Jeg har ikke vært hos psykolog på 1 år nå, 1 år denne måneden faktisk.Min psykolog gjennom 12 år, gikk av med pensjon i sommer, og ny psykolog har ikke helt vært i mine tanker.
Jeg følte meg ferdig med det, jeg kjenner meg selv såpass godt etter 12 år med selvransakelse og snakk rundt dette.
Å åpne seg så totalt for et nytt menneske, kjente jeg, den gang i det minste, var uaktuelt.
Det var før denne høsten.
Noen ganger er det slik, at det du opplever bare gjør at du ikke er helt på bølgelengde med de rundt deg, det er for sært, for vanskelig, for enestående, for utrolig, for stort eller rett og slett bare så altfor fjernt for andre å skjønne.
Og når det blir så fjernt for andre å skjønne, blir det vanskelig å snakke om, og når det er vanskelig å snakke om kan det for min del ihvertfall, bygge seg opp en mur, som beskytter meg, men som også gjør at jeg tar avstand.
Jeg er jo den som alltid snakker, jeg er alltid åpen, om tja, det aller, aller meste.
Og når jeg ikke kan være det, så kan jeg ikke være meg selv.
Jeg må åpne meg, jeg må snakke om det jeg opplever, ellers føler det som om jeg kveles av følelser som jeg ikke har fått satt ord på.
Men samtidig, det er få jeg kan snakke med nå, eller om det faktisk er noen.
Legen min, et herlig vesen, forstod dette så godt, og henviste meg til psykolog, hun mente jeg måtte snakke om det, det mener jeg helt klart selv også.
Så kom endelig svaret da..
Nei, ingen psykolog på meg, de skjønte ikke helt bestillingen, hvis jeg hadde gått 12 år til psykolog, var da dette egentlig til noe hjelp for meg?
De ville heller sette meg opp på venteliste til gruppeterapi.
Gruppeterapi....
GRUPPETERAPI?!
Ok, tre ting:
1- Jeg ønsker bare en person som jeg kan åpne meg å snakke med. Usikker om jeg ønsker å snakke med så mange til stede. Da kunne jeg like gjerne ha snakket med venner.
2- Usikker på gruppeterapi, for den enkle grunn at jeg føler at jeg plutselig blir mye dårligere enn det jeg er. Jeg ønsker ikke å føle meg dårligere enn det jeg er.
3- Jeg var for sliten og hadde for mye tankekjør i perioden fra jeg fikk brevet til klagefristen gikk ut, at jeg ikke klarte å gjøre noe med det.
Men en ting tenker jeg, jeg har aldri vært på gruppeterapi før, noe jeg egentlig finner ganske snodig, alt det min bipolare-tilværelse har tatt meg gjennom...Den har aldri ført meg dit før.
Så nå er kanskje dette jeg skal oppleve.
Jeg liker å oppleve nye ting, det gjør at jeg forstår ting rundt meg og følelser så mye bedre, og det blir også lettere for meg å forstå andre rundt meg.
Så når alt kommer til alt, så tror jeg at jeg skal prøve dette.
Kanskje er det nettopp dette jeg trenger?
Det finnes alltid en psykolog, hvis ikke.
Jeg skjønner deg veldig godt. Jeg blir helt stresset av tanken på gruppeterapi. Sliter allerede med å snakke med den nye psykologen min, og gidder rett og slett ikke å dra dit.. Blir stresset av tanken!!
SvarSlett