Å vokse opp med alvorlig astma og allergi.

Spør noen hva jeg husker fra barndommen, så er det første som faller inn i hodet, sykehus.
Sykehus.
Men det er ikke slike svar de som spør vil ha, så ofte har jeg sagt at jeg ikke husker så mye fra barndommen, det er jo sant, jeg husker virkelig ikke mye frem til jeg var sånn ca 16 år.
Det er fra da minnene begynner å formes, men det er en annen historie.

Astma, var da jeg var liten og til en hvis grad enda, en undervurdert sykdom.
"Å ja, har du astma, men det er da ikke så farlig, bror min han er syk han, han har.....".
Og allergi var noe barn skulle vokse fra seg.
Javel, jeg var svært syk som liten, men det ble i mine øyne ikke akseptert at man skulle være så syk av astma, det var jo BARE astma.
Jeg hadde en veldig komplisert astma.
Det var en astmaspesialist på Rogaland sykehus, han holdt til på allergologisk poliklinikk, barnevadelingen. Jeg fortsatte å gå til ham da jeg ikke var barn lenger, ikke fordi jeg ønsket det, men fordi han syns atmaen min var spesiell, intressant, for ham.

Jeg utviklet astma da jeg var 1 år, så jeg husker ikke hvordan det er å ikke ha det.
I perioder så var det inn og ut av sykehuset. Det kan vel sammenlignes av å være ekstrem oljearbeider... 2 uker inne, 1 uke ute, 2 uker inne, 2 uker ute osv...
Det var hardt, for meg, og for min mor.
Hadde jeg ikke hatt den moren jeg har, hadde jeg ikke vært den jeg er i dag, all ære til henne.
Hun arbeidet ikke, og hadde hun gjort det, måtte hun antagelig ha sluttet.
Min far arbeidet i nordsjøen, plattform.
Og det jeg husker av det er at når han reiste ble jeg syk, jeg taklet ikke forandringer, til det negative, til det positive, uansett. Astmaen min ble i veldig stor grad utløst av forandring, og det å bli forlatt av den ene av foreldrene var en stor påkjenning.
Dette er nok grunnen til at jeg ikke klarer å bli forlatt den dag i dag, jeg har store problemer med at mennesker jeg har nær feks flytter.

Jeg hadde en psykisk styrt astma, samtidig som den også i stor grad ble styrt av allergi.
Jeg tålte ikke, og tåler ikke pelsdyr, og det var også en stor påkjenning da jeg var liten.
jeg ønsket meg så innmari en hund, og mamma var den styggeste mammaen i verden fordi jeg ikke fikk en! Og ikke fikk jeg klappe en heller, eller gå inn til kjente som hadde hund.
Så barn som hadde dyr var eksludert fra min venneliste, ikke fordi jeg ikke ville vær med dem, men fordi jeg ikke kunne.
Antagelig var jeg litt sær, sett fra andres øyne. Men det å være så syk hele tiden, og ikke kunne være med dem du ville pga dette var veldig vanskelig, jeg ble trist og innesluttet.
Og da ble jeg syk.
Besteforedrene mine på begge sider hadde dyr, hund og katt. Det var ikke lett å få dem til å forstå at jeg ikke kunne komme bort så lenge de hadde dyr i hus.. Og det hjalp ikke å sette ut hunden. Den måtte ha vært ute av huset i minst 6mndr før jeg kunne komme inn uten å bli alvorlig syk.
Jeg skjønte ikke så mye av alt det styret rundt meg, jeg skjønte ikke den kampen min mor hadde mot besteforeldre, og hvor vanskelig det var for foreldre av venner å forstå hvorfor? Det var jo bare allergi, det var jo bare til å herdes vell.... Allergi virker ikke på den måten, dessverre. Og det er mange som ikke vet det, til og med folk med allergi selv vet ikke alltid det.

Jeg husker ikke mye fra barndommen min, helt ærlig. Mest sannsynlig har jeg selv stengt det ute, for å beskytte meg selv, men det ligger der, det gnager. Og det har kommet ut i andre former, depresjon, fremmedfølelse, angst, vanskelig for å knytte meg til mennesker (i tilfelle de skal forlate meg en gang) og mange andre former.
Jeg skjønte ikke så mye av noe av dette, det har tatt mange lange år, men nå begynner brikkene å falle på plass.

Jeg husker enkelte ting fra barndommen, men det er det, ikke så mange av minnene er noe bra.
Det jeg husker mest er det å bli utestengt.
-En gang var jeg med en venninne og hennes familie på tur, før vi dro hjem ville de besøke en familie som bodde der vi var på tur.
De hadde hund, så jeg måtte vente på trappen, det var iskaldt ute, og ingen ventet ute med meg.
Heh, de spiste visst middag der, jeg fikk en tallerken ut, og en stol...
- Min beste vennine skaffet seg hund da jeg var liten, jeg kunne ikke lenger gå inn.
- Min andre venninne skaffet seg katt, jeg kunne ikke lenger være med henne.
-Alle naboene hadde hunder, jeg kunne ikke gå inn.
-En annen venninne hadde stall... I perioder junne jeg ikke være med henne i det hele tatt, hest er noe jeg reagerer sterkest på, og det var i mange år min største sorg.
-Jeg var sikker 8 år, og jeg spurte farmor hvorfor hun hadde skaffet seg hun når hun visste jeg ikke tålte det... Svaret va at hun ikke husket at jeg ikke tålte dyr. Det var tull, min mor hadde hatt en kamp med henne før hun skaffet seg hund.
Det var en stor sorg for meg, jeg følte meg uønsket av farmor.

Det var best å glemme.
Jeg er senere blitt fortalt hvor alvorlig syk jeg var som liten, hvor ofte jeg var døden nær, hvordan jeg havnet i koma pga medisinforgiftning.

Nei, det er best å ikke huske.

Men, til dere som ikke tar denne sykdommen alvorlig, det er en alvorlig sykdom, for mange.
Det er ikke bare pesing og hvesing og pipete pust.
Det ligger mye dødangst i det å ha astma.
Prøv selv å puste inn og ut av et av de tynneste sygerør etter å ha løpt i 12 minutter alt du orker. Dette gjerne over flere dager.

Heldigvis er jeg bedre den dag idag, men enda får jeg sterke anfall og må inn på sykehuset.
Ca. en gang i året, men jeg kjenner meg så godt at jeg kjører til legevakten så tidlig som mulig.
Og, jeg ungår å gå til venner som har dyr.
Men, det er like fælt den dag idag, å være utestengt for at andre har dyr, men i dag skjønner jeg mer.
Verden dreier seg ikke om meg, så disse vennene kan jeg treffe på andre vis enn å dra hjem til dem:)



En av de gode tingene jeg husker fra jeg var liten. Jeg fikk en søster! Tonje<3>