Om ikke så altfor lenge, vil det skje store forandringer her.
Forandringene har allerede begynt å smyge seg innpå, jeg kjenner det nok!
Den 7 februar har jeg med å finne meg på jobb, da er det ikke mer husmorliv på heltid.
Og det er egentlig like greit, for eg er helt alvorlig, ikke laget for å gå hjemme.
Misforstå veldig rett nå, jeg liker å være med ungene mine, men jeg liker ikke kun være mor.
Det er slik jeg har følt meg i det siste.
Jeg har følt meg som en mor og en elendig vaskehjelp i en uhorvelig turbulent berg-og-dalbane.
Hvis det ga noen mening i det heletatt da.
Permisjonstiden går raskt mot slutten, "fridagene" er talte og jeg skal få lov til å gå ut av hjemmet og yte omsorg for andre enn dem jeg bor sammen med.
De er fint.
Jeg trenger å føle meg nyttig nå. Jeg takler stress og problemer så mye bedre når jeg føler meg nyttig.
Jeg har gått hjemme siden slutten av mai, det føles litt som en liten evighet, men på en annen måte så har det gått så altfor fort. Men en ting er sikkert, det er et helt liv siden, for jeg har annet liv nå enn før jeg gikk ut i permisjon.
Jeg har helt siden før jeg gikk ut i permisjon vært veldig beist på at jeg ønsker å komme ut i jobb igjen rimelig raskt, eller det blir ikke jobb IGJEN, det blir jobb. Siden jeg faktisk ikke har jobbet siden jeg ble ferdig utdannet.Og det er jo en av grunnene til at jeg vil ut i jobb så fort som mulig, fordi jeg er nyutdannet, jeg har jo enda ikke brukt det jeg har lært.
Den andre grunnen er jo at jeg har lyst å videreutdanne meg, og må jobbe noen år før det, så jeg kan ikke vente for lenge med å gå uti jobb. Hadde jeg vært 23 år istedet for 33, så hadde jeg nok vært hjemme lenger.
Og ja, så har vi den siste tingen, jeg trives ikke veldig godt med bare å gå hjemme ( bare er relativt, dere skjønner nok det).
Men gud bedre, det kan være travelt å bare gå hjemme...
At denne nye hverdagen som kommer snart har begynt å smyge seg på, merker jeg med innstillingen min i første omgang. Jeg lar far ta mer av ansvaret for mini, han skal jo tross alt går hjemme i 3 mndr så han må få en litt myk overgang.
Jeg kjenner en frihetsfølelse, igjen. Og det er herlig.
De er undervurdert hvor bundet en blir av å få baby...
Og selv om jeg visste dette veldig, veldig godt, og nok var mye bedre forberedt på det enn en 1gangsmor, så kjenner/kjente jeg sterkt på det det, en slags frihetsberøvelse.
Som kun kan forstås når du har fått barn.
Du vet om det, du er forberedt, men alikevell ikke i det heletatt.
Men nå begynner livet etter svangerskap og fødsel å stabilisere seg igjen.
For det tar tid å stabilisere livet etter at du har fått barn, det er en omstillingsprossess.
For hvert barn.
En ting er det når et par får sitt første barn, men når det paret får sitt andre barn blir jo det første barnet et søsken (og det blir stor forandring for barnet, og din foreldrerolle mot dette barnet). Og du må forholde deg til begge barna, samen og hver for seg.
Forandringen er like stor for hvert barn som kommer. Det er ihvertfall min opplevelse.
Oh, good... Dette skulle bli et kort innlegg om at permisjonstiden snart er over.
Jeg tror jeg må legge meg...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er veldig kjekt med kommentarer, men legger du inn en melding som er virkelig stygg, så vil den bli slettet.