tirsdag 30. november 2010

Mennesket bak masken

Vi har alle en maske på, til enhver tid.
Det er sjeldent, om vi noen gang blandt andre lar denne masken falle.
Masken tilpasser vi til dem vi er med der og da.
Det er hvordan du er som person blandt andre, hvordan du vil at de skal oppfatte deg.. Men det er ikke nødvendigvis hvordan disse andre oppfatter deg, tenk på det.

Vi kan ikke være lik med alle.
Jeg kan feks ikke være i morsrollen blandt mine studievenner, eller jeg kan ikke ha kompismasken på for mine barn.
Jeg er en annen person for min mor, enn jeg er for mine næreste venner osv.
Vi har alle en maske på.

Nå har jeg fortalt litt om masken.
Jeg vil dra det lenger.

Når et mennesket har en psykisk lidelse, kan signaler man sender ut til andre bli påvirket av dette.
Jeg vet av erfaring at når man har det svært tungt, kan det være vanskelig å ta på seg den vanlige masken.
Dette kan gi et inntrykk av denne personen som ikke stemmer.
Jo, det stemmer nok i mer eller mindre grad der og da, men hva med personen, hva med mennesket som det egentlig er?
Mange vil se en person med problemer, som kanskje finner på absurde ting.
Hva med personen bak masken?
Hva med personen bak lidelsen?
Ser du den?
Eller lar du ditt syn av dette mennesket bli farget av vedkommendes lidelse/problemer?

Dette er en veldig vanskelig spørsmål, som sikkert mange må svare nei på.
Spesielt når det er første gang du treffer en person som har en psykisk lidelse liggende utenpå kroppen.
Det er lett å se det personen stråler ut.
Og hvis man da er låst til en "jeg stoler-på-første-inntrykket-mitt"tanke, så gir du ikke denne personen en sjanse.
Mange dømmer etter førsteinntrykket.
Og etter min mening så blir det så feil så feil så feil.

Det kan også være at mennesker du kjenner plutselig forandrer seg, de får gjerne en knekk, en depresjon e.l.
Og vedkommende klarer ikke skjule dette etter en stund.
Du kan oppfatte personen som tung, lei, humorløs,matt, stille, gjerne personen svinger mye i humøret, kanskje der virker som personen ikke bryr seg om noe utennom seg selv, det kan faktisk være at du oppfatter personen som hoven, høy på pæra...
Man kan oppfatte dette så forskjellig.
Lar du det farge ditt syn på personen?
Hvis du kjenner personen godt?
Hvis du kjenner personen litt?
Hvis det er en kollega/medstudent/medelev?
Hvis det er en du treffer for første gang?

Klarer du å se personen og ikke lidelsen?
Klarer du å se bak masken?
Kan du være så snill å ikke la slike ting farge ditt syn på vedkommende, i hvertfall prøve.
Dette er ikke en personlighet, det er et hinder personen det gjelder må forbi.
Kanskje er det et hinder for deg også..

Jeg tror jeg samler på hobbyer..

Jeg er veldig glad i kreative hobbyer, tydeligvis.
Nyeste i rekken nå er jo fikkling med øyer.
Jeg elsker å jobbe med øyer, enten det er å tegne, male.. Eller som her, fotomanipulasjon.

Øyer er fantastisk.

Jeg har lagt inn noen bilder nedenfor.
Øyer jeg har fikset på, øyer jeg gjerne kunne tenkt meg å hatt selv kanskje :o

Hvem liker du best av bildene?
For your eyes only

Burning inside my soul.

Eye of hope
Star gazing


Trembling of my soul


søndag 28. november 2010

Hva jeg gjorde fredag den 26.11.2010

På fredag ja, da var Evy, mamma og meg på Trond Viggo Torgersens "tenke sjæl" show i Sandnes kulturhus.
DET var bra det :D

Jeg har jo vokst opp med Trond Viggo, så det er mange gode minner.
Han hadde jo bla det fantastiske tvprogrammet "kroppen vår", og herre jøsses jeg lærte mye der.
Ingen som har sett episoden med egget og sæscellene glemmer vell den??
Fantastisk.

Bortsett fra "kroppen vår" å hadde han barnetv om Flode, hvor han sang "puss, puss så får du en suss" med virkelig innlevelse.
Nei, det er mange gode minner.
Og jammen dro han mange av de gode, gamle sangene på fredag.

Trond Viggo har jo også jobbet som barneombud i noen år.
Jeg mener det, for meg finnes det ikke en mer barnevennlig person, han oser av barnslig glede og trygghet.
Han er virkelig, og har vært et flott forbildet for barn.

Til å være "barnasmann" så ble jeg overasket over hvor mye han bannet... Jøsse salte altså, haha, det kunne han gitt.

Men jeg kunne ikke annet enn å le, det var et fantastisk show, hvor han tok for seg sin livsfilosofi.
Jeg sitter igjen med dette;
Du er bare voksen når du kan vise fram barnet inni deg, voksne som ikke kan være barnslige er kjedelige, men de er det ikke mange av, for alle er egentlig voksne barn...

torsdag 25. november 2010

Strømmen blir "alltid" dyrere om vinteren


HVer høst når det blir kaldt er det samme... Avisene er propp fulle av artikler om strøm.
Artiklene handler om at strømmen skal bli dyrere, og noen artikler handler om hvordan du skal spare strøm.. Av og til er det artikler som handler om strømprisene skal bli rekord høye, så vi må virkelig "låse" avtalene, slik at strømen ikke bli dyrere.
Også hvilke strømleverandører vi bør velge og hvilke vi ikke bør velge, renner avisene over av.

Ja, strømmen blir av og til dyrere på vinteren, men jeg føler avisene ofte driver skremselspropaganda her.
Jeg husker spesielt for fire år siden, DA var det skremmende å åpne avisene, det var ikke måte på hvor dyr strømmen skulle bli, rekordhøy var det visst.. Alle burde bytte strømleverandør, Og ALLE måtte låse prisen.
Strømmen ble ikke noe høyere enn året før, men resultatet var at mange mennesker læste strømmen, så de beatle mer over tid enn de ellers ville gjort.

Det er selvfølgelig noe som opptar mange av oss, strømprisen.
Det er nå på vinteren vi merker det, utgiften vi ellers ikke tenker over, svir gjerne ekstra i lommeboken.
Og da vil selvfølgelig mange mange bry seg om dette, og avisene får mye å skrive om.
Jeg har selv, for mange år siden vært der at jeg ikke har klart å betale strømregningen min, det var helt grusomt.
Jeg måtte gå til sosialkontoret og be om hjelp.
Alt dette har jeg fortalt om før, så det kan leses her, å være fattig i Norge, slik jeg opplevde det.
Jeg unner ingen å være der, men dessverre så er det slik at noen havner der denne tiden på året.
Artikkel på VG

onsdag 24. november 2010

Eksamen eksamen EKSAMEN

Nå om dagen går det i eksamenslesing, og KUN det!
Bildet viser alr vi har å lese til første eksamen, som er på førstkommende onsdag.
Det er mye, men jeg har endelig klart å sortere ut det aller viktigste, og laget en rekkefølge på hvordan og hva jeg skal lese.
Det hjelper på.

-Det hadde vært perfekt å vært student, hadde det ikke vært for eksamenene-, har jeg hørt.
Jeg er tilbøyelig til å være enig.

På en måte er det greit med eksamen, ingen mer forelesninger, du kan virkelig konsentrere deg om det du har lært (eller bør ha lært) til nå.
Du legger opp din egen arbeidsdag, som aller helst burde ha vært på 21timer, men så trengs det søvn.. OG mat.
Og litt sosialt er jo bra, men det får ihvertfall jeg når jeg leser, siden jeg innimellom leser med andre.

Nei, eksamen er fint det, men hellige blå banan det skal bli godt med jul, når alle eksamener er over og jeg baaare kan slappe av :)

mandag 22. november 2010

Valg som ikke er riktige, men heller ikke feil


"It's all about the choices you make.. Or don't make"
........................................................................
Livet består av valg, små valg, store valg, vanselige valg og lette valg.
Valg man tar, valg man overser, valg hvor vi egentlig ikke har noe valg, personlige valg, samvittighets valg... Og valg man vet får stor betydning for livet framover, valg det ikke er noe fasit på, som ikke er riktige, men heller ikke feil.

Det er det siste valget dette innlegget handler om.

De fleste av oss kommer oppi slike valg som det, vi vet det når vi møter dem, vi kjenner det i kroppen, i hodet, i hele oss.
Det er et valg av betydning, og det gjelder å velge riktig.
Så er problemet, det er ingen fasit, valget er personlig, men uansett hva du velger så vil det forandre livet ditt som du kjenner det fram til dette tidspunktet.
Og selv om det ikke er noe riktig og heller ikke noe feil, så kan det du velge i lengden bli feil, men det vet du ikke før du har valgt... Og du kan ikke gå tilbake på dette valget, du må leve med det.

Slike valg kaller jeg for veiskille.
Jeg har opplevd noen slike veiskiller i livet, og når jeg har møtt på veiskillet, så har jeg kjent det på kroppen.
Jeg har visst dypt inni meg at ting ikke blir som før, etter valget.

Et av disse valgene jeg tok, er noe jeg fortsatt tenker på, selv om det er mange år siden.
Uansett hva jeg valgte, hadde det blitt feil, men ingen av alternativene var riktige heller.
Jeg vet at det valget jeg tok var logisk kalkulert, og det var selvoppofrende, mener: jeg gjorde det ikke først og fremst for meg selv.
Jeg tenker mye på det, "hva om jeg hadde valgt det jeg ønsket aller mest? hva da? Hvordan hadde livet vært i dag?"
Men jeg vet at i bunn og grunn var valget, tungt som det var også riktig.
Men mest sannsynlig kommer jeg alltid til å tenke på det, valget jeg tok, og valget jeg ikke tok.

Og for dere som lurer, nei, det var aldri snakk om et abort..
Men for mange er nettopp dette et sliktt valg.

søndag 21. november 2010

Krampeangstanfall 15: En historie delt i to

DEL I: Når hjelpen ikke kommer...

Vi har alle hørt om dem, mennesker som aldri fikk hjelp.
Eller mennesker som fikk hjelp, hvor hjelpen i seg selv ikke var nok.
Når vi leser ordene "når hjelpen ikke kommer.." så tenker nok mange av oss på dem som har tatt selvmord, de fikk ikke hjelp, de fikk ikke nok hjelp, eller de ville ikke ha hjelp.
Men dette er bare en halv sannhet.
Det er mange mennesker som ikke begår selvmord, det kan hende at disse menneskene ikke tenker på selvmord, mend et kan også være at de faktisk tenker det, men aldri virkelig ønsker det nok.

Noen mennesker får aldri hjelp, selv om de trenger det.
De lever blandt oss, og de trenger oss, men klarer ikke rekke ut hånden og si "jeg trenger deg".
Kanskje vi ikke ser dem?
Eller kanskje vi er for usikre til å gjøre noe med det?
Kanskje vi tenker at de har kontrollen, eller at det vil ordne seg til slutt..
Eller kanskje vi rett og slett ikke vil trenge oss på andre menneskers liv...
Det kan være så mange grunner, og hver eneste grunn kan nok rettferdiggjøres for en selv, om det skulle gå riktig ille for dette mennesket som trenger oss.

Jeg har ikke tid.. Jeg har nok med mitt... Jeg har egne problemer å ta meg av... Jeg så ikke at vedkommende hadde problemer... Jeg innså ikke hvor alvorlig det var... Jeg ville ikke trenge meg på... Var det ikke best at vedkommende ordnet opp selv? Er vi ikke alle ansvarlige for vre egne liv? Jeg har ikke krefter til å innvolvere meg så veldig i så store problemer... Burde ikke denne personen bedt om hjelp om han trengte det?

________________________________________

Del II: Når hjelpen kommer...

Mennesker som som trenger hjelp, trenger ofte ikke så mye hjelp av akkurat deg.
Det kan hende at det er nok å spørre et enkelt spørsmål..
" Har du det bra? Egentlig?"
Det kan være nok for dette mennesket, det kan være nettopp dette denne trenger, en å snakke med, en å lette seg på.
Det kan være at dette mennesket trenger litt mer, men det er ikke så mye som skal til av deg som medmenneske.
Det kan være du trenger å ta kontroll om denne personens liv et kort lite øyeblikk.
Konfrontere personen, ta kontrollen å være med til legen å snakke for vedkommende, eller kanksje bare supplere der det trengs.
Eller kanskje denne personen trenger å høre fra deg eller andre at han bør oppsøke hjelp.
Kanskje trenger du bare å si "jeg er her for deg.."

Det er i grunnen så mye vi kan gjøre, og det krever ikke så mye av oss.
Det krever ikke så mye av oss,
men det lille det krever kan bety en stor forandring for den andres liv.....
Og egentlig, burde vi ikke alltid ha tid til å hjelpe et medmenneske?

::_______________________________________::


Mine tidligere Krampeangsanfallinnlegg:1- Angst, med et hint av paranoia2-Når psykisk blir fysisk3-Verden er farlig, livet er min fiende4-En helt vanlig hverdag5-Skjebnekveld
6-Å tørre å være seg selv7-Bekjemping av tvangstanker
8-Livsangst og dødsangst
9-Psykose10-Jeg er tom
11-Å føle seg anderledes
12-Initiativløshet og trøtthet ved depresjon13-Når det psykiske kommer i veien for det sosiale14- Hva er angst?
::____________________________________________::


Krampeangstanfall er et prosjekt som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

lørdag 20. november 2010

Et innlegg om Harry Potter


Blogginnlegg om Harry Potter florer på nettet i disse dager, og jeg kaster meg på bølgen
for jeg er en svoren tilhenger av Harry Potters magiske verden, men mest av alt er det forfatteren selv, J.K Rowllings som er fantastisk.

Til dere som kun har sett filmene; LES BØKENE, og det på engelsk.
Du blir fortapt i verden som er så fantastisk, en historie og et plott som er så dypt og så gjennomtenkt, at du ikke kan la være og beundre JKR for hennes utrolige fantasi og fortellerkunst.

Filmene er OK.
Noen av dem er faktiske mer en OK, min favoritt fram til nå har vært "Harry Potter and the prisoner from Azkaban", det vil si, fram til i går.
Da så jeg den nyeste filmen i rekken, del 1 av 2 deler som den siste boken er delt opp i, og jammen er jeg glad de delte den i to.
Den filmen er fantastisk.
Den følger boken mye mer enn filmene har gjort tidliger, bortsett fra film nr 1 da, men er det så rat, den boken var på snaue 223 sider, så der var det mulig.
Den tykkeste, boken, og også den mest forvirrende filmen (for de som ikke har lest bøkene) er "HP and the order of the phoenix"... Men for meg kunne den like så godt ha vært på 20000 sider, jeg hadde gladelig lest.

Filmen "HP and the deathly Hallows" del 1" var utrolig, jeg fikk frysninger, og flere ganger fikk jeg tårer i øynene, ikke pga av hva som hendte der og da i filmen, men pga av at det minte meg om hva som kommer.
Vi er vel ikke i tvil noen av oss, Harry Potter er ikke lenger noen barneflm, Harry Potter universet forlott barnestadiet allerde i film/bok nr 2 mener jeg.
Filmen jeg så i går bar ingen preg av noen gang å ha vært myntet på barn, mend et geniale med det er jo at det faktisk har vært det.
Harry Potter har dratt med seg flere generasjoner, de som først leste boken i en alder av 10 år, når første bok kom ut, er i dag over 20 år, og for dem må det vær spesielt trist.. Eller melankolskt at historien snart slutter, den har jo preget barndommen deres.

Jeg sier det igjen, og jeg vil alltid si dette; Harry Potter er fantastiskt.
Og for dere som ikke har lest bøkene, eller ihvertfall ikke den siste boken... Gled dere.
Mest sannsynlig har dere ikke gjettet hva som kommer til å skje, plottet går så dypt og er så intrikat fantastisk at det er bare til å bøye seg i støvet for en av verdens beste forfattere, gjerne en av tidenes beste forfattere... Etter min mening, og jeg har lest myyyye.

Jeg får frysninger av tanken på hva som kommer.

Artikkel på VG

torsdag 18. november 2010

Psykiske lidelser, fortsatt tabu?

(Neders er det en del nyttige linker som omhandler temaet, innlegg jeg har skrevet før)

:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Hele barndommen, og hele ungdomstiden, slet jeg med tanker, følelser og også handlinger som følge av dette.
Jeg klarte aldri tilpasse meg, livet, vil jeg si.
Jeg hørte ikke hjemme.
Alle andre rundt meg sang i dur, mens jeg sang i mol, og når jeg endelig sang i dur.. Så sang andre i mol.
Jeg skjønte aldri hvorfor?
Hvorfor kunne jeg ikke føle at jeg hørte hjemme?
Hvorfor kunne jeg ikke føle glede ved å vær sammen med andre, og hvorfor måtte det å være sammen med andre få meg til å føle meg så beklemt?
Det va som om jeg manglet noen koder, som alle andre hadde, og som trengtes ikke bare blandt andre, men i det hele tatt.
Jeg følte meg isolert i en bobble, hvor ingenting virkelig nådde inn, og jeg nådde heller aldri skikkelig ut.

Når jeg ser tilbake på oppveksten min, og meg som ung voksen, så ser jeg tydelig at jeg trengte hjelp.
Men hvordan ken en få hjelp når en selv ikke vet at en trenger det?
Jeg trodde jeg var sånn som person.
DET var min personlighet, mørk og dyster.
Men jeg er ikke sånn.
Jeg er fjollete og livlig, langt ifra den personen jeg trodde jeg var.

Jeg snakket aldri med noen om dette.
Det ble aldri snakket om hjemme.
Det var ingen info om dette på skolen, aldri.
Men det ble snakket om, hvisket om... De galne.
De som var innesperret, de som var gal, de det hadde rablet for, de som ikke var som andre.

Hadde det bar vært noe info, noe informasjon overhodet på skolene jeg gikk på.
Hadde vi lært og blitt fortalt om disse tingene, så hadde jeg gjerne skjønt tidligere at jeg trengte hjelp.
Jeg trengte å lufte tankene mine, uten å bli sett rart på, ja, jeg trengte faktisk også medisinering.
Men ingenting av dette visste jeg, og sannsynligvis ikke andre rundt meg heller.
Jeg syns det er ganske så alvorlig at det ikke blir satt fokus på dette i oppveksten.
Tenk på alle de andre som kunne fått hjelp tidligere, før det utviklet seg til å bli så veldig alvorlig, før de ble selvskadere.. Før de tok selvmord.

Det er ikke lett å strekke ut en hånd å be om hjelp, når vi ikke vet selv at vi trenger hjelp.


Jeg skjønte først i 20års alderen at alt ikke var som det skulle.
Og det skjønte jeg etter å ha snakket med ei godt voksen dame, som selv hadde problemer og som gikk til psykolog.
Aldri før hadde tanken slått meg, fordi jeg hadde aldri drømt om at det jeg følte på var angst og depresjon.
Nei, jeg var sånn jeg. Jeg hadde jo alltid trodd det.

Etter det fant jeg ut, på egenhånd at jeg skulle oppsøke psykolog.
Og ballen rullet, det tok tid å komme inn til psykolog.
Jeg måtte gå gjennom fastlegen min, og han spurte om jeg ikke ville snakke med ham heller.
Hvorfor skulle jeg det? Nei, han tenkte at jeg ikke skulle få et slikt stempel på meg.. Hva for et stempel??

Da jeg fortalte om planene mine til min mor, så reagerte hun anderledes enn jeg hadde ventet, hun var jo den som alltid hadde støttet meg, gjennom tykt og tynt.
Hun ble forferdet!
Hun sa at jeg ikke måtte snakke om dette til noen, og aller minst nevne det til resten av familien.
Jeg reagerte med sinne, jeg kokte innvendig.
HVORFOR?!
Nei huff, andre kunnejo tro at jeg var gal....

Siden den dagen har jeg alltid kjempet for meg selv, for andre som lider av psykiske problemer.
Jeg er åpen, jeg er ærlig, blodærlig.
Jeg snakker åpent om det og legger ikke skjul på noe når det gjelder mine psykiske problemer.
Det er ikke noe å skjuile, det er ikke jeg som må tilpasse meg omverden lenger, det er andre som må akseptere at vi ikke alle kan være like.
Mennesker må akseptere at det finnes problemer som ikke kan syns på kroppen, men som kan være vell så vonde som kroppslige smerter, om ikke verre.
Nettopp pga andre menneskers reaksjoner.

Noen vil ikke snakke om sine psykiske problemer, mye pga at de ikke ønsker å blir stemplet, de vil bli akseptert og sett på som alle andre.
Det må de få lov til, det er ikke lett å stå opp og snakke høyt om disse tingene, ihvertfall ikke i begynnelsen, en må regne med, en må ALLTID regne med at noen ser rart på deg, og at andre snakker om deg bak ryggen din.
Men det er greit, så lenge det gjelder meg selv.

Jeg snakker høyt om det, jeg deler, jeg deler det meste, og jeg forklarer, jeg VIL at mennesker skal se meg, for den jeg er, ikke for den masken jeg kan ta på meg om jeg vil.
Da gjør jeg ikke noe annet enn å akseptere livet som det var da jeg vokste opp.
I skjul.

I vår moderne verden, er det dessverre enda tabubelagt, det å ha psykiske lidelser.
Ikke så mye nå som før selvfølgelig, men enda lider mange under dette.
Og de har lidd nok.
_______________________________________________
Jeg har skrevet endel blogginnlegg om omhandler disse tingene, jeg legger ved link til dem..
Ellers alle krampeangsanfallinnlegg, det er mye bra informasjon i dem;

onsdag 17. november 2010

Det er så lett å dømme...

Det er så innmari lett for oss å dømme andre mennsker.
Dømme utfra hva de sier og hva de gjør, og når vi bare får vite en bitte liten flik av en historie via media, ja så vil mange mennesker lage seg opp tanker og meninger rundt dette.

Virkeligheten er aldri slik den blir framstilt i media, det er bare en liten bit vi får se.
Og det innblikket vi får, farges av våre egne tanker om saken.
Jeg skal prøve å forklare dette enkelt.

Det har vært en sak oppe i media, om en mann som har ligget død i hjemmet sitt i 2 år.
Det viser seg 3 år er mer korekt.
Vi reagerer på dette, klart vi gjør, det er jo helt forferdelig at et menneske kan ligge død så lenge uten at det blir slått alarm noe sted.
Så kommer det fram, mannen hadde familie, nær familie, som vi ser det, han hadde barn.
Og barna selvfølgelig ikke vært klar over at faren har vært dø i tre år.
Dette er det vi har fått vite gjennom media, dette bygger vi våre tanker på, det sammen med vår oppfatning av verden.

"Dette må jo være kalde mennesker, som ikke har brydd seg med å ta kontakt med faren sin".
"Hvor ensom har ikke den avdøde vært, når ingen tar kontakt med ham?"
osv....

Saken er at vi vet ikke noe om noe som helst om denne situasjonen.
At mannen har ligget død lenge, er tragisk, men kan virkelig barna hans bli skyldige i at han ikke ble funnet før?
Vi vet ingenting om saken, sansynnligvis er det mye konflikter i familien som har gjort at de ikke har hatt kontakt på lenge.
Det kom også fram nyig, "mannens levesett var uroenelig med familielivet".
Noe særlig mer får vi ikke vite.
Noen vil nok bygge videre på dette, at barna skulle ha tatt kontakt, det var tross alt faren, hva med barnebarna osv...
Hva om mannne aldeles ikke ønsket kontakt?
Hva om han var en virkelig enstøing?
Har familien noe som helst skyld i dette?
Hva om de faktisk har prøvd å ringe noen ganger, men ikke fått svar.
Kanksje de ikke tenkte over dette?

Det er mye man lurer på i en slik sak.
Og det er lett å døme menneskene som er innvolvert.
Men det blir så feil.
Artikkel på VG.

tirsdag 16. november 2010

Når jeg ikke er jeg lenger, men vi.


Mange opplever det, gjerne de fleste av oss, vi treffer en vi har lyst å dele livet med.
Og klakk, jeg blir til vi.
Vi, et par.
Det er noe rart med det, jeg er ikke lenger jeg, men det er vi.
Bokstavlig talt.
De fleste av oss tenker ikke over dette, men vi burde.
Noen er mer "vi" enn andre, noen er fortsatt seg selv, mens noen mister seg selv totalt, jeg som person forsvinner og blir erstattet med vi, oss, du og jeg, et par.

Hvis du ikke er med på hva jeg skriver, så skal jeg forklare.
Mange når de går inn i et forhold, og etter det jeg har erfart, så gjelder dette mest hunkjønnet av paret, mister sin ege identitet som de fram til da kjenner den, og blir til vi, oss.
"Vi blir med på kino", "vi liker ikke det", "vi syns det er teit", "nei, vi slanker oss", "vi skal ha besøk i kveld", "vi har planer for helgen".
Det mange ikke tenker over, er at de på et blunk tar fra den andre identiteten som han/hun kjenner det, samtidig som deres egen.
Noen syns detter er helt flott og tenker ikke over det, noen liker det nok, det å være et VI, men det er faktisk en del der ute som aldeles IKKE syns det er greit.

Jeg har snakket med en del menn som har reagert ganske kraftig på dette, at med en gang de har kommet inn i et forhold, så mister de mye av selvbestemmelsesretten over sine egne handlinger, sin egen fritid og sine egne meninger.
Selvfølgelig gjelder ikke dette alle parforhold, men mange.
Selv om dere er et par, så er det greit å høre med den andre om det er greit før dere bruker "vi".
Altså, høre med den andre parten før dere aksepterer å gå på besøk til noen, eller før dere skal på kino, før du forteller hvem du heier på i skal vi danse osv....

De som bruker vi istedet for jeg, tenker gjerne ikke over det, kanskje i begynnelsen av forholdet, men så blir det en vane, og den andre har gjerne ikke sagt noe om det.
Men det hender faktisk at den andre gremmes over dette i skjul, men har ikke villet sagt noe tildlig i forholdet, og seinere blir det på en måte for seint.

Selv om en blir et par, så er det fortsatt to personer, med meninger og følelser, og uansett hvor bra en har det i forholdet, så er det fortsatt to personer.

mandag 15. november 2010

Hva med en ny hårfarge? Lilla? Grønn?

Jeg er jo som de fleste vet, veldig fornøyd mer den røde hårfargen, men har vurdert å skjifte den ut.
Spørsmålet er bare hva slags farge skal det bli i så fall?
Jeg syns det er vanskelig..... Men noe brunt eller blondt kommer ikke på tale, og jeg er forbi emosvart hår (sier hun med den altfor røde håret..).

Jeg har ihvertfall lekt meg litt på dataen i dag, og det var ganske spennende, mildt sagt.
Så under har jeg lagt ut noen av bildene jeg laget.
Jeg tror jeg kunne gått for noen av de fargene, den første lillarosa og den tyrkise var bare snasne!
Det aller første bildet her var det jeg jobbet mest med, det er mange lag på lag for å få det som det ble.
Det er ikke bare håret som er blitt forandret på, men sminken og pynten i håret.
Sminken var før tyrkis, nå lagde jeg den rosa med litt blått, syns det var hot..
Og pynten i håret var også tyrkis.
Jeg må faktisk innrømme at jeg syns jeg så ganske så nusseligvakker ut.

Vell, jeg ble jo litt veldig blek med denne fargen da.
Følte at jeg lignet en havfrue eller noe, jeg vet ikke... Men jeg lagde den etterhvert litt mørkere.
Resultatet er under.
Med det mørkegrønne håret fikk jeg assosiasjoner til et skogstroll, i bestefall ei skogsnymfe.
Men jeg syns iekke det så ikke ut.
Jeg må si at jeg faktisk foretrakk den mørke framfor den lyse grønne her, den lyse ble så intens.
Her har du fargen min vet du.
Tyrkis hår har jeg hatt lyst på i minst 10 år, men jeg har aldri tatt skritte ut å starte den omfattende prosessen det ville vært å fått mitt hår den fargen.
Jeg liker det, selv om jeg ble litt fargefattig i ansiktet.

Til slutt, søstrene :)
Det ble ikke super bra resultat, men morsomt var det lell!
Har foresten brukt picnic.com for å få de sprelske fargene. (picnic har la ned i 2012..Bare til opplysning).

søndag 14. november 2010

Krampeangstanfall 14: Hva er angst?




angst -en sterk uro el. frykt: gripes av, føle angst for noe / dødelig angst / angst og beven Synonymer: beklemthet, bekymring, beven, engstelse, fobi, lampefeber, nervøsitet, panikk, pine, redsel, skrekk, sky, uro

Norsk-engelsk-angst subst.malarm, anxiety, fear, anguish (psykologi), angst (eksistensialistisk, psykologi) angst og beven- fear and trembling
få angst -be filled with fear



Angst Angst er en ubehagelig følelse av å være redd og anspent. Andre tegn er hjertebank, at det kan kjennes trangt i halsen, problemer med å puste, svette, skjelving, kraftløshet og uro i magen.
Er det riktig ille, kan man få panikk, være livredd og ha dødsangst hvis angsten ikke snart gir seg.

Hva er en fobi? Av og til kommer angsten i spesielle situasjoner som i en heis eller i et fly slik at en unngår slike situasjoner.
Slik angst kaller vi en fobi. På folkemunne sier vi heisskrekk og flyskrekk.

Hva kommer angsten av? På samme måte som smerte er et signal om at noe er galt i kroppen, er angst et signal om at noe i sjelen er i ubalanse, noe vi ikke vet hva er.
I motsetning til redsel hvor vi frykter noe som påviselig er farlig, er angst oftest ubestemt eller knyttet til ting eller situasjoner som en ikke synes det er noen grunn til å være redd for.




Er angst farlig? Angsten i seg selv er ikke farlig, men den kan være et tegn på at sjelen reagerer på motstridende behov og ønsker som vi ikke er oss bevisst.
Noen ganger kan psykiatere og psykologer hjelpe med å finne ut av hva denne konflikten består i, og dermed kanskje få løst den. I andre tilfelle kan det være mer hensiktsmessig å lære teknikker som gjør at man mestrer angsten bedre.

Ved angstanfall begynner noen mennesker å puste så raskt og dypt at de tømmer ut for mye kulldioksyd fra lungene sine. Da blir man uvel og svimmel - oftest med følelse av å skulle besvime og får prikking og nummenhet i fingre og hender.
Dersom man besvimer, retter tilstanden seg av seg selv. Ellers kan man enkeltbehandle dette med å puste i en pose eller bare forme hendene som en kopp foran nese og munn.

Hva kan jeg selv gjøre for å lindre angsten? Du kan trene deg opp i avspenningsøvelser. Du kan forsøke å tenke gjennom situasjonen og se om du kjenner igjen hva du før har gjort for å få angsten til å gi seg.
Angstdempende medisiner kan være til god hjelp i akutte situasjoner. Mange av dem er vanedannende. Man bør derfor helst unngå å bruke dem daglig. Prøv heller å jobbe med angsten.


Når bør jeg søke hjelp? De fleste har ved en eller flere anledninger opplevd angst. Først når angsten blir så sterk at den begrenser og hindrer en i å utføre vanlige oppgaver, er det grunn til å søke hjelp hos psykolog eller psykiater.
Mange steder er det også organisert selvhjelpsgrupper der mennesker som opplever angst kommer sammen og støtter og hjelper hverandre.

(Hentet fra helsenett.no)
_____________________________________________

Mine tidligere Krampeangsanfallinnlegg:
1- Angst, med et hint av paranoia 2-Når psykisk blir fysisk 3-Verden er farlig, livet er min fiende 4-En helt vanlig hverdag 5-Skjebnekveld 6-Å tørre å være seg selv 7-Bekjemping av tvangstanker 8-Livsangst og dødsangst 9-Psykose
10-Jeg er tom 11-Å føle seg anderledes 12-Initiativløshet og trøtthet ved depresjon 13-Når det psykiske kommer i veien for det sosiale
_________________________________________________


Krampeangstanfall er et prosjekt som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

lørdag 13. november 2010

Nyrer.. Javel?

Skal det være noen lame nyrer kanskje? Jeg vet ikke helt hva lame nyrer er, men jeg regner med at Ica Maxi mener LAMME nyrer...

Jeg må bare si... Nyrer fasinerer meg.
Det er det organet, bortsett fra hjernen, som fasinerer meg mest.
De er helt fantastiske, og totalt undervurdert og bortglemt av gjennomsnisttsmennesket ( er hva jeg tror i det minste).
Før jeg begyntte å lære om nyrer selv, så tenkte "nyrer, javel, vi trenger vel dem.. Men vi klarer oss jo med en, sant..Eller?"
Ja, noe i den duren ihvertfall.

Jeg skal ikke skrive et innlegg om nyrer våre, ta det med ro.
Jeg skal ikke engang nevne hvorfor jeg syns de er fasinerendes, men jeg skal skrive noe annet om nyrer.

Hver gang jeg er ute og handler, MÅ jeg bort å se på nyrene.. Faktisk.
Nei, jeg har ikke noe nyrefetisj.
Som sagt, jeg er bare fasinert, og det som også fasinerer meg.. Er prisen.
Ikke gjerne på lamme nyrene, eller de lame nyrene som ICA påstod det var, men svinenyrer.


Det er jo FANTASTISK billig!
19.90 per kilo, DET er billig det. Jeg traff på en student i kassen en dag som hamstret inn nyrer, og med den prisen så skjønner jeg jo det, det er jo god, sunn mat, myyye mat, for lite penger.
Men er det noe godt da?
Jeg har aldri smakt.

Men jeg har funnet en god oppskrift, på lammenyrer som jeg deler, og jeg prøver den gjerne selv også...En dag.
______________________________________________

Nyrer skal skylles i eddikvann og renses for talg (det harde hvite), etterpå deles de i to (hvis du skal dele dem) Dertter kan du skjære dem i spiseklare stykker.


•To lammenyrer
•To cherry-tomater
•To sjalottløk
•Seks baby-asparges
◦(de minste du kan finne)
Saus
•To spiseskjeer eple-balsamico-eddik
•Fire spiseskjeer fløte
•Fire-fem spiseskjeer smør
•Salt og pepper


1.Rens nyrene for fett og kjertler. Del hver nyre i to eller fire. Krydre med salt og pepper.
2.Brun smør i en panne. Brun nyrene på begge sider.
3.Tilsett tomat og løk. La det surre litt. Tilsett eddik og fløte, eventuelt litt smør.
4.Smak til sausen med salt og pepper. Slipp oppi baby-aspargesene, som surrer med i 30 sekunder.
5.Hell sausen og garnityret på to tallerkener. Anrett nyrene på toppen.
______________________________________________








Noen setter dype spor


Jeg ville bare si noen ord om løslatelsen av Aung San Suu Kyi.
Det blir ikke et langt innlegg, heller ikke et innlegg spekket med fakta.

Jeg husker svært godt da Aung San Suu Kyi ble satt i husarrest, det er noe som har festet seg hos meg.
Jeg gikk den gang i 6 klasse på barneskolen, og var alldeles ikke interessert i nyheter i det hele tatt, men dette festet seg, og det har sittet siden.
Hvorfor dette festet seg vet jeg ikke, kanskje fordi jeg som liten lurte på hva husarrest gikk ut på, eller fordi jeg syns det blr gjort stor urett mot denne kvinnen.. Eller fordi jeg for første gang virkelig så at mennesker i andre land gjerne ikke har det som oss.
Det kan være mange grunner til at jeg den gang tenkte så mye på det.
I hvertfall er dette noe jeg har fulgt med på i årene seinere, og styrken til denne kvinnen slutter aldri å fasinere meg.
Det hun har ofret og det hun har gitt verden er fantastisk.

Jeg håper at hun nå er ute av husarrest for godt denne gang.

ArtikkelVG

fredag 12. november 2010

Visste du dette om Lene? Jeg tror ikke det


Jeg er en veldig åpen person, har mange fått erfare, så mange vet mye om meg, men ingen vet alt.. Ikke jeg selv engang.
Men dette er et innlegg om de ting du kanskje ikke visste.
Så får vi se hvor spennende dette blir da...

_______________________________________________
Visste du at min aller første forelskelse var i en tegneseriefigur, en gutt som het Oliver, og det han var flink til, var å spille fotball. I dag vet jeg knapt hva fotball er.

... Og at min andre forelskelse var i en høyst levende gutt som gikk i samme klasse som meg på barneskolen. Etter å ha flørtet med ham ved å stikke en pensel inn i øye på ham, måtte jeg inse at slaget var tapt.. Dessuten måtte jeg sitte igjen på skolen to timer pga forsøk på å faktisk skade noen.

Visste du at min aller første alvorlige forelskelse var i en gutt som het Robert, og da dette ble slutt lovte jeg meg selv dyrt og hellig at om jeg noen gang fikk en gutt, så skulle jeg oppkalle ham etter Robert? Jeg lo godt da jeg kom på dette mange år seinere... Hvorfor? Min førstefødte heter Robin.

Visste du at jeg alltid har likt regn? Eller at jeg misstrives når det er strålende sol og blå himmel?
Overskyet og varmt, da trives jeg best.

Visste du at jeg en gang på barneskolen ble sendt til rektor for å ha vist trusen til alle i friminutet?
...Eller at jeg ble sendt til rektor på ungdomsskolen en gang, for å ha hatt vaniljesukker i maten til han som satt ved siden av meg. Jeg lærte at vanilje ikke passer til spagetti.

Visste du at jeg egentlig skulle hete Anne Marie? Eller at jeg en gang holdt på å bytte navn til Ane?

Visste du at om noen sier at jeg ikke tørr å gjøre noe, så må jeg gjøre det, jeg hater å bli kalt pyse.
Visste du at jeg aldri har brukket et eneste bein i kroppen, men at jeg har ligget i koma?

Visste du at jeg kan bli forelsket i jenter?
..Eller at jeg en gang hadde et forhold på si?

Visste du at da jeg var liten ble jeg kalt for Lene Askeladd... Fordi jeg konstant ropte "jeg fant, jeg fant!" og jammen fant jeg alt mulig rart, jeg var en samler.
.... Eller at jeg i tidlig voksen alder ble kalt for Poselene... Fordi uansett hvor jeg gikk hadde jeg med meg MINST 3 poser med diverse ting. I dag har jeg håndveske.

Visste du at jeg har gått på ballett... Men måtte slutte fordi jeg manglet totaaaalt eleganse og grasiøsitet?
... Eller at jeg spilte slagverk i min ungdom?

Visste du at jeg har sittet på glattcelle.. Og siden jeg var 15 år ble jeg og mamma innkalt til barnevernet... Hvor jeg for første og siste gang diktet opp hva som hadde skjedd i det jeg faktisk snakket.

Visste du at jeg har vært forelsket i to på en gang? At favoritt dyret mitt er slange? At jeg får vondt i hodet av øl? Eller at jeg trodde folk leste tankene mine da jeg var liten? At ikke er så glad i å reise? At jeg hater å shoppe.. I hvertfall i butikker? At jeg har vært selvskader? At jeg har hatt spiseforstyrrelser? At jeg elsker å gå rundt naken? At jeg er ekstremt mørkredd, og av den grunn sover med døren åpen ut til gangen?Eller at jeg elsker tegnefimer og at jeg kan miste meg selv helt i en lekebutikk, fordi jeg koser meg sånn? Eller at det beste jeg vet er grøt?
______________________________________________
Det ble en lang liste dette, men jeg klorer jo bare litt på overflaten.
Noe av dette har jeh skrevet om før, men de fleste ting her er ikke noe å skrive et helt innlegg om.
Men er det noe du har lyst jeg skal skrive mer om så må du bare skrive en kommentar om det.
Så skal jeg se hva jeg kan gjøre.

Er de fortsatt venner tro?

Å hele plumbo i noens truse er ikke det smarteste en kan gjøre.
Han som gjorde dette må ha visst at stoffet ga en eller form for reaksjon, hvorfor skulle hanj ellers helle plumbo i trusa på kompisen når han sov?
Jeg bare lurer hva som har sust inn i hodet hans siden han fikk seg til å gjøre noe sånn.
Han hevdet selv at han ikke visste hvor etsende det var, kanskje han ikke gjorde det, men det må da være en grunn for at han valgte plumbo.. Og ikke vann gjerne?
Han må jo ha ventet en reaksjon.

Han har nå fått en dom på 6 måneders fengsel, og det er like greit.
Han har forvoldt "kompisen" store skader, fysisk og psykisk.

Hvor gode kompiser var de egentlig, og er de kompiser enda?
Jeg er jammen meg usikker på o jeg fortsatt hadde vært venn med en som hadde gjort noe slikt, men når jeg tenker kraftig over det så tror jeg ikke det.

Artikkeln som omhandler dette på VG

torsdag 11. november 2010

Jeg våkner hvert øyeblikk...


.. Det er slik det føles.
Jeg holder på å våkne fra en dvale.
Jeg har slumret, jeg har vært fraværende, men nå våkner jeg.. Hvert øyeblikk.
Jeg kjenner det i kroppen, jeg kjenner det i hodet, jeg har jo vært her så mange ganger før.
Men denne gangen varte det så lenge, denne gangen satt det dypt.
Mange ganger denne høsten har jeg vært nær ved å våkne, men som en druknende som ikke finner veien opp til overflaten, har jeg kavet meg gjennom tanker og følelser, for så å bli trukket ned igjen, eller inn i meg selv blir det vel.

Men nå, nå våkner jeg.
Jeg kjenner meg mer skjerpet enn på lenge, jeg kjenner at smilet nå er ekte, ikke en påklistret grimase som det har vært en stund nå, jeg kjenner jeg er her, tilstedet i min egen kropp, i mitt eget hode.
Jeg er her, jeg er ikke ute å svever i tanker og følelser, i et virvar, et rot av kaos og angst.
Jeg er jo her.
Men samtidig ikke.
Jeg våkner snart, men ikke helt enda.
Jeg holder fortsatt på å slite opp øynene, men jeg må ha sovet lenge, for de sitter godt lukket, som et slør, som en beskyttelse mot alt og alle rundt.

Men jeg våkner straks.
Jeg håper bare at jeg ikke blir for morgengretten, men kjenner jeg meg rett så vil jeg nok være det en stund, jeg har jo så mye å ta igjen, så mye tid som har gått fra meg. Så mye jeg må ta innover meg.
Men det skal gå greit, jeg er ikke morgengretten i evigheten.

Det er deilig, det er befriende å endelig våkne fra denne dvalen, som depresjonen er.
Å krype ut fra denne klamme kokkogen, ut i fri luft, å endelig kunne puste fritt, det skal bli fint.
Hele livet blir satt på vent, men samtidig ikke, verden venter ikke, det har jeg lært før.
Men nå er jeg snart her, for jeg våkner hvert øyeblikk nå.

onsdag 10. november 2010

Lykke og sorg




Når du er lykkelig,
skal du se dypt i ditt hjerte,
og du vil oppdage at bare det
som har gitt deg sorg
kan gi deg glede.

Når du er ulykkelig,
skal du igjen se inn i ditt hjerte,
og du vil oppdage at du gråter
for det som før har gitt deg lykke.

Noen av dere sier:
"gleden er større enn sorgen",
andre sier: "Nei, sorgen er størst".

Men jeg sier at de er uatskillige.
Sammen kommer de, og når den ene
sitter alene med deg ved ditt bord,
skal du huske at den andre
sover i din seng.

Fra "Profeten" av Kahlil Gibran.

(Bildet er mitt eget jeg syns bare det var så fint at jeg måtte legge det ut, en kan jo spørre hva en blomst gjør her...)

tirsdag 9. november 2010

Noen ganger får vi oss en lærepenge

Noen ganger i livet får vi oss en lærepenge, vi lærer av feil vi gjør.
Ofte er det dette som sitter best, å lære av feil er en glimrende måte å lære på, men det kan også være en dyr måte å lære på.

Dette jeg skal fortelle nå, er ikke noe som hendte nylig, det er et par år siden, men fortsatt sitter det spikret og kommer alltid til å gjøre det.
Det jeg lærte: Aldri forlat huset med vaskemaskinen på.
Dette gjelder selvfølgelig alle maskiner, vaskemaskin, oppvaskmaskin, tørketrommel osv.
Hvorfor? To ting som jeg kommer på, det kan begynne å brenne og det kan bli oversvømmelse som fører til vannskader eller nedbrent hus... Som igjen fører med seg problemer med forsikringsselskap, innkjøp av nye ting (les:møbler), midlertidig utbytting av boplass.
Det kan føre til flytting og økonomiskeproblemer.

Jeg var ganske heldig da, jeg slapp mye av dette.

Dagen det skjedde, var jeg på jobb.
Jeg hadde satt på vaskemaskinen før jeg gikk.
Hell i uhell var at akkurat den dagen var det en mann hos oss som holdt på å rive opp gulvet, fordi vi et par uker før hadde hatt problemer med en lekk varmtvannsbereder.
Dette gikk på forsikringen, men lite kjekt å komme hjem til oversvømt leilighet, spesielt når vi akkurat hadde kjøpt den.

Uansett, det var en mann hjemme hos oss, og FLAKS i uflaks for oss for hadde han ikke vært der så hadde huset brent ned.
Nå hadde det seg slik at jeg gikk tidlig hjem den dagen, men jeg hadde ikke kommet tidlig nok hjem til å forhindre en brann, mest sannsynlig.
Mannen hadde skrudd av maskinen ca 1 time før jeg kom hjem, da hadde den stått på ca halve vasketiden.
Mannen skulle bare en tur på toalettet da han merket at her var det noe galt.
Det dryppet fra tak og vegger og det var en enorm hete på badet.
Så takk til naturen som gjorde at mannen måtte på do!

Da jeg kom hjem rant det fortsatt fra hele badet, det var nesten som om badet holdt på å smelte, slik opplevdes det, enormt varmt og vann over alt, det dryppet ned i hodet mitt da jeg var der inne.
Det luktet skikkelig svidd også.
Vannet i vaskemaskinen var sikker rett under 100 grader, jeg brant meg når jeg tok på maskinen og seinere når vi tok den fram så vi at litt av slangen var svidd.
Vi ringte reparatør som hentet den dagen etter, til gjengjeld fikk vi en lånemaskin, akkurat maken til vår.

Seinere fikk vi beskjed om at mye var smeltet inni maskinen og at vannet bare stod å kokte, noe som sjeldent skjedde så det var selve fabrikken som skulle gi oss ny.
Men vi hørte aldri mer, hvrken fra reparatørene, selve selskapet eller fabrikken, gjentatte ganger ringte vi... Det er nå noen år siden, og fortsatt har vi lånemaskinen hjemme hos oss.
Vi fikk aldri noe ny maskin, og den gamle aner jeg virkelig ikke hvor er.
Det stod LÅNEMASKIN med svart tusj over hele fronten, det har jeg klart å få bort, for det så rimelig rart ut.
Jeg regner med at jeg aldri kommer til å høre noe fra dem, og jeg har for lengst gitt opp å ringe...

Hva lærte jeg her??
ALDRI gå fra vaskemaskinen, det var ikke min feil at huset ikke brant ned!!!!



mandag 8. november 2010

En dag med førstehjelp

I dag hadde vi en ganske interessant dag, hele dagen gikk med til førstehjelp.
Vi skulle ut å redde folk.

Vi ble delt inn i grupper, noen skulle være markører (de skadde), noen skulle være observatører (observere hva de andre gjorde) og til sist så var det livredderne, førstehjelpmannskapet.
Selvom dette ikke var virkelig, så følte vi på presset og stresset som oppstår i en slik situasjon, uasnett hvor mye vi planla på forhånd.. Så ble det ikke gjennomført slik vi hadde plalagt, men øvelse gjør mester, og andre gangen gikk det bedre enn første.

I første runde var jeg blandt markørene, og senarioet var en bussulykke.
Det var ekstremt kaldt ute, så vi fikk virkelig kjenne litt på hvordan det er å ligge ute å fryse.. Å vente på hjelp.
Før hjelpemannskapet kom fikk jeg tatt noen bilder, og en liten filmsnutt (selvom filmen ikke er av beste kvalitet).

Julie hadde vondt... Hun hadde et åpent brystsår og det hastet.
Hun fikk også relativt raskt hjelp, eneste var at det ble kun en person som hjalp hun, mens to var på en annen som hadde et bransår på hånden.
Men, det var første gangen, og gjett om vi lærte.

Her har vi Veronica, hun er ganske lei seg, for i det hun ramlet ut av bussen klarte hun å treffe med armen borti eksosrøret..Og det var varmt!
Så genseren og alt ble svidd fast i huden og det var alt fra 1 til 3djegradsforbrenning.
Hun hadde så klart veldig vondt, men hun var en av de pasientene som kunne gå inn selv.
Og her var det to som hjalp, mens Julie lå med åpen brystskade (men det var ikke så lett å se for såret så lite ut, men det var dypt).

Monica hadde åpen buk, hvor tarmene tøt ut. Det skyltes en beltespenne... Kanksje den var litt for stor? Hvem visste at beltespenner kunne bli så farlige?
Det var nok veldig vondt. Mest av alt ville hun bare krøke seg sammen i fosterstilling. Det føltes nok bedre og såret lukket seg mer på den måten.
Hun var den første som kom seg på båren og fram til hjelp, og godt var det.

Så var det stakkars Eline på 10 år som hadde fått stolen foran seg i magen, dette hadde forårsaket indre blødninger.
Hun var veldig redd og ropte mye på mammaen sin, som er lett å forstå i en slik situasjon.
Men hun kom seg relativt raskt avgårde.

Jeg selv var faktisk skutt, i magen.
Jaha tenker dere, hvordan gikk det til?
Jo, jeg var på vei til et skytterstevne og var så tåpelig å å skytevåpenet i lomen, hvor det var et skudd i kammerset.
Så det gikk som det gikk, kula gikk gjennom magen min og ut på andre siden, men det var vondt!
Gudene vet hvor mye den kula ødela på vei ut!
Så jeg hadde vondt, og jeg jamret og falt litt inn og ut av bevissthet.
Ikke godt å bli skutt i magen.
Jeg fikk raskt hjelp, og de var flinke

Under er filmen jeg tok, den er fra rett før hjelpemannskapet ankommer.
Det skal legges til at vi alle hadde veldig vondt, og jeg tørr påstå at vi alle gjorde oss fortjent til Oscar.







søndag 7. november 2010

Krampeangstanfall 13: Når det psykiske kommer i veien for det sosiale


Mange har tanker om depresjon, angst og andre psykiske lidelser.
Og når det gjelder det sosiale sammen med disse lidelsene, så tenker noen at dette ikke skal være til noe hinder... Bedre å være med andre enn å sitte hjemme å furte.

Jeg sitter ikke hjemme å furter, jeg kjemper en intens kamp med meg selv.

Selvfølgelig er det ikke til gagn for noen om en blir sittendes hjemme, med vonde tanker, rote seg inn i tankerekker en ikke kommer seg ut av.
Og ja, det er jo av og til sånn, ofte faktisk, men ikke når jeg er på det verste, da er det ikke dette som er problemet.
Vonde tanker har jeg alltid, i mer eller mindre grad, uten at det går ut over det sosiale på noen måte.

Når jeg bare er sånn lett til middels nedfor (la oss kalle det det) er det bra å være med andre, det kan få meg ut av negative tanker og det kan hindre meg i å bli enda mer nedfor.
Jeg kjenner godt til når jeg er slik, og da oppsøker jeg andre, selv om det til tider er vanskelig så presser jeg meg, for jeg vet at jeg har godt av det, og jeg VET at andre ikke vil merke noe særlig til tungsinnet mitt.

Men når jeg er enda lenger ned så nytter ikke dette.
Jeg klarer ikke skjule følelsene i like stor grad, og det oppleves tung å være med andre, og det kan være tungt for andre å være med meg.
Jeg ønsker ikke dette.
Jeg trenger tid for meg selv.
På den måten klarer jeg raskere å komme ut av det, faktisk.

Gi meg tid, ikke mas, aksepter at jeg trenger tid, tro meg når jeg sier at jeg ikke kan, for helt ærlig, jeg klarer ikke, og jeg vil ikke, jeg ønsker jo ikke noe akkurat på det tidspunktet, og jeg har ingenting å gi.

Når jeg har det slik, skjermer jeg meg fra alle, jeg klarer bare akkurat det jeg må, om jeg er heldig. Jeg klarer ikke å være sosial, det gjør det bare verre, mye verre, for jeg føler mer på de negative følelsene om jeg presser meg til noe jeg ikke makter.
Jeg blir en person jeg ikke liker, en person jeg ikke ønsker at andre skal stifte bekjentskap med, så la meg slippe å være sosial akkurat da, det krever for mye.
La meg heller ta den tiden jeg trenger til å komme meg opp, for jeg kommer meg alltid opp, jeg blir alltid den samme.. Om jeg bare får tid.

________________________________________________

Mine tidligere Krampeangsanfallinnlegg:

Angst, med et hint av paranoia
Når psykisk blir fysisk
Verden er farlig, livet er min fiende

En helt vanlig hverdag
Skjebnekveld
Å tørre å være seg selv
Bekjemping av tvangstanker
Livsangst og dødsangst
Psykose
Jeg er tom
Å føle seg anderledes
Initiativløshet og trøtthet ved depresjon
_____________________________________________

Krampeangstanfall er et prosjekt som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

lørdag 6. november 2010

Hvordan lage latte hjemme

Det å lage en god latte hjemme er utrolig enkelt, og mye mye billigere og nesten like mye kos som å kjøpe en på cafe.
I hvertfall hvis du har godt selskap.

Det du trenger er ;
kaffe
melk
brunt sukker evnt. fruktsukker, eller vanlig sukker
smak om du ønsker det
..og selvfølgelig......
...

...En magisksuperkaffeminimikser!
Hva skulle jeg gjort uten?

Dette må jeg si er et av mine gladkjøp, kan anbefales til alle latteelskere.
Du kan kjøpe den så å si over alt, jeg kjøpte min på coop obs, og jeg tror den kostet en 50lapp.

Hvor mye du skal bruke av diverse ingredienser er faktisk helt opp til deg selv, det er det som er så fint, du får latten akkurat som du vil :)

Ha melk og sukker oppi først, visp for så å tilsette smak og kaffe.

Smastilsetning kan du kjøpe på KAFFE & BEHAG på nettet
Men jeg tror jeg har sett det i noen støtte matforetninger, jeg er ikke sikker.



Hvilken farge har jeg EGENTLIG på håret? Hmm..

Det er mange som lurer på hva som er min naturlige hårfarge, jeg syns det er vanskelig å svare, for jeg har ikke vært sikker.
For alt jeg vet så kunne jeg jo vært helt grå :O
Til barn som er litt frampå og halv frekke, så pleier jeg bare si at jeg er født sånn, til mange andre også når jeg tenker meg om.
Jeg syns det er litt rart egentlig å tenke hvilken farge jeg har, for det er jo denne fargen her som er meg, det er jo rød jeg er :)

Men ihvertfall, nå skal jeg røpe det for dere, hvis det er noen nysgjerrige sjeler der ute.
Ifølge bildene under, så er jeg like blond som jeg alltid har vært.
Ikke den lyseste blond, men blondere enn jeg trodde selv.

At jeg har så mye ettervekst som nå er et sjeldent syn, jeg pleier egentlig å etterveksten hver 3 uke, ikke det at håret mitt vokser jo ikke så allverdens fort da!
Men jeg har muligheten til å ta den ofte, og jeg liker å se skikkelig ordentlig ut.
Nå ser jeg bare ut som en slask.
Sjeldent har jeg hatt lengre ettervekst, ogf sjeldnere har jeg hatt mer falmet rødfarge!
Det er jo grusomt ;)



fredag 5. november 2010

Menn som voldtar...

Menn som voldtar, jeg tror ikke de er klar over hvilke skader de påfører "offeret".
Jeg hater å kalle det offer, jeg hater tanken på at jeg selv skal være et offer, eller har vært et offer, men hva skal man kalle det?
Personen de voldtar? Det blir feil det også...

De kan uansett ikke være klar over hva de gjør, og er de klar over det så er det ihvertfall noe alvorlig galt med dem.
En ting er handlingen der og da, den er grusom nok i seg selv, men hva med tiden etterpå? Tankene? Skyldfølelsen hos den personen som har blitt utsatt for handlingen?
Det kan ta mange år å komme seg over en slik opplevelsem og mest sannsynlig sitter den i kroppen for alltid.
Selv om noen syns det er helt latterlig at noe så "lite" skal merke en person resten av livet, så kan det altså gjør det, jeg vet hva jeg snakker om, for jeg har vært i den situasjonen selv.
Men jeg har jobbet hart for å komme meg ut av det.
Og min opplevelse er ikke på langt nær så ille som mange andre sine opplevelser, men det er ikek det som er poenge, det er det DU opplever som har betydning for deg, en kan ikek sammenligne opplevelser.
"åja, det hun opplevde var mye verre enn det jeg opplevde, så da bør jeg ikke tenke på det...", det er ikke slik det er.

Jeg har skrevet mange innlegg om akkurat dette, hvordan takle en voldtekt, om selve voldtekten, osv.
Innleggene er i førtse omgang ment til å hjelpe andre som har opplevd det samme, hva de skal gjøre videre, men også for andre til å forsta hva det faktisk vil si, hva en opplever, HVORFOR det er så fælt, hva man sitter igjen med.
Rett og slett for å fa andre til å forstå.
Link til et av innleggene - Å leve videre etter en voldtekt

Artikkel på VG

Hva du må huske på når du handler på nett fra utlandet.


Netthandel er gøy.
Så kommer pakken i posten og *HYYYL*, det ble jo MYE dyrere enn du hadde regnet med!
Plutselig kostet ikke de skoene lenger 250kr lenger, de kostet jo plutselig 400kr!
Da var dte ikke så billig likevell.
Mange, om ikke alle er jo klar over tollavgiften vi har i Norge.
200kr kan vi handle for, tollfritt.
199kr kan "tingen" du kjøper koste...

Per dagsdato er det;
24 EURO
34 US DOLLAR
21 BRITISKE PUND
OSV

Frakt kommer utennom, det regnes ikke med.
Så du kan handle opptil 199kr uten å måtte betale avgift for det, om varen koster 400kr inkl frakt hvor varen i seg selv koster 199kr, skal du IKKE betale tolltillegg.
Det er greit å vite.
Tollavgiften er på 25% av verdien av det du kjøper.
I tillegg kommer det tollbehandling på 110kr.
Så det lønner seg ikka alltid å kjøpe billige ting som du må tolle for, men heller dyrere ting som du sparer på uansett. ( Nederst legger jeg ut nyttige linker)

Jeg handler mye på nett fra utlandet, MYE, så jeg har funnet noen triks som jeg kan dele med dere.
Om du har betalt ober 199kr for varen, så kan du be selger sette verdien på varen som mindre enn det den er.
Eller, du kan be selger om å sende pakken som gave.
Man kan motta gaver for opptil en verdi av 1000kr uten å fortolle dem.
Men jeg ville, om ikke verdien er mange tusen kroner, gått for det første alternativet.
Jeg har aldri opplevd at selger har latt være å gjøre det hvis jeg har spurt.
Det er bare til å skrive en email, eller eventuelt en kommentar når du kjøper på nettet.
Det er som regel alltid en rubrikk hvor du kan skrive en kommentar.

En annen ting er, ta vare på kvittering, forsikre deg om at du har mulighet til å printe ut en kvittering.
Dette er viktig, for av og til hender det at selger skriver at verdien på pakken er høyere enn det du faktisk betalte for den.
Jeg lover at det er surt, og ja, jeg har opplevd det selv, men det skjer ikke ofte.
Jeg tror at det har hendt sånn ca 1 av 100 for meg, 3 ganger har jeg opplevd det.
Og har du kvittering så går det fint ann å ordne det, men sett av god tid....
Dette skjer spesielt med pakker som har en verdi som jeg aldri hadde drømt om at jeg måtte betalt tollavgift for, som en gang jeg kjøpte noe for 9 US DOLLAR, og selger satte verdi til 60 dollar i stedet.
Ikke spør meg hvorfor.
Jeg fikk ihvertfall en grei regning fra tollvesenet...Som jeg fikk strøket fordi jeg viste kvitering.

Det ER gøy å handle på nett, du kan finne mye fine ting til en langt billigere peng enn her hjemme.

Noen nyttige sider å sjekke ut om det er noe du lurer på om toll og avgifter.
Have fun!

torsdag 4. november 2010

Jeg..må..få..kontroll..på..TIDEN

Jeg må seriøst ta å gjøre noen grep for å litt kontroll på hverdagen.
Det har ikke vært et supert bra halvår, det er selvfølgelig et par grunner til det, men det som bekymrer meg, er studiene.

Alt som har skjedd har gjort at jeg bare står og spinner på flekken og ikke klarer å konsentrere meg om noe som helst, alt, ALT blir halvgjort.
Jeg tviler på at jeg er den eneste i verden som har det slik, men stressnåvået mitt er skyhøyt om dagen, vi nærmer oss jo eksamen så egentlig er ikke det rart.
Men jeg sliter så utrolig med det at jeg aldri får kommet i gang med lesingen nå, det er en milliard andre ting som må skje før jeg kan lese.. Nå om dagen så går jo dagene bort til tannlegebesøk, er det ikke meg som er den heldige, så er det en av ungene, er det ikke tannlegen.. Så er det legen.
Er det ikke tannlege og lege, ja da skal noe ordnes på NAV.
Det er alltid noe å ordne, slik har det vært denne høsten.

Når det er så mye som skjer og så liten tid for meg å lese på så mister jeg helt kontrollen på hverdagen.
Det er så mye som skal gjøres, lesing, leking med minsten, henting av minsten, rydding og vasking, sosialisering, leeeesing, kjøring og henting av eldstemannen rundt forbi( DET tar mye tid).
Når det er så mye og jeg har så lite kontroll så har det den effekten at jeg ikke klarer å gjøre noe skikkelig.
Jeg klarer ikke lese, for det ser jævlig ut rundt meg.
Jeg klarer ikke rydde, for jeg skulle jo ha lest.
Jeg klarer ikke å slappe av med ungene, for jeg for dårlig samvittighet for at jeg ikke får lest.
Jeg klarer ikke lese, for jeg får dårlig samvittighet for ungene.
Alt bare spinner i hodet, og jeg kommer ingen vei.
Det kjennes som om jeg konstant har adrenalinkikk, og humøret mitt er som en sjøsyk kenguru, litt opp litt ned, litt over alt.
Jeg blir sint for ingenting, hisser meg for bagateller og får nesten ikke puste for alt jeg ikke får gjøre.

Nå har jeg tent hvordan jeg skal løse dette.
Det jeg kom fram til var en liste over dagens gjøremål, jeg gjør det når jeg ikke har noen kontroll, jeg får hentet meg litt inn igjen på den måten.
Men denne gang er det e detaljert liste som tar for seg litt av alt i løpet av dagen....


Slik så deler av listen ut i går.
Det fungerte veldig bra.
Den indre uroen ble mindre for jeg hadde en plan på når alt skulle skje.
Jeg kunne fint lese uten å stresse for at det så fælt ut rundt meg, for jeg skulle jo rydde litt seinere.
Det var også greit å ha en plan å følge for når jeg skulle ha pause, ellers er det så lett at den pausen blir lang, og jeg blir bare helt fra meg fordi jeg ikke klarer å konsentrere meg når så begynner igjen, for jeg har jo så lite tid igjen å lese på....
Nei dette ble litt mye vass, men det er nå sånn det er :)

Hvis det er noen som har noen andre tips, så tar jeg svært gjerne i mot dem!

onsdag 3. november 2010

Om redselen for å miste kontrollen


Jeg har en stor redsel, det er så ille at jeg tror det går under kategorien angst.
Redselen for å miste kontrollen over meg selv.
Det kan høres fryktelig rart ut, det skjønner jeg, men jeg skal forklare hva det faktisk dreier seg om, og jeg skal faktisk også fortelle HVORFOR jeg har denne redselen og hva den innebærer.
(Jeg kommer til å nevne ting som jeg har skrevet om før, der det skjer linker jeg til de tidligere innleggene, men det er ikke nødvendig å lese dem for å få en forståelse for dette innlegget)

Jeg tror nok, uten at jeg kan si med sikkerhet, at den kan spores helt tilbake til min yngste barndom når jeg led av en forferdelig astma og måtte inn og ut av sykehus, jeg hadde overhode ingen kontroll på meg selv, på livet, på om jeg ville leve eller om jeg faktisk kom til å dø, for så ikke var det, og selv jeg var veldig ung, så skjønte jeg såpass.
Jeg tror det er grunnlaget, men jeg er ingen psykolog, eller psykiater, så jeg kan ikke si for sikkert.
Det jeg derimot vet med sikkerhet, er NÅR denne redselen for alvor satte seg i kroppen min, og den har siden aldri sluppet grepet.

I går hadde vi en veldig interessant forelesning om anestesi, altså bedøvelse, narkose osv.
Det ble stilt spørsmål om hva folk er redd for når det gjelder narkose.
Det er så mye forskjellig, alt fra kvalme etter operasjonen til det å aldri våkne opp mer.
Jeg har ikke noe redsel for det, men jeg har en virkelig stor redsel for å bli lagt i narkose.
Veldig, veldig, utrolig redd for det faktisk.
Ikke for ikke å våkne, ikke for å bli kvalmen, ikke for å våkne å høre hva som blir sagt, redselen er for meg delt i to.
Og begge henger tett sammen.
Den ene er at jeg skal miste kontrollen på meg selv, dette skal jeg gå nærmere innpå.
Blir jeg blir lagt i narkose, har ingen kontroll på hva som skjer med meg. Men det er jo bare greit, tenker nok mange, men nei, ikke for meg.
Det andre er at jeg er livredd for å føle smerte under operasjonen uten å kunne gi beskjed om det. Jeg vet om to dette har hendt med, og det må være noe av det verste en kan opplevde, når det gjelder fysisk smerte, disse to er nå også så preget av dette i det daglige, selv om det er år siden.
Og jeg som ikke er redd for smerte, men igjen, så er det heller det at jeg ikke har kontroll over meg selv og derfor ikke kan gi beskjed om det.
Jeg håper inderlig at jeg aldri må opereres, jeg vil isåfall ikke ha narkose.

Denne redselen for å miste kontrollen går så langt tilbake som til da jeg var innlagt på psykiatrisk, det var ikke innleggelsen i seg selv som var årsaken, men det var der inne jeg kjente på det for første gang, det var der den for alltid markerte seg i kroppen min, i hodet mitt, i hele meg.

Da jeg ble lagt inn, var jeg psykostisk.
En opplevelse jeg ikke unner noen.
Det var mange grunner til at jeg var psykostisk, igjen så kommer dette med at det ikke bare er en grunn som fører til noe, men mange.
Voltdekt, seksuelt misbruk som barn, min bipolare lidelse, barndom med alvorlig sykdom, og mange andre ting.
Alt dette var det som lå inni meg og gnaget.
Og når du sliter med så mye så er det ikke særlig smart å gjøre det jeg gjorde, noe jeg ikke er stolt over, men jeg gjorde det. Og hvorfor lurer jeg fortsatt på den dag i dag, men jeg andte ikke at jeg hadde så store problemer selv på den tiden, det viste seg jo i ettertid. Men dette fikk det ihvertfall til å bikke for meg.
Dette er noe jeg ikke har skrevet om tidligere, men jeg kommer nok til å gjøre det, en dag.
Jeg røykte hasj.
En eneste gang.
Jeg freaka totalt ut, helt fullstendig, badtrip så det holdt.
Jeg gjør dette kort.
Jeg ble ikke hysterisk og gal.
Jeg gikk inn i meg selv, inn i min dystre verden, og kom ikke ut igjen.
Jeg husker at jeg på det tidspunktet satt å så på American history X, og jeg var med i selve filmen, ikke en film man ønsker å være med i, jeg klarer i dag ikke se den filmen.
Alt måtte jo bli bedre når jeg våknet, tenkte jeg.
Det ble det ikke.
Det ble ikke bedre etter en uke, heller ikke to uker, jeg var fanget i meg selv.
Etter en stund så raknet det for meg, og jeg ble lagt inn.
Og jeg var da svært psykotisk.
Jeg ville ikke leve, jeg ville ikke dø, jeg var fullstendig vettskremt for all medisinen de ga meg der inne, jeg trodde de ville forgifte meg.
Jeg var redd ALT!
Jeg hadde overhode ikke NOE kontroll på meg selv, ingen, null, nada kontroll på meg, følelsene kunne jeg ikke kontrolere, reaksjoner som jeg aldri hadde hatt før kom uventet og ofte. Sinnesutbrudd, krampeanfall, hysterisk latter, fortvilet gråt som var så kraftig at det virket som om hele innsiden skulle kom ut, ansgt som fortsatt gjemsøker meg om kveldene.
Det var et levende mareritt, og jeg hadde ingen kontroll på meg selv, hva jeg gjorde, hvordan jeg handlet...

Det gikk 1 år etter dette før jeg klarte å røre alkohol. Og da i små mengder.
Nå er ikke det noe problem, så lenge jeg holder noenlunde kontrollen.
Blir jeg fullstendig på druen får jeg vannvittige angstanfall, gjerne der og da, eller dagen og tiden etter.
Kan takler ikke noe som kan forandre meg, min stabilitet er viktig, totalt nødvendig faktisk.
Jeg må ha kontrollen.
Blir jeg lagt i narkose har jeg ikke kontroll.
Så fram mot jeg eventuelt skulle fått narkose hadde jeg nok vært helt gal.

Jeg må ha kontrollen, helst på alt.
Dette er også en av grunnene til at det er så stress for meg å begynne på nytt semester, jeg har overhode ikke kontroll på noe, på pensum, jeg har mye å lære, jeg blir oppkavet og stresset, men det pleier å roe seg mot eksamen, for da har jeg kontroll... Uttennom nå, mye har skjedd som gjør at jeg ikke har klart det denne gang, derfor er jeg i total følelsesmessig ubalanse om dagen.
Jeg kan gå fra enorme raserianfall til hysterisk gråt, til å le hjertelig til å synke ned i en bunnløs dal av angst, alt under 10 min.