Viser innlegg med etiketten oppdagelser. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten oppdagelser. Vis alle innlegg

mandag 26. august 2013

Lurt etter selskap...


Når vi har selskap hjemme hos oss, lager jeg alltid så veldig altfor mye kaker.
Jeg kommer fra en kakefamilie, så jeg er oppdrat slikt, til å spise kaker og lage kaker, mye kaker.
Jeg elsker kaker, moahahaha!

Jeg husker da jeg feiret min egen 18årsdag, var vi 12stykker og jeg hadde laget 10kaker, just sayin. Overflod.
Vanskelig å stoppe.

Da vi feiret sist gang nylig, hadde vi som regel lasser igjen av kaker. Selv om jeg virkelig prøvde å begrense meg, lover.
Og siden vi nå har et stort og praktisk fryseskap og flott, gode lukkbare ikeaposer  (takk ikea) så tenkte jeg at frysing var lurt.
Så det ble fryst i selskapsporsjoner.
Jeg var så fornøyd med meg selv at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.
Og jammen har jeg brukt to selskapsporsjoner også.
Og det var jo bare fantastisk enkelt.
Nei, jeg har ikke fryst mye kaker før, jeg har ikke hatt frys til det, eller ikeaposene.. Heh.
Nei seriøst, jeg har ikke kommet på det.

Lurt.

mandag 22. juli 2013

Solarium ift. sol



Da jeg var yngre, la oss si tenåring, likte jeg å slenge meg i solarium engang i blant.
Jeg likte å se fresh ut og det føltes godt også.
Jeg fortsatte å ta litt sol innimellom, men det ble bare i perioder, for sol var jo så himla dyrt og effekten varte så kort.

Da jeg var 26 år,utdannet jeg meg til make-up artist, og der var det forskjellige mennesker som underviste i ulike ting, deriblant var det en hudspesialist son underviste i ja...Hud.
Noe av det jeg husker godt er temaet solarium og sol i det heletatt.
Det er andre ting også jeg syntes var interressant og skremmende,  ting vi burde vite, men som få vet, men det er nå så.
For det jeg ville dele, var dette med solarium.

Jeg er overhode ingen ekspert på solarium, eller solstråler eller noe av dette.
Og damen som fortalte var kanskje heller ikke ekspert på akkurat de tingene, men hun var utdannet hudspesialist, og regner med hun ihvertfall  hun kunne et par kloke ting om hudskader og hva de kommer av og hvordan forebygge.
Det hun fortalte gjorde ihvertfall slik at jeg kun har slengt meg i et solarium 2 ganger iløpet av de 8årene som er gått.
Og jeg tviler på at jeg kommer til å ta stort mye sol i årene som kommer heller.
Jeg soler meg også veldig lite i vanlig sol, og gjør jeg det, så har jeg godt med solkrem på, som jeg fornyer ofte.
Men hver sin ting.

I grove trekk lærte jeg to ting:
A- Solariumsstråler er mer skadelige for huden enn vanlig solstråler.
B- Det er så å si helt bortkastet å "forberede" huden til sydenturen ved å solariume seg.

Solariumsstråler er mer skadelige for huden fordi de innholder mer av alt. Mer av UVA og mer av UVBstråler.
UVB gjør oss solbrente, fører til at hud eldes raskere. Og selvfølgelig øker farne drastisk for føflekk- g hudkreft.
(Btw, så ligger Norge på toppen når det gjleder føflekkkreft).
Å solariume seg før sydenturen vil bare gi en "kosmetisk" brunfarge og på denne måten ikke dann et reelt grunnlag for sydensol.
Og for å skyte inn en liten ting om solkrem.
Forenklet.. Solfaktor gjør at du kan oppholde deg i sol uten å bli solbrent. Jo høyere faktor, jo lenger kan du oppholde deg i sol uten å bli brent, MEN du blir fortsatt brun!

Dette var veldig kort fortalt, men siden jeg ikker denne fantastiske soleksperten så holder jeg meg til dette.
Men dette var nok for meg. Jeg har stolt norsk hud, litt lett brun på sommeren, og kritthvit på vinterern, høsten, mesteparten av våren og egentlig ganske store deler av sommeren også....


Ikke solarium før sydenturen (Hentet fra statens strålevern)
Å ta solarium bidrar først og fremst til kosmetisk brunfarge, men sørger i liten grad for å herde huden. Det er derfor lite hensiktsmessig å ta solarium for å herde huden før sydenturen. Solarium utsetter kroppen for en stor dose sterke stråler, som øker risikoen for skader. Husk også at den totale påkjenningen for kroppen er større i et solarium fordi man soler man hele kroppen på en gang, i motsetning til ute der bare halvparten av kroppen soles om gangen.

torsdag 4. juli 2013

Da blir det tur til Disneyland på oss


(Bildet er fra sist vi besøkte parken, 15års jubileum)



Etter mange dumper og humper i veien, etter litt tårer og frustrasjon under taket og søvnløse netter... Så fikk jeg OMSIDER bestilt denne forbannede turen til Disneyland i Paris.
Men veien har vært kronglete, og jeg mistenker sterkt at den i siste stund kun ble bestilt og betalt som nærmest en prinsippsak.
For denne turen har vært en verkebul i godt over en god uke.

Vel ble det mye dyrere enn det skulle, drit i om hele feriebudsjettet smuldret sammen og blåste bort med vinden.
Turen skulle bestilles.
Nå når jeg endelig kom så langt.

Jeg følte det nesten som om hver eneste "game over" på veien, bare blåste ild på glørne, til Disneyland skulle vi uansett, enten pengene holdt, humøret på bunn og huset brant ned.

Lang historie kort, siden jeg har fortalt mye av dette i mitt forrige innlegg, så tar jeg det der jeg slap dere sist.
Det var alle disse mailene jeg hadde sendt sembo.no da, for at turen vår ikke kunne la seg bestille, selv om turen kom opp som ikke bare et, men som flere reelle valg. Jeg prøvde jo alle, men bom stopp på alle.
Jeg kunne velge dem, men etter at alt informasjon var plottet inn (unødig å fortelle om all tiden som gikk vekk til  det) og jeg skulle betale.. Ja da POOFF, så fikk jeg opp beskjed "beklager...osv....".

Sååååå jeg skrev den ene mer fortvilte mailen etter den andre, hvor i den siste la jeg bare med siden med all personlig informasjon jeg hadde plottet inn (slik de faktisk kunne se), og hvilken tur det var, hotellet og flyavgangene..

Det ser ut som om de har svart i kronologisk rekkefølge på mailene.
Ihvertfall første mailen beklager personen seg, og forteller at INGEN andre har opplevd dette, og at de ikke finner noen feil på deres side.. Neivel.

Det endre ihvertfall med et surr fra en annen verden.
Oppsummert.
De klarer ikke booke fly til oss, selv om flyet er ledig. DE klarer det ikke.
Men de klarer å booke oss inn på hotell.
Så det gjør de, UTEN å spørre om det er greit at vi får en halv reise. SÅ vi satt der med hotell og ingen fly.
Hele poenget med å bruke en skreddersydd reiseside forsvant bare så totalt.
What?!

Og selvfølgelig så er det avbestilingsgebyr...
Men jeg har pent bedt dem om å glemme den gebyren, da de har bestilt en reise til oss som vi ikke ba om.

Så hva jeg gjorde videre.
Jeg satte et stort mentalt rødt kryss over Sembo.no, og trålet nettet nok en gang.
Den ene kvelden fant jeg fly og hotell i 4 netter for 14000kr.
Men jeg bestilte ikke fordi jeg da fortsatt ventet svar fra Sembo, og de hadde jo en tur til oss til 15000, ihvertfall var det det jeg hadde krysset av på.
Og tenkte det var trygt ig godt å bruke et seriøst selskap.
Men prisen for kun hotell ble jo latterlige 11000kr.
Jeg sjekket igjen opp ving.no, me fant igjen ut, at det var vel dyrt.

Da jeg leste svaret jeg fikk, begynte jeg å lete opp turen jeg fant kvelden før.... Men den var jo så klart steget i pris.

Jeg bestilte fly, helt greit. Ble bare mye dyrere enn tenkt.

Så var det å bestille bia parken da, hotell.
Jeg fikk aldri åpnet siden, jeg slet og slet, da jeg endelig kom inn og fikk prisen som var latterlig lav (ihvertfall utifra hva jeg ente med å betale) og ville betale, ja så gikk ikke det heller.

Uff.
Etter 1 hel dags prøving og sider som virket og ikke virket (mest det siste), så viste det seg at jeg pp en eller aen måte har krysset av en plass at vi er fra England.
Og jeg fikk ikke endret dette.
For slik det stod bodde vi i England.
Så vidt jeg vet gjør vi ikke det.

Da jeg endelig hadde riktig land å søke fra så ble det klart mye dyrere. Hele 400Euro dyrere ble det å bestille med norsk adresse kontra en engelsk adresse.

Snodig, og jeg skal ikke legge meg oppi det, og overhode ikke lage kvalm for noen.
Men hallo!

Så turen er bestilt, og nå skal vi kose oss enten vi vil eller ikke!!!!

torsdag 26. april 2012

Siste praksis, nyfødt intensivavdeling.

Det nærmer seg slutten på første uke i min aller, aller siste praksisperiode på sykepleiestudiet.
Aller siste dag i praksis blir 24 mai, da har jeg "komprimert" praksisen for å prøve å nå permisjonsdatoen som er 22 mai. Men det er ikke så nøye. Men jeg begynner å bli sliten, mest fordi det har gått i ett.

Min siste praksis er på nyfødt intensivavdeling, eller prematuravdeling som mange vil kalle det.
Prematuravdeling er noe misvisende, fordi det er ikke bare premature barn som kommer inn, fullbårne, nyfødte med mistanke om infeksjoner er et eksempel på hvilke andre pasienter som er på avdelingen.

Det er en enormt spennende avdeling, på så utrolig mange måter. Det er så mye her som du ikke har mulighet til oppleve andre plasser enn nettopp her.
Det å plumpe inn på denne avdelingen som sykepleierstudenten kan så lett bli feil. Gjerne ikke for studentene, det er ekstremt mye å lære og det meste er nytt, men det er to andre parter som er så mye viktigere enn at du får med deg hver minste nye ting.... Det er barnet og foreldrene.
På avdelingen er det en pasient som er syk, barnet,men foreldrene er vel så viktige, og det å respektere deres grenser samtidig som man varetar sykepleie til barnet, er så enormt viktig.
Denne avdelingen er unik på en måte som er skremmende, og det er at de barn og foreldre som kommer inn til denne avdelingen, mangler samspill og en naturlig tilknytting seg imellom. Og en trenger ikke være Einstein for å se at det er mye en kan gjøre feil som sykepleierstudent her.
Det blir viktig å fremme et naturlig samspill og samtidig legger til rette for tilknytting. Derfor MÅ en se foreldrene også, ikke bare barnet som er din pasient. Det kan være veldig utfordrende, spesielt i begynnelsen.
Hvis en ikke syns det er utfordrende, så betyr ikke det nødvendigvis at en gjør alt rett, men det kan faktisk være at foreldrene ikke sier noe overhodet,for de tror det skal være sånn, de vil ikke være i veien, og de vet ikke alltid hva de selv vil. Og en av våre oppgaver blir å ikke trampe over nettopp dette.

Men avdelingen er så klart så mye mer enn foreldre-barn samspill, selv om det er en vesentlig del av jobben å fremme dette.
Barnet som pasient kan være veldig utfordrende, spesielt de premature, de er umodne i forskjellige grader, og det krever tid og kompetanse for å lese dem skikkelig.
Nå har ikke vi som studenter noe å gjøre med de aller minste, og aller sykeste barna, de som ligger i kuvøse. Det er spesialutdannede sykepleiere som tar seg av dem.
Og jeg tror nok jeg ville hatt en god del erfaring på nakken før jeg ville vært der, for det er virkelig utfordrende.

Jeg merker at jeg har en god del erfaring med meg til denne avdelingen, ikke med de sykeste og minste selvfølgelig, men jeg er ikke helt grønn.
Det å ha vært på barneavdeling i praksis har gitt meg mye verdifult som jeg kan bruke her, det å ha jobbet på føden har vært ekstremt nyttig, og til og med det å jobbe på gynekologisk.
For ikke å snakke om bacheloren som handlet om nettopp premature barn og mødres stress.
Denne erfaringen/kompetansen samlet, gjør at jeg får ha egne pasienter allerede, og det er kjempe kjekt, men også skummelt, for det er så mye å ta hensyn til.
Bare det å gi medikamenter her, kan være utfordrende, for det er her vi virkelig snakker medikamentREGNING. Når en normal dose går ut ifra en voksen mann på 75 kg, så kan en tenke hvor mye omregning det blir til et barn på gjerne 1700gram... Eller 500 gram. Heldigvis er det dobbeltkontroller, og alt skal være sikkert.
Men allikevel, si du skal gi medisin til en på 500 gram og du ved en feil regner etter en vekt på 5000gram, da blir små doser dødelige. Så selv om vi ikke skal regne feil, så er det fint at det ALLTID er dobbelt kontroller.

Nei, nå blir dette altfor langt!!!
Enuke er gått, og jeg har lært så veldig, veldig mye. Gleder meg veldig til neste uke :))


søndag 15. april 2012

Snart ferdig med et litt vel turbulent forhold.

Tre hele dager igjen, så er det slutt på et noe turbulent forhold.
Det begynte med å føle seg litt forsiktig frem, som man hør og bør.
Så gikk det ganske kjapt inn i en"bli kjent" fase, og selv om det var interessant nok, så ønsket jeg allerede i denne  fasen at det skulle ta slutt. Jo før jo heller!
Meen, så kom det noen gode dager da, hvor alt gikk på skinner og det så ut som om dette var "good shit"...Så feil man kan ta.
Så begynte bølgedalene for fult, det var krangling og mekling, gleder og faktisk litt latter også.
Ja for det må til, en må ha litt latter med.
Så var det inn i "dette vil jeg ikke" fasen, hvor det kom en stor knekk, og tårene rant. Og søvnen uteble.
Heldigvis så ble fasen fort avløst av "brett opp armene og prøv og fiks det" fasen.
Og det var ganske digg, koble ut hjernen og få det gjort.

Men, jeg må si at dette turbulente forholdet nå nærmer seg ubønnhørlig slutten, It was never ment to be.
Tre dager, tre HELE dager så er det slutt på bachelorskrivingen..
Bort med skrivekrampe og hjernesperre!
Og en hel helg fri før siste praksis!!!!!

fredag 13. januar 2012

Å bli syk av stress

Da jeg leste til eksamen i romjulen, var stressnivået mitt ganske høyt.
Ikke for eksamen i seg selv, men pga alt jeg har dratt med meg gjennom høsten, julen og da, eksamenslesing også.
Summen av alt.

På pensum til eksamen var en ganske god del nettopp om stress og stressmestring.
Naturlig nok var dette veldig interressant for meg der jeg satt og leste.
Jeg har prøvd å analysere og plasere mitt eget stressnivå, og stressreaksjon hele høsten, og nå skulle jeg faktisk lese om nettopp dette.

"Holmes and Rahes stresskala" var ganske interessant.
Det er en liste av 43 hendelser som fører til stress i ulik grad.
Det kan være negative, men også positive hendelser. Negative hendelser gir selvfølgelig et høyere stressutslag enn positive, MEN en skal ikke undervurdere positive hendelser stressutslag heller.
Feks det å bytte jobb kan føre med seg en del stress, bare tenk på det;

*Drømmejobben, selvfølgelig vil du ha den! Men det er en ny hverdag, nye rutiner, nye mennesker rundt deg, det kreves gjerne andre ting av deg... Du må få alt på plass. Alt er nytt og ukjent. Det tar tid å bli kjent og komme i nye rutiner. En stund vil du nok henge mest med gamle jobbkollegaer, men du føler ikke du hører hjemme der lenger, du hører ikke skikkelig hjemme på den nye arbeidplassen heller, enda. Var det lurt å bytte jobb?

...Eller....

*Gravid: Du har ønsket å bli gravid lenge, når du endelig blir det er du superglad!
Men så kommer kvalmen, du kaster opp, du klarer ikke fungere på jobb og du får dårlig samvittighet for venner rundt deg fordi du klarer gjerne ikke være så mye sammen med dem, du er så sliten. Eller om du har barn og du ikke klarer være den moren du var, selv for en periode.
Så kommer gjerne bekymringen du ikke har tenkt så mye på før, hva om barnet ikke er friskt? Hva med fødselen? Hva med fremtiden, har jeg det som trengs til å oppdra et barn?

Stresskalen rangerer som sagt 43 stressfulle hendelser i en persons liv, fra 100 til 11 får hendelsene i poengskår.
100 er ektefelles død.
40, graviditet.
11 er et mindre lovbrudd.

Scorer du 150, har du en liten risiko for å bli syk av stress.
Fra 150 til 299 er moderat risiko for å bli syk av stress.
Har du 300 eller over er du i risikogruppen for å utvikle sykdom som følge av stress.
Altså 300 regnes som grensen for at stress blir sykelig.

Jeg målte mitt eget stressnivå ut fra denne skalaen, det var hendelser jeg var helt klar over ga stress, men også hendelser jeg ikke tenkte mye på, så er det hendelser som ikke er lett å plasere i skalaen.
Men alt i alt så tror jeg den ble temmelig riktig.
Jeg hadde en score på 440.

Men, det må også nevnes at mennesker opplever stress ulikt. Vi takler stress ulikt, og vi får ulike langtidsreaksjoner på stress.
Mennesker som har opplevd lite stress, bare korte perioder med dette, vil mest sannsynlig tåle stress over tid mye dårligere enn en person som har opplevd stress over lang tid, flere ganger.
Det skal gjerne mindre til for at denne personen blir syk.
Andre tåler mye stress, men alle har en grense.

Jeg tror selv at jeg tåler mye stress, svært mye faktisk.
Hvordan hadde jeg ellers klart å komme gjennom mye av det jeg har opplevd?
Men jeg har en klar grense, og den er brutt.
Ikke fordi jeg ser på scoren jeg fikk, langt ifra, men fordi jeg kjenner det på kroppen, jeg kjenner det i hele meg.
Mange vil nok si at jeg har det som jeg har det fordi jeg er gravid.
Selv tror jeg at graviditeten bare er en del av det. Og nettopp pga graviditeten sier kroppen i fra.
Den ropte klart STOPP for to dager siden, da jeg besvimte to ganger helt uten grunn. Jeg har bare besvimt en gang tidligere i mitt liv.
Nå skjedde det to ganger på samme dag.
SÅ har jeg en hodeverk fra en annen verden, konstant, og ingenting hjelper.
Så jeg tar det med ro.
Jeg gjør ingenting, jeg sitter hjemme og leser litt skole, men klarer ikke konsentrere meg lenge om gangen.
Tanken på å pakke ut å inn i det nye huset, gjør at jeg begynner å brekke meg og kaster opp.
Jeg må bare ligger strekk ut i sengen å slappe av.

Før jul ville legen sykemelde meg, jeg sa nei, klart nei, men jeg lovet å ta det med ro etter jul.
Hun mente at grunnen til at jeg var så dårlig og fortsatt kastet opp, var mye pga stress, jeg presser meg for mye.
Stress og press var var skylden, men graviditeten en medvirkende årsak som satte grenser.
Og jeg må roe ned.

Heldigvis er alt roligere, ihvertfall litt.


søndag 23. oktober 2011

Livet med en tenåring er jammen meg ikke LETT!

Jeg har gått og ventet på dette helt siden gutten min var liten.
Tenårene.
Jeg trodde jeg var forberedt, men hvem kan egentlig forberede seg helt på noe slikt?
Det er som å ha en levende tornado i hus, som sprer edder og galle og klær og søppel der det måtte passe, og helst der det ikke passer.

Mamma sa til meg da jeg var ungdom på mitt verste, og ja, jeg var ganske vill, jeg gjorde mye dritt, hun sa ihvertfall "Lene, en dag vil du få igjen, en dag vil du ha en tenåring i hus, og jeg håper du vil få igjen når den dagen kommer."
Hun har nå i seinere tid sagt at hun ikke ønsket at det skulle bli såååå ille som det faktisk er nå.

Jeg vet at foreldre er en prøvelse for ungdom, men det er jamme meg andre veien også.

Jeg husker også at jeg snakket med gutten min da han var rundt 8 år, jeg fortalte ham om det å komme i puberteten, det å løsrive seg, ønske å stå på egen bein, samtidig som du trenger virkelig foreldrene dine, på en helt annen måte enn før, jeg fortalte han at den dagen kom han til å synes at vi som foreldre var de teiteste på hele kloden... Den gang fortalte han meg med tårer i øynene, at DET kom aldri til å skje.
Joda sa jeg, det skjer alle, det er helt naturlig.

Dagen kom raskere enn jeg ante.
Det første hintet fikk jeg midt under heftigste eksamenslesning i fjor.
Herre fred, det var ikke bare bare, å sjonglere eksamensforberedelser og prepubertal gutt, og passe på at alt ordnet seg.
Alt ordnet seg, jeg kom godt ut av det med begge deler.
Men, jeg fikk virkelig kjenne på hva som ville komme.
For eter dette har det bare bygget seg opp, jeg ve ikke om klimakset er nådd, men tviler sterkt på det.
Men jeg/vi kan jo håpe.... Men han er tross alt BARE 14 år, hav er det i den pubertale sammenheng? Pffff....

Hverdagen som gikk noenlunde greit før, er blitt en kamp fra morgen til kveld.
Med tenåring i hus, er det kraftig inskrenkning på "voksentid", altså tid en får for seg selv til å puste ut når barna er i seng.

Alt er en kamp med ham:
-Stå opp
-Spise
-pusse tenner
-pakke ransel
- OPPDRAGELSE
-Få avgårde til skolen
- Trening
-Middag
-Lekser!
-TV/data
-LEGGING!

Jeg føler alt jeg gjør er å kjefte og rope fra jeg drar han opp om morgenen, til jeg beordrer ham i seng.
Jeg er blitt en nazi mor jeg selv hadde hatet.
Men alt, for en ting, jeg er glad i ham, jeg vil ham det aller beste.

Det er viktig å gjøre lekser, å få i seg mat er viktig, sove er kjempeviktig, trene... dusje, passe språk bruk, være snill med søsken, være høflig mot voksne..Og andre barn... Ikke røyke, det er er FARLIG, ikke drikke... DU er FOR ung, null kontroll... FARLIG.....
GAAAADDDDD!!!!! ER det mulig?
Altså, er det mulig å være så teit mor, og samtidig være SÅ teit ungdom... Jeg ser begge, han ser bare en side. Jeg ser jeg er teit, han ser KUN at jeg er teit.

Egentlig har jeg mer enn nok med å dra min egen rompe gjennom skole nå, men jeg må dra ham gjennom det også.

Herrefred.... Min lille gutt begynner å bli stor, og han trenger meg mer enn noen gang. Men det ser han ikke selv, før han selv er blitt stor :)



fredag 30. september 2011

Kantareller!

Jeg tok med meg kidza på sopptur nylig, nærmere bestemt, kantarelltur.
Kantareller er det eneste jeg klarer å plukke,og samtidig vite at det faktisk er den soppen jeg er på jakt etter. Jeg tro ikke jeg kunne forvekslet den med traktkantarell engen, som er mer brunlig og ikke fult så markert trompethatt. Men traktkantarell er fullt spiselig den også, så det er ingenting farlig i å gå på kantarelljakt,kommer ikke hjem med noe fluesopp..Liksom.

Vi kjørte vell å lenge, før vi kom til en egnet plass å stoppe.
Oppsumert tur: Det var vått og glatt, vi møtte på mange sauer (jeg er sikker på at noen avdem vurderte å stange meg i baken), vi sklei i diverse skulte saubæsj (tuer,ruler,hauer?!?) VI klatret, vi rastet, vi FANT LITT sopp, vi gikk ble glodd på av sauer en gang til. VI reiste hjem.

Det var en flott tur, litt kort, men flott, det var såpass vått og slibrig at det var nok. Det er mange år siden sist jeg var på kantarelltur,men håper det ikke blir så lenge til neste gang

Jeg forvellet dem, eller steikte dem, før jeg frøys dem ned.
FØrst steikte jeg dem uten smør, til vannet piplet ut, så klattet jeg oppi litt smør og salt og pepper. Avskjølte og la den i fryseren.

(ps, jeg liker ikke kantareller, men det er kos med turen)

lørdag 11. juni 2011

Sosial vegg og utav kroppen opplevese..

I dag følte jeg at jeg traff på en sosial vegg, i mangel på bedre ord å forklare det med.
Det er ikke noe positivt i en sosial vegg, det er nå helt sikkert.

Jeg skulle egentlig bare en liten tur på et kjøpesenter for å kjøpe en film og mat til helgen.
Da jeg trør inn dørene skjer det, men det går litt til før jeg oppdager det.
Hadde jeg hatt klaustrofobi er jeg sikker på at denne hadde slått ut i fullkraft, men ufattelig nok så er ikke klaustrofobi noe jeg har, kanskje når jeg får panikkanfall.
Uansett, da jeg gå inn dørene til kjøpesenteret, møter jeg en vegg av lyder.
Det er lyd overalt. Mennesker overalt, så klart, det er jo lørdag, det er jo pinse, folk er desperate.
Men all lyden bli til en grøt av lyder, jeg klarer ikke skille noen av dem, om det er gutten min som roper på meg eller om det er noen som snakker sammen.
Lydnivået er ikke høyere enn normalt på et kjøpesenter på en lørdag, vil jeg tro.

Ok tenker jeg, dette er ikke bra, jeg begynner å få en kroppsligfølelse av noe, et ubehag, angst? Panikkangst? Nei, egentlig ikke, men noe r det, jeg får det av og til,og det er ikke bra, det er helt jævlig.
Men jeg tenker at nå er jeg var på dette så tidlig, at jeg vil "studere" det, jeg vil tenke over hva jeg føler og når det skjer og jeg vil prøve å handle utfra det jeg oppdager.
Det var en meget spesiell opplevelse. Hadde ikke utrykket "ut-av-kroppen-opplevelse" allerde vært tatt, så ville jeg sagt at dette var jammen meg salig nært.

Følelsen er ikke ny for meg, men jeg har aldri knekt den ned til enkelttanker, oplevelser og følelser som idag.

Da jeg kom inn på senteret ble jeg som sagt møtt av en vegg av lyd, den var nesten fysisk for meg. Jeg vet at dette er vanlig å oppleve der det er mya mennesker samlet, men ikke som dette.
Det var som om lyden var innpakket i vatt og lå rundt meg (rar beskrivelse, men det føltes sånn).
Det føltes ogsåsom om jeg hadde et lag vatt rundt meg, rundt kroppen og et helt eget lite vatt/bomull-lag rundt hjernen, for det føltes som om hodet var laget av bomull.
Jeg var veldig var alt som skjedde rundt meg, samtidig med at alt var en grøt av lyd, følelse og handlinger. Herrgeud så rar beskrivelse, men det var det jeg tenkte, det var slik det opplevdes,

Jeg svettet noe helt sykt, og hodet dunket, det føltes om om det var hjernen selv som banket på inni skallen min, men jeg hadde ikke vondt i hodet, det bare dunket, og det ringet i ørene, akkurat som om noen kontrolerte lyden ved å skru opp lyden på fullt og så helt av, med ca 1 sekunds mellomrom.
Jeg var veldig var alle mine bevegelser, og alle bevegelser var tunge, alle ledd vonde. Jeg kjente strømpene mot huden i skoene, jeg kjente svetten piple over alt, i hårfestet, i nakken, bak knærne, jeg kjente pusten gå inn og ut av nesen og jeg hørte hjerte banke i ørene. Alt var jeg var på.
Jeg var mer levende enn noen gang, men samtidig totalt skjermet fra resten av verden.
Hvis jeg gikk litt raskere enn normalt føltes det som om jeg gikk i 120km/t, og jeg ble ekstremt redd for å falle pga farten.

Hvis noen snakket til meg ble det bråk i ørene, og hjernen dunket heftiger mot skallen, noen som førte til at jeg bare ble irritert på den som snakket til meg.
Lyset var også et problem, jeg gikk og myste hele tiden.
Jeg opplevde at sønnen min maste på meg heletiden, og det irriterte meg, alt jeg hadde lyst til var å skrike at han måtte tie stille og ikke mase.
Men jeg gjorde ikke det.
Jeg satte meg ned og og prøvde å slappe av å høre hva han lurte på, jeg prøvde å bli skikkelig bevisst på alle disse følelsene og opplevelsene, og det hjalp veldig, for jeg viste at jeg hadde ingenting å irritere meg for for dette var bare en kroppslig reaksjon jeg hadde på noe, som jeg ikke hadde peiling på hva var. Så jeg pustet dypt og svarte helt normalt, snakket helt normalt.
Prøvde å se hans behov, ikke bare hva jeg følte.

Jeg satte meg ned på en benk og han gikk inn i en lekebutikk.
Jeg svimlet,det føltes som om jeg hadde altfor mye alkohol i blodet og hjernen dunket verre og verre og lydene kom i høye "doff-doff" i ørnen, jeg er sikker på at mange trodde jeg skulle besvime, for jeg fikk mange rare blikk.
Men jeg holdt ikke på å besvime, og dette var ikke noe panikkangstanfall, så langt i fra.
Jeg hadde ikke angst, jeg hadde ikke panikk, jeg var ikke redd for noe som helst.
Det eneste var at jeg hadde ingen dominerende følelser enn sinne og irritasjon.
Jeg hater det.

Jeg følte jeg satt fast i en ekkel, klisset sosial vattvegg. Alle bare gjorde sitt rundt meg, snakket for høyt og lo for mye og for falskt. Det var altfor mange som kikket på meg, det passet meg ikke. Det var alt for mange frekke unger som jeg bare hadde lyst å skubbe så de falt, for de hang i veien og bare var ekle. Det var altfor mange som kom i raskt tempo mot meg for så å svinge av like før de nådde meg, det gjorde meg kvalm og svimmel og jeg jeg hadde lyst til å brekke meg.

Men alt dette var noe som skjedde inn meg. Sønnen min merket ingenting, det vet jeg, han hadde en trygg hånd å holde i hele turen o var blid og fornøyd at han fikk styre mamma litt mot lekebutikken og at han fikk bestemme hvilket lørdagsgodteri han skulle få.

ALT OK! Bare en ubehageligut av kroppen opplevelse i en altfor sosialsetting.

mandag 21. februar 2011

Hvis jeg skulle hatt en ny tatovering..

Noe jeg aldri trodde jeg noensinne ville tenke en gang... Eller?
Jeg har mine to små pingletatoveringer, typisk nede på leggen og en på høyre vinge.
Skulle jeg hatt en til ville jeg hatt en i nakken, noe som frister innimellom.
Men så lenge det bare frister inni mellom så ser jeg ikke helt poenget.

Så kom jeg over dette for en stund siden "white tattoo"
Og jeg likte det.
Jeg kunne tenkt meg en tatovering som bare var for meg, en veldig personlig med bare et eneste ord. Og ja jeg vet hvilket ord det skal være isåfall.

Jeg la inn en link til en grei side med info om hvite taoveringer over, det var litt interessant.

En "white tattoo" bør vre et sted på kroppen som ikke er direkte utsatt for sollys, da den falmer og endrer farge i sollys.
Den bør også være enkel å lage på frihånd, legges det en mørk stensil over, vil denne blande seg med det hvite blekket og ødelegge tatoveringen.
Og en siste ting, det hvite blekket er en annen type blekk en det som eller brukes, det er tykkere og gjennomsiktig, noe som gjør at det ikke synes så godt på dem som har mørk hud.

fredag 31. desember 2010

3 sære ting jeg liker med vinteren ( og jul)

Jeg har tenkt litt for meg selv at det er disse tre tingene jeg er veldig glad i når det gjelser vinteren, og noen angår jo direktre eller indirekte julen også.
Det er tre ting som jeg liker utrolig godt, sånne ting som gir et lite dump av glede i magen og hvis jeg er i humør til det, så kommer det jammen meg et smil også.
Og det er rart i seg sev, smile for en slik tulleting.. Og det helt for seg selv også :)

De tre tingene:
1. Pakke inn gaver
2. Støvsuge barnålene etter et ordentlig slitent juletre ( de som virkelig drysser)
3. Sparke bort snøen som samler seg bak hjulet på bilen.

Den siste er min favoritt, og jeg kan bli skikkelig arg hvis feks samboeren min finner på å gjøre det og ikke slipper meg til!
Haha, sære lille Lenelene.

fredag 24. desember 2010

SOS Dueunge

Lillejulaften var jeg hos farmor, og det som møtte meg der var min far på vei ut til terrassen med en plastikkhanske på.
Jeg lurte jo veldig hva det var som hendte.
Jo, det var et duereir på terrassen, og farmor var lei av duelorter som fløt der ute, så nå ville de kaste ut dueungen som bodde der og feie vekk lorten og reiret.
Jeg ble jo helt forskrekket!'Greit nok hun ville kvitte seg med reiret, og lorten. men dueungen?!
Stakkars, jeg fikk jo helt vondt i magen.

Jeg sa da at jeg skulle ta dueungen, hvordan far min skulle klart å fange de viltre dueungen i det helet att vet jeg ikke, han er ikke stødig på beina og har jo bare en hånd tinl rådighet etter hjerneslaget.
Så jeg sa at jeg skulle ta med meg dueungen ETTER at vi hadde hatt kake og kaffe.
Og sånn ble det.

Da jeg så skulle fange inn dueungen så jeg hva farmor mente med "duelort" på terrassen, det så ikke ut!
Det var flere generasjoners duelorter der. De kom tydeligvis tilbake år etter år.
Jeg fanget duen og hadde den i en pose, det høres kanskje gale ut å ha den i en pose, men det var faktisk ikke det, posen var åpen så den kunne få luft, og det virket som om den roet seg når den fikk posen rundt kroppen, og tisse og bæsje kunne den også gjøre uten problem.

Da jeg satt i bilen kom tankene, hva skulle jeg gjøre med den her dueungen?
For det første så tåler jeg ikke fugler, for det andre så må jo fulglunger ha konstant på pass, mat i et sett, og for ikke å snakke om en grei plass å være.
Hm, det virket ikke som en god ide plutselig.

Jeg ringte til smådyrklinikken for å høre hva de sa.
De sa at de tok i mot skadede dyr til avliving, ellers så anbefalte han meg å gå inn å lese på fulglehjelpen.no for tips og råd for hvordan jeg kunne ta meg av en fugleunge.

Jeg tenkte lenge på hva jeg skulle gjøre, veldig lenge.
Til slutt fant jeg ut at mest sannsynlig ville ikke denne dueungen få det noe bra hos meg, ikke hadde jeg tid eller plass til å ta meg av den, og så var det det om jeg kom til å bli syk.
Jeg fant ut at jeg skulle ta turen inn til smådyrklinikken og høre om de kunne avlive den, jeg ville heller betale for en rask smertefri død enn at den kanskje skulle lide og være redd.

Da jeg kom fram så lurte de litt på om jeg hadde med meg en død dueunge, da måtte jeg le litt :D
Hvorfor de trodde det vet jeg ikke.
Men jeg fikk da forklart hva det gjaldt, og hun sa at de avlivet skadede dyr, men vi kom fram til at denne ikke var skadet, men at den mest sannsynlig ikke ville få det bra om vi slapp den ut i det fri, den var for liten til det, så da var det best å avlive den.
Så de skulle til slutt avlive den, og det kostet ingenting.
Jeg syns det var trist, men det var nok det beste.

Men så kom veterinæren som skulle gjøre dette da for å se på den lille dueungen, og hun sa det at mest sannsynlig kom hun til å ta den med hjem :))
Den var jo nesten fluveklar, kanskje så tidlig som om kun en uke.
Så det var ikke så mye som krevdes, og hun kunne jo ta den med på jobb når hun måtte det i romjulen, så for henne var det ikke noe problem :)

Var ikke det en fin julehistorie?
God jul!

torsdag 22. juli 2010

Om alder

Hva man tenker om alder, hva som er gammelt, hva som er ungt, sin egen alder, andres alder, aldersgrenser osv, varier hele livet.
Jeg vil dele mine tanker om alder som jeg har hatt opp igjennom, og hvilke tanker jeg har om alder nå i en alder av 31 år.

  • 4 år- Jeg hadde alltid vært 4 år, det var sånn det føltes. Jeg klarte ikke tenke meg selv som eldre, kom jeg seriøst til å bli en annen alder enn dette? Mine foreldre kom aldri til å bli eldre, og de hadde aldri vært yngre, heller. Vi var alle skapt som dette, og om vi ikke levde evig, så kom vi nok til å dø i den alderen vi var i nå. Min betsemor var gammel, hun var vel ca 55år, og stort eldre enn det gikk det ikke an å være. Hun var omtrendt 100år i mine øyne.
  • 10 år- Var den gang den perfekte alder. Ja jeg kom til å bli eldre, men sldri i verden omjeg hadde mer å lære, jeg visste jo alt! Verden var et stort sted, men siden jeg visste alt, så var den ikke så skummel lenger, det eneste som var skummelt var politiet. Jeg var et barn,og det ville jeg helst alltid være, jeg ville ikke bli voksen, voksne var kjedelige, men det var ikke noe å tenke på for det var leeenge til jeg ble voksen, et helt liv til. Bestemor var enda eldst, og jeg hadde snakket med henne om at hun fikk bare se å leve til hun var 100år (som nesten var evigheten for meg) selv om hun ikke var enig i det, hun håpet å slippe å bli så gammel, hørt sånnt tull? Klart hun kom til å leve så lenge, hun kunne jo aldri dø.
  • 16 år- Jeg var i den beste alderen. De som var 10 år var bare små barn som ikke visste noe. Jeg visste ikke alt i verden, men jeg visste veldig mye, jeg følte meg veldig smart, nesten som en voksen. Voksen ble du når du var 18 år, og da hadde du to år igjen til du ble kjedelig, når du ble 20 år måtte du begynne med kjedelig voksne greier, som jobb og familie og sånt. 30 år, ja da var du gammel, og livet sluttet egentlig. 30 år var gammelt, men 60 år, da var du døden nær, og du måtte forberde deg på å dø når som helst. Så bestemor hadde nok ikke lenge igjen, hun var jo over 60 år, men hun kunne jo ikke dø, jeg kjente jo henne.
  • 18 år-På papiret stod det at jeg var voksen, men var jeg det? Jeg følte meg som den samme som da jeg var 17 år, og da var jeg langt ifra voksen. Så hvordan kunne jeg være voksen? Jeg var for ung til å være voksen. Jeg ble sikkert voksen når jeg ble 20 år. Når du ble 30 år, da var du kjedelig, men når du ble 20, da ble du voksen. 60 år var veldig gammelt. Men 70 år var vel eldre? Jeg hadde visst mye å lære siden jeg liksom var voksen, men ikke følte det slik. Barn hadde jeg også fått, tenk så liten han var, tenk å være nyfødt å ha hele livet foran seg.
  • 20 år- Uff, når skulle en bli voksen? Jeg var jo den samme som da jeg var 18, og jeg kunne fortsatt gjøre dumme ting som jeg gjorde da jeg var 16. 25 år, da var du nok voksen, men tenk, da var du også halveis til 50, og da begynte du å bli gammel! Begynte, men det var ikke så veldig gammelt, egentlig. SÅ var det ikke så fryktelig lenge igjen til jeg ble 30 år, og da var jo livet egentlig over, det kjekke altså. Aldersangst! Stakkars bestemor som var så gammel, hun var jo snart 70 år, og det var sikkert veldig kjedelig å være så gammel. Men jeg trengte ikke bli bekymret for at hun skulle dø før hun nærmet seg 80 år. For gjennomsnitts levealder for kvinner var rett over 80 år.
  • 25 år- Nei, dette var grusomt, det var ikke lenge til jeg ble 30 år og enda var jeg ikke voksen?! Hvordan føltes det å være voksen? Jeg var fortsatt den samme som da heg var 18, men jeg var jo klart smartere. Jeg ville ikke bli eldre, alderen var perfekt! Uff, tenk å bli 30, det var så gammelt... Men, jeg kjente jo folk som var 30, og de virkelt ikke spesielt gamle, egentlig. Uff, de på 18 år var såå barnslige, tenk å tro at du var voksen når du var 18, nei huff. De var jo kjempeunge! Alderskrise!
  • 30 år- Så fantastisk å bli 30! Det var ikke det spor skummelt, skjønner ikke hav den 30årskrisa var for noe, jeg merket det ihvertfall ikke, jeg følte det som en lettelse å bli 30. Jeg var akkurat den samme som da jeg var 20 år, samme tanker, bare kanskje jeg var mer moden, så ja, jeg var nok voksen nå, selvom jeg ikke flte det, i det heletatt, så hadde nok voksenheten snøget seg på meg, men jeg var jo den samme barnslige, den kommer jeg nok aldri til å miste! Nei, 30 er fantastisk. Men så unge de på 18 er da! Selvom de kan være ganske smarte så har de mye å lære, de fleste. Det er ikke så stor forskjell på å være 20 og 30, og jeg er sikker på at det ikke er så stor forskjell å være 40 år heller. Livet er ikke slutt, det har jo akkuart begynt, så slutt å syt om det. 80 år, da er du gammel, men du kan fortsatt ha et flott liv til du blir 90, flere og flere lever jo til de blir 100 år. 60 år, ja det er jammen meg ikke så gammelt det.
  • 31 år- Jeg syns det bare blir bedre og bedre, det er fantastisk å ha blitt 30, og over det. Jeg er den samme som før, bare moden. Alt det jeg har lært opp igjennom, men tenk alt detjeg fortsatt har å lære! En kan ALDRI lære nok! Jeg ville ikke vært 20 år igjen, aldri, den usikkerheten jeg følte var vondt. For ikke å snkke om å være 16 år, uff, puberteten, DET var krise det. Har du vært 16 bør du jammen meg takle å bli 30.
Min konklusjon på alder:
Alder er bare et tall. Hver alder har sinne plusser og minuser. Du er ikke voksen når du er 18 år, annet enn på papiret, det er så mye som må læres enda. Voksen er ikke noe du våkner opp til en dag, men det er noe du blir, over tid. Hver alder er den beste å vær i, og livet slutter vel aldri, du lever til siste slutt. DU har dine interesser når du er 20, du har det kjekt. Du har også dine interesser når du er 70, og du kan ha det like kjekt!
Morsomme alderslinker;
http://www.phojoe.com/forensic_compositing.html
http://www.ssb.no/dode/

onsdag 26. mai 2010

Endelig!

Endelig fant jeg bildet jeg har lett etter så utrolig lenge! Jeg elsker det bildet!!!
Hadde det på pcen for mange år siden, men så gikk pvcen opp i røyk..Bokstavlig talt, og da glemte jeg bildet.
Jeg kom faktisk over det helt tilfeldig på et googlesøk, tenk å bli så gla for et bilde :)

Når jeg ser på det nå, så minner det jo en god del om meg selv :D Hahaha.
Kanskje det har ligget der i underbevisstheten mn i alle disse årene?