Jeg vil dele mine tanker om alder som jeg har hatt opp igjennom, og hvilke tanker jeg har om alder nå i en alder av 31 år.
- 4 år- Jeg hadde alltid vært 4 år, det var sånn det føltes. Jeg klarte ikke tenke meg selv som eldre, kom jeg seriøst til å bli en annen alder enn dette? Mine foreldre kom aldri til å bli eldre, og de hadde aldri vært yngre, heller. Vi var alle skapt som dette, og om vi ikke levde evig, så kom vi nok til å dø i den alderen vi var i nå. Min betsemor var gammel, hun var vel ca 55år, og stort eldre enn det gikk det ikke an å være. Hun var omtrendt 100år i mine øyne.
- 10 år- Var den gang den perfekte alder. Ja jeg kom til å bli eldre, men sldri i verden omjeg hadde mer å lære, jeg visste jo alt! Verden var et stort sted, men siden jeg visste alt, så var den ikke så skummel lenger, det eneste som var skummelt var politiet. Jeg var et barn,og det ville jeg helst alltid være, jeg ville ikke bli voksen, voksne var kjedelige, men det var ikke noe å tenke på for det var leeenge til jeg ble voksen, et helt liv til. Bestemor var enda eldst, og jeg hadde snakket med henne om at hun fikk bare se å leve til hun var 100år (som nesten var evigheten for meg) selv om hun ikke var enig i det, hun håpet å slippe å bli så gammel, hørt sånnt tull? Klart hun kom til å leve så lenge, hun kunne jo aldri dø.
- 16 år- Jeg var i den beste alderen. De som var 10 år var bare små barn som ikke visste noe. Jeg visste ikke alt i verden, men jeg visste veldig mye, jeg følte meg veldig smart, nesten som en voksen. Voksen ble du når du var 18 år, og da hadde du to år igjen til du ble kjedelig, når du ble 20 år måtte du begynne med kjedelig voksne greier, som jobb og familie og sånt. 30 år, ja da var du gammel, og livet sluttet egentlig. 30 år var gammelt, men 60 år, da var du døden nær, og du måtte forberde deg på å dø når som helst. Så bestemor hadde nok ikke lenge igjen, hun var jo over 60 år, men hun kunne jo ikke dø, jeg kjente jo henne.
- 18 år-På papiret stod det at jeg var voksen, men var jeg det? Jeg følte meg som den samme som da jeg var 17 år, og da var jeg langt ifra voksen. Så hvordan kunne jeg være voksen? Jeg var for ung til å være voksen. Jeg ble sikkert voksen når jeg ble 20 år. Når du ble 30 år, da var du kjedelig, men når du ble 20, da ble du voksen. 60 år var veldig gammelt. Men 70 år var vel eldre? Jeg hadde visst mye å lære siden jeg liksom var voksen, men ikke følte det slik. Barn hadde jeg også fått, tenk så liten han var, tenk å være nyfødt å ha hele livet foran seg.
- 20 år- Uff, når skulle en bli voksen? Jeg var jo den samme som da jeg var 18, og jeg kunne fortsatt gjøre dumme ting som jeg gjorde da jeg var 16. 25 år, da var du nok voksen, men tenk, da var du også halveis til 50, og da begynte du å bli gammel! Begynte, men det var ikke så veldig gammelt, egentlig. SÅ var det ikke så fryktelig lenge igjen til jeg ble 30 år, og da var jo livet egentlig over, det kjekke altså. Aldersangst! Stakkars bestemor som var så gammel, hun var jo snart 70 år, og det var sikkert veldig kjedelig å være så gammel. Men jeg trengte ikke bli bekymret for at hun skulle dø før hun nærmet seg 80 år. For gjennomsnitts levealder for kvinner var rett over 80 år.
- 25 år- Nei, dette var grusomt, det var ikke lenge til jeg ble 30 år og enda var jeg ikke voksen?! Hvordan føltes det å være voksen? Jeg var fortsatt den samme som da heg var 18, men jeg var jo klart smartere. Jeg ville ikke bli eldre, alderen var perfekt! Uff, tenk å bli 30, det var så gammelt... Men, jeg kjente jo folk som var 30, og de virkelt ikke spesielt gamle, egentlig. Uff, de på 18 år var såå barnslige, tenk å tro at du var voksen når du var 18, nei huff. De var jo kjempeunge! Alderskrise!
- 30 år- Så fantastisk å bli 30! Det var ikke det spor skummelt, skjønner ikke hav den 30årskrisa var for noe, jeg merket det ihvertfall ikke, jeg følte det som en lettelse å bli 30. Jeg var akkurat den samme som da jeg var 20 år, samme tanker, bare kanskje jeg var mer moden, så ja, jeg var nok voksen nå, selvom jeg ikke flte det, i det heletatt, så hadde nok voksenheten snøget seg på meg, men jeg var jo den samme barnslige, den kommer jeg nok aldri til å miste! Nei, 30 er fantastisk. Men så unge de på 18 er da! Selvom de kan være ganske smarte så har de mye å lære, de fleste. Det er ikke så stor forskjell på å være 20 og 30, og jeg er sikker på at det ikke er så stor forskjell å være 40 år heller. Livet er ikke slutt, det har jo akkuart begynt, så slutt å syt om det. 80 år, da er du gammel, men du kan fortsatt ha et flott liv til du blir 90, flere og flere lever jo til de blir 100 år. 60 år, ja det er jammen meg ikke så gammelt det.
- 31 år- Jeg syns det bare blir bedre og bedre, det er fantastisk å ha blitt 30, og over det. Jeg er den samme som før, bare moden. Alt det jeg har lært opp igjennom, men tenk alt detjeg fortsatt har å lære! En kan ALDRI lære nok! Jeg ville ikke vært 20 år igjen, aldri, den usikkerheten jeg følte var vondt. For ikke å snkke om å være 16 år, uff, puberteten, DET var krise det. Har du vært 16 bør du jammen meg takle å bli 30.
Alder er bare et tall. Hver alder har sinne plusser og minuser. Du er ikke voksen når du er 18 år, annet enn på papiret, det er så mye som må læres enda. Voksen er ikke noe du våkner opp til en dag, men det er noe du blir, over tid. Hver alder er den beste å vær i, og livet slutter vel aldri, du lever til siste slutt. DU har dine interesser når du er 20, du har det kjekt. Du har også dine interesser når du er 70, og du kan ha det like kjekt!
Morsomme alderslinker;
http://www.phojoe.com/forensic_compositing.html
http://www.ssb.no/dode/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er veldig kjekt med kommentarer, men legger du inn en melding som er virkelig stygg, så vil den bli slettet.