Like dust in a storm
Like tears hidden in a bowl of cereal
In the morning,
Like bitter wounds never shown,
and never cared for.
Like the ocean to the hermit
living in the far away mountains.
Like a small starshot in daytime
And the tiny cloud in the pitch black night.
Like all of this and more that’s either forgotten,
Or never seen.
Like one single ant
in one giant anthill,
Like the cries of a stillborn child,
Never heard
and never comforted.
Like silent tears
felt in front of a blind man.
Like the sound of your shattered dreams
And like a song form a mute choir.
Like all of this and more that never were
nor will ever be.
Like all of this,
And more…
_____________________________________________
Poeten Lene, heh..
Det var bare et dikt jeg skrev i natten.
Ikke fordi jeg ikke føler noe, men fordi noen ganger blir jeg så utrolig tom innvendig,
det er (som jeg sikkert har forklart 1000 ganger før) som om jeg ikke føler noe for noe.
Men det er en forbigående tilstand, følelse, kall det hva du vil.
Men den er såpass sterk at jeg kan minnes den nå når det til og med ikke er slik.
Derfor, et dikt i natten.
Siden jeg ikke har bedre ting å gjøre?
Som å sove kanskje..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er veldig kjekt med kommentarer, men legger du inn en melding som er virkelig stygg, så vil den bli slettet.