ble tatt, så jeg var sikker på at noe var galt.
Men er så utrolig glad for at jeg slippe, siden det var så utrolig, veldig vondt da jeg tok vevsprøven.


Nei, dett er bra!

søndag 26. oktober 2014

Grønn smoothie

Kom over denne oppskriften på smoothie, og bare MÅTTE prøve den.
Og det angret jeg ikke på, for den var veldig god.
Jeg fant den i en bok førsteklassingen her i huset kom hjem med, en matbok ja.

Har endret litt på oppskriften da jeg syntes det smakte bedre når ingefæren kom litt mer frem.

Grønn smoothie:
- en neve spinat
- 1 banan
-2 kiwier
-1 ss fersk ingefær

Riv ingefæren på forhånd.
Mos alt sammen, ha gjerne i isbiter.

NAM! Var godt og mettet også.
Fint som mellommåltid eller kickstart på dagen (sammen med mitt daglige egg...Mååå ha bare må ha egg).

Det er veldig godt å fryse ned porsjoner av dette og ta opp til senere.

11uker? usikker på hvor lang tid som er gått?

Jeg har visst mistet telling på hvor mange uler som har gått nå, hvor lenge jeg har holdt på med denne "slankingen".
Eller, kostholdomlegging og fokusering som jeg nå heller vil kalle det.
Jeg tro med rimelig stor sikkerhet at det er 11 uker nå på mandag.

Det putrer jevnt avgårde.
planen var 17kg minus fram til midten av desember, usikker om jeg klarer det.
Skulle ha tatt av 11 kg nå, men er veldig godt fornøyd med mine 9-10kg minus.
Så det går veien ihvertfall.

Omleggingen har gått smertefritt og jeg vet nå hva jeg kan spise når og hvor mye.
Fortsatt så kan jeg ikke trene, pga lungene.
Men har vært hos lungespesialist, og sal begynne på ny medisin...Igjen.
Den andre som hadde virket så godt gjorde plutselig omvendt av hva den sulle, istedet for gjøre meg bedre, så fikke jeg jo astmaanfall hver gang jeg tok den.
Konklusjon fra legen er at jeg ikke tåler astmaspray, jeg må ha pulverform.
Sært tilfelle tydeligvis.

Men kostholdet er det kontroll på.
Jeg spiser sunt, eller mindre av det som er usunt om jeg spiser usunt.
Jeg kan skeie ut, med måte, jeg kan unne meg noe godt, når jeg syns jeg har fortjent det.
Helgene er fine til å unne seg noe godt, eller når jeg er ute og spiser med venninner.
Eller når jeg får lyst å bake med ungene.
Poenget er at jeg spiser nesten alt jeg har lyst på, men med måte.
Så lenge en er oppmerksom på hva og når og hvor mye, så går det fint.

Men orker ikke en lang oppdatering, så for å gjøre det enkelt...


...så har jeg lagt til noen bilder nedenfor.



Grønn smootie, sunt og godt

Nyfarget hår

Skillingsboller in the making

Frokosten min!

Kylling og blomkålris

onsdag 1. oktober 2014

Da er jeg treningssenterløs...


... For igår meldte jeg meg nemlig ut av Elixia som jeg har hatt medlemskap hos i 7 år.
Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg gjorde det, for det er ikke heeelt måten å g fram når en faktisk har lagt om kosten, skal ta av noen kilo og egentlig bør på å trene så ofte som mulig.

Nei, det er nå sant det.
Men nå så jeg meg lei av å  være støttemeldlem med håp om å "snart" begynne å trene igjen, det snartet der har vært langdrøyt gitt.
I 1 helt år har jeg prøvd, men astmaen min motarbeider meg kraftig.
Jeg føler virkelig bare jeg blir dårligere, de vanlige medisinene som ellers har holdt astmaen i sjakk har i stedet gjort meg verre.
Det er nesten som om jeg har begynt å reagere på dem, for hver gang jeg har brukt dem har jeg endt opp med et anfall, det bare snører seg sammen.

Nå har jeg sett meg lei.
Både av astma og betaling for trening jeg ikke kan gå på.

Så hvorfor ikke bare fryse medlemskapet?
Fordi jeg vet ikke hvor lenge jeg vil være dårlig, det har jo dratt ut en god stund nå.
Dårlig unnskyldning kanskje.
Nei, jeg har også meldt eg ut for jeg gidder ikke de dyre prisene til Elixia lenger, støttemedlem eller aktivt medlem så ble det selv med spesial rabbater som jeg har hatt, vell drøyt.
Det har steget veldig mye de siste årene.

PLanen min er å bli bedre for så å melde meg inn i et mindre treningssenter som er mye billigere og som ligger 2 min gåavstand fra huset vårt.


Så jeg håper å kunne oppta treningen innen rimelig tid da.
Skal ihvertfall til lungespesialisten igjen neste uke, så får vi se om han klarer å finne noe som kan dempe astmen godt nok så jeg får satt i gang ed treningen da.

mandag 29. september 2014

Tempelet er ikke hva det en gang var!


Jeg føler meg  20, jeg sverger! Eller, 19 gjerne?
Dagfinn sier at jeg er nok 17 i hodet, men jeg er ikke helt enig...

Men hav jeg føler står ikke HELT i stil til hvordan tempelet har det!
I år ble det litt krasjlanding, på en måte.
Jeg har på ingen måte noe alvorlig (utennom astmaen), men det er alt småplukket, og det begynner å hope seg opp i massevis føler jeg.
Det går jo nesten ikke en uke uten en legetime eller en tannlegetime (!).

På onsdag skal jeg på ikke mindre enn TO spesialtisttimer.
Øre,nese, hals og lungespesialist.
Jeg har nylig vært hos , hudspesialist, gynekologen og urolog.
Gastroskopi er ikke såååå lenge siden jeg to for Nte gang.
Så nå skal de inn i nesen, i bihulene, som aldeles ikke har noe med gastroskopien å gjøre...Men jeg tenker heller gastroskopi enn inn i nesen (krymper meg når jeg tenker på å få noe inn i nesen).

Jeg fikk nettopp opp et kamera i urinrøret, og heller gastroskopi enn det...Men det skal jeg jammen gjøre igjen om et par måneder. Og jeg gleder meg ikke akkurat.

La oss ikke nevne tennene da, Jeg som er så rivende flink til å passe på dem,  så det skyldes ene og alene på arv der, uten å blunke.
Skulle ønske dem bare fant ut hva som feiler tanna mi, 3 spesialister har sett på det, men ingen blir kloke.
Og det er jo ikke akkurat billig fornlyelse med disse tannalgespesialistene...
Så nå vil de trekke den! Hyyl! For de vet jo ikke hva det er som gir så veldige smerter, da er det bedre å trekke den å se om det blir bedre...
Føler dette var litt som den store "virussekken" til fastlegen... 2Nei, det er virus" :P

Nei, mange små plager og noen store blir utgjør jo litt, og jeg føler meg ikke helt i toppform.
Men heldigvis da, så går det ihvertfall bra med vektreduksjonen da, det er jo noe.

torsdag 25. september 2014

6 uker med fremgang. En liten oppdatering



Da er det litt over 6 uker siden jeg startet med prosjekt BKHK (bli kvitt husmorkroppen).
Noe som går greit.
Jeg kan fortsatt ikke trene, pga de dumme, dumme lungene  mine som bare vil fortsette å være dårlige.
Men kostene er lagt om, og holdes ved like.
Jeg trodde dette skulle bli en utfordring når jeg hadde nattevakter, å holde konstant fokus på hyppige, små og sunde måltider.
Men jeg er temmelig fokusert, så det er ikke noe problem.
Og for å bare avklare en ting, jeg er IKKE på noe lavkarbo, og det kommer jeg IKKE til å kaste meg utpå heller,
Her er det bare god gammeldags ommlegging av kosthold, og bevsisstgjøring rundt mat og spisetider.

Jeg har som må  tape rnål å tape meg  1kg i uka, eller egentlig rett under 1 kg for å nå målet mitt i desember som er - 17  kg den 14/12.2014.
Til nå er det 6,5kg mindre av meg.
Det syns jeg er fint og passer rett inn i målet mitt.

Så nå er det jo bare til å stå på videre :)

Ps: håret skal farges om to uker.