Å bli voldtatt, og leve med det, del 2.

//kvinneguiden.no

I innlegget i går fortalte jeg om selve hendelsen, i dag skal jeg fortelle hva som skjedde i ettertid av overgrepet.

Ikke bare tiden rett etter, men årene etter.

Det er som sagt 11 år siden nå, og det er først nå jeg kan si at det ikke påvirker meg.

Når jeg sier at det ikke påvirker meg, så mener jeg i dagliglivet, ikke at det ikke påvirker meg å skrive om det, for det er en enorm påkjenning.

Men det er noe jeg føler jeg må gjøre, jeg vil dele det.

Jeg håper historien min kan hjelpe andre som er i situasjonen jeg var/er i.

Rett etter:

Jeg tok taxi bort til søsteren hans, for det var den eneste personen i verden jeg ville snakke med da. At det var midt på natta tenkte jeg ikke på.

Hun lå å sov, men tok imot meg.

Jeg fortalte alt, jeg var mildt sagt hysterisk, men noe i meg ville holde tilbake, det var jo broren hennes, som hun elsket, og jeg ønsket ikke å ødelegge det.

Det var skammen som tenkte, ikke jeg.

Skammen tok mye fra meg.

Skammen, for det var jo min feil, i mitt hode var det det.

det var den eneste måten jeg klarte å akseptere det som hadde hendt;

Jeg måtte på et eller annet vis ha bedt om det. Hvis jeg ikke tenkte sånn, fikk jeg panikk, for da ville det si at en annen person faktisk hadde tvunget meg til noe, med vold.

Og den tanken klarte jeg ikke tenke, for det ville si at jeg hadde blitt frarøvet noe... Selvestemmelsesretten, Friheten.

Mitt uskyldige vesen forsvant den natten, men det er det ikke mange som vet, for jeg er en fantastisk skuespiller, når jeg vil.

Søsteren hans forstod at noe var avorlig galt med meg, så hun ville ta meg med til legevakten.

Jeg nektet, det var jo det samme som å innrømme at noe var galt.

Jeg maktet det ikke, jeg ville bare gråte, så sove, og håpe at alt bare var en vond drøm som duset ut i løpet av morgendagen.

Hun ga seg ikke, og til slutt ga jeg etter, men jeg ville ikke inn der og da, jeg måtte ha kontroll på noe, så jeg bestemte at dagen etter, det var et bra tidspunkt.

Hun ordnet alt, alt, den støtten hun var da var fantastisk.

Dessverres så varte ikke den støtten når det gjaldt, så seinere snudde hun seg mot meg, når det gjaldt hvem hun skulle støtte.. Meg, eller broren.

Legen jeg kom på legevakten tok meg ikke seriøst, han tok meg for å være hysterisk. Hun jeg var med prøvde å fortella at jeg hadde vært gjennom en grusom hendelse, men han ville ikke høre.

Jeg knakk der og da helt sammen, den anstrengelsen det var for meg å komme til legen hadde gjort at jeg ikke tålte denne motgangen.

Hun ville jeg skulle legges inn for å få hjelp, i det minste på nor beroligende.

Han sa jeg måtte hvile, og sendte meg hjem uten noe.

I senere tid har det vist seg at jeg ikke ble registrert på legevakten, det stod ikke noe om meg, ikke noen papirer fortalte at jeg hadde vært der, kontant betaling, ingen data, ingenting.

Skammen vokste, til jeg følte den skulle fortære meg.

Skyldfølelsen var ubeskrivelig.

Alt var min feil.

De neste dagene sov jeg, nesten hele tiden.

Sønnen min som var e år da, så ikke så mye til meg.

Heldigvis bodde jeg hjemme hos foreldrene mine den gang, ellers så vet jeg ikke hva som hadde hendt, om jeg var blitt nødt til å holde meg våken for å ta meg av sønnen min.

For det var jo egentlig ikke noe i veien, det var bare sex.

Og jeg ville jo selv, ville jeg ikke?

Jeg ble en zombie, en stund.. Før jeg tok på meg en maske, for andre.

Ingen skulle se at noe var galt.

De måtte jo tro det var noe i veien med meg, noe i veien med hodet mitt, fornuften min jeg, meg... For jeg hadde jo bedt om det. Klart jeg ikke kunne dele tankene mine, for jeg skjønte dem jo ikke selv en gang.

Hvordan kan en dele noe en ikke har ord for?

Hvordan kan en dele noe så sårt som dette?

Noe jeg ikke forstod selv...

Jeg pakket det vekk, langt vekk.

Lenge.

Jeg må dessverre ta en pause. Jeg blir så utslitt av dette.

Det passer egentlig veldig fint.

Nå har jeg fortalt hva som hendte i tiden rett etter overgrepet.

Så får jeg fortelle i morgen hva jeg gjorde seinere, hvordan jeg håndterte detm hva det har gjort meg meg, og hva det fortsatt gjør.. Om jeg ikke er bevisst det.

Ps: Alle som blir utsatt for voldtekt må oppsøke lege så fort som mulig for å få konstatert at det er en voldtekt.Er det ikke fysiske bevis, er det nok av psykiske, dette må dokumenteres.

Dixi. no kan være en stor hjelp for mange, jeg skulle ønske jeg hadde tatt kontakt med dem. Men jeg visste ikke. Der kan du ringe anonymt å spørre om alt rundt en voldtekt, om du er usikker på om det faktisk er en voldtekt eller ikke.

De kan også ta imot deg, og de kan hjelpe med advokat, om du ønsker å gå til sak. Noe jeg oppfordrer ALLE til å gjøre!

Ingen sprøsmål er for dumme.

Går du rundt som jeg gjorde, kjenner du deg igjen, så vær så snill å ta kontakt med dem.

http://www.dixi.no/

Å bli voldtatt, og leve med det, 3dje og siste del

http://littkritikk.blogspot.com/2010/07/bli-voldatt-og-leve-med-det-del-3.html