tirsdag 31. januar 2012

Bokserie: Infernal devices


Infernal devices er en parallell serie til "mortal instrument" (som jeg har skrevet om her).
Jeg klarer ikke bestemme meg for hvilken av de to seriene jeg liker best, de er så forskjellige, samtidig så like. Den største forskjellen er at denne serien er lagt til england i slutten av 1800-tallet, mens den andre er lagt til USA i vår tid.
Det virker som om seriene sommer ut med en bok annenhver gang, og det gjør at vi virkelig kan se den store helheten, dette fasinerer meg, to serier, så ulike, men som alikevell har et persongalleri og en historie som utvilsomt fletter dem sammen, og jeg er helt sikker på at det er en god grunn for dette.

Når jeg tenker virkelig grundig gjennom det, så tror jeg jeg heller mest mot "mortal instrument", grunnen tror jeg rett og slett er at jeg liker tanken på at denne parallell verdenen finnes i vår tid (det blir litt som Harry Potter på den måten).
Jeg ELSKER parallelle, hemmelighetsfulle verdener, som vi vanlige mennesker ikke vet noe om...

Forfatteren Cassandra Clare er svært dyktig til å dikte opp de mest fantastiske personligheter, som også er troverdige, for ikke å nevne de utrolige vendingene i historien som gjør at du bare holder pusten og jamrer eller jubler med...
Det er veldig intrikat og finurlig skrevet, dette er virkelig en forfatter jeg liker.

Jeg kan fortelle litt om den første boken, uten å røpe noe spesielt :)

Når Tessa Greys tante dør, reiser hun fra Amerika til London for å treffe broren, hennes eneste gjennlevende slektning.
Istedet for broren, blir hun møtt av to underlige kvinner.
Hun blir med dem, og helvete begynner..Verden slik Tessa kjenner den, blir snudd på hodet.
Hun blir kjent med en verden av vampyrer, trollmenn, feer, varulver og demoner.
Disse to underlig kvinnene som også er søstre, viser seg å være to mektige trollmenn som holder Tessa fanget og tvinger henne på en sadistisk måte til å gjennomgå en grufull forvandling som vil visse Tessas sanne jeg, en forvandling som tar tid.
Hvem er egentlig Tessa? Dette er noe hun tydelig ikke vet selv ihvertfall.

Etter lang tid i dette grusomme fangenskapet, blir Tessa ved en tilfeldighet reddet av Will, En "shadowhunter" som er på oppdrag.
Hun søker dermed tilflukt i Shadowhunter instituttet i London, et sted hvor shadowhuntere lever og trener, et sted hvor de lærer å vie sitt liv for å beskjempe ondskap i verden. De er usynlige for vanlige mennesker, som er uvitende om både shadowhuntere og faren de daglig blir omgitt av.
Instituttet er kun for disse, og spørsmålet er bare om Tessa har noe som helst der å gjøre?
Hvor skal hun da gå, og hva vil skje med henne, for hun er ettersøkt av flere for sin underlige evne, som hun ikke forstår noe av selv.
En ting er helt sikkert, verden har aldri sett noen som Tessa Grey før.

søndag 29. januar 2012

Amsterdam..Igjen :)

Ja.. Som bloggtittelen sier, jeg skal til Amsterdam..Igjen.
Folk må jo begynne å lure om jeg reiser andre steder enn Amsterdam, jeg gjør det, men det er bare det at jeg elsker den byen, folkene, språket, trammen, kanalene, utelivet, gjestfrihesten, det er så mye å like med den byen.
Og det er virkelig min favorittby av alle byer jeg har vært i.

Vi reiste 4 jenter i mars i fjor, og vi bestemte oss for å reise tilbake mars dette året.
Men det ble ikke helt som planlagt.
Fire ble til to.
Evy og meg reiser 22-26 mars.
Lang historie kort, det var enten oss to eller ingen av oss.
Både Evy og jeg trenger å komme oss vekk.
Vi hadde egentlig lyst til å reise til Aberdeen rett før jul, men så fikk vi det ikke til, og det var vel egentlig, like greit.

Denne gangen var det faktisk ikke helt sikkert det ble Amsterdam, valget stod også mellom Aberdeen, men vi fant ut det var mye vanskeligere å bestille til Aberdeen, siden vi overhodet ikke kjenner byen.
Vi er jo så kjente i Amsterdam etterhvert at vi vet nøyaktig hvilke butikker som blir nabo til hotellet vårt. Men hotellet har vi aldri vært på før, det heter forøvrig Albus, koselig navn, tenker bare på Harry Potter jeg :)

Tror det skal bli herlig å reise i mars, midt i bachelorskrivingen, men nettopp DERFOR blir det nok et velkomment avbrekk.
Kanskje finne rjeg en fin "gravid"kjole til bryllupet til Therese, konfirmasjonen til sønnen min og selveste skoleavslutningen??
Maybemaybe...

Bok uke 4: Takk, kjære venn!

Denne boken fikk jeg til jul av min kjære svigerinne Evy.
Det var en av de gavene jeg fikk som jeg ble mest glad for, fordi boken er så sjramerendes skjønn, den treffer rett i hjertet.

Har du en spesiell venn som du ønsker å gi en liten påminnelse om hvor spesiell, og hvor mye han/hun betyr for deg, så er virkelig dette en perfekt måte å si det på.
Boken oppleves veldig personlig, som om den var ment til nettopp meg.


mandag 23. januar 2012

En sånn en dag....


Hva kalles det på fint?
..Stå opp på feil fot?
Noe må det være, denne dagen har bare vært helt pyton, mye pga en ektremt dårlig start, som ga dårlig humør, som igjen førte til en dårlig dag.
En sånn en dag...
Det hender.

La meg ta det fra begynnelsen.
Jeg fikk ikke sove i natt.
I tillegg stod jeg opp altfor tidlig... Noe som førte til at jeg ble så dårlig at jeg hang over do å kastet opp i en halvtime (får jeg for lite søvn og står opp for tidlig er ikke kroppen helt enig om dagen).
Så var det bossdunken som aldri ble tømt idag, fordi bossbilen kom for tidlig til at vi fikk satt den ut. Vi er ikke helt inni rutinene enda, og tenkt at tidlig morgen, det var ok. Så nå er den helt full og to uker til neste tømming. Men vi finner en løsning på det, men det var ikke kjekt i morges.
Så klarer jeg å falle på isen på vei ut døren... Og siden jeg er gravid og bekkenet mitt ikke er helt i laget for tiden, så merktes dette veldig godt i bekkenet, for ikke å nevne bakhodet.
Og selv om vi kjørte hjemmefra tidligere enn vanlig i morges, ble vi ståendes i kø dobbelt så lenge som vanlig.
Da jeg skjønte at dette kom til å ta mye lenger tid enn jeg hadde lagt med i planleggningen, så var vel det lureste å ringe og fortelle mine medstudenter at jeg ble sein til avtalen vår... Men jeg hadde glemt mobilen.
Det var en slik dag.

Alle kan ha sånne dager.
Jeg hadde helt klart min i dag.
Stikkord: GRINETE!
MEN, i morgen skal jeg stå opp på rett fot.

søndag 22. januar 2012

Bok uke 3: Alltid Alice



Jeg har et hav av bøker, og tenkte at jeg plukker ut en random bok som jeg vil fortelle litt om, hver uke.
Det er ikke bøker fra serier, ikke tegneserier eller pensum bøker.Jeg har et hav av bøker, og tenkte at jeg plukker ut en random bok som jeg vil fortelle litt om, hver uke.
Det er ikke bøker fra serier, ikke tegneserier eller pensum bøker.
::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Denne uken var det første jeg fant "Alltid Alice" Av Lisa Genova.
Boken leste jeg i høst under siste praksisperiode i hjemmesykepleien.
Det er slik at vi må velge valgfritt pensum på minimum 150 sider, dette må ha tilknyttining til praksisen du er i.
Det kan være fagbøker eller skjønnnliterattur.
Det blir mye pensum i løpet av året, så det er godt med et avbrekk med en skjønnliterrær bok, men den får deg også til å føle, på en helt annen måte enn harde fakta...

Kort og godt handler det om Alice, en høyt aktet professor og forsker ved Harvard.
Alice er i sin beste alder, hun er lykkelig gift, barna har flyttet ut og på god vei til å få seg utdannelser.
Det er til og med snakk om at det første barnebarnet er planlagt.
Livet er godt for Alice.
Men merkelige ting begynner å hende, ting hun hele tiden bagatelliserer.
Helt til den dagen hun blir kalt inn på kontoret for gjennomgang av studentenes tilbakemeldinger på undervisningen.
Hun pleier alltid å få helt toppskår, hun får nå så å si bunnskår.
Hvorfor?
Hun virker forvirret, møter ikke til forelesninger, snakker om seg selv og bruker et til tider svært enkelt språk.
Hun oppsøker lege, og etter mange undersøkelser og lang ventetid får hun konstatert noe hun aldri hadde drømt om... Kreft, svulst på hjernen ja, men aldri Alzheimers, tidlig Alzheimers.

Hele livet raser.
Og det blir ikke bedre av at hun merker at sykdommen utvikler seg raskt.
Hva om hun våkner dagen etter og ikke kjenner igjen ansiktet på sein egen mann?
Eller barna? Vil hun treffe sitt første barnebarn?
Hun begynner å legge en plan.
Er det vits å leve om hun ikke husker de enkle ting?
Vil ikke det være for vondt for henne, for vondt for familien hennes?
Planen er enkel nok, den dagen hun ikke klarer å svare på noen daglige enkle spørsmål, de samme hver dag, den dagen skal hun avslutte alt.
Planen er relativ vanntett, men klarer hun å snike forbi sykdommen?


Jeg må si jeg fikk en øyeåpner med denne boken.
Den er skrevet på en måte som gjør at du både kan leve deg inn i den og distansere deg.
Men du blir litt slått ut av å få all denne informasjonen om Alzheiners av personen som har den selv, hvordan Alice opplever det. Hvordan hun raskt flyter mellom å være fullstendig tilstedet, til å plutselig ikke kjenne igjen sin egen datter å snakke til hennes oms en fremmed, og en kort stund etter skjønne hva som skjer.
Den er opprivende på mange måter, men mest av alt er det en utrolig bra bok som jeg syns ALLE burde lese.

Kan bestilles her :)


mandag 16. januar 2012

Tom Yam- En fantastisk thaisuppe.


Først en liten historie:
Dette er en av de tingene jeg har hatt dilla på i dette svangerskapet.
Det var så ille en stund at jeg kjørte fra Sandnes inn til Stavanger hver dag for å kjøpe denne suppen.
Hver dag, i flere uker, helt til jeg kom på den brilliante ideen å lage den selv....
I dette svangerskapet har jeg slitt med ekstrem kvalme, og en periode var det få ting jeg kunne spise, dette var en av de veldig få tingene.
Til og med første juledag måtte jeg kjøre innom å se (siden vi var i området), men det ble tomatsuppe med egg istedet, wee. Men det er en annen historie ;)

Oppskriften jeg har, er ikke helt autentisk, men nå vet ikke jeg den helt ekte oppskrifyen.
Denne er ihvertfall, smaksmessig, akkurat som den jeg har kjøpt i flere uker. Men faktisk hakket bedre :)

Et tips, lag mye, frys ned halvparten så har du fantastisk suppe en annen dag.
_______________________________________
Oppskrift Tom Yam

1 liter hønsefond (fynker bra med buljong også)
4 kyllingfileer
7 små chilli
4 stilker sitrongress
4-5 ss fiskesaus (eller thais fish saus)
4-5 limeblad
1 rødløk
2 tomater
150 g sopp
2-3 lime (alt ettersom hvor sur du vil ha den)
4-5 vårløk (kommer an på størrelsen)
Masse frisk koriander

Kok opp vann med kraft/fond/buljong tilsett kylling i små biter.
Hakk sitrongress som ønsket og ha i.
Et lite tips her er å hakke dem anderledes enn vårløken, da de kan se ganske like ut, men sitrongresset er, etter min smak, uspiselig siden det er så enormt hardt å tygge på.
Hakk chilli å ha oppi. Jeg pleier å kjøpe de bittesmå røde chilliene som er å få kjøpt i utenlandske matbutikker, de er veldig sterke, men det sitter ikke lenge i.
De som er å få kjøpe på vanlig matbutikk er tamme ift.
Ha limesaft, rødløk og vårløk i.
Ha sopp oppi og tomat helt til slutt.
Knus limeblad og hakk koriander og ha over som det siste du gjør.
Server.

Nanam!

søndag 15. januar 2012

Psykolog...Eller ikke psykolog?

Jeg har ikke vært hos psykolog på 1 år nå, 1 år denne måneden faktisk.
Min psykolog gjennom 12 år, gikk av med pensjon i sommer, og ny psykolog har ikke helt vært i mine tanker.
Jeg følte meg ferdig med det, jeg kjenner meg selv såpass godt etter 12 år med selvransakelse og snakk rundt dette.
Å åpne seg så totalt for et nytt menneske, kjente jeg, den gang i det minste, var uaktuelt.
Det var før denne høsten.

Noen ganger er det slik, at det du opplever bare gjør at du ikke er helt på bølgelengde med de rundt deg, det er for sært, for vanskelig, for enestående, for utrolig, for stort eller rett og slett bare så altfor fjernt for andre å skjønne.
Og når det blir så fjernt for andre å skjønne, blir det vanskelig å snakke om, og når det er vanskelig å snakke om kan det for min del ihvertfall, bygge seg opp en mur, som beskytter meg, men som også gjør at jeg tar avstand.
Jeg er jo den som alltid snakker, jeg er alltid åpen, om tja, det aller, aller meste.
Og når jeg ikke kan være det, så kan jeg ikke være meg selv.
Jeg må åpne meg, jeg må snakke om det jeg opplever, ellers føler det som om jeg kveles av følelser som jeg ikke har fått satt ord på.
Men samtidig, det er få jeg kan snakke med nå, eller om det faktisk er noen.

Legen min, et herlig vesen, forstod dette så godt, og henviste meg til psykolog, hun mente jeg måtte snakke om det, det mener jeg helt klart selv også.
Så kom endelig svaret da..
Nei, ingen psykolog på meg, de skjønte ikke helt bestillingen, hvis jeg hadde gått 12 år til psykolog, var da dette egentlig til noe hjelp for meg?
De ville heller sette meg opp på venteliste til gruppeterapi.
Gruppeterapi....
GRUPPETERAPI?!

Ok, tre ting:
1- Jeg ønsker bare en person som jeg kan åpne meg å snakke med. Usikker om jeg ønsker å snakke med så mange til stede. Da kunne jeg like gjerne ha snakket med venner.

2- Usikker på gruppeterapi, for den enkle grunn at jeg føler at jeg plutselig blir mye dårligere enn det jeg er. Jeg ønsker ikke å føle meg dårligere enn det jeg er.

3- Jeg var for sliten og hadde for mye tankekjør i perioden fra jeg fikk brevet til klagefristen gikk ut, at jeg ikke klarte å gjøre noe med det.

Men en ting tenker jeg, jeg har aldri vært på gruppeterapi før, noe jeg egentlig finner ganske snodig, alt det min bipolare-tilværelse har tatt meg gjennom...Den har aldri ført meg dit før.
Så nå er kanskje dette jeg skal oppleve.
Jeg liker å oppleve nye ting, det gjør at jeg forstår ting rundt meg og følelser så mye bedre, og det blir også lettere for meg å forstå andre rundt meg.
Så når alt kommer til alt, så tror jeg at jeg skal prøve dette.

Kanskje er det nettopp dette jeg trenger?

Det finnes alltid en psykolog, hvis ikke.

lørdag 14. januar 2012

Bok Uke 2: Gamle sjeler-Barn som husker tidligere liv.

Jeg har et hav av bøker, og tenkte at jeg plukker ut en random bok som jeg vil fortelle litt om, hver uke.
Det er ikke bøker fra serier, ikke tegneserier eller pensum bøker.
_____________________________________

Denne uken fant jeg Gamle sjeler av Tom Shroder.
Den stammer fra en tid da jeg var litt mer alternativtvridd enn jeg er i dag, det vil si at jeg trodde nærmest på alt, nå er jeg mye mer kritisk, noe som er til mitt eget beste.

Denne boken er fin, veldig fin. Ian Stevenson i boken er en amerikansk psykiater og forsker som angriper dette fenomenet, som en forsker.
Han har drevet på i flere ti år og har tusenvis av barnefortellinger om tidligere liv som materiale.
Mange av historiene i boken er direkte fengslende og utrolige, mens andre viser seg å inneholde hull eller sannhetsglipp som Stevenson som forsker får fram.
De troende og overbeviste får kun en understrekning på at dette virkelig finnes, de skeptiske vil nok vakle i sin overbevisning, nettopp fordi Stevenson er så grundig og har så utrolig mange år og så mye materiale å underbygge med.
Jeg setter inn beskrivelsen fra baksiden:


Over hele verden snakker barn spontant om tidligere liv. De ber om å bli tatt med hjem, de lengter etter mødre, ektemenn og elskerinner fra et annet liv, og de vet ting som de normalt ikke burde kunne vite. Fra det øyeblikk disse barna kan snakke, forteller de om folk og begivenheter fra fortiden. Det er ikke vage historier fra hundrevis av år tilbake, men detaljer om spesifikke, gjenkjennelige enkeltmennesker som kan ha dødd bare måneder, uker eller til og med timer før dette barnet ble født. I nærmere førti år har psykiater Ian Stevenson reist verden rundt, fra Midtøsten og Asia til småbyer i USA, for å undersøke og dokumentere mer enn to tusen slike tilfeller av minner om tidligere liv. Dette arbeidet, som stort sett har vært ukjent, er nå lagt frem for publikum av den amerikanske prisbelønte journalisten Tom Shroder. Han har fulgt Stevenson i hans feltarbeid og vært med inn i livene til barn og familier som er berørt av dette fenomenet. Shroder forandrer seg fra skeptiker til troende når han i denne fengslende og sanne beretningen blir stillet ansikt til ansikt med konkrete bevis som han ikke kan forkaste.

______________________________________
Dessverre så finnes ikke denne boken å få tak i på norsk lenger, men på engelsk kan den kjøpes HER

fredag 13. januar 2012

Det bor en liten gutt i magen

Da jeg var på ultralyd for kort tid siden, viste det klart å tydelig at inni magen så bor det en liten gutt.

I mine to forrige svangerskap var jeg helt overbevist at det var gutt inni der, men denne gangen var jeg ikke helt sikker. Jeg hadde ikke samme følelse.
Jeg har heller ikke likt svangerskap denne gangen, de to siste var ganske like.
Men i bunn og grunn har jeg ikke tenkt så veldig på om det er gutt eller jente.
Jeg har egentlig ikke hatt så store meninger om det, for når alt kommer til alt, så ønsker jeg meg bare et barn til :)

Mange lurer på om jeg ønsket meg en jente, noen spør også om jeg er skuffet fordi det er en tredje gutt?
Det er så vanskelig å svare på det spørsmålet, for det er ikke et enkelt svar.
Nei, jeg er ikke skuffet, hvordan kan jeg være det? Jeg er jo gravid, jeg har et barn i magen.
Men er jeg skuffet fordi det ikke er en jente?
Nei, overhodet ikke.
Men på en måte er det litt rart å tenke at jeg aldri vil få en jente, for jeg hadde jo sett for meg det før jeg fikk barn, to jenter og to gutter ville jeg ha.
Men jeg er rimelig sikker på at det blir med tre. Men man vet aldri, for jeg har lært at ingenting er så usikkert som et skråsikkert aldri.
Så for å svare på spørsmålet.
Nei, jeg er glad for den lille som bor i magen, det føles trygt å vente på en gutt, jeg har jo to fra før, jeg kan gutter, jeg er kul guttemamma, men jeg kommer aldri til å like fotball uansett hvor mange gutter jeg får :)
Jeg har gutteklær, jeg har gutteting og gutteerfaring, OG jeg har to storebrødre til lillebror!
En jente ville vært veldig kjekt, men jeg føler det hadde vært noe helt nytt, og litt skremmende også.

Tenk jeg har en lillebror i magen!!!
Det er ganske fantastisk.
Jeg ligger å kjenner at den lille sparker, det er følelse jeg aldri kan bli lei av.
Det er magisk :)


Å bli syk av stress

Da jeg leste til eksamen i romjulen, var stressnivået mitt ganske høyt.
Ikke for eksamen i seg selv, men pga alt jeg har dratt med meg gjennom høsten, julen og da, eksamenslesing også.
Summen av alt.

På pensum til eksamen var en ganske god del nettopp om stress og stressmestring.
Naturlig nok var dette veldig interressant for meg der jeg satt og leste.
Jeg har prøvd å analysere og plasere mitt eget stressnivå, og stressreaksjon hele høsten, og nå skulle jeg faktisk lese om nettopp dette.

"Holmes and Rahes stresskala" var ganske interessant.
Det er en liste av 43 hendelser som fører til stress i ulik grad.
Det kan være negative, men også positive hendelser. Negative hendelser gir selvfølgelig et høyere stressutslag enn positive, MEN en skal ikke undervurdere positive hendelser stressutslag heller.
Feks det å bytte jobb kan føre med seg en del stress, bare tenk på det;

*Drømmejobben, selvfølgelig vil du ha den! Men det er en ny hverdag, nye rutiner, nye mennesker rundt deg, det kreves gjerne andre ting av deg... Du må få alt på plass. Alt er nytt og ukjent. Det tar tid å bli kjent og komme i nye rutiner. En stund vil du nok henge mest med gamle jobbkollegaer, men du føler ikke du hører hjemme der lenger, du hører ikke skikkelig hjemme på den nye arbeidplassen heller, enda. Var det lurt å bytte jobb?

...Eller....

*Gravid: Du har ønsket å bli gravid lenge, når du endelig blir det er du superglad!
Men så kommer kvalmen, du kaster opp, du klarer ikke fungere på jobb og du får dårlig samvittighet for venner rundt deg fordi du klarer gjerne ikke være så mye sammen med dem, du er så sliten. Eller om du har barn og du ikke klarer være den moren du var, selv for en periode.
Så kommer gjerne bekymringen du ikke har tenkt så mye på før, hva om barnet ikke er friskt? Hva med fødselen? Hva med fremtiden, har jeg det som trengs til å oppdra et barn?

Stresskalen rangerer som sagt 43 stressfulle hendelser i en persons liv, fra 100 til 11 får hendelsene i poengskår.
100 er ektefelles død.
40, graviditet.
11 er et mindre lovbrudd.

Scorer du 150, har du en liten risiko for å bli syk av stress.
Fra 150 til 299 er moderat risiko for å bli syk av stress.
Har du 300 eller over er du i risikogruppen for å utvikle sykdom som følge av stress.
Altså 300 regnes som grensen for at stress blir sykelig.

Jeg målte mitt eget stressnivå ut fra denne skalaen, det var hendelser jeg var helt klar over ga stress, men også hendelser jeg ikke tenkte mye på, så er det hendelser som ikke er lett å plasere i skalaen.
Men alt i alt så tror jeg den ble temmelig riktig.
Jeg hadde en score på 440.

Men, det må også nevnes at mennesker opplever stress ulikt. Vi takler stress ulikt, og vi får ulike langtidsreaksjoner på stress.
Mennesker som har opplevd lite stress, bare korte perioder med dette, vil mest sannsynlig tåle stress over tid mye dårligere enn en person som har opplevd stress over lang tid, flere ganger.
Det skal gjerne mindre til for at denne personen blir syk.
Andre tåler mye stress, men alle har en grense.

Jeg tror selv at jeg tåler mye stress, svært mye faktisk.
Hvordan hadde jeg ellers klart å komme gjennom mye av det jeg har opplevd?
Men jeg har en klar grense, og den er brutt.
Ikke fordi jeg ser på scoren jeg fikk, langt ifra, men fordi jeg kjenner det på kroppen, jeg kjenner det i hele meg.
Mange vil nok si at jeg har det som jeg har det fordi jeg er gravid.
Selv tror jeg at graviditeten bare er en del av det. Og nettopp pga graviditeten sier kroppen i fra.
Den ropte klart STOPP for to dager siden, da jeg besvimte to ganger helt uten grunn. Jeg har bare besvimt en gang tidligere i mitt liv.
Nå skjedde det to ganger på samme dag.
SÅ har jeg en hodeverk fra en annen verden, konstant, og ingenting hjelper.
Så jeg tar det med ro.
Jeg gjør ingenting, jeg sitter hjemme og leser litt skole, men klarer ikke konsentrere meg lenge om gangen.
Tanken på å pakke ut å inn i det nye huset, gjør at jeg begynner å brekke meg og kaster opp.
Jeg må bare ligger strekk ut i sengen å slappe av.

Før jul ville legen sykemelde meg, jeg sa nei, klart nei, men jeg lovet å ta det med ro etter jul.
Hun mente at grunnen til at jeg var så dårlig og fortsatt kastet opp, var mye pga stress, jeg presser meg for mye.
Stress og press var var skylden, men graviditeten en medvirkende årsak som satte grenser.
Og jeg må roe ned.

Heldigvis er alt roligere, ihvertfall litt.