onsdag 30. januar 2013

Feeling everything, but nothing at all







Like dust in a storm
Like tears hidden in a bowl of cereal
In the morning,
Like bitter wounds never shown,
and never cared for.
Like the ocean to the hermit
living in the far away mountains.
Like a small starshot in daytime
And the tiny cloud in the pitch black night.
Like all of this and more that’s either forgotten,
Or never seen.

Like one single ant
in one giant anthill,
Like the cries of a stillborn child,
Never heard
and never comforted.
Like silent tears
felt in front of a blind man.
Like the sound of your shattered dreams
And like a song form a mute choir.
Like all of this and more that never were
nor will ever be.

Like all of this,
And more…

_____________________________________________

Poeten Lene, heh..
Det var bare et dikt jeg skrev i natten.
Ikke fordi jeg ikke føler noe, men fordi noen ganger blir jeg så utrolig tom innvendig,
det er (som jeg sikkert har forklart 1000 ganger før) som om jeg ikke føler noe for noe.
Men det er en forbigående tilstand, følelse, kall det hva du vil.
Men den er såpass sterk at jeg kan minnes den nå når det til og med ikke er slik.
Derfor, et dikt i natten.
Siden jeg ikke har bedre ting å gjøre?
Som å sove kanskje..

tirsdag 29. januar 2013

Hair chalk, eller på norsk, hårkritt? Stilig håfarge var det ihvertfall.


Hair chalk, som det heter på engelsk, er et slags kritt som er for hår.
Høres rart ut?
Jeg syntes også det, så jeg måtte lese om det for å finne ut hva det var.
Og vosj, en ny verden åpnet seg.
Ihvertfall en litt ny verden.

Først må jeg si at jeg enda ikke har prøvd det selv, men har planer om å bestille for å prøve.
Jeg er bare litt usikker på hvilke farger, iom at jeg har rødt hår, og dette bør gjøres på lyst/bleket hår.
Kanskje mørk lilla eller svart?
Fargen er midlertidig, du vasker den ut. Så det er jo perfekt til fest!
Eller når du har lyst å endre håret litt, men ikke permanent.

Fargen virker noenlunde enkel å påføre, alt ettersom hvilken metode du bruker.
Såvidt jeg har fått med meg er det minst 3 måter å gjøre det på (det finnes sikkert flere).
Det finnes kritt, som i krittstifter.
Og det finnes kritt i mer øyeskyggeform (altså i en øyeskyggelignende beholder).

Stiften kan du enten bruke til å tegne på håret på diverse forskjellige måter.
Eller du kan knuse det til pulver, blande i litt vann og påføre håret.

"øyenskygge" krittet legger du under en hårlokk, mens du klemmer ned med en finger over håret (vel.. Bilde av den knotetet forklaringen mot slutten av bildene).
Etter at krittet er påført, styler du håret.
Du bør bruke glattetang på det fargede håret for å forsegle det på en måte.
Har du brukt vårt-teknikken, må du føne det tørt.

Under følger flere flotte bilder av mange sprelske farger, mend et går selvfølgelig an å få dette krittet i bruntoner også.
Mot slutten av bildene vises noen av de forskjellige "hair chalkene".
Du kan gå inn å lese på Haircolorchalk.
Gå å se her for å kjøpe eller lese mer.

..Og selvfølgelig, vi har alltids Ebay.. <3 nbsp="">




















Å ha diagnosen bipolar og det å leve diagnosen, er to forskjellige ting...



Javel, hvis en har fått diagnosen bipolar, lever man da ikke som bipolar?
Joda, og det er ikke det jeg mener.
Jeg skal forklare.

Hver dag lever jeg med diagnosen bipolar, den er der, til stedet, men borte.
De fleste dager, er ok. Jeg er bipolar, jeg har en diagnose.
Men saken er at det er lett å tenke at jeg har en diagnose, det er lett å fortelle andre at jeg har en diagnose.
Det var lett for meg, da jeg fikk diagnosen. Ja jøss, jeg visste vell at jeg var bipolar.
Klare tegn osv...

Med det mener jeg, det er LETT å  ha en diagnose, jeg er klar over det, jeg kan snakke lett om det, jeg kan til og med utbrodere i detaljer, om hvordan det er, hvordan det føles, hva jeg kan tenke osv.  Men saken er den at ofte når jeg snakker om det å ha diagnosen, så er jeg egentlig fraværende. Det angår meg, men ikke. Jeg er ikke der. Det er som å fortelle andre om hvor jeg bodde for 10 år siden.
Det er fjernt, jeg distanserer meg.
Men når plutselig verden innhenter meg og jeg må leve diagnosen min.
Det er da det er tungt.
Da kan det være virkelig tung.
Det er tungt å innse at den er der. Den er alltid der,
diagnosen.
Den er ikke meg, men en del av meg.

Det er så fryktelig tungt å innse at jeg ikke har kontroll på diagnosen, men at det heller er omvendt.
Diagnosen har kontroll på meg.
Det virker kanskje litt vel brutalt og negativt.
Men i perioder er det slik.
Nå er en slik periode.
Det er tungt å innse at jeg faktisk, faktisk lever diagnosen.
Og det er jo akkurat slik jeg forteller det er.
Men allikevel, selv om jeg hele tiden er klar over diagnosen, så kommer det alltid som et realt slag i tryne, nå diagnosen gjør et virkelig inntog.
Det er som om jeg føler og tenker at jeg ufarliggjør det med å være så åpen om det.
Kanskje ønsker jeg å få en viss kontroll ved å gjøre dette?
Men jeg gjør ikke det,
Jeg mister allikevel kontrollen når diagnosen sniker seg meg, esniker eller eksploderer.
Det er det samme.
Ingen kontroll.

Med å miste kontrollen, så mener jeg ikke at jeg er en galning uten kontroll på noe som helst,
men mer at jeg mister kontrollen på følelsene.
Jeg klarer ikke kontrolere manien, eller depresjonen.
I årenes løp har jeg lært meg visse grep for å prøve å minske eller mestre.
Som regel går det greit.
Men noen ganger må jeg rett og slett innse at jeg ikke klarer alt.
Og det er det verste av alt.
Det aller vondeste med å være bipolar, er å måtte innrømme at nå, nå har jeg ikke kontroll.
Ingen liker å miste kontrollen.
Det er vanskelig å innrømme at man faktisk trenger litt ekstra hjelp.
Men med en slik diagnose, så må en lære seg å se tegnene.
Og når tegnene er der, så innrømmer jeg at jeg ikke er så sterk som jeg ønsker å tro.

Det er en forskjell på å ha diagnosen bipolar, og det å leve diagnosen.

mandag 28. januar 2013

Ja jøss... Strikking


Så var det slik.
Nei, jeg strikker ikke, jeg gjør om mulig det meste annet håndarbeid-hobby-ting (utennom å sy).
Men det har seg jo sånn at jeg begynner på jobb om 14 dager, og jeg går da inn i en 50% nattstilling.
Er det noe jeg har lært om å være sykepleier og jobbe natt, så er det at strikkefaktoren er skyhøy.
Strikker du ikke, nei så synd for deg.
Uansett hor jeg har vært innen sykepleie når det er natt, eller sein kveldsvakt, så strikkes det.
Så er det det da, føler jeg meg presset til å begynne å strikke?
Nei ikke sånn direkte.
Men indirekte ja.

Nattjobbing kan være rolig i perioder, og er det rolig når det er natt, blir du lett trøtt.
Så det er greit å ha noe å gjøre på.
En kan lese bok, det har jeg gjort mye.
Me me bøker blir en ganske fraværende, og lettere usosial, Ganske ekskluderende hvis du jobber med kun en annen, eller to andre for den saks skyld.
Av den grunn tenkte jeg at jeg skulle prøve å begi meg inn i strikkverdenen.

Jeg har kjøpt en del garn, og noen pinner.
Samme hva slags pinner i første omgang, jeg skal bare lære å strikke.
Jeg skal ihvertfall gjøre et realt forsøk.
Det ligger jo i bunn, jeg strikket mye som barn, pga at jeg har en strikkende mormor, og jeg var mye der i barndommen.
Så, strikking er det nye.
Vi får se.
Håper jeg kan strikke noen ullsokker....

søndag 27. januar 2013

En innføring i humørsvingninger? Eller noe sånt...



"Herregud! Har du ikke gått ut med søppelet? Hva har du gjort i dag da? Beina på bordet, baaare slappet av? Er du helt komplett udugelig? Du har tydelig tatt ferie fra hverdagen ihvertfall!"...
...Tusle ut med søppelet..... Og tilbake igjen....
"Jeg er såå glad i deg, nå er det strax favorittmiddagen din, det blir bra vet du..."
---------------------------------------------------

Vell, det var jo bare et eksempel. Men jeg er sikker på mange kjenner seg igjen i slike situasjoner.
Humørsvingninger satt på spissen?

I dag blir litt kort (håper jeg) om humørsvingninger, av den enkle grunn at jeg (eller min samboer) lider fryktelig under dette om dagen.
Men jeg syns det er direkte ubehagelig selv også, selv om jeg er roten til, om ikke alt ondt, så ihvertfall litt dårlig stemning. Vil jeg tro.
Selv om jeg vil påstå når svingningene er som verst, at det faktisk er "alle" andre, spesielt ham som er årsaken.
Men jeg innrømmer at det er jo egentlig sjeldent det er slik.
Det er bare meg....

Jeg skal ikke fortelle hvorfor jeg har humørsvingninger, det blir et annet innlegg.
Jeg skal fortelle litt hva som foregår i hodet mitt ihvertfall, når  jeg har det.

Det kan jo starte som en helt vanlig dag, eller en veldig dårlig.
Er det en veldig dårlig start på dagen, så er jo nesten grunnlaget for humørsvingninger allerede lagt.
Det er ofte de små tingene.
Liten tue velter stort lass, dråpen som får begeret til å renne over osv...
Det er som oftest de små tingene,men noen ganger er det store problemer som ligger til grunn, så er det de små tingene som velter den ustabile konstruksjonen, i dette tilfellet, Lene.

Men jeg skal ikke fortelle noe om grunner for humørsvingninger, selv om jeg akkurat gjorde det.
Tanken var mer å fortelle hva som skjer inni hodet når det pågår.
Irritasjon.
Det er i mitt tilfelle alltid irritasjon som ligger til grunn og gnager.
Og dette får dessverre utløp, til tider noe ukontrollert, på de nærmeste.

Noen tenker nok, "jammen, hvis du vet hvorfor det oppstår,hvorfor ikke jobbe med det?".
Svaret er enkelt, det er for stort og vanskelig.
Og jeg prøver å gjør noe med det, derfor oppstår humørsvingninger.
Jeg er rett og slett så irritert at det får utløp, for jeg føler meg som en ladet tordensky og det er så mye som irriterer da, at BANG så smeller det.
Og har jeg først fått utløp, så får jeg dårlig samvittighet og/eller ting blir litt bedre og alt blir veeeeeldig fint.
Men pga alt underliggende irritasjon, så tar det ikke lang tind før det BANG, smeller igjen, så er det på de igjen.

H U M Ø R S V G N I N G E R.

Jeg vil påstå at humørsvingning er et dårlig og feil ord egentlig.
For det er jo ikke humøret som svinger, egentlig, irritasjonen er der, det er mest den dårlige samvittigheten som letter på det.
Egentlig så kaller jeg det bare en dårlig dag, for har jeg en dårlig dag, så svinger jeg verre en en flaggstang i full storm.

Og ja, før jeg glemmer det.
Noe som fører til sinnesutbrudd er som nevnt en underliggende irritasjon, som gjerne i bunn stammer fra en dårlig dag. Så får det utløp pga SMÅ ting.
Et personlig eksempel:
Jeg syns min samboer tygger veldig høyt, altså lydnivå, altså ingen smatting, overhodet ikke (hjelpes om DET hadde vært tilfelle), det er greit, som regel.
Selv om det er noe jeg ikke nevner så ofte som jeg egentlig kunne ( for det ville vært sært og unormalt, folk må få lov å tygge), så går det virkelig ille når han setter i gang å tygge eple, OG jeg i tillegg har en dårlig dag.
Det som skjer inni hodet mitt da er som følger:

"ok, han tygger eple.... IKKE si noe, det er helt normalt å tygge eple. Dum-duum-di-dummm, tenke på noe annet. Ok, men så vannvittig HØYT han skulle tygge da! Ikke si noe, det er helt normalt å tygge.
Konsentrer deg om det du gjør heller.  Men for svarte, jeg KLARER jo ikke å konsentrere meg.
Stakkars han må jo få spise eple, og han er snart ferdig uansett. Jaja, trallala....
Ikke hør etter, Men det gå jo ikke ann å IKKE høre etter.. Men herregud  for svarte da, han vet jo godt at jeg irriterer meg grønn over det når han tygger eple, og hvorfor måtte han komme akkurat HER å tygge akkurat når han VET at jeg har en dårligg dag? Han vet jo at det ender dårlig han burde jo vite det, tross alt. Ok, herrensfred nå er det nok, hvis ikke han blir ferdig snart så flipper jeg totalt ut...!"

Så koker det over og jeg begynner å kjefte.
For det HAN ikke vet, er at jeg har seriøst prøvd å tie å ikke si noe, men så har det irritert så lenge (siden han begynte å spise det dritteple) at det bare revner ut av meg. Og derfor virker det på ham som det kommer ut grunn.
Kanskje er det grunnløst syns du, er tross alt et eple.
Men ja, små ting på en dårlig dag.

Men sånn var det, det skulle være kort, så så jeg stopper nå mens det er mediumlengde.
Håper på en bedre dag i morgen :P

lørdag 26. januar 2013

Endelig, almanakk for 2013, woho!




 Da har jeg endelig klart å få fingeren ut å bestilt ny almanakk for dette året.
I fjor fikk jeg aldri bestilt...Så då måtte jeg fint klare meg uten.
Denne lamanakken her kan du jo få fra hvilken måned du vil, så det var egentlig ikke noen unnskyldning å ikke bestille i fjor. Det bare ble sånn.
Eller når jeg tenker meg om. Jeg hadde i fjor også, men jeg hadde for skoleåret, altså 2011/2012. Så da jeg var ferdig med skolen bestilte jeg ikke ny.
Nå har jeg

Det blir tredje gangen jeg bestiller fra personlige almanakker ( se HER hvis du ønsker å kikke på nettsiden).
Jeg må jo si meg veldig fornøyd med den, det er jo derfor jeg kjøper ny, om igjen og om igjen.
Den er personlig, den er min på en helt annen måte enn andre slike.
Jeg skreddersyr den jo!
Denne gangen ble det jo et selvdiger bilde *kremt*, men jeg er blitt så glad i det bilde, og syns det passet fint.
Jeg liker det.


Min forrige hadde jeg også laget bilde til selv.
Jeg hadde tatt håndavtrykk med akrylmaling og drysset over glitter, deretter redigere jeg bilde på dataen hvor jeg la inn navnet mitt i avtrykket.
Blir knapt mer personlig enn det...
 Det første året var jeg ikke så avansert, da ble det kun navn og årstall. Men ok det også.
Men som sagt, den blir mer og mer personlig.
Jeg er fornøyd.
I like it :)


søndag 20. januar 2013

Den beste lukten i verden?





Vell, Jennifer Aniston kan mene hva hun vil (og mange er sikkert enige) at mannen du elsker lukter bedre enn alt annet i verden.
Kanskje fordi han lukter trygt, kanskje fordi du er gladest i ham i hele verden så alt ved ham er best, eller kanskje rett og slett fordi du har valgt parfymen han bruker.
Ikke vet jeg.
Men jeg er ikke enig.
Det er ikke den beste lukten.

Det finnes mange fantastiske lukter.
Lukten av den første snøen feks.
Eller lukten av regn etter lang tid med tørke.
Eller lukten av nyfødt baby.
Lukten av baby i det hele tatt kvalifiserer jo til medalje.
Noen syns at lukten av nye bøker er fantastisk, og ungdommen i huset elsker lukten av nye dataspill.
Lukten som følger med en ny bil, er jo helt spesiell. Det lukter nytt, og ubrukt.. Og den minner overhode ikke om alle de tusen du nettopp brant av for herligheten.
Lukten av nystrøket tøy som har hengt ute og tørket på en solfylt sommerdag, er utvilsomt en av mine favoritter. Hvem sover ikke godt den natta?
Hyttekos foran peisen med en kopp rykende varm kakao, der er det mange gode lukter.
Nyvasket hår? På din kjære?
Blomsterbuketten i ditt eget bryllup... Glemte du å lukte? Hvis du ikke er gift enda, ikke glem å lukte... Lukter tar vi med oss hele livet.
Lukten av skog, så langt øye kan se.
Eller lukten av havet, en sommerdag.
Lukten av fisketuren du aldri glemmer.
Lukten av ferie og nytt land som slår imot deg idet du trør ut flydøra.
Jeg liker lukten av nyttår, raketter. Det lukter som vennskap og en ny begynnelse.
Jeg liker også godt lukten av "clean cotton" duftlys, eller ren tøyvask i det hele tatt.. Det vil si,den lukten stod høyt på 10 på topp luktlisten min før jeg ble gravid. Nå klarer jeg ikke den lukten, jeg blir kvalmen.
Ååå, lukten på loftet til mormor, gamle roser og støv. Trygghet og gamle hemmeligheter.

Det finnes mange gode lukter, noen fantastiske lukter og noen få helt helt spesielt gode lukter.
For meg er den beste lukten (og nå kommer du til å syns jeg er rar, og det er greit), lukten av nytt kjøleskap innvendig. Om det ikke er den aller beste lukten for meg, så er det ihvertfall på 5 på topp liten min.
Jepp, det er sant. Det er en helt spesiell lukt.
Og jeg tror jeg vet grunnen til det også.
Det er ikke slik at jeg vil putte den i en flaske og lukte på den innimellom, slik jeg skulle ønske jeg kunne gjøre dem lukten til min herlige lille baby, en lukt som forsvinner og blir glemt så altfor altfor fort.
Men når vi er i en butikk som selger kjøleskap så må jeg lukte...
Ikke alle kjøleskap lukter like godt, men de aller fleste. Jeg har jo luktet på noen i årenes løp.
Nå tenker du, herre min dag den jenta er sprut gal.
Og nei, jeg har IKKE kjøleskapfetisj  (lurer du på hva det er så kan du lese om det HER).

Jeg syns bare enkelt og greit at det lukter fantastisk godt.
Grunnen er, tror jeg, at det minner meg om lukten av en maske med oksygen (slik du kan få på den på sykehuset HVIS du har behov for det).
Jeg har mange ganger sovnet med en slik maske på da jeg var barn. Etter intens kamp om å få nok luft, kunne puste, kunne leve.
Selvfølgelig var det snakk om store mengder medisiner også og ikke bare en maske med luft som gjorde susen. Men for meg ble en slik maske selve symbolet på trygghet da jeg var liten. Noe jeg ikke var klar over før jeg ble voksen, før jeg begynte å reflektere over det.
Da jeg var liten bare følte jeg.
Så helt enkelt og greit. kjøleskap minne meg om den lukten, den minner meg om tryggheten fra den gang.

Jeg elsker den lukten.

Så, hva er din beste lukt? :)

fredag 18. januar 2013

Nummen



Ja, så begynte jeg på de nye medisinene i går da.
Jeg føler jo jeg fikk kjeft av legen igår, ihvertfall et blikk og en total fravær av ord fra hennes side. Som jeg tolket som kjeft, eller verre. Hun var sikkert skuffet. Det er alltid verre.
Sist jeg var hos henne, i desember, ble vi vel strengt tatt enige om at jeg skulle begynne på disse medisinene.
Men da jeg var hos henne i går, så hadde jeg ikke begynt.
Og jeg begynte hele den timeslange samtalen vår med å boble utav meg uten pause, sånn at ordene virket til å henge sammen, hvorfor jeg ikke hadde begynt enda.
Det kan hende jeg var litt flau eller pinlig berørt over meg selv, ikke fordi jeg ikke hadde begynt, men fordi jeg ikke hadde begynt på dem FORDI jeg hadde vaset vekk resepten.
Og da kom blikket igjen..*synke i gulvet*

Vel,ja. Så jeg begynte på medisinen i går da.
Uten å nevne navn, så kan jeg si at det er tabeletter mot..for, what ever, bipolar lidelse.
Det virker bare som det rette for øyeblikket, selv om jeg er mer for å håndtere det på egenhånd uten medisiner.
Det går dårlig akkurat nå. Det går. Men det går dårlig. Ifølge legen.
Og skal jeg være ærlig, så er det litt tøft for tiden.

Ja.... Såååå begynte jeg på disse medisinene igår da :P
Lav dose, for å få sove, slippe mareritt, for å slappe av i første omgang.
Vedig lav dose. Men jeg føler jeg havnet i et slags komavakum, i mangel på bedre ord.
For en trøtthet på størrelse med sikkert 5 planter slo over meg. Alt jeg ville var å sove.
Jeg var så trøtt.
Og selvfølgelig ble mini syk. Så han ville ikke sove i natt, bare sutre og grine.
Og jeg vaaaar såååå trøøøøøøtt.

Så i dag er jeg helt nummen.
Altså i hodet.
Det kan jo sammenlignes med hvis du sover for lenge, altfor lenge og alt blir tungt og tregt.
Du blir tung i kroppen. For mye søvn.
Men jeg har fått lite søvn. Men så vet jeg ikke om det kommer av det, eller medisinen, skal jeg være ærlig så tror jeg det er medisinen. For lite søvn får jeg egentlig alltid.

Denne nummenheten er som en barriere mot alle tanker og problemer. Jeg har den jo inni mellom uansett. Den eller totalt overfolsomhet og totalt fravær av filter mot omverden.
To motpoler.
Jeg liker meg i midten jeg.
Der det er helt normalt.

Bah,,, Denne nummenheten...

onsdag 16. januar 2013

Der var den, frustrasjonen



Pust inn, pust ut..
Jepp, frustrasjonen slår til.
Hvorfor?
Jo, det kan egentlig summeres opp rimelig enkelt og greit:
Ammestopp. Rettere sagt, tvungen sådan.
Hvorfor?
Hvorfor frustrert eller hvorfor ammestopp?
Frustrert fordi jeg føler jeg tvinger på ungen min ammestopp før han er klar for det, og ammestopp fordi jeg skal ut i jobb om 3 uker.

Såja såja.
Og nå kommer en litt ufin ting fra min side:
(Ikke les det som står mellom linjene hvis du ikke ønsker å bli fornærmet, spesielt ikke hvis du er en bedreviter som ikke har barn.)
______________________________________________
Advarsel, ikke les.
HVIS du ikke har barn og tenker noe i retning " pff, det er jo bare til å gjøre det, det må jo gjøres" eller du i det hele tatt ikke forstår problemet. Så kan du faktisk bare spise de tankene slik de aldri blir omsatt til ord som kan såre noen stakkars mødre som prøver så godt de kan.
Og det kan faktisk egentlig av den grunn være greit å lese videre.
Misforstå rett. jeg er overhodet ikke sur på noen, jeg er bare så himla LEI av bedrevitere som ikke har barn, som vet så altfor godt hvordan ting skal gjøres. Og det gjelder også dem som mener de vet hvordan det føles eller ihvertfall hvordan ting skal gjøres med barn, fordi de har jo passet så veldig mange barn gjennom årene. Eller de er tante, eller onkel eller gudmor eller pokker vet ikke hva. Det er ikke det samme.
En ting vet de derimot ikke, hvordan det føles. For det er følelser dere ikke har kjent på, og det er følelser sterkere enn mye du har kjent før du fikk barn. Ja, det er sterkere enn de følelsene du har mot den store kjærligheten.
Det betyr ikke at en ikke kan bli glad i andre sine barn, det er bare at du har et helt annet ansvar for dine egne barn, du kjenner dem på en helt annen måte og det er opp til deg å passe på at de har det bra, alt er opp til deg. Dine valg etc tec.
Ferdig.
_____________________________________________
Så det til side.
Må jeg få ut en annen frustrasjon, som jeg ikke kan gå i dybden på, for da revner jeg simpelthen av frustrasjon.
Det er permisjonsordningen, at mor har lovfestet 6 uker foreldrepermisjon, og far har lovfestet 12 uker..Eller sorry, nå ble det visst 14 uker far har lovfestet. Mor har forsatt lovfestet 6 uker.
Måtte noen lide fælt når far snart skal begynne å føde ungene selv også.
Nei, jeg SKAL ikke la frustrasjonen pga DEN saken velle opp i meg, det er simpelthen nytteløst.
Ikke at pappen IKKE skal få være hjemme, men les "lovfestet". Jaja.

Så var det  da tilbake til min opprinnelige frustrasjon som er ganske stor om dagen.
I morgen blir lillemann i huset 7 mndr, stor gutt, men så veldig, veldig liten, egentlig.
Jeg begynner i jobb, 50% nattstilling  før han blir 8mndr.
Og det er et problem.
Jeg ønsker å jobbe, jeg gleder meg til å begynne, men det er helt forferdelig at at den som lider pga av dette er den minste.
( Har du noen ufine tanker her så les det mellom linjene en gang til).
Noen barn er klare til å slutte med amming når de er 3mndr, noen når de 10mndr, store individuelle forskjeller.
Jeg var klar til å slutte å amme mini rundt juletider, jeg begynte nedtrapping.
Men på noen unger har dette en motsatt effekt, og den er veldig vond å være oppi. Når han endelig får pupp, så er det som jul og lørdagsgodterierX10. Å se den lille babyen sin kose seg så mye er veldig fint, men det er sårt når du vet at du må ta det fra ham.
Og jeg lover at han kjenner på det når det er natt, og han vil ha.
Det hadde ikke gjort meg så mye hadde han vært 1 år, eller 2 år, jeg har jo vært oppi det før.
Men han er bare så liten, og forstår deretter.
Og det kjennes som et stort problem akkurat nå.
Hvis ikke han blir ammet i 1tiden på natten, finner han ikke roen igjen, og blir lys våken. Nytter ikke å la han ligge å skrike når han er lysvåken, han ligger og skriker til jeg tar ham opp igjen. Og det kan være langt over den tiden de anbefaler at de skal skrike for å avvennes.

Å, frustrasjonen.

Og ja, ikke glemme hormonene som herjer hos meg heller da, det gjør det ikke bedre for min del.
Det er lett å sitte der hormonfri og vite at det er det rette å gjøre.
Hormoner og morsfølelse, og det og faktisk se at den lille er et eget individ, en liten person som du kjenner bedre enn noen andre kjenner ham. Og bare ville verne dette lille individet fra alt vondt, ja alt dette er noe en må slite med når en må ammeavvende ungen altfor tidlig.
Det kjennes feil.
Og så har vi at jeg egentlig ikke ønsker å slutte å amme enda selv heller, egentlig, for jeg vet inderlig godt at det mest sannsynlig er siste gang jeg ammer.
Og hvorfor ammeavvende når jeg bare skal jobbe 50%natt?
Fordi han den siste tiden kun har villet ha på kvelden og på nattestid.
Men de siste ukene, (når jeg har trappet ned) har han villet hatt på dagen også. Noe han sluttet med da han var rett under 4mndr.
Så for å slutte på natten, må jeg slutte på dagen.

Og nei, han vil ikke ha flaske.
Og nei, han trenger ikke melken, det er bare kosen, for å finne ro. Og å finne ro som liten baby er visst ikke så lett.

Neste uke begynner vi for fult.
Lykke til, takk for det :)

søndag 13. januar 2013

En sannhet i eventyr?




Dette sitatet av G.K. Chesterton liker jeg veldig godt.
Det forteller veldig greit om budskapet i mange eventyr for barn.

Når barn vokser opp, sitter de ikke igjen med tanker om at drager og troll og onde hekser finnes, men de sitter igjen med tanker om hvordan verden fungerer.
Det finnes gleder og det finnes sorger.
Gleden kommer til rik som fattig, og den rike kan ikke kjøpe seg fri fra sorgen.
Verden kan være et farlig sted , men med litt vett kan du muligens unngå farer.
Og ja, som utsagnet sier, eventyr forteller ikke at det finnes drager, men at drager kan bekjempes.
Den får du tenke på selv, men jeg er sikker på du forstår betydningen :P

lørdag 12. januar 2013

Så flott det blir...


Første januar malte jeg rommet til eldstemann, ihvertfall den ene veggen. Og jeg var rimelig fornøyd selv. Men nå skal det sies at min mening om saken ikke teller så altfor mye, det er ikke mittrom, men jeg var grundig lei av å tenke på det nitriste rommet.
Det jeg så gjorde før eldstegutten kom hjem, var å ordne med gardiner, lampe i taket (som virker!), og ny lampe på veggen. 
Gardinene var ikke det alle beste valget, de kom med i trallen som et prøveprosjekt mer eller mindre. Og det var bedre enn ingenting. Men, gardinene ser mye bedre ut i virkeligheten, de lyser jo opp på bildet.

Lampen i taket var mer tenåring enn den nitrøtte lampen som hang..Og som attpå til ikke virket.
For ikke å snakke om lampene over sengen som hadde tydelig tilhørt en ung ung jente. Passet bedre den lampen som kom opp.
Så fikk han nytt sengesett, søppeldunk (mon tro om søppelet finner veien oppi der nå?), og jeg kostet på ham en plante.

Neste skritt er noen bilder eller diverse og noen hyller på veggen.
Det er fortsatt litt trist der inne, men det kan ikke sammenlignes på hvordan det så ut før..

Og ungdommen selv?! 
Han var svært, svært fornøyd.
Mamma 10 poeng.





lørdag 5. januar 2013

Back to life, back to reality...




Om ikke så altfor lenge, vil det skje store forandringer her.
Forandringene har allerede begynt å smyge seg innpå, jeg kjenner det nok!

Den 7 februar har jeg med å finne meg på jobb, da er det ikke mer husmorliv på heltid.
Og det er egentlig like greit, for eg er helt alvorlig, ikke laget for å gå hjemme.
Misforstå veldig rett nå, jeg liker å være med ungene mine, men jeg liker ikke kun være mor.
Det er slik jeg har følt meg i det siste.
Jeg har følt meg som en mor og en elendig vaskehjelp i en uhorvelig turbulent berg-og-dalbane.
Hvis det ga noen mening i det heletatt da.

Permisjonstiden går raskt mot slutten, "fridagene" er talte og jeg skal få lov til å gå ut av hjemmet og yte omsorg for andre enn dem jeg bor sammen med.
De er fint.
Jeg trenger å føle meg nyttig nå. Jeg takler stress og problemer så mye bedre når jeg føler meg nyttig.

Jeg har gått hjemme siden slutten av mai, det føles litt som en liten evighet, men på en annen måte så har det gått så altfor fort. Men en ting er sikkert, det er et helt liv siden, for jeg har annet liv nå enn før jeg gikk ut i permisjon.
Jeg har helt siden før jeg gikk ut i permisjon vært veldig beist på at jeg ønsker å komme ut i jobb igjen rimelig raskt, eller det blir ikke jobb IGJEN, det blir jobb. Siden jeg faktisk ikke har jobbet siden jeg ble ferdig utdannet.Og det er jo en av grunnene til at jeg vil ut i jobb så fort som mulig, fordi jeg er nyutdannet, jeg har jo enda ikke brukt det jeg har lært.
Den andre grunnen er jo at jeg har lyst å videreutdanne meg, og må jobbe noen år før det, så jeg kan ikke vente for lenge med å gå uti jobb. Hadde jeg vært 23 år istedet for 33, så hadde jeg nok vært hjemme lenger.
Og ja, så har vi den siste tingen, jeg trives ikke veldig godt med bare å gå hjemme ( bare er relativt, dere skjønner nok det).
Men gud bedre, det kan være travelt å bare gå hjemme...

At denne nye hverdagen som kommer snart har begynt å smyge seg på, merker jeg med innstillingen min i første omgang. Jeg lar far ta mer av ansvaret for mini, han skal jo tross alt går hjemme i 3 mndr så han må få en litt myk overgang.
Jeg kjenner en frihetsfølelse, igjen. Og det er herlig.
De er undervurdert hvor bundet en blir av å få baby...
Og selv om jeg visste dette veldig, veldig godt, og nok var mye bedre forberedt på det enn en 1gangsmor, så kjenner/kjente jeg sterkt på det det, en slags frihetsberøvelse.
Som kun kan forstås når du har fått barn.
Du vet om det, du er forberedt, men alikevell ikke i det heletatt.
Men nå begynner livet etter svangerskap og fødsel å stabilisere seg igjen.
For det tar tid å stabilisere livet etter at du har fått barn, det er en omstillingsprossess.
For hvert barn.
En ting er det når et par får sitt første barn, men når det paret får sitt andre barn blir jo det første barnet et søsken (og det blir stor forandring for barnet, og din foreldrerolle mot dette barnet). Og du må forholde deg til begge barna, samen og hver for seg.
Forandringen er like stor for hvert barn som kommer. Det er ihvertfall min opplevelse.


Oh, good... Dette skulle bli et kort innlegg om at permisjonstiden snart er over.
Jeg tror jeg må legge meg...

torsdag 3. januar 2013

Om fototapet og maling av vegger

Helt siden jeg flyttet inn i huset, har jeg tenkt på hvordan jeg vil ha det stua. Jeg har vekslet litt på det, men det sirkler om det samme. Nå tror jeg at jeg har bestemt meg, litt ihvertfall.
Jeg ønsker tapet på den ene veggen, eller to blir det, i og med at stua er delt slik at det nesten på tapeseres to vegger.
Så jeg har sett litt på tapet de siste dagene, og det er mye fint, utrolig mye fin tapet. Jeg viste ikke at jeg likte tapet så godt, før jeg gikk meg vill i en tapetbutikk idag og bare siklet på tapet.
Jaja, nok om det.
I min jakt på tapet på nettet, kom jeg over en veldig kjekk side: fotowall
Der får du et helt bilde (eller masse mønster) tilpasset veggen/ene slik du ønsker. Bare plott inn målene og vips, tadda, flott tapet. 
Du kan kjøpe den uten lim på baksiden, eller selvklebende, som kan tas ned veldig enkelt når du blir lei. Hvis du blir lei.

Nå er ikke jeg helt sikker på om jeg kommer til å bestille derfra, men jeg likte ihvertfall godt de to jeg har lagt til her.
Skogen likte jeg best.
Og ja, du kan endre farge, legge til ting,og fjerne ting.. Men det koster ekstra. 





Og sånn ellers,jeg har lyst til å male stuen en lys, lys grå farge og beholde listene hvite som de er nå.
Nå er fargen i stua en sånn "innrøykt" krem-eggeskalls-beigeaktig farge som jeg ikke syns er noe fin i det heletatt. Ikke i min stue, det blir for gult.

Først ønsket jeg å male veggene hvite og male to vegger en gråfarge.
Men, jeg kom fram til at da måtte jeg mest sannsynlig male lister og alle karmer rundt vinduene også, siden de er noenlunde samme farge som veggen er nå. Med lys grått er ikke det like nødvendig. Tror jeg.

Planen klar.
Gleder meg!

onsdag 2. januar 2013

Fint og nymalt

1 januar, begynte jeg omsider å male. Nytt år, nye muligheter?
Denne gang var det rommet til tenåringen som stod for tur.
Det har uten tvil vært det tristeste rommet i huset.
Men den siste tiden har jeg gått drastisk til verks for å få det litt koseligere.
Drastisk og drastisk.. Jeg ryddet og vasket, kjøpte et teppe til gulvet og hang opp noen bilder.

I går kveld malte jeg den ene veggen grå. Bare synd det ikke ser like bra ut på bilde som i virkeligheten.
Tenk at en så liten ting kan gjøre så stor forskjell.
Nå står gardiner og lamper for tur.


 På rommet trenges det definitivt ny lampe over sengen ihvertfall. Lampene som er de nå hang igjen fra forrige huseier. Og personen som hadde rommet da var klart yngre enn 15 år.


tirsdag 1. januar 2013

Om blogging i 2013




Nå som vi er kommet til 2013, går jeg inn i mitt 5 år som blogger.
Tenk, i 5 år har jeg hatt denne bloggen. Det første året skrev jeg vel og merke bare et innlegg. men jeg har ihvertfall hatt bloggen i snart 5 år.
Jeg har vært aktiv blogger siden midten av 2008, selv om det har vært på en annen blogg(som jeg fortsatt har).
Jeg har ingen planer om å gi meg med blogging dette året, så lenge jeg syns det er kjekt, så fortsetter jeg.
Bloggen har i disse årene vært med meg gjennom gode og vonde tider, opp og nedturer, og for det meste har jeg prøvd å få frem dette, men, som det siste året har vist ganske klart, er det ikke alt jeg kan blogge så fritt om.
Når det gjelder meg selv og mine ting, så er jeg rimelig åpen, selv om jeg må passe meg litt for hva jeg skriver også.
Jeg tror nok bloggen viser ganske godt at jeg er en en rimelig åpen person, det har sine fordeler og ulemper å være det.
Som regel har det bare vært positivt, men jeg har kjent tyngden det siste året, da jeg ikke har kunnet være like frittalende, og jeg beklager at jeg ikke kan dele alt.
Men det er ikke som om det er det eneste som skjer rundt meg.

Jeg vil fortsette å blogge om hendelser, opplevelser og tanker jeg har om fortid, nåtid og fremtid.
Interesser kommer jeg også til å legge ut, som jeg har gjort fram til nå.

Så, jeg håper på et fint bloggår i år :)
Har dere spørsmål, må dere bare komme med dem.