Selvmord, om å ha et ønske å slippe å leve...

Legevakten: Hvorfor ønsker du sovemedisin?
Meg: Jeg er så langt nede og jeg får ikke sove.
Legevakten: Er du suicidal?
Meg: Nei, men jeg har vært det før... Og jeg skal ikke der igjen.

I dag er det noe av det første leger spør om hvis du ønsker noe å sove på, eller hvis du har problemer.
Det er økt fokus på det, og det er bra.

Nei, jeg er ikke suicidal, jeg har overhodet ikke noe ønske om å dø, jeg elsker livet...Men jeg har vært der, jeg vet hvordan det føles.
Jævlig.

Jeg vil prøve så godt jeg kan å dele dette, for ingen som ikke har vært på bunn kan skjønne hvorfor noen ønsker å ta et sånn drastiskt valg.
Å ende sitt eget liv.
Jeg har hørt mange snakke om mennesker som tar dette valget, hvor utrolig egoistiske de er.
"De tenker bare på seg selv, tar ikke hensyn til barn, familie, venner og andre som sitter igjen".
De som sier dette er uvitende om den utrolige smerten, disse menneskene har levd med.
Med dette vil jeg ikke si det er greit å ta sitt eget liv, det finnes andre muligheter, men det er den tunge veien, den krever mot og utholdenhet, den gir smerte, du vil føle motgang og enda mer smerte, men den kan til slutt hjelpe deg.

Å være på bunn er det verste jeg noen gang har opplevd, og jeg har opplevd mye.
Ingen som ikke har vært der har noen forutsetninger for å kunne sette seg inn i den smerten det faktisk er.
Selv om du har vært svært deprimert over tid, selv om du har følt på hvordan det er å være langt nede, selv om du har mistet noen, ja selv da kan du ikke forestille deg det.
Å være på bunn, å ha et ønske om å dø, for så å gjerne prøve å ende livet.

Det å miste noen nære er grusomt, men jeg vil bare illustrere.
Selvfølgelig er det dem som havner på bunn etter et tap, men de som ikke gjør det klarer ikke å forstå hvordan det er på bunn.
Du må ha vært der.
Du VET når du er der.

På bunn er det ingen følelser, ingen fysiske følelser ihvertfall.
Men du er preget av en enorm psykisk smerte, den tar aldri slutt.
Den bare varer, og varer og varer, du har lyst å hyle og rive av deg alt håret, du gråter ikke, det nytter ikke, gråt gjør det bare verre.
Du hyler, du begynner kanskje med selvskading, kanskje i sinne, kanskje for å føle..Noe.
Provosere fram fysisk smerte for å dempe den psykiske en stund.
Men du ønsker ikke at andre skal se dette, for da blir det fokus på det, og da klarer du ikke holde masken.
Masken er foresten et konstant apatisk uttrykk, en zombie på det verste.
Men på bedre dager kan du kanskje late som om du er glad, du kan gi et lite smil, men det når aldri øynene.
Men det er aldri gode dager, bare dager som er bedre enn den forrige.
På bunn er det ingen følelser, ikke for noe, ikke for noen.
Du går på autopilot, du klemmer barna dine, for du vet det er det du skal gjøre.
Du kysser mannen din og sier du er glad i han, for du vet det er det du alltid har gjort.
Men du føler ikke noe.
Alt du gjør er fordi du vet det skal være sånn, du må spille dette skuespillet for å prøve å holde deg i livet, uten det rakner alt.
Du blir trett av alt, bare det å stå opp gjør deg trøtt, en vond trøtthet, en overveldende trøtthet, unaturlig, du fungerer ikke.
Du vil bare sove. Men du får det gjerne ikke til.
Du er fanget i din egen kropp.
Søvn, gi meg søvn.
Er du heldig å sovne har du gjerne forferdelige mareritt.
Det kan føles som de beste å gjøre, er å bare sitte å stirre i veggen.
Ingen inputt, og veggen krever ikke noe av deg.
Det er vondt å gi, når du ikke har noe å gi av.
Du er et skall, det er ingen hjemme.

Det kan føles som det beste å gjøre er å ende det.

Når du er på bunn er det ingen vei opp.
Du ser ingen vei opp.
Du ser bare en vei ut.
Veien ut er skummel, veien ut gir mye smerte, for andre.
Men du vet at det er bedre å leve med et savn, enn å leve uten liv.
Du skulle ønske du levde med et savn, men du lever uten liv.
For du vet hvordan det er på bunn.
Hvor lenge holder du ut der nede?

Mange kan prøve å hjelpe, men hjelpen klarer ikke nå gjennom, hvis du ikke ønsker det selv.
Ønske om hjelp er på bunn fraværende, du vet at ingenting hjelper.
Du vet at det vil kreve hardt arbeid fra deg, det er en jobb du ikke ville gitt din verste fiende, vil du ha den jobben?
Og vil den gi resultater?
Hvor lang tid vil det ta før det blir bedre?
BLIR det bedre? Nei, det kan ikke bli bedre, aldri...
Er du på bunn kan du ikke tenke at det noen gang blir bedre, du husker ikke hvordan bedre er.. For du har hatt det sånn for lenge.
Et minutt med den følelsen er for lenge.
Å jobbe seg opp fra bunn tar for lang tid, hvis det går i det heletatt.
Du er bare trett, du vil bare sove, du vil vekk.....
Men du er fanget, i din egen kropp.

Ingen kan hjelpe deg, du må hjelpe deg selv.
De kan gi deg hånden, men du må selv trekke deg opp.

Å dra seg opp av den synkende myren du er i, er det tyngste arbeidet du noen gang vil ha.
Et arbeid som kan ta år, men det trenger ikke det for alle, noen klarer det på kortere tid, men det kan ha noe med hvor lenge de har vært på bunn, og bakgrunnshistorien.
Det kan godt hende det er lettere for en som er vandt med å ha mye motgang, enn den som aldri har vært borti det.
Men det vet jeg ikke.
Det kan også være omvendt.
Mine tanker om det er at det er individuelt, det er forskjellig fra person til person.
Dessverre er det ikke alle som klarer å komme seg opp, de blir bare sugt ned igjen, uansett hvor hardt de prøver, uansett hvor hardt andre drar.. Så går det ikke.
Det krever mot å prøve, men det krever også mot å ta sitt eget liv, det er ikke lett.
Det er enormt mye smerte i det valget, en ting er å ønske det, en annen ting er å prøve, seriøst prøve.
Tanken på selvmord kan være en god flukt, men selve handlingen er ingen flukt, det er en pine, men for mange eneste vei.
Det er mye redsel, mye angst og mye dårlig samvittighet i et selvmordsforsøk.
Å fordømme selvmord, og de som gjør det føler jeg ofte er uvitenhet som kan bunne ut i redsel for det ukjente.

Da slutter jeg der.
Jeg håper dette har gitt litt insikt.
Det var ikke lett å hente fram de følelsene det ga den gangen, det er følelser jeg ALDRI snakker om, og ikke ønsker å snakke om, det er for smertefullt. Snakker jeg om det, er det overfladisk.
Tomheten etter den gang kan fortsatt hjemsøke meg i drømmer, drømmer jeg våkner svett og hylende fra, drømmer som sitter i hele dagen og som ikke gir slipp.
Men de forsvinner etterhvert.
Jeg har virkelig kjempet meg opp av den hengemyren, det er det tøffeste jeg noensinne har gjort.
Og jeg vet ganske sikkert at jeg ikke kommer der igjen.
Sikker kan man aldri være. Jeg føler meg sikker for det.
Men det jeg vet i dag, som jeg ikke visste da gjør meg enormt sterk.
Det som fikk meg til å kave meg opp fra hullet, var tanken på min sønn. Et lite glimt av den kjærligheten jeg visste jeg følte for ham, dukket opp blandet med en god porsjon dårlig samvittighet.

Det tok år å komme seg opp, men sakte, veldig sakte, men sikkert gikk det.
Jeg er her jeg er i dag, følelsene fra den gang og ønske om å dø er et fjernt minne.
Jeg ønsker mest av alt å begrave det, men kan ikke, jeg må ta det med videre, for den kunnskapen det gir er uvurderelig.