I denne tredje og siste delen skal jeg fortelle hva som skjedde i tiden etter overgrepet, hva jeg foretok meg da jeg innså hva som egentlig hadde skjedd.
Det tok tid å innse dette, ganske så lang tid, vi snakker år.
Jeg gikk inn i en slags dvaletilstand, det går ikke ann å forklare det bedre.En tilstand hvor jeg la vekk store deler av meg selv, følelsene mine ble sperret inne, og jeg følte meg som en zombie.
Jeg klarte ikke ta det over meg.
Vennene mine den gang visste ikke noe om det som hadde skjedd, ytterst få, om noen.
Jeg husker at jeg prøvde å snakke litt med en venn, men han aviste meg før jeg hadde fått sagt noe som helst om det , han sa jeg måtte ta meg sammen og slute å syte.
Han trodde jeg skulle svartmale eksen, rett og slett fordi han gikk fra meg.
Det gjorde det ikke lettere for meg.
Alt var vanskelig, alt var tungt. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg var så langt nede.
Den natten og hendelsen tenkte jeg ikke på, hadde ikke gjort det på lang tid.
Men det var der, det gnagte, og gjorde alt vanskelig...
Jeg følte meg helt alene i hele verden.
Jeg slet med selvmordstanker, og jeg begynte med selvskading.
Fysisk smerte var så mye bedre enn psykisk smerte.
Jeg måtte bare føle.. Noe.
Det var godt, smerten var god.
Dette var heller ikke noe jeg kunne dele med noen, så avstanden mellom meg og andre vokste, til den ble et enormt gap.
Jeg begynte å få panikkangst, jeg taklet ingenting. Skolen måtte jeg slutte på, og begynte igjen, jeg ville ikke gi meg.
Aldri gjennom denne tiden tenkte jeg tanken at det skyldtes den ene lille hendelsen.
Jeg begynte å få selvmordstanker, jeg var jo så udugelig, mestret ingenting, klarte aldri fullføre skole, klarte til og med ikke ta meg av min egen sønn på en måte jeg selv ønsket.
Alle måtte jo ha det bedre uten meg.
Det å være så langt nede at selvmordstanker begynner å bli til selvmordsforsøk tror jeg ingen kan forstå som ikke har vært der selv.
Ingen som ikke har vært på bunn kan på noen som helst måte forestille seg det.
Jeg levde inni en boble, jeg følte ingenting.. Ikke for min egen sønn engang.
Alt var et skuespill, og få ante at det var noe alvorlig i veien.
Så etter to år etter den natten, fikk jeg et sammenbrudd.
Jeg hadde endelig nådd bunnen.
Endelig sier jeg, fordi det var begynnelsen på en lang vei til å få hjelp, og et bedre liv.
Den dagen skulle jeg ha tentamen siste året på vgs.
Norsk husker jeg.
Jeg satt der med oppgaven i hånden, og skjønnte ikke hva det stod på arket. Det var jo bare en grøt av bokstaver.
Jeg fikk ikke puste, huden min prikket, jeg begynte å hyperventilere og omgivelsene rundt meg forsvant, på en måte var det som om alle andre var på en annen side av en tunnel.
Jeg gikk ut, forlot sekk og alt og satte meg utfor kontoret til rådgiveren.
Mest av alt ville jeg bare hoppe foran et tog, slenge meg i havet, drukne meg i do... Samme det, men få slutt på den indre smerten. Jeg hadde lyst til å skrike og rive av meg alt håret.
Men jeg satt bare der på gulvet, apatisk.
Jeg følte meg fanget i denne verden, men en ting holdt meg igjen, en eneste.. Sønnen min.
Rådgiveren fant meg.
Hun fant meg på gulvet. Et blikk på meg og sa at nå, nå kjører vi inn til legevakten.
Jeg bare nikket.
Aldri i verden om jeg kunne bestemt noe som helst annet enn å kvele den indre smerten.
Så jeg er evig takknemlig for at hun var der. Hun kjente litt til meg, jeg hadde snakket med henne før, hun skjønte hvor det bar, men jeg hadde hele tiden nektet for å oppsøke lege, dette skulle jeg klare.
Legen kunne ikke hjelpe meg mot min egen udugelighet vel?
Hun tok seg av alt snakk.
Legevakten trengte bare se på meg for å forstå at jeg trengte hjelp så han spurte om jeg ønsket å legges inn på psykiatrisk avdeling.
Jeg bare nikket og husker ikke så mye mer.
Jeg var livredd.
Men visste at jeg hadde ikke noe valg.
Det aller verste med å havne inn der var at den aller første personen jeg traff på der inne, var søstra til han som hadde voldtatt meg, hun som var den eneste som visste det hele.
Jeg hadde ikke hatt kontakt med henne på lang tid, jeg klarte ikke.
Hun var tydeligvis der inne hun også. Hvorfor, er hennes historie.
Det første jeg sa var at uansett hva hun gjorde så for alt i verden ikke si det til HAM.
Selvfølgelig gjorde hun det.
Og meldingene fra ham begynte å dette inn på mobilen min.
Det er ikke så mye å si om oppholdet, annet enn at jeg virkelig hørte til der da, jeg var fullstendig paranoid og led tydeligvis av post traumatisk stress.
Jeg var sikker på at alt de ga meg av medisin skulle forgifte meg.
Jeg satt mange kvelder på gangen og gråt.
Ikke en eneste dag klarte jeg å tenke framover, fremtiden for meg var et ord jeg ikke kjente.
Men jeg kom meg ut fra der, 6 uker tok det, 6 ukers pause fra verden, pause fra mine verste tanker, jeg var konstant på beroligendes.
Men bestemte selv når jeg skulle trappe ned, jeg måtte ha kontroll, på små ting. For jeg hadde ikke kontroll på mitt eget liv.
Den ene tingen jeg gjorde da jeg var der inne var at jeg bestemte meg for å kutte kontakten med alle venner jeg hadde, ingenting soom minte om fortiden kunne jeg ta med videre, hvis jeg skulle klare det, men det kan jeg fortelle om en annen gang.
Så her var jeg venneløs, og livløs, det føltes sånn ihvertfall.
Men fortsatt visste jeg ikke helt hvorfor det hadde gått som det hadde.
Jeg tror det gikk omtrent rundt 3 år før jeg begynte å snakke om det til psykologen min, det var veldig vanskelig å få det fram, jeg var jo så skamfull, at jeg hadde latt noe slikt skje med meg.
Men jeg fikk det ut, i få ord.
Han skjønte, og han satte ord på det for meg.
Det var blitt gjort grov urett mot meg, og det var grunnen alt. Han tok en test av meg, og det viste seg at jeg fortsatt led av postraumatisk stress.
Den lille hendelsen hadde ødelagt hele livet mitt, for mange år.
Fra da av tok jeg opp kampen. Jeg gikk jevnlig til samtale, noen ganger flere ganger i uken.
Veien var lang fra å begynne å åpne meg om det som var hendt til faktisk begynne å vurdere å anmelde saken.
Men jeg gjorde det, jeg skulle ikke bli tråkket på lenger.
På dette tidspunktet klarte jeg å pålanlegge en uke framover, men ikke lenger, framtiden utover det, fantes ikke for meg.
Heldigvis traff jeg på et fantastisk politimann som virkelig tok meg seriøst, men selvfølgelig var det ingen bevis.
Det eneste noenlunde gode vitne jeg hadde var jo søsteren hans, og hun valgte side, og det var ikke min side,
Hun forklarte at jeg alltid hadde vært skrullete, og jeg ville bare hevne meg fordi han ikke ville være med meg lenger.
Egentlig hadde jeg ikke ventet noe annet.
Men alt dette hadde jeg tenkt i gjennom, og jeg var klar, han skulle ikke få tro at jeg lot meg tråkke på, han skulle få høre det.
Det ble ikke noe rettsak.
det var ingen bevis, ingen vitner, det var ikke registrert noe legevaktbesøk dagen etter hendelsen, og det var alt for lenge siden, så ingen husket noe.
Men det var greit, jeg ville bare si ifra.
Jeg vet han fikk føle på det, han ble trukket inn til avhør i verst tenkelig tidspunkt i livet.
Han ventet barn med sin nye samboer.
Stakkars hun tenkte jeg, som må gjennom dette, men tanken var liten.
Jeg har aldri truffet han etter den natten, heldigvis.
Jeg var livredd ham.
Ingen andre personer i denne verden har hatt det overtaket på meg.
Det vilel jeg bort fra.
Og det klarte jeg, til slutt.
Jeg har truffet ham etter anmeldelsen, og det var ikke kjekt, men ikke noe jeg vil bruke tid og bokstaver på her.
Han er en dust, og det vil han alltid være i mine øyne.
Men jeg hater ham ikke. Av en eller annen grunn, for jeg burde vel det.
Men jeg hater ingen. Det er en sterk følelse.
Jeg har følt mye annet pga ham, avmakt, skam, redsel, ensomhet, ja alt du kan tenke deg, men ikke hat.
En ting har det gjort med meg, noe jeg har funnet ut av mange år seinere:
Jeg klarer ikke være sammen med noen som er eldre enn meg, det har vært helt i underbevisstheten, det har nok vært for å beskytte meg selv.
Jeg er klar over det nå, og vet at jeg ikke har noe å være redd for.
det er så mye jeg i dag, jeg har lært mye, jeg har vokst, jeg har overlevd.
Jeg er den jeg er i dag, enormt sterk og stolt.
Det jeg vil, får jeg til.
Jeg er den jeg alltid burde vært, men ikke klarte pga en liten hendelse, som viste seg å ikke være så liten.
Nå 11 år etter tenker jeg nesten ikke på det, det er over, jeg har fått behandlet det, men det tok tid, enooormt mye tid. Oh tid alene fjerne ikke smerten, det gjør det ikke bedre.
Jeg har møtt mye motgang etter det også, mye, men jeg takler det.
I dag vet jeg at det ikke er noe galt med meg. Psykologen min var fantastisk, all ære til ham, jeg vet det var hans jobb, emn allikevel, hadde ikke han vært der, så hadde ikke jeg heller, for det er han som lærte meg å sette ord på ting, det er han som lærte meg å snakke.
Jeg vil tro det er noen som skulle ønske han hadde lært meg å tie også :)
Tusen takk for all hjelp og støtte jeg har fått, når jeg endelig turde å ta tak i det å innrømme for meg selv hva som hadde hendt.
Å bli voldtatt, og leve med det, del 1
Å bli voldtatt, og leve med det, del 2
det er sjokkerende og vondt å lese dette lene. no vet eg ikke kossen du var av person før, men av den lene som eg kjenner idag så er du en sterk, målbevist jente som vet hva hun vil, og dette kan jo og forklare hvorfor du er blitt så sterk som du har.. eg syns det e knall tøft av deg å fortelle denne historien, og eg håper at mange leser historien din ;) stå på videre lene, du e en kjempe jente <3
SvarSlettTusen takk Emilie :)
SvarSlettDet va fint sagt av deg.
Ja eg e jo blitt forma som den eg e,e jo komt någe godt utav det og.
EG har det heilt fint idag då, me det ihvertfall.
Herrehet Lene..det her var skikkelig sterkt! DU er virkelig en fantastisk person. all den livsgleden og alle de smila du gir, du har virkelig vist hvor sterkt et menneske kan være! Jeg kjenner deg ikke veldig godt, men så mye jeg har sett av personligheten din så vet jeg at du er bare helt utrolig! GLAD for at jeg har møtt deg, og supertøft av deg å dele dette og å ha kommet "over" det og gjør ditt beste i alt, og du ER flink!!!
SvarSlettstor klem fra Karoline ... =)
Eg vil vel egentlig bare si at eg er veldig stolt av deg og si at det du gjør for deg selv og andre med å dele på denne måten, er et resultat av ditt gode indre og det unike du utstråler på alle måter... :0)
SvarSlettFørst av alt vil jeg si tusen takk for at du delte din historie. Det er utrolig tøft av deg å skrive om hvordan det er å bli voldtatt,men jeg tror også at historien din hjelper andre i samme situasjon. De fleste som har blitt voldtatt føler jo på at det er deres skyld at det hendte,og det tar som regel lang tid før de klarer å se at det faktisk ikke var deres skyld.
SvarSlettJeg er glad for å lese at du fikk så god hjelp av rådgiveren,politimannen og ikke minst psykologen din. At folk faktisk tar jobben sin,og pasientene/elevene sine på alvor. Det har alt å si i mange situasjoner,for man er ikke alltid like sterk alene.
Å legge fra seg gamle venner,og ting som hører fortiden til er veldig lurt mange ganger,for på den måten kan man få en ny start. Du kan ikke legge fra deg,eller løpe vekk fra fortiden,men du kan skyve det vekk,og legge det på hylla når du er ferdig behandlet og fått snakket ut alt om det. Da først kan du sette et punktum,og kun se framover,og på det som er i nåtiden.
Fortiden kan vi ikke gjøre noe med,og framtiden vet vi ingenting om,det er NÅ som gjelder,så lev NÅ.
legger igjen klemmer til ei utrolig sterk jente ;)
Å, så flink du er til å skrive om dette! :-) Ingen situasjoner er like, men jeg har selv opplevd ovegrep fra en i familien og jeg kjenner meg så godt igjen i flere ting du skriver at jeg blir helt dårlig. Også i det du skriver om at du ikke hater, fra "jeg har truffet ham etter anmeldelsen..." tom "men ikke hat" kunne jeg ha skrevet ordrett selv. Jeg har det også veldig bra i dag i fht før jeg klarte å snakke om ting, men sliter enda med at psykologen jeg ble tildelt mente at jeg ville det selv, helt uten å ha fått meg ordentlig i tale. Jeg hadde enda ikke lært meg å snakke om det og fikk aldri fortalt omstendigheter rundt overgrepet osv, jeg fikk i grunnen bare frem en og to-stavelses-ord på det tidspunktet. Ikke var det så lett for meg å kalle det voldtekt, heller, for jeg hadde skam og skyldfølelse så det holdt. Så hun hjalp meg ikke akkurat. Men jeg har vært heldig allikevel og fått litt hjelp via Støttesenter mot seksuelle overgrep, men mest av alt gjennom venninner som også har opplevd sitt. I dag er jeg gift med verdens greieste mann, han får meg til å ikke føle meg som et ludder. Og det er faktisk godt gjort å få til det.
SvarSlettDet skulle ikke føles så godt at andre også opplever så drittale ting, men det er allikevel godt å ikke føle seg så ensom. Det hjelper å snakke/dele med andre i nogenlunde samme situasjon. Tusen takk fordi du deler av ditt, så glad for at du også har det bra i dag. :-)