Å bli voldtatt, og leve med det del 1

//Google

Å bli voldtatt var ikke som jeg hadde lest i avisene, sett på tv eller hørt andre snakke om.
Det var en personlig opplevelse, en opplevelse som jeg gjemte langt bort.
Det er i dag 11 år siden den natten, og endelig begynner det å slippe taket.
Jeg skriver dette i tre deler av to grunner:

1 Det kan fort bli langt.
2 Det er en påkjenning å skrive om det.

Jeg har lest at de fleste blir voldtatt av en de kjenner, i mitt tilfelle stemmer det.
Men ingen kan forberede deg på hvordan det er, for jeg tror hver og en sin opplevelse er forskjellig.
Frem til da hadde jeg ikke tenkt over hvor stor del av en voldtekt er av psykisk karakter, i hvertfall i mitt tilfelle, men jeg tviler på at den biten ikke følger de fleste andre overgrep.

Jeg var 20 år, og skulle på julebord, med eksen.
Jeg var super happy!
Tenk at han ville ha meg med på julebord på den nye jobben sin, det kunne jo være at han ville være sammen med meg igjen?
(Jeg visste ikke på det tidspunktet at han faktisk hadde blitt sammen med ei annen, hvorfor han valgte å ta meg med er en gåte)
Han var 25 år, og jeg så på ham som voksen ( noe jeg selv ikke følte jeg var, enda) han var jo så mye eldre enn meg.

Vi hadde vært sammen 1 år, og det var mannen jeg hadde bestemt meg for skulle bli min mann, vi var forlovet og bryllupsplanene var i boks, da han plutselig en dag sa at han ikke ønsket å fortsette.
Jeg var knust, sønderknust, livet mitt raste.
Så da han ville ha meg med på julebord 4 mndr senere var jeg sikker på at det var en ny begynnelse.

Jeg hadde vært ute med søsteren hans (vi var gode venninner) og kjøpt en steindyr kjole, jeg tror den kostet 3000,-. Jeg skulle skinne, jeg skulle være flottest av alle! Han skulle se at meg ville han ha, jeg skulle gjøre ham stolt.

Vi kom på julebordet, og ganske kjapt ble jeg forlatt til meg selv.
Jeg satt der i en krok for meg selvog skjønte ikke så mye mens han danset og moret seg med alle andre, hele kvelden.
Spøkte og lo med de nye kollegene, selvfølgelig forstod jeg det, men hvorfor måtte han være så flørtetet med alle damene der?
Jeg følte meg liten, og angret fort på at jeg hadde blitt med, men hvordan kunne jeg ant dette?
Jeg burde, han hadde jo alltid vært sånn.

Noen reagerte faktisk på oppførselen hans, og snakket til ham, sa rett til ham at han burde jo ta seg av meg, som han faktisk hadde tatt med bort dit.
Han kom deretter bort til meg og kjeftet på meg og sa at jeg bare hadde med å se blid ut, for jeg dreit ham ut for de nye kollegene og sjefen.

Jeg er ikke sikker, men jeg tror klokken er passert midnatt på dette tidspunktet.
Jeg sitter fortsatt med mitt andre glass rødvin i hånden.
Han kommer bort og sier vi må prate.
Han trekker meg med langt bort fra de andre, langt inn i verkstedet (Han arbeidet på et bilverksted og festen var på bygget).
Vi er langt borte fra de andre, inne på et kontor midt i verkstedet.
Der kjefter han på meg, forteller hvor udugelig jeg er, hvor skamfull han er så har tatt meg med i det heletatt, og hvor mye han heller ønsket å ta med den nye damen sin heller.
Slik fikk jeg vita at han hadde funnet seg en ny.
Selvfølgelig gråter jeg, jeg trodde jo dette var begynnelsen for oss igjen, og kvelden hadde vært topp 10 verste kvelder fram til da.
Og det ble fort verre.

Han kjeftet meg huden full. Selfølgelig burde jeg gått, men jeg hadde ingen penger med, vi skulle ta taxi hjem sammen.
Jeg bodde ca 3 km der ifra, men det snødde og det var et tykt lagt snø på bakken, jeg hadde små, tynne finsko på meg, så jeg så ikke det som et alternativ en gang.

Eksakt hva som hendte på dette tidspunktet kan klarer jeg ikke gjengi, men ihvertfall så endte jeg på skrivebordet og han ønsket sex.
Jeg var knust og det siste jeg ønsket var nettopp det.
Men han ville.
Jeg sa klart ifra at jeg ikke ønsket, flere ganger.
Han tok et øyeblikk kveldertak på neg og holdt meg nede.
Det var jo ingen sak å komme til, jeg hadde jo kjole på meg, strømpebuksen bare reiv han opp.
Det jeg husker fra det var hvor vondt det gjorde, hvor mye jeg grein og sa neinei slutt, jeg vil ikke.
Men han hørte ikke i det heletatt, jeg fikk en følelse av at han tok ut aggresjonen sin på meg.

Når han var ferdig husker jeg at jeg blødde som bare det, og skjorten hans var full av blod nedde på kanten, mye blod.
Det randt ned, og jeg grein.
Jeg dro på meg trusen og satte meg rett ned og hulket.
Jeg var såret langt inn til margen, jeg visste ikke det gikk an å gjøre slikt mot noen du liksom skulle bry deg om.
Igjen og igjen kvernet samme tansken i hodet mitt, "hvorfor hadde han tatt meg med i kveld? Hvorfor?".
Jeg har aldri fått noe svar.
Så kommer det som jeg syns er det aller verste.
Mens jeg sitter der og griner, helt på bunn av meg selv så slenger han piss mot meg.

"Hvis du vil ta liv av deg, skal jeg hjelpe deg, jeg skal gi deg kniven, bare si ifra".
"Foreldrene dine vil takke meg, for du er nok bare en burde for dem".

Da ser jeg rødt.
Jeg reiser meg opp og freser, tar tak rundt halsen på ham, heiser ham rett opp langs veggen.
Jeg husker ikke hva jeg sier, men jeg tror det er et spørsmål på hvorfor han gjorde dette mot meg.
Han river seg ut av grepet mitt og virker livredd, men han får fort overtaket igjen, han slenger dritt igjen... Jeg går.
Jeg gikk ut til de andre, jeg hulket, faktisk så var jeg helt fram meg.
Det var ikke mange igjen, de fleste hadde gått hjem, så vi hadde nok vært der inne en god stund.
En dame kom bort til meg og spurte hva som hadde skjedd. Jeg sa at ingeting hadde skjedd, jeg bare grein.
Jeg ble satt ned på en stol, og de fire menneskene som var der prøvde å få ut av meg hva som var skjedd.
Jeg bare ristet på hodet.
De spurte om han jeg var med hadde gjort meg noe, men jeg bare ristet på hodet. På en måte beskyttet jeg ham, jeg øsnket ikke at han skulle få dårlig rykte på den nye arbeidsplassen.
Jeg begynte allerede da å ta på meg skylden for det som hadde skjedd.

Etter en lang stund kom han selv ut, og da ble jeg hysterisk, jeg må ha vært i sjokk eller noe.
Jeg prøvde å komme meg vekk, så langt vekk jeg kunne, men jeg kom ingen vei, pga snøen.
Jeg husker at hun dama prøvde å roe meg, hun spurte om hun skulle bestille taxi, men jeg svarte at jeg ikke hadde penger på meg.
Hun kom på den lure ideen at hun skulle spørre han jeg var med, jeg ristet febrilskt på hodet, nei, det måtte hun ikke!
Men vi ble enige om at det var ikke noen annen måte å komme hjem på.
Så hun spurte.
Og om det hadde vært ille til da, så ble det om mulig hakket verre nå.
Han kom bort mot meg, jeg husker blikket hans, han så ut som han ønsket meg død. Det var skikelig fælt.
Det var en svingdør der, og jeg prøvde nesten å krype gjennom den.
Han tok opp 300 kroner av lommen, mens han så på meg krøllet han dem sammen i hånden så kastet han dem mot meg og sa:
"Se her din HORE, du er ikke verdt mer!"

Jeg var for skamfull til å ta taxi hjem, jeg burde jo ha gjort det, men jeg trengte noen å snakke med.
Så jeg reiste til søsteren hans.
Der fortalte jeg alt.
Selvfølgelig var det en grov feil, de stor og står sikkert den dag idag hverandre veldig nær.
Men jeg MÅTTE bare prate om det.

Da hadde jeg skrevet ned forløpet, og jeg tror jeg har fått med alt.
I morgen skal jeg skrive om hva det har gjort med meg, hvordan jeg kom meg videre fra der, tankene mine, og hvordan jeg snudde det til å bli min feil.
Det var lettere å akseptere det som hadde skjedd hvis jeg så på det som min egen feil, hadde jeg i tiden etter sett at jeg var uskyldig i det så vet jeg ikke om jeg hadde klart meg så godt.
Jeg måtte ha bedt om det, det måtte være noe jeg hadde gjort for å fortjene det.

Det var min måte å ta kontroll over situasjonen.

Å bli voldatt, og leve med det, del2
http://littkritikk.blogspot.com/2010/07/bli-voldtatt-og-leve-med-det-del-2.html

Å bli voldtatt, og leve med det, 3 og siste del
http://littkritikk.blogspot.com/2010/07/bli-voldatt-og-leve-med-det-del-3.html