Å hjelpe mennesker, fordi de ikke makter selv.

Av og til må vi streke ut hånden og hjelpe opp mennesker som ligger nede. Noen er flinker til det enn andre, noen gjør det for å føle seg bedre selv, andre gjør det for det er en naturlig del av dem, det finnes mange grunner, men uansett grunn så er det viktig å hjelpe.

Jeg har lenge sett at farmor trenger hjelp, hun er gammel og alene. Hun faller mye og i det heletatt så har hun det ikke bra.

Mange ganger har jeg snakket med henne om å ringe etter hjelp, og hver gang er det samme svaret "ja jeg vet, nummeret til bestillerkontoret heger ved telefonen min, jeg skal gjøre det i morgen"..

Et halvt år er gått siden første gang jeg nevnte det, men morgen dagen har kommet, og gått, flere ganger.

Det er noe med dette å bli gammel å behøve hjelp, noen tenker kanskje det er undet deres verdighet, de er stolte, de vil klare seg selv, eller de vil ikke bry andre, og det er ikke alltid så lett å vite.

Jeg valgte å ta saken i egne hender, og sa til farmor at jeg skulle ringe for henne.

Det kunne slått feil ut, men hun ble glad, takknemlig.

Hun visste ikke hva hun skulle si og muligheten er stor for at hun ikke hadde fått noe hjelp, rett og slett fordi hun hadde underdrevet behovet sitt.

Så nå har jeg ringt, og jeg har sagt det haster, så de skal komme på hjemmebesøk alerede neste uke for å kartlegge behov.

Jeg skal være med på møte.

Rett og slett for å støtte opp og se at hun får den hjelpen hun trenger så sårt.

Jeg vet at hun er svært takknemlig, men det er ikke derfor jeg gjør dette.

Hun trenger hjelp, så sårt.

Jeg gjør det for at hun skal få det bedre, få igjen litt av det hun har mistet i alderdommen.

Det er viktig å se menneskene rundt seg, av og til er vi blinde for deres stumme rop om hjelp.

Alle kan komme i en situasjon som er vanskelig for dem, hvor de rett og slett trenger hjelp til å gjennomføre, eller komme i gang, eller rett og slett jelp til å klare seg.