lørdag 28. februar 2015

God, enkel eplekake

Jeg har mange oppskrifter på eplekake, men dette er den enkleste, og beste.
Oppskriften er enkel, men du kan jo prøve deg litt frem med å bytte ingredienser, eller tilsette noe.
Jeg har prøvd mye, men kommer fram til at den originale oppskriften i all sin enkelhet, er den beste.



 Oppskrift:

-100g smør
-2dl sukker
-2 egg
-3dl mel
-1ts bakepulver
-1dl melk

-2-3 epler (helst grønne, eller supre røde norske)
-sukker og kanel

Stek på 175C i 1 time.

Du kan sikker røre romtemperert smør hvit med sukker, men jeg gjør det enkelt, smelter smøret og avkjøler litt.

Begynn med å vispe sammen egg og sukker og tilsett tørt og vått om hverandre.
Smør en form å hell røren oppi.

Skrell eplene og rør bland dem sammen med  ønsket mengde sukker og kanel.
Putt dem så i røren. Stek.

Helt enkelt, og veldig godt.


fredag 27. februar 2015

Tok sin tid, dette sykdomsforløpet

Min bestevenn akkurat nå


Nå er det tre uker siden jeg fikk astmaanfall, og jeg blir stadig ikke bedre.
Har iløpet av disse ukene blitt bestevenn med fastlegen.. Og jeg er evig takknemlig for at jeg endelig har fått forstøverapparat til hjemmebruk, det er brukt mer enn flittig.
Hverr 4-6 time hele døgnet.

På søndag som var kjente jeg at det utartet seg, jeg har vært glad for at det kun har vært astma og ikke en infeksjon i tilegg, men nå kom det for fult.
Lungebetennelse.
Og på toppen av det så fikk jeg influensa, så jeg lå med 40 i feber og sov nesten i to døgn.
Feberdrømmene var heftige!

I går slapp feberen, og influensaverken i kroppen er så å si borte.
Men lungene har nok langt igjen til normalfunksjon.
Har jo tinn med ekkelt slim som skal opp, men klarer ikke hoste, for jeg føler lungene alvorlig talt sprekker.
Så når jeg får hosteanfall kommer tårene ikke langt etter, for gubban så vondt!

Tror bare jeg er heeelt utslitt akkurat nå.

Men har troen på at nå er det snart over!

torsdag 19. februar 2015

Fiskegrateng med makaroni

Fiskegrateng er undervurdert godt og ikke minst enkelt å lage.
Det lager seg så å si selv.
Det finnes mange gode fiskegratenger, men jeg syns denne, enkle er den beste.

Selv om det er makaroni i, s pleier jeg å ha poteter til med smeltet smør og en klatt rømme.
Rømme er alltid godt til fisk.



OPPSKRIFT til ca 5- 6 porsjoner
- 1 liter h-melk
- ca 4-5 ss smør
-ca 4-5 ss hvetemel
-3 egg
-1,5 dl ukokt makaroni
- 400 g hvit fisk (torsk, skrei osv).
-salt og pepper
-1/2 ts malt muskat
- litt buljong /grønnsak eller fiskebuljong)
- rasp/strøkavring
-(2dl ost)

Dette er min egen versjon av fiskegrateng, og jeg lager denne veldig enkel.
Jeg har ikke i ost i denne oppskriften, men det lar seg fint gjøre og smaker veldig godt, men jeg pleier ikke ha det i selv.

Jeg begynner med å lage den hvite sausen, smelt smør og mett med hvetemel.
Ha så i litt og litt melk.
Du må selv se an hvor mye melk du vil ha i, jeg bruker en liter,og vil ha sausen ikke for tykk, da blir gratengen tørr.
Bruker du frossen fisk (som jeg gjør), så kan du ha den litt tykkere, da det er mye vann i forssen fisk. Men du trenger ikke.

Kok opp sausen å ha i salt, pepper og muskat, og buljong. jeg bruker alpnaering sin buljong (kan kjøpes HER ), ingen buljong kan måles med den, den er magisk, koster litt, men til gjengjeld, magisk.
Bruk fiskebuljong om du ønsker mer fiskesmak, eller bruk grlnnskasbuljong. Jeg bruker grønsaksbuljong. 1 god ts av den.
Bruk annen type buljong om du ikke har denne, eller kutt sløyf den fra oppskriften, men det blir best med.
Ha i osten hvis du vil ha i det.

Ta gryten av varmen og rør inn ett og ett egg.
Ikke ta gryten over på varmen igjen.
Skjør opp fisk i passe biter og ha i sausen.
Hel så over den ukokte makaronien.
Dette er en grunn til at sausen ikke må være for tykk, for makaronien tar til seg en del væske.
Du kan koke makaronien på forhånd, du kan også koke fisken på forhånd, eller du kan gjøre det enkelt.

Hel over i ildfast form. Strø over strøkavring og ha over noen klatter med smør.
Steik på 180 grader i ca 40 minutter.

Passer godt med en frisk salat til eller påkost.
Kokte poteter med smør og rømme.
NAAAAM :D


tirsdag 17. februar 2015

Jeg har vært redd for å gå ut døren


De siste ukene har vært ganske vonde.
Jeg har holdt meg inne, ikke snakket med noen, ikke vært med noen, ikke svart på telefonen, ikke svart på meldinger.
Jeg har rett og slett vært redd for å gå ut av mitt eget hjem.

Redd for å bli for å møte hverdagen, men mest av alt redd for å møte kjente som skal stille enkle spørsmål om hvordan jeg har det.
Jeg vil ikke ha slike spørsmål, for jeg klarer ikke svare på dem.
Jeg har ikke hatt krefter i meg til å lyve det bort å svare enkelt "det går bra".
For det gjør ikke det.
Det gjør virkelig ikke det.

Først visste jeg ikke hva det var.
Jeg var så trøtt, så uendelig trøtt, hele tiden.
Jeg sov og sov og sov og sov enda litt til.
Og når jeg ikke sov så lå jeg i sengen og stirret i veggen, eller taket og tenkte helst ingenting.
Prøvde på tenke på ingenting.
Slik har den siste måneden vært.
Jeg har sovet, og stirret i veggen.

Etter et par uker med det og min totale angst for mennesker, så forstod jeg jo at dette var et spor jeg hadde vært i før, men det er lenge siden det har vært så intenst som det har vært den siste måneden.
Håpløshet  og tomhet er det som beskriver best hvordan jeg har følt det.
Og trøtthet, eller ikke trøtthet, men sliten, jeg har vært så sliten.

For et par uker siden så slo det meg hvorfor jeg føler det slik, det opplagte er jo at jeg igjen har kommet inn i en depresjon.
Men det var så voldsomt.
Det neste var å finne ut hvorfor?
Det er alltid en grunn, men det er ikke alltid lite lett å nøste opp akkurat hva det er.

Jeg nøstet.
Og jo mer jeg åpnet opp for å finne ut hva det var, jo klarer ble det og jo klarere det ble, jo mer mening ga det.
Familien min.
Fundamentet mitt.
Mine nærmeste, det ble bare for mye.
For mye problemer, for mye av alt som ikke er bra.
Og det er for mye som er så uendelig galt også.
Men jeg visste ikke hvor mye dette gikk innpå meg, jeg/vi har jo levd med det i flere år.
Men nå var det kommet til en vegg.
Jeg ble psykisk, mentalt slått i bakken.

Ikke mine barn og min samboer, men alt som foregår rundt oss.
Det tar aldri slutt. Og uansett hvor mye jeg distanserer meg, så er det ikke langt nok.
Jeg skriver ikke dette for å fortelle hva som er de aktuelle problemene.
Jeg skriver dette bare sånn at folk vet, hva og hvorfor jeg har vært som jeg har vært den siste tiden.

Det ble ganske ille.
Jeg fungerte ikke i det heletatt, og ble enda mer deprimert for at jeg ikke klarte å fungere.
Så i desperasjon på nettopp å prøve å fungere, å rydde å vaske hjemme, så prøvde jeg nettopp på det.
Uroen i meg var så stor at det kjentes ut som jeg hadde drukket 60 redbull.
Det ente med et alvorlig astmaanfall, igjen, og sykemelding.
Heldigvis så har jeg fått forstøverapparat hjemme så jeg slapp å bli lagt inn på  sykehus med det første.
Men det var på hengende håret.
Det var ikke så alvorlig som i høst, men det kunne fort blitt det, hadde jeg ikke begynt så raskt på medisiner som jeg gjorde.

Jeg sliter fortsatt med dette anfallet, det vil bare ikke helt vekk.
Og nå er det ikke så mye det at jeg ikke tørr gå ut døren, det er mer at jeg ikke klarer.

Jeg har den siste tiden tenkt på om vi skulle flytte vekk, nærmere familien til samboer, for å ha noen rundt oss, men eter at Dagfinn og jeg har diskutert det, så slo jeg/vi det fra oss.
Men det frister, og det har det ikke gjort før, tanken har aldri vært der.

Etter en måned så merker jeg litt og litt at energien kommer krypende tilbake.
Ørlite om gangen.
De siste to dagene har jeg ikke sovet på dagen.
Men jeg har lagt meg kl 7 om kvelden og sovet i 9-12 timer.
Jeg har sett de første vårtegn, noe som alltid gjør meg glad langt inni margen.
Jeg har fokusert på de små tingene, som er viktig når en er deprimert.
En kan ikke se det store og det hele, for da vil det være håpløsheten som dominerer.
Jeg har konsentrert meg om å lage middag på dagene, det ar vært målet..
Jeg har grått en 10literbøtte med tårer, minst.
Og det er et godt tegn, for når jeg klarer å gråte, så er jeg i bedring.

Så beklager hvis noen føler seg forsømt eller tråkket på av min oppførsel, jeg har bare ikke hatt rom til noe.
Men igjen som alltid, det blir bedre.

torsdag 5. februar 2015

Ovnsbakt feta med tomat, rødløk og oliven


Denne lekre retten er god som tilbehør til pasta, eller ost og vin, eller bare en god kveldsmat.
Jeg var veldig fornøyd med hvordan denne smakte.
Du kan så klart variere den hvordan du ønsker, kutte ut oliven, ha i hvitløk, krydre ikke krydre osv.

Best er den ihvertfall å spise rykende varm, for da er fetaosten myk og bare herlig.

OPPSKRIFT:

-1 pakke feta for du deler i plater (kan bruke terninger også)
- 300g cherrytomater
- 1 rødløk
- Så mange grønne oliven du ønsker
- litt olivenolje
- salt og pepper
-1 ss hvit balsamicoeddik (kan sløyfes)

Du kan også ha i:
- Et par fedd pressede hvitløk
- Frisk/tørket oregano/timian


Jeg hadde den enkel, uten krydder og hvitløk.

SÅ gjør du:
Skjær fetaen i 2-3 plater og legg i bunn av en ildfast form.
Bland alle øvrige ingredienser i en bolle og ha så over i den ildfaste formen.
Stek i forvarmet ovn på 200C i 15 min.

Server med ferkt brød eller kjeks.

onsdag 5. november 2014

Halloween 2014

Jeg fikk perm fra sykehuset dagen før halloween, så da reiste jeg hjem og skar ut gresskar til halloween.
Mellomste gutt i huset hadde jo gledet seg så mye til halloween at jeg mtte prøve å gjøre det beste utav det.
Han gledet seg jo mer en jul jo, hans ord.

Gresskarene ble sånn halvveis, men det ble nå gjort.
2 stykker, og det tar alltid lenger tid en en regner med.

Dagen etter ble jeg utskrevet fra sykehuset, jeg følte meg såpass god at jeg orket ikke være der lenger, dessuten hadde vi en halloween å feire, jeg hadde jo pnlgat fest hjemme. Ikke fest fest men for barna, som vi har vært år.

Jeg kom hjem kl 1630, så det var ikke mye tid til forberedelser, siden gjestene skulle komme kl19.
Men vi fikk pyntet oss og vi fikk pyntet i stuen, jeg laget biffstroganoff, pølser til ungene og jeg bakte muffins.

Det var veldig koselig kveld. Og roen senket seg, for det hadde vært en hektisk uke med sykdom, stress og sykehusinnleggelse.

Jeg hadde stort behov for å kunne gi ungene mine halloweenfeiringen de hadde ventet på, selv om jeg hadde var syk.
Selv om det ikke ble storfeiring, så hadde de det veldig kjekt.
Og mammaen var fornøyd.
Det ble ikke så mange bilder, men noen har jeg lagt til.

Mellomste har tegnet på gresskaret.

"bruden"

"bruden"

Da jeg ble skikkelig, skikkelig syk

En natt forrige uke, våknet jeg av noe var skikkelig galt.
Jeg fikk ikke puste. Et alvorlig astmaanfall.
Ikke noe nytt for meg det, siden jeg har slitt veldig mye med astmaen min det siste året, og jeg har vært utallige ganger på legevakten, spesielt på nattestid.

Men denne gangen var det annerledes, jeg kjente det godt, det var mange år siden det var slik, jeg fikk rett og slett ikke ned noe luft, nesten i det hele tatt, og ingen medisin hjalp.
Ikke det at jeg har så sterke medisiner hjemme lenger, det er jo derfor jeg har reist til legevakten så mange ganger det siste året.

Jeg hadde knapt pust til å ringe legevakten, men fikk sagt fødselsdatoen min, og at jeg kom.
Så fikk jeg gitt beskjed til Dagfinn med få ord og noe gestikulasjon, at jeg måtte avgårde..Igjen.

Jeg sulle jo ringt etter ambulanse, jeg skulle jo det.
Men jeg kjørte selv, og det var ingen god ide. Det gikk, men jeg burde tenkt, selv om det ikke var lett akkurat da, jeg burde ihvertfall ikke tatt bilen. Men jeg har jo som regel kjørt.Heldigvis er det veldig kort til legevakten fra oss, og det var ingen biler på veien.

Jeg var virkelig dårlig når jeg kom fram, uten jakke, mitt på natten, med skuldrene opp over ørene i desperat forsøk på å få nok luft. Det er typisk å heise skuldrene når en har anfall.
Hos legevakten fikk jeg medisiner med en gang, men for første gang på mange år så hjalp det ikke, i det heletatt.
Halsen var bare snørt sammen, akkurat som om noen klemte til.
Målingene mine var ikke gode og det ble ringt til ambulanse for jeg måtte inn på sykehuset.
Jeg ble raskt verre.

Det gjelder å bevare roen, for en blir bare verre hvis en får panikk.
Men jeg kan love dere at å holde roen når en ikke får luft uansett hvor mye en puster, er ikke lett.
Jeg ble rett og slett kvelt.

Som sykepleier, fikk jeg mye utav det som foregikk rundt meg, selv hvor dårlig jeg var, det var viktig for meg å få et overblikk over hvor alvorlig situasjonen var.
Jeg kjente jo at det var alvorlig, lungene mine virket jo ikke.
Blodtrykket var helt fint, men pusten, 52 ganger i minuttet og metningen var på 86, og synkende.
Pulsen var egentlig ganske lav på 120 et eller annet. Normalt er pulsen min på 55.
86 i metning med 10liter oksygen er rimelig dårlig lungefunksjon.

De var veldig urolige på rommet, men veldig flinke.
En student la inn veneflon på meg og glemte å stase opp, så pga presset i armen ble det blod over alt.
Han ble tydelig stresset og klarte ikke helt tenke, så jeg staset opp og klemte av selv, da han tydelig mistet hodet litt og prøvde å tørke blodet istedet for å stoppe det.

Jeg ble verre og verre, og rommet vrimlet ed folk, det kom folk fra alle kanter føltes det som, og jeg klarte ikke ha folk tett på, jeg fikk ikke pustet av det, det var som om det tok all luft fra meg.

Det ble tatt blodgass, to ganger, da stikker de en nål ned i pulsen på armen og tar prøve.
Jeg hater det, det er det verste med å bli innalgt.
Etter en stund fant de ut at de skulle legge en arteriekran på meg, en veneflon inn i pulsen istedet for å stikke på nytt hele tiden.
Det var en anestesilege som måtte gjøre det.
Og jeg fikk to sprøyter med lokalbedøvelse ført, gubban så vond og ubehagelig det er å få den inn der.
Jeg begynte på dette tidspunket å gråte, for jeg var sliten at jeg var sikker på at kroppen ikke orket mer, alt kjentes feil ut.
Jo mer jeg pustet, jo mindre luft føltes det som jeg fikk.
Jeg gråt og pustet.

Så ble jeg lagt på respirator.
Pustehjelp sa de.
Panikk.
Kroppen min ble innvadert av luft, jeg hadde ingen kontroll.
Det var smertefult og jeg ble veldig redd.

Det varte ikke lenge før de måtte ta den av, for blodtrykket mitt steg så veldig,
210/118, mot 115/70 da jeg kom inn.
Så de måtte ta den av, selv om ingenting hjalp enda.
Istdet ble jeg lagt på Bipap-maskin, pustestøtte.
En maske blir lagt tett og munn og nese og tvinger luft ned når du trekker pusten. Den fuller lungene med luft rett og slett. Blodtrykket var veldig forhøyet nå også, men bedre, ca 200/100 jevnt over.
Ingenting hjalp, men målingene av blodgassene var bedre nå.

Jeg ble lagt opp på intensiv avdelign for konstant overvåkning.
Jeg lå med bipapen i 4 timer, og jeg telte hvert minutt, det kan på en måte sammenlignes med en fødsel, hvor tiden både går og står stille og smertene og ubehaget er stort, og du føler du kommer til dø innimellom.

Etter 4 timer fikk jeg endelig av bipapen og ble lagt på oksygenmaske istedet, 6liter oksygen og en metning på 92%.
Men nå hadde medinsinene så smått begynt å virke, selv om det tok tid.

Etter 4 timer til ble oksygenet skrdd ned til 4 liter, og da hadde jeg en metning på 83%.

Etter nesten en dag på intensiven ble jeg flyttet til lungeavdelingen, gangplass selvfølgelig. Noe som egentlig er helt ok, for å ligge på flermannsrom på lungeavdelingen er fælt. Det er så mye støy og uro fra medpasienter at gangen er like bra, om ikke bedre.

Jeg lå med 4 liter oksygen på brillekateter (inn i nesen), noe som resulterte i en del neseblod.
Maske er mye, mye bedre.
Jeg tømte en del oksygenkolber det første døgnet.
Men jeg ble fort bedre nå.
Dagen etter kom det en lege og ville ta en ny blogass, men nå hadde de fjernet arteriekranen, noe jeg syns var temmelig dumt hvis de faktisk hadde planer om å ta flere prøver. Jeg nektet å ta den prøven, av to grunner, for det første så kunne de beholdt den kranen, for ubehaget er så stort at det er ikke noe jeg vil utsette meg for i hytt og pine (har hatt altfor mange av de prøvene opp gjennom årene, hater dem), og for det nadre var det liten vit å ta en slik prøve at den ville være helt fin, og de ville bare f bekreftet det de allerede visste. SÅ jeg sa nei, det var ikke greit, og jeg hadde overhodet ingen betenkeligheter med det.
Hadde jeg ligget uten oksygen, og hatt vanskelig or å puste, så hadde prøven vært mer reel.

Jeg ble ikke der i så mange dager, jeg maste meg til å få reise hjem, men jeg maste også om å få et helt eget innhalasjonsapparat med hjem, for det var virkelig behov for det.
Slik at jeg slapp legevakten minst en gang i måneden.
Og jeg fikk det, en stort stasjonært til å ha hjemme og et fantastisk lite søtt jeg kan ha med meg i vesken, det går på batteri, hehe, er veldig fornøyd med det lidde der.

Så nå er jeg hjemme, sykemeldt vel og merke. Er ikek helt god enda, men mye mye bedre enn jeg var for noen dager siden.

Så fort kan det gå altså.
La meg håpe at det ikke blir sånn igjen med det første.


På bipap-maskin på intensivavdelingen.
Arteriekranen som det ble tatt prøver av 1 gang i timen.

På gangen på lungeavdelingen

Fortsatt på gangen



Endelig svar på vevsprøvene!

Jeg har ventet og ventet og ventet på svaret fra biopsien fra livmorhalsen.
Det tok nærmere 6 uker før svaret kom.
Jeg var temmelig forberedt på at jeg måtte inn å få utført en ny konisering, jeg fikk det bare helt for meg, det var jo sånn det gikk sist.
Men det slapp jeg, prøvene var helt fine og nå er det ny celleprøve om 2 år.
Det er jo helt fantastisk :D

Jeg var virkelig forberedt på at jeg måtte inn igjen.
Jeg har jo slitt med mye smerter og mye blødninger hele tiden etter prøven ble tatt, så jeg var sikker på at noe var galt.
Men er så utrolig glad for at jeg slippe, siden det var så utrolig, veldig vondt da jeg tok vevsprøven.


Nei, dett er bra!