tirsdag 31. august 2010

lenelene.net


Da har jeg ordnet meg domene, http://www.lenelene.net/ (det nytter ikke å gå inn der nå, for det er ikke kommet opp enda, bare sånn i tifelle noen skulle finne på å klikke seg inn).
Planen er å flytte bloggen over der, men det kommer ikke til å bli med det første, for det er jo litt å sette seg inn i.
Jeg har ihvetfall ordnet meg det.
Litt kjibt å ikke få lenelene.no.. Men det var forbeholdt organisasjoner, såvidt jeg vet er jeg ingen organisasjon.

Jeg ordnet det på https://www.one.com/no/
Etter litt mysing rundt på nettet så fant jeg fort ut at det var en grei plass.

Happy days.

Jenter

Da jeg hadde bestemt meg for å begynne å studere, så tenkte jeg litt på dette med medstudenter.
Jeg er en person som blir veldig lett kjent med andre mennesker, sånn har det nesten alltid vært.
Men ikke alltid.
Jeg husker barneskolen og ungdomsskolen, og til dels videregående.
Jeg har alltid hatt så vanskelig med andre jenter.
Jenter kan være så grusomme, uten å mene det, men mange har også tanker bak det.
Det er det jeg sitter igjen med fra tidligere.
Jeg har alltid likt best å være med gutter, de er enklere, de forstår ikke kvinnelige problemer og kvinnelig grusomhet.
De bare er der, de er greie, de er kameratslige og ofte uten andre baktanker enn sex.

Jeg minnes jentegjenger, jeg minnes baksnakking, jeg minnes følelsen av å ikke være god nok, jeg minnes å være kul og det å gi faen, jeg minnes intriger, grusomheter mot andre jenter, jeg minnes sårbarhet og gråt, jeg minnes "bestevenninner" den ene dagen og fiender den andre, jeg minnes press, det evige presset på å være kul, på å skli inn, på å gjøre som gjengen vil.

Jeg snakker ikke om en ultrasær amerikansk teenager film, hvor ting er satt på spissen.
Jeg snakker om hverdagen i norske jentegjenger.
På barneskolen, ungdomskolen og videregående... Ungdomsskolen er vel verst.
Og jeg snakker ikke om de synlige tingene, men normer og usynlige, ting som bare skjer.. Sånn er det, hverdagen.
Det er hardt å være ungdom, jeg missunner ingen av dem.

Dette var ihveftfall ting som fikk meg til å sky jenter, jentegjenger.
Det var greit å være med en jente, ha venninner, men på hver sin kant... En trio var for meg verste sort, en ville alltid blir tredje hjul på vognen, og jeg gjorde meg selv til den tredje, jeg trakk meg vekk. Jeg orket ikke.

-----------------------------------------------------------------------

Dette var det jeg tenkte, dette var det jeg visste om jentegjenger, helt til jeg begynte å jobbe i en stor frisørsalong og jeg var blitt voksen.
Ting hadde forandret seg, det var fortsatt gjenger, men de "voksne" jentene hadde mer toleranse for andre jenter, det var ikke noe press, det var en aksept for egen individualitet.
Jenter var plutselig kjekke å være med, det var fint å ha venninner.
Det var fin å være en trio, så lenge alle var likeverdige.
Voksne jenter er så mye, mye kjekkere. Så mye mer rettferdige, så mye mindre opptatt av kulhet og rykter.
Det var godt å være jente nå. Ingen press om å være noe man ikke var, bare seg selv, og full aksept for det.

Å begynne på universitet er en helt annen verden.
Jentene er voksne.
Gjenger eksisterer, men det er lite press, eller en helt annen form for press, man blir presset positivt til å studere. Det kan knapt kalles press, men motivasjon.
Jenter er greie, men også seg selv like, selvfølgelig.
De kan snakkes om andre, men det blir ikke ondsinnet baksnakking for å svartmale eller skvise ut andre for egen vinnings eller popularitets skyld.
Jenter er forståelsesfulle og fantastiske.
Jenter er der når du trenger dem og gir en klem om det syns at du trenger en.
Jenter er omsorgfulle og hyggelig.
Og jenter gjør det lett å gå på skole, ikke vanskelig som før.

mandag 30. august 2010

Dagen begynte dårlig...

I dag hadde jeg en mindre god dag.
Jeg klarte å huske å grabbe med meg solbrillene på vei til skolen, sånn i tilfelle jeg reagerte på mye lys.
Pokker, jeg gjorde det. Hater når jeg gjør det, myser spom bare det, selv med solbriller på.
Hater det så intenst, for det er første tegn på at jeg er på vei ned.
Og jeg har ikke tid til å ta turen ned nå.
Jeg har så mye å lese, det er så mye å forstå, så mye å fordøye.
Men jeg har ventet det, det er sånn når jeg beynner et nytt semester, det er for mye nytt, det tar tid å venne seg til det.
Jeg takler egentlig ikke så godt altfor mye nytt.
Uff, jeg vet jeg høres kjedelig ut nå, men uansnett hvor enn spennende jeg syns det er med nye ting og det å oppleve all verdens greier...Så har jeg det aller best nå ting er forutsigbar..Da har jeg kontroll.
Dette gjelder selvfølgelig ikke hele tiden, det er det som er så vanskelig.
Jeg som er verdens mest nysgjerrige... Det er ikke en lett kombinasjon.
Å måtte få med seg alt, men gjerne også reagere på det.

Ivertfall, lysømfintlig som fy og et daft humør troppet jeg opp på skolen.
Men jeg sleit som bare det med medisninutregningen, tallene bare hoppet og danset, og ingenting klarte å feste seg.
Det hjalp veldig å sette seg med noen andre, da ble uroen inni kroppen mindre, nesten visket bort, sånn at jeg klarte å konsentrere meg.

Forelesningen i dag var om nevrologi, der i blandt hjerneslag..
Jeg grudde meg for det, det er så nært siden pappa har fått hjerneslag for ca 9 år siden.
Det var en vond tid, og jeg var erdd for at det skulle rippe opp i gamle sår fra en fjern, vond fortid.
Det gjorde det, det var vondt. Og det var absolutt ikke dette jeg trengte i dag.
Så lurer jeg litt på om jeg fikk en dårlig dag fordi jeg viste at det var dette temaet vi skulle ha om i dag? Det kan være, men jeg tror som jeg tror dette som med det meste, at det er flere årsaker.

Jeg kom veldig i tanker under forelesningen.
Hva skjedde egentlig med pappa?
Jeg vet han fikk hjerneblødning, først et så et til... Men det kan jeg fortelle en annen gang.
Ihvertfall så skulle jeg gjerne likt å sett journalen hans fra den gang.
Jeg tror jeg skal spørre han om det, for alt er så svevende, så fjernt.
Det hadde vært fint med noen svar.
For det nytter ikke å få inn informasjon når man nettopp har mottatt en slik beskjed...
"Din far far har hatt en kraftig hjerneblødning... V vet ikke om han noen gang vil våkne..."

Dette ble litt langt, så jeg skal avslutte nå.
Dagen tok seg faktisk opp.
Jeg er fjern enda, men jeg regner med det vil gå stille og rolig for seg denne gang.
Jeg håper det ikke kommer en skikkelig dryg nedtur, men hvis det gjør det, så går det så fint.
Gleder meg bare til det er over, sånn at jeg kan begynne å lese for alvor :)

Telefonskrekk


Telefonskrekk eller telefonangst, kall det hva du vil.
Jeg har ihvertfall det.

Som oftest dreier det seg om redsel for de mer formelle samtaler, som å ringe til legen, skole, forsikring, bank osv.
Noen dager kan jeg bare sitte å se på telefonen uten å få ringt.
Andre dager prøver jeg ikke å tenke på det i det hele tatt, forskyver det, utsetter det, alt er bedre i morgen, i morgen da er dagen.
Andre dager er det ikke noe problem i det heletatt.
Men som oftest kjenner jeg det.
Dette gjelder ikke private telefonsamtaler, de er bare hyggelige, som oftest.
Utennom hvis jeg har en ordentlig, ordentlig dårlig dag, da går ikke de heller så greit.
Men som oftest er ikke dette noe problem.

Hva er det som gjør at jeg kvier meg for å ta en telefon?
Det er ikke godt å si.
Kanskje er det fordi jeg ikke ser den jeg snakker med?
Fordi jeg ikke kan lese kroppspråket?
Kanskje er jeg redd for å dumme meg ut?
Kanskje er det det at jeg er redd for å gjøre noe feil, si noe feil, høre noe feil?
Kanskje liker jeg ikke å snakke med ukjente som jeg ikke ser?
Kanskje er jeg redd for å bli satt over til en annen, så en annen, så en annen der igjen...Og hele tiden si det samme, om og om igjen?
Kannskje er jeg redd for å glemme hva jeg skal si?
Kanskje er det så enkelt at jeg ikke liker telefonen?
Nei, jeg vet ærlig talt ikke, det bare er slik.

søndag 29. august 2010

En bedre film, som griper en og aldri slipper


Denne filmen så jeg da den kom ut for noen år siden. Og fortsatt kan jeg tenke på den. Den var så intens og så anderledes at jeg ble som fjetret til skjermen. Men den er også sykt ekkel.
Jeg liker filmer som ikke e produsert i Hollywood. En vet på en måte ikke helt hva en kan vente da, Amerikanske filmer kan ofte bli litt forutsigbare. Ikke alle selvfølgelig, men mange. Derfor syns jeg det er flott med filmer fra andre land, de har andre innfallsvinkler, annen fortellerteknikk, ja alt er så anderledes, de blir så mye mer nært.

Krampeangstanfall 3: Verden er farlig, livet er min fiende

I enden av en lang gang sitter jeg, jeg kjenner ikke denne gangen. Den er skummel.
Alt er så nytt, alt er så skummelt.
Jeg sitter på gulvet med armene godt rundt knærne, jeg begraver ansiktet i gropen mellom knærne og overkroppen.
Verden skjermer jeg ute.
Det er bare meg, og tankene.
Den verste kombinasjonen.
Jeg tar et bedre tak rundt knærne, lukker øynene og rugger fram og tilbake. Sakte.
Jeg lukker meg inn i meg selv.
Ingen kommer.
Jeg skviser øynene hardere igjen, som for å presse siste tanken om verden rundt meg, bort.

Gjorde jeg det rette valget? Da jeg valgte livet.
En setning, et bruddstykke av et dikt ramler inn i hodet mitt, forstyrrer de allerede forstyrrede tankene mine.
"Jeg ser, jeg ser... Jeg er vist kommet på feil klode! Her er så underlig."
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger psykologen min har sagt disse ordene, denne setningen, fordi den passer, til meg, det er slik det føles.
Ikke bare nå, men fra langt tilbake i tid.

Jeg skviser øynene igjen, hardere. Når jeg lukker øynene på denne måten lager det en suselyd i hodet, jo hardere jeg lukker øynene, jo høyere lyd.
Det hjelper veldig med å stenge verden ute, denne lyden.
Hjelper å fokusere, på lyden.

Et hulk runger i den lange gangen. Jeg ser meg forskrekket rundt.
Er det andre her, i gangen?
Det kjennes fuktig og kaldt når jeg løfter hodet.
Jeg tar meg til ansiktet, til øynene. Jeg har vist grått, hulket kom kanskje fra meg?
Men hvordan kan jeg gråte uten å merke det selv?
Uff, om jeg bare fikk slippe.
Hvorfor valgte jeg livet?
Alt er så skummelt, jeg kjenner ingen, ingen kjenner meg. JEG kjenner ikke meg.
"...Jeg er vist kommet til feil klode..Her er så underlig..."

----------------------------------------------------------------------

Min første dag på psykiatrisk sykehus, den første av i alt 42 dager.
april, 2001.

----------------------------------------------------------------------

Krampeangstanfall er et prosjekt startet av Jenta som trodde hun var gutt http://minuspluss.blogg.no/
Hver søndag postes et innlegg som inneholder ordet krampeangstanfall i titelen.
Innlegget kan være en selvopplevd histore, en tegning, et dikt, en sang osv.
Nøkkelordet er angst.

De som er med på prosjektet er;

http://minuspluss.blogg.no/
http://bildertilsalg.blogg.no/
http://flyingdaisy.blogg.no/
http://justfuckedup.blogg.no/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/
http://pandapoker.blogg.no/
http://ulykkerkommersjeldentalene.blogg.no/
http://rabarbrabrakadabra.blogspot.com/

Jeg har så lyst å skrive bok

Jeg har alltid hatt lyst til å skrive bok, jeg elsker å skrive.
Hva jeg skulle skrevet om kunne vært så mye, det kunne vært noe selvopplevd eller det kunne rett og slett vært en fiksjon.
Jeg har en ganske godt utviklet fantasi, og jeg har, syns jeg selv ihvertfall, mange gode historier som kunne gjort seg godt i bokform.

Mange ganger har heg begynt å skrive, men like mange ganger har jeg lagt det vekk.
Det er tiden som er det store hinderet.
Det er for liten tid, det er for mye å gjøre.
Nå som jeg studerer er det ihvertfall ikke tid, studiene spiser tid.

Men en dag, ja da skal jeg sette i gang :)




lørdag 28. august 2010

Hvordan finne skrift til veggen på Ebay

Det er ikke så lett å finne fram på ebay, det er mange som gir opp for de finner ikke det de leter etter.
Mange leter lenge, men fortsatt så finner de ikke så mye.
Jeg er en hardbarket ebaykjøper,eller handler, hva man enn kaller det så er jeg det.
Jeg har diverse sitat på veggen hjemme, og mange har lurt på hvor jeg får tak i dem.
Mange av dem har også prøvd å finne selv, men har ikke klart det.
Eller har gjerne brukt lang, lang tid på å finne fram, for det er ikke så lett å finne fram i ebayjungelen alltid.


Først går til ebay sin nettside http://www.ebay.com/
Når du er inne her viser siden to søkebokser.
I boksen til høyre skriver du "wall decal words" eller "wall quote".. Det er mye det går an å skrive, men de to fungere veldig bra, da kommer du ihvertfall fram.
Den andre boksen må du velge en kategori, velg "home & garden".
Pass på å avgrense søket til bare å gjelde dem som sender til Norge.
Ved siden av "search"knappen er det et fealt hvor det står "advanced search", trykk inn der og finn fram til der hvor det står "location", marker "only show items" og så markere du "available to...Norway".

Trykk search.


Nå er du kommet fram til sikkert tusenvis av flotte veggklister. Og du kan velge og kikke som det er, eller gjøre noen flere små triks.
Over prisene og hvor lang tid det er igjen på budrunden er det en ny boks, mest sannsynligvis står det "best match"der, jeg pleier stille den inn på "Price + shipping: lowest first", da kommer selvfølgelig de aller billigste opp først.
(Det kan være at du må skrive inn locationen din, Norway, eller hvos du er i verden).
Når du finner en du liker, eller du liker stilen eller gjerne skriften..Så trykk deg inn. Sjansen for at denne selgeren har fler du liker er veldig stor. Og gjør du det på denne måten ,, sparer du deg rett og slett for en god del leting. Selleren står i blå skrift helt til høyre, i et egen innrammet felt ( Bak selleren er det en sterne med nr i parantes) trykk inn her.
HVis ikke den slegeren har noe spennende, så gjør du bare det samme med en annen selger., eller et annet søk, mest sannsynlig vil du finne mye spennende.
Husk bare at vi har en toll grense på 200kr i Norge, noe som gjrø at hvis du vil slippe unna toll så må du holde deg under denne grensen. Og sjekk nå om det er pund eller dollar de opererer med. Frakten kan koste så mye som bare det, dy betale ikke toll av frakten. Det går også ann å høre om selgeren kan selge det som "gift", da kan du kjøpe for opp til 1000kr uten å betale toll, men dette er å gamble litt, selv om jeg aldri har opplevd at det ikke går.

Bare en liten oppdatering siden i går

Jeg var jo ganske lei meg i går, og hadde en del smerter.
Og jeg så ikke helt hvordan jeg skulle klare å hente minsten i barnehagen siden jeg ikke kunne kjøre bil pga beroligende jeg hadde tatt.
Og buss så jeg på som håpløst siden det ville ta så lang tid og siden gutten min er ganske aktiv.. Jeg gikk jo som en krok og kalsvettet av smerte.
Så det så ganske håpløst ut.
Smaboeren var jo på jobb.
Det var en oppsumering, nå vil jeg fortelle hva som skjedde, for det er sikkert noen som lurer på det.

Rett etter at jeg hadde lagt inn et innlegg her, sendte jeg melding til samboeren min;
"det er ganske dumt du jobber nå egentlig, for jeg har veldig vondt og jeg vet ikke hvordan jeg skal få hentet minsten."
Egentlig en ganske tullete melding å sende, for hva kunne han gjøre?
Han ringte opp ihvertfall og sa jeg måtte ta taxi til barnehagen, deretter skulle jeg fortsette til jobben hans og levere mini til han for noen timer, så ta samme taxien hjem.
Jeg sa at det hørtes bare teit ut (jada, barnslig av meg).
Deretter ka jeg mobilen til lading i stuen og gikk og la meg som et krokete foster i sengen.

Plutselig står samboeren min i døren, ganske vill i blikket egentlig.
Han kjefter på meg og sier at jeg har med å svare når han ringer.
Mobiel lå på lading, og jeg hørte den ikke.
Han hadde tatt jobb-bilen og skulle hente gutten i barnehagen. Det var planen hans.
Han var bare så utrolig redd for at jeg hadde satt meg i bilen for å kjøre.
Men det hadde jeg aldri gjort, det hadde vært totalt uansvarlig.
Jeg vurderte å ringe søsteren min å få hun til å hente faktisk, men så stod jo han der i døren og kjeftet og smelte da.
Etter litt kjefting for han ut som en vind.
Men det tok ikke lang tid før han var tilbake og beklaget at han hadde kjeftet, han hadde bare blitt så redd.
Han sa at nå tok han mini med på jobb (noe jeg egentlig ikke liker siden han jobber med narkomane) så kom han tilbake om et par timer, så kunne jeg få slappe av.

2 timer senere våknet jeg av at begge stod i døren, og de hadde kake med, det var koselig :)
Samboeren min hadde fått beskjed om å ta seg fri for sjefen hans hadde vært gjennom akkurat det samme som meg og vsite hvordan det var, så hun kom på jobb i stedet.
Det var mildt sagt veldig snilt gjort.
Jeg er veldig takknemlig, tror jeg må bake en kake til henne.

Jeg hadde planlagt å ha noen jenter her på kvelden å lage tapas, men jeg orket ikke, jeg hadde vondt.
Men heldigvis så dempet smertene seg utover kvelden.
Og i dag kjenner jeg ikke så mye til det.
Men jeg er veldig slapp, har sovet mye.

Så det var en god oppdatering :)


fredag 27. august 2010

Den mest fantastiske kaffen jeg noen gang har smakt!


Bare se på den, den ser jo ut som noe som er laget for å friste den minst kaffeelskende personen i verden.
Altså, meg.
Jeg er ikke noe glad i kaffe, jeg kan ta en latte med smak i når jeg er på caffe, og syns det er helt greit.
Men kaffe, nei.
Kaffesmak er ikke noe jeg er så glad i.
Hvis det er et kriterie for å bli voksen , altså å drikke kaffe, så blir jeg dessverre aldri voksen.
Men den her, den var god, svært god, vidunderlig, fantastisk osv.
Det er en esspresso.
På bunn er det brunt sukker,
i midten hvit sjokolade.
På toppen er jo kaffen.
Fytti så godt det var!

(I bakgrunnen er min slaur av en 13åring, hvis noen lurer)

Ja, da sitter jeg her og griner

Hva skal jeg si om ingrepet i dag?
Det var vondt.
Vondere enn jeg hadde forestilt meg.
Jeg har som nevnt evnen til ikke å grue meg til noe før jeg faktisk er der, før det skal skje.
Det er fint, for det sparer meg for mye.
Men jeg måtte ta Sobril, som er beroligende, for det tar bort tankene fra det som skjer litt.
Og jeg er glad jeg hadde søsteren min med, det er noe med det å ha noen å snakke med for å få fokuset vekk fra det som skjer, vekk fra smerten.

Jeg fikk 4 sprøyter, og de var veldig vonde, spesielt den ene.
Inni der så er det så difus smerte, du klarer ikke helt plasere den, det presser på og det svir og stikker.
Det var adrenalin jeg fikk, så jeg lå jo å skalv som et aspeløv rett etter, adrenaliv har den effekten.
Jeg reagerer veldig på adrenalin, ikke bare med intens hjertebank, men hele meg skjelver helt ukontrolert.
Jeg mistenker og også at bedøvelsen ikke virket helt som den skulle den ene plassen, for der var det så utrolig vondt.
Bedøvelse virker ganske seint på meg.
Men, det var jo egentlig fort gjort.
Greit det er over.

Etterpå snakket lurte jeg litt på prognosen min, hva vil skje framover? Er det sjanse for at det har sredd seg, utviklet seg til kreft? Hva?
Er det mulig å få barn? Og om du blir gravid, er det større fare for å miste?
Jeg hadde mange spørsmål.

Prognosen er bra, jeg skal til ny undersøkelse i januar, han regner med at det ikke er mer celleforandringer da. Men sikker kan en ikke være.
Er alt som det skal så er det ikke noe problem å bli gravid.
Eneste farn er at jeg har 4% sjanse for å føde før tiden, kontra 2% på normale.
Så dette var jo oppløftende.

Men det er ikke derfor jeg sitter å griner. Eller grein blir vel det rette.
Jeg tror pålkjenningen har mye skyld i reaksjonen min.
Men også det att nå så gjør det så himla vondt!
Det er akkuarat som om jeg har åpningsrier, altså de riene du har når kroppen holder på å gjøre seg klar til fødsel.
Med to store forskjeller...
De er konstante, de gir seg ikke.. Rier kommer, topper seg og så dabber de av e stund, så kommer de igjen.. Her er det en intens smerfte hele tiden.
Smertestillende hjelper ikke.
Det andre er jo at det kommer ikke noe godt utav dette, fødsel så får du en liten baby.

Så problemet mitt nå er at jeg har så vondt og er så sliten og jeg har jo også tatt beroligendes.
Men alikevel må jeg hente minsten i barnehagen for samboeren min begynte på jobb kl 1500.
Jeg hadde ikke regnet med å måte gjøre alt dette, jeg hadde regnet med å krype under dyna, og bli der en stund.
Men nå må jeg hente mini, og jeg må ta buss, for jeg kan ikke kjøre pga de beroligendes jeg tok.
Og jeg orker ikke tanken på å gå oppreist, ta buss og kave med en vilter unge akkurat nå.
Og jeg ikke overskudd til å være med han heller.
Nei, dette var ikke så greit akkurat nå.

Jeg sitter og venter...

Jeg kjenner jeg begynner å grue meg litt, men det har ikke truffet meg helt enda.
Det treffer når jeg ligger der i gynekolog stolen og sprer beina.

I dag er dagen, jeg skal fjerne livmorhalsen pga forstadiet til kreft.
Det har gått så fort.
Først var jeg inne for tre måneder siden bare for en kontroll i underlivet, og da spurte han om han skulle ta en celleprøve, jeg sa det var greit, selv om jeg hadde tatt en i januar og den var helt fin.
Jeg tenkte, siden jeg først er her så er det like greit å bli ferdig med det.
Celleprøve av livmorhalsen er noe av det verste jeg vet, det er vondt, ihvertfall syns jeg det er det.

3 uker etterpå fikk jeg brev i posten..
"du må bestille time innen 1 måned fordi prøven ikke så bra ut."
Jeg fikk ny time til en vevsprøve.
Jeg kjente hjertet mitt sank litt da, vevsprøve?
Nei, det hadde jeg hørt så mye fælt om, hvor vondt det var, hvor ekkelt det luktet når de svir ut vevsstykker fra inn i deg.
Det var ekkelt, sprøyhtene var vonde, lukten var sur og fæl, det var ekkelt å se det røyke ut mellom beina, så unaturlig, så ekkelt.
Men det gikk bra, jeg hadde tatt beroligende i forkant. Og jeg hadde min kjære mamma med, som spøkte og lo, fikk meg til å tnke på andre ting.

Så fikk jeg nytt brev 3 uker etter dette.
"Du må betille ntime innen 1måned fordi du har det tredje stadiet av forstadiet til kreft, du må fjerne livmorhalsen."
Iiiiik, tenkte jeg!
Så fælt.
Tenk om, tenk hvis.. Tankene raste i hodet mitt.
Men jeg var veldig rolig, ikke vits å ta sorgene på forskudd.
Eneste er at jeg gruer meg til selve "fjerningen".
Mamma er vekke, hun er i Thailand, så den støtten får jeg ikke.
Men heldigvis skal søsteren min være med, hun har vært gjennom det samme selv, så det er god støtte i henne.

Så nå sitter jeg her og venter.
Kanskje jeg skulle tatt en dusj, selvfølgelig skal jeg ta en dusj!
Det er jo en halvtime til jeg skal være der.
Jeg venter på søsteren min.
Jeg har tatt to beroligende.
Det har ikke sunket helt inn hva jeg skal, men når jeg ligger og sprer biena, da kommer det.

torsdag 26. august 2010

Gremmes over "raske" slankekurer

http://www.campkilo.no/index.php?option=com_content&view=article&id=44&Itemid=64

Norge må slankes har jeg hørt, og det har mange benyttet seg grovt av.
Slankemiddelprodusenter.
Jeg er sikker på at de selger i bøtter og spann og får inn flust med penger på godtroende mennesker.
Alt som høres ut til å være for godt ut til å være sant, er som regel nettopp det.

Jeg er sikker på at veldig mange av disse menneskene som kjøper produkter som dette får utbytte av det, det er ikke det, men hva med vedlikeholdet?
For det er ikke selve slankeprossessen som er problemet, faktisk ikke, tro meg, det er vedlikeholdet.
Ja, du tar av mange kg på veldig kort tid, men hvor mange av disse menneskene er like lette 1 år etterpå? Hvor mange veier MER enn de gjorde før de begynte på denne kuren?
Det hadde vært interessant å funnet ut.

Det er ingen rask måte å miste kg på, ihvertfall ikke hvis det skal vare.
Jeg vet om to måter, den ene er å legge seg under kniven (og til og med den er ikke varig om du spiser som før),
den andre er livsstilsendring.
To ord.
Kosthold,
trening!
Endre kosthold, begynn å tren.
Fortsett og tren, spis riktig.
Ta av kilo, sakte men sikker.
Men det fantastiske er at det FORBLIR slik!

Jeg GREMMES høylytt og langt inn i margen av disse slankemiddelprodusentene.
Snakk om å utnytte folk på det groveste!
Det som de heller burde selge, er viljestyrke på boks!
Jeg er sikker på at de hadde tjent vel så bra, men hatt mye mer fornøyde kunder.

(ps; reklamen over er bare en av mange, det finnes mange flere produsenter enn dem, men alle lover samme resultat. Jeg er lei for at jeg la ved en reklame, for hensikten er jo ikke å reklamere, men å vise hvor seriøst ubrukelig disse faktisk er.)

onsdag 25. august 2010

Dyrt å være student!

SHIT sier jeg bare... En skal være rik for å være student.
Idag kjøpte jeg siste rest av bøkene jeg trenger dette smesteret, altså vi snakker fra nå av fram til jul, etter jul er det ny bøker å kjøpe.
Jeg kjøpte noen bøker sist uke, det ble 2500,-
I dag kjøpte jeg resten av bøkene vi trenger.. Det ble 5500,- i dag, altså 8000,-til sammen!!!
Sykt...
Jeg vet at kunnskap er makt, men kunnskap er også DYRT!
Så nå skal jeg bli mektig, men fattig.
Eller noe sånn.

En ting er å kjøpr bøkene, en annen ting er å lese dem, det er jo noen tykke blokker av noen bøker.

tirsdag 24. august 2010

Vampyrfeber

Vi har igjen vampyrfeberen over oss, igjen. Jeg husker sist gang den var over oss.. Og gangen før det også. Nå er den jo unektelig her pga Twilight, og andre populære og mindre populære vampyrgreier har poppet opp i skyggen av denne.

Det som er rart med denne vampyrfeberen er at den i første omgang er mest rettet mot jenter.
Twilight, hvor mange menn var det egentlig på premieren på den filmen?
Jeg så to. To hele mannfolk som ble dratt dit av son kjære bedre halvdel.
Det er også dukket opp uendelig mye vampyrlitteratur i det siste, rettet mot jenter.
Vampyrer er blitt en feminin, blodsugende skjønnas med enormt sexappeal.
Det er ikke så mange gutter som syns noe om denne "moderne" vampyren.
Jeg har selv ved flere andledninger når jeg har vært ute på byen en lørdagskveld, blitt ropt "FANGBANGER" etter av diverse mannfolk... Og det har hørts en smule håndlig ut.
Ja, jeg har rødt hår, og stilen min kan være rettet bittelitt mot det gotiske...
Men fangbanger?!
Vampyrer har gått veldig bort fra det det har representert før, det mystiske, mørke, det veldig mandige.
Før kunne vampyrer være råe, mer rettet mot den manlige delen av befolkningen.
Vampyrer var ofte grysomme zombielignende vesener som den femine delen av befolkningen fant lite tiltrekende.

True blood er den serien som gjerne mest interesserer gutta, men her er det også flest blodsugende mannlige hottinger, med et hint av feminitet.. Samtilige mannlige vampyrer i denne serien har en liten homofil side også.
Men det har de kvinnelige vampyrene også for den sgas skyld.
Vampyrer er blitt svært sensuelt og erotisk.
Men det har vampyren alltid vært, helt siden Nocferatu kom ut på 20tallet en gang (om jeg ikke husker feil).

Det som gjorde meg til en vampyrelsker var ikke twilight eller True blood.
Men det som gjorde det for meg var Dracula, Bram Stoker's Dracula http://www.imdb.com/title/tt0103874/
Den kom ut i 1992, jeg var 12 år, og jeg var for evog fortapt til vampyrenes mystiske verden.
Jeg hadde tegneserien til filmen, jeg leste det nesten i stykker.
Bladet har jeg enda foresten, en av mine kjæreste eiendeler.
Jeg har jo nesten vokst opp med vampyrer.
Etter Dracula kom jo Interview with a vampyre med Tom Cruise og Brad pitt
http://www.imdb.com/title/tt0110148/
Altså, her snakker vi HOTTE vampyrer!
Men de var fortsatt "vanlige" vampyrer, som ikke glitret i sola, og som ikke laget teite "klakk" eller "svisj" lyder når tennene poppet fram i munnen.
Jeg vil bare benytte denne andledningen til å dele en liten frustrasjon, jeg elsker glitter og elsker vampyrer, men sammen, NEI, men det er min mening og en aldri så liten personlig frustrasjon.


En annen ting, det er faktisk det at jeg lar meg provosere av dem som tror jeg liker vampyrer bare pga Twilight, eller kanskje også True blood.
Hvorfor jeg blir provosert er ikke godt å si, kanskje fordi jeg likte vampyrer lenge FØR disse klisne vampyrene ble født?
Kanskje jeg anser disse nye vampyrene for å være en tenåringsgreie?
Kanskje fordi jeg liker den barske vampyren, den ordentlige vampyren så mye, mye bedre og at twilight har gjort vampyrer bløte?
Jeg vet ikke, alt jeg vet er at jeg blir provosert.
Men jeg liker jo Twilight, ihvertfall bøkene, men det er ikke de best fomulerte bøkene, det er ikke de dypeste bøkene, og de er helt klart rettet mot en yngre leserskare enn meg, men jeg liker dem.

Jeg kommer nok alltid til å like vampyrer, selv når denne bølgen dør ut.
Det har vært flere slike bølger, men jeg har ikke likt vampyrer mindre når det er full stopp i vampyrverdenen. Når det ikke kommer flere vampyrfilmer, når det skrives lite vampyrbøker.
Det kommer alltids en ny bølge, og den kommer jeg til å vente på.
Og når bølgen treffer når jeg er 90år, ja da liker jeg nok vampyrer like godt som nå.





Jeg har fått en award!

Jeg har fått denn awarden av av Mamma4 http://bente-mamma4
.blogspot.com/
Tusen, tusen takk, det setter jeg så enormt pris på.
Kjekt når bloggen blir satt pris på :)
Tusen takk.


Nå skal jeg skrive 7 fakta om meg,
og gi awarden til 7 andre flotte
bloggere.
7 Fakta om meg
1- Jeg røyker ikke, og har ALDRI røykt heller
2- Jeg er egentlig blondine, sånn..Egentlig
3- Jeg har spilt slagverk
4- Jeg HATER å shoppe, utenom på nettet... Jeg bor jo her inne, spesielt på ebay
5- Jeg har en stor interesse for rare språk, holder på å lære meg japansk feks
6- Jeg fikk tilbud om å bli fotomodel..En gang for 1000år siden
7- Jeg ELSKER tegnefilm, spesielt manga, men alle tegngefilmer går
---------------------------------------------------------------------------
7 flotte bloggere jeg vil gi prisen til.
1- http://minuspluss.blogg.no/ En fantastisk og sterk jente som ikke har det så lett for tiden. En fantastisk fin blogg, som både gir mye og lærer deg mye. Den gir innsikt. Men den er også trist til tider, men alt kan ikke bare være flott og fint hele tiden.
2- http://mariann84.blogspot.com/ Dette er en veldig ny matblogg, og den har imponert meg. Jeg likert denne veldig godt. Fine, gode oppskrifter, samt fakta innimellom.
3- http://ruth09.blogg.no/ En fantastisk, ung jente med stål i nesen. Hun fikk barn utrolig tidlig, men er en av de som takler oppgaven bedre enn de fleste. Skal du lese en ung jente sin blogg, er dette absolutt en blogg å satse på.
4- http://alatariel-seregon.blogspot.com/ Også en blogg skrevet av en utrolig sterk jente. Hun deler så mye, glede, men også mye tungt, og hverdagslige ting også. Bloggen er ganske ny.
5- http://sivanette.blogg.no/ En blogg av ei tøff jente som har vært gjennom mye. Hun kjemper mot kreft, og måten hun skriver er fantastisk, en inspirasjon.
6- http://jvedal.wordpress.com/ En ung jente som skriver nærmest poetisk. Hun har nettopp vært gjennom et stort tap og skriver åpent om dette. Utrolig trist, men veldig flott delt.
7- http://mialai.blogspot.com/ En flott jente som skriver åpent om det å leve med bulimi, hun skriver på en åpen og ærlig måte som er lett å like.

mandag 23. august 2010

Hjelpen som ble til drama

Dette kan vell gjerne kategoriseres under en av mine røverhistorier (røverhistorier, les: rare historier som kan virke utrolige).
Men dette er ikke en av de bedre, men jeg syns alikevell den er verdt å skrive ned.

Det var en sein kveld, og før jeg skulle legge mange tenkte jeg bare at jeg skulle ringe ei venninne som hadde en ganske tøff tid. Det var slutt med typen etter mange år og jeg stilte opp 110%.
Dette var ei venninne jeg var veldig glad i.
Svaret jeg fikk i telefonen var et stort hulk.
Jeg ble veldig bekymret så jeg sa at jeg skulle komme opp i en fei.
Hun var hos ei venninne av seg, og satt og drakk.
Samboeren min kjørte meg opp og jeg sprang inn, super bekymret og svært klar til å låne en trøstende skulder.

Da jeg kom inn i stua, satt hun i en haug i sofaen og strigråt.
Jeg vet ikke om jeg gjorde en feil her, men istedet for å hilse på de andre, satte jeg kuresen rett mot henne og pakket henne inn i trygghet, det va ihvertfall det som var min intensjon.
De som var tilstedet var venninna mi, venninna hennes og en kompis av de igjen, det var det hele.
Det som videre skjedde forstår jeg ikke, men det var nå slik det gikk.
Mannen i forsamlingen begynte å henvende seg til meg, men ikke pga at han gjerne lurte på hvem jeg var eller hva jeg het eller noe slik.
Nei, han var ganske så frekk.
Jeg oppfattet ikke at han snakket til meg først, for jeg var opptatt av veninnen min som nevnt før, var ganske knust.
Da jeg ble oppmerksom på han som satt på andre siden av bordet, var det kun pga av at han slo i bordet og ropte at jeg måtte bare komme meg ut.
Unnskuld meg sa jeg, jeg lurte jo på hva som foregikk.
Der satt han og kikket på meg med et ganske så skummelt blikk som jeg ikke klarte å tyde.
Han rette en finger mot meg å sa, nærmest med hat i stemmen, at han visste godt hvilken type jeg var, og at jeg skulle bare se til å passe meg.
Jeg skjønte ingenting, hvilken type jeg var? Jeg var da ganske ok jeg eller?
Han reiste seg opp og begynte å skrike til meg, han likte ikke jenter som meg, jeg måtte komme meg ut, alt dette om en annen.

Etter å ha stått og ropte stygge ting til meg kom han mot meg rundt bordet.
Da begynte jeg faktisk å li redd.
Han hadde et blikk i meg som jeg ikke likte.
Mens han kom mot meg sa han at han skulle banke noe vett i meg.
Jeg hadde overhodet INGEN lyst på noe bank, så jeg gikk andre veien av ham rundt bordet.
Han satte opp farten etter meg, så vi ble løpendes rundt bordet, han med skjelsord haglende om meg, og venninna mi som bare grein enda mer pga dette.
Tredje person stod og ropte at han måtte roe seg, men hun kunne like så godt ha ropt til veggen.

Da han begynte å klatre oppå bordet løp jeg mot ytterdøren.
Ølflasker halglet meg i en voldsom kraft og eksploderte mot veggen.

Jeg løp rett inn i bilen til samboeren min og forklarte skjelvende hva som hadde hendt.
Sammen ringte vi politiet, som senere kom å hentet mannen.
Jeg ville ikke at venninnen min skulle være i samme hus med han.
Etter mye om og men så viste det seg at jeg ikke fikk henne med meg, hun virket nesten som om hun var i sjokk, hysteriks var hun.
Vi ble enige om at jeg skulle sove der, sammen med hun, hun ville ikke at jeg skulle gå.
Så slik ble det.
Vi sa ikke stort.
Jeg holdt rundt henne og strøk henne over håret.
Det var veldig fint.

Jeg hørte aldri noe mer om han mannen, tanken var at han skulle bli anmeldt, men det skjedde aldri. Jeg ble snakket fra å anmelde ham, lang historie kort.
Ikke noe jeg har problemer med, han gjorde meg jo ikke noe.
Men hadde jeg derimot drukket den kvelden, er det godt mulig det hadde endt anderledes.

Litt tungt med nytt semester...

Det er ganske overveldende å begynne på nytt semester, nye fag, usenvis av nye sider å lese på få måneder samt tanken på alt det nye praktiskee vi skal lære er ganske overveldende.
Spesielt etter en ferie hvor jeg ikke har gjort så mye.
Men til mitt forsvar så har jeg trengt denne ferien, totalt avkobling fra alt.
Jeg var som en ballon som noen hadde skist luften utav oh hoppet på etterpå.
Jeg vet ikke om det var studiene som gjorde det, men jeg tror ikke det.
Jeg tror bare jeg var "heldig" å fikk en dårlig periode i ferien, og ikke mens jeg gikk på skolen.
Lucky..

Begynnelsen på nytt semseter er alltid det tøffeste.
Eksamenslesing går fint, egentlig, selv om det er myyye stress, lesing fra tidlig morgen til seint på kvelden.
Men jeg liker bedre det enn å negynne på nytt semester, for da er alt nytt.
Noen syns sikkert det er fint med en fresh start, jeg syns bare det er skummelt alt som skal læres, og kunnes.
Men det er jo aldri noe problem å lære det, det vet jeg jo.
Når alt er nytt syns jeg det er kjempe tungt.
Gi meg et par uker så går det greit, jeg må bare komme inni rutinene på lesing og forelesninger og skriving av oppgaver osv.
Det var i fjor på denne tiden at jeg begynte med angstdempende medisiner, det ble for overveldende, det ble for mye, angsetn tok fullstendig overhånd.

Jeg er en flittig student, jeg gjør det bra, jeg er fornøyd, og ikke så reint lite stolt at jeg klarer meg så bra.
Jeg gjør mitt beste.
Men jeg vet aldri når jeg plutselig kommer inn i en dårlig periode, og da går det ikke ann å lese. Heldigvis for meg har jeg ikke fått slike perioder nær eksamen enda.
Håper det holder seg slik.


Jeg klager ikke, langtifra. Jeg sier bare at det trengs litt tid for meg å stille kroppen og hodet inn på kjøret.
I dag kjenner jegd et ekstra godt, andre uken på skolen, og når jeg kom hjem nå var jeg helt skutt. Så jeg trenger litt søvn.

Kjempe enkel kosemat

Dette er kjempegodt hvis du vil ha noe kjapt, enkelt og godt!

Du trenger;
1pakke tortillalefser
1pakke kjøttdeig
1boks tomatpure
1løk
ost (gjerne fersk parmesan, men det meste av ost går)

Steik kjøttdeig og ha oppi tomatpure når denne er steikt. Ha oppi salt og pepper og annet krydder, eks pizzakrydder, og har oppi en halv ss sukker )jeg pleier bruke brunt sukker).

Smør dette utover lefsene, ha over løk og ost.
Steik i midten av ovnen til osten ser bra ut :)

Du kan bruke hva du vil på forsten, jeg pleier bruke skinke istedet for kjøttdeig. Parmaskinke er også bra. Hele tomatskiver er også godt. Jeg har nevntdette med fantasien før, vell, det er baare den som stopper deg ;)




søndag 22. august 2010

Krampeangstanfall 2: Når psykisk blir fysisk.

Jeg tror jeg glemte å puste, en liten stund, for jeg trekker pusten som om jeg holdt på å drukne.
Men det gjorde ikke vondt.
All min smerte er samlet på et punkt, et verkende, svart punkt i kroppen.
Mellomgulvet.
Der ribbeina møtes, under hjertet.
Magesekken skal liksom være der, mend et kan ikke stemme i mitt tilfelle.
Jeg må ha et punkt der som suger til seg all smerte fra resten av kroppen, all smerte fra alle rundt meg også, til det vokser seg til dette verkende, svarte punktet.

Jeg krøker meg sammen i sengen, dyna ligger på gulvet, putene er gjennomsvette.
Ikke fordi jeg beveger meg så mye, eller fordi jeg har feber.
Jeg kaldsvetter, det er så vondt.
Hele kroppen er klam.
Hendene er samlet om punktet i mellomgulvet.
De ligger ikke forsiktig over punktet, de presser av all kraft inn.
Hardt.
Det hjelper ikke så mye, men litt. Jeg klarer ikke presse hardt nok.
Jeg tar ned glasset som står i vinduskarmen.
Bunnen presser jeg mot mellomgulvet, så hardt jeg kan.
Det hjelper litt mer.

Jeg fantaserer om en stor mann, en tung mann, som kan sitte oppå meg, presse mg ned mot underlaget, han må være så tung at jeg nesten revner.
Da vil nok smerten lette.
Men jeg har ingen tung mann rundt meg, ingen i det heletatt.
Jeg er alene.
Jeg skulle egentlig vært på jobb, men er hjemme på andre uka.
Hvordan skal jeg kunne jobbe når jeg ikke kan stå oppreist?
Hvordan kan jeg være blid og smilende og yte god kundeveiledning når jeg ikke klarer tenke på annet enn smerte?

Svetten siler ned i øynene mine, jeg må ta en dusj, men jeg kunne like så godt prøvd å reist til månen.
I stedet krøker jeg meg sammen i sengen, inn mot veggen og kniper øynene hardt sammen om fukten som samler seg der.
Det nytter ikke å gråte.
Hva skal det gjøre for godt?

----------------------------------------------------------------------------
Hele livet har jeg slitt med disse diffuse smertene i magen.
Noen ganger har smertene kommet med slik intensitet at jeg har vært sykemledt i lengre perioder. Andre ganger har jeg vært på jobb, men har ikke klart æ gjøre stort annet enn å presse hendene mot mellomgulvet.

Jeg har vært til alle mulige undersøkelser, men de finner ingenting.
Jeg har vært med på forskningsprosjekter som forsker på magesmerter, uten noe svar.
Jeg har tatt uttallige medisiner, mot sure oppstøt, magesår, mot kronisk magesmerter og mye mer.
Kun medisin mot kronisk magesmerte har hatt en liten effekt, med bivirkning, ekstremt tretthet.

Men etter min mening er det ikke særlig vits å ta hverken medisiner eller gå på undersøkelser, for jeg vet godt når smertene kommer.
Når noe er galt, veldig galt i mitt liv.
Som når jeg aldri anmeldte overgriperen min, det ble bare verre og verre, men det lettet når jeg gjorde noe med det.
Som regel kan jeg gjøre noe med det.
Men det er ikke alltid lett, for ofte vet jeg ikke hva som er galt, det er et puslespill å finne ut hva det er.
En svært kroppslig reaksjon på noe psykisk.

Ps: Jeg har ikke hatt voldsomme anfall på 3-4 år. Bare små som jeg kan fungere med.

----------------------------------------------------------------------------------

Jeg er med i et prosjekt som kalles krampeangstanfall som er startet av jenta som trodde hun var gutt http://minuspluss.blogg.no/
Hver søndag postet det et innlegg som er knyttet til dette prosjektet, innleggstittelen må inneholde ordet "krampeangstanfall" og nøkkelordet er angst.
Det kan være en tekst, en tegning, et dikt, en sang osv...

De som er med:

http://minuspluss.blogg.no/
http://bildertilsalg.blogg.no/
http://flyingdaisy.blogg.no/
http://justfuckedup.blogg.no/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/
http://ulykkerkommersjeldentalene.blogg.no/
http://rabarbrabrakadabra.blogspot.com/



Min aller kjæreste sang

Denne sangen bare elsker jeg, siden første gang jeg hørte den en gang jeg var liten, var jeg forelsket. For meg er den bare helt fantastisk. Jeg blir aldri lei. Sangen er aldri ny og aldri gammel. Den gir meg en følelse av noe utrolig vakkert og fint som er å finne i oss alle, den gir meg håp og lykke. Den gir meg ro. Store ord ja, men det er faktisk sant, er detda så rart jeg liker sangen så godt?

Historien til sangen er vag, det er aldri blitt klart hvem som har skrevet hverken tekst eller melodi, en gammel folkevise blir det sagt, den ble gjort kjent av The animals i 1964, det er denne versjonen som er over foresten. Selve teksten sies å handle om et bordell i New Orleans, men kan også kobles til slaveriet i USA.

lørdag 21. august 2010

Jeg vil så gjerne hjelpe.

Jeg har alltid hatt et brennende ønske om å hjelpe andre mennesker.Ja, jeg vet den setningen er ganske klisje, men det får bare være, for det er nettopp slik jeg føler det.
Jeg ønsker å hjelpe andre, og dette ønske blir bare sterkere med årene.
Det er en så stor del av hele meg.

Verden er en urettferdig og vond plass... Vent, la meg snu litt på det..
Verden er en nydelig plass, det er mye godt i verden, mange fine mennsker.
Men desverre er det også en del vondt.

Dette er noe som ofte går veldig innpå meg.
Enkelte dager kan jeg feks ikke lese avisen pga fare for å komme over en artikkel om hvor vondt noen har det.
Jeg har fått meg noen knekker pga det.
Det er rart egentlig, at jeg skal kunne bli så dårøig pga andre mennskeres lidelse, men jeg gjør det. Jeg blir så dårlig som bare dte, jeg kan gråte, jeg kan bli enormt deprimert som varer lenge, jeg kan få vondt i magen og begynne å kaste opp.
Hvorfor vet jeg ikke, men at jeg er følsom er hevet over enhver tvil.
Muligens det har noe å gjøre med at jeg har opplevd så mye vondt selv, men det blir bare spekulasjoner. Kanskje er det arvelig, kanskje er det skapt av miljøet? Ikke vet jeg, det eneste jeg vet er at det er slik, og det er unødvendig for meg å spekulere i hvorfor det e slik.
Jeg er bare slik, og jeg må gjøre det beste ut av det.
Jeg kan flykte fra det, eller gjøre noe med det.

Jeg har lenge valgt å gjøre noe med det.
Bedre å handle enn å stå å se på.
Jeg har feks være reddbarnafadder siden 2004. Jeg startet med dette i en periode av livet mitt hvor jeg hadde svært lite penger, jeg har jo tross alt skrevet om den perioden før her inne.
http://littkritikk.blogspot.com/2010/08/vre-fattig-i-norge-slik-jeg-opplevde.html
Uansett, jeg tenkte at 150kr i måneden kunne jeg alltids avse. Og når jeg kunne den gang kan jeg ihvetfall nå, men jeg bør vel gjerne øke beløpet en del nå.
Jeg gir også en god del penger rundt juletider og ellers når det trengs (som om det ikke trengs HELE tiden).

Jeg er også organdonor, nooe jeg anbefaler alle å bli.
Og nå skal jeg prøve meg som blodgiver, noe jeg også har skrevt om før...
http://littkritikk.blogspot.com/2010/07/juhu-er-ganske-fornyd.html
http://littkritikk.blogspot.com/2010/06/blodgiver.html
Men detc er ikke sikkert jeg får bli det, det får jeg vite den 7 september, da skal jeg inn og sjekke blodet mitt.

En annen ting jeg skal bli sykepleier. Det er noe jeg alltid har hatt lyst å bli, ikke fordi at jeg da vil tjene så bra, men det har ikke noe å si i det store og hele.
Det er det jeg kan gjøre for å hjelpe.
Jeg har tenkt mye på om det er så lurt av meg som er så¨følsom for andres lidesle å gå inn i et yrke hvor man opplever nettopp dette på kroppen hver dag.
Selvfølgelig har jeg fått spørsmål om dette også.
For meg er svaret helt enkelt ja, et stort JA. Det er vits.
En tin er å lese om noe, en annen ting er å kunne aktivt gjøre noe med det selv.
Bidra, hjelpe, gjøre en forskjell.

Mennesker har en stor fantasi, som regel, jeg har en enorm fantasi.
Og denne fantasien settes mest i sving i to situasjoner, når jeg skal legge meg om kvelden, og når jeg leser noe grusomt.
Når jeg leser noe fælt er det ofte lite detaljer, og da spinner odet mitt tanker, de verste en kan tenke... Og videre tar jeg det med meg når jeg skal legge meg.
Noe som gjør at jeg ikke får sove, og når jeg sover drømmer jeg om det jeg har tenkt på.. Er det rart jeg blir deprimert?

Så jeg vil gjerne gjøre en forskjell, men for meg er det viktig at jeg i første omgang ikke gjør det for min egen del, men selvfølgelig hjelper jeg meg selv også ved å hjelpe andre.



fredag 20. august 2010

Fremtiden kommer en dag av gangen.


Life is a journey, not a destination står det i stuen min.
Dette minner meg hver dag om at dagen i dag er viktig.
Like viktig som dagen fjernt inn i framtiden, dagen jeg er ferdig utdannet, dagen jeg kjøper meg hus, dagen jeg gifter meg (om) dagene jeg har i Roma.

Dagen i dag er like viktig som dagen i morgen, selvom jeg kanskje har en bedre dag i morgen, enn i dag. Selv om jeg ikke har noen planer i dag, men 1000 fine ting skal skje i morgen.
Dagen i dag er minst like viktig, om ikke viktigere.
Det er i dag du lever, ikke i morgen. Du er her, du er nå.

Mange mennesker haster mot framtiden, mot hva?
Mange glemmer at de former framtiden sin dag for dag, minutt for minutt.
Fremtiden din er et resultat av dagene som går, dagene som er gått, dagene du lever på vei mot framtiden.

Det var nok store ord..
Jeg har lagt merke til at mange mennesker i slutten av tenårene og begynnelsen av 20årene (gjerne med en topp i 25-26års alderen) har det veldig travelt på å nå framtiden sin.
Altså, bli ferdig utdannet, få den jobben de vil ha, komme i gang med livet. De er så opptatt av det at de glemmer å leve dagen i dag.
De er så opptatt av å komme i gang med livet sitt.
De har så hastverk.
De glemmer de enkle dagene til fordel for den store fremtiden.
Jeg var selv slik.
Jeg måtte finne min hylle i livet, finne ut hva som var utdanningen for meg, jobben for meg, dette helst før jeg ble 30.
Jeg er sikker på at mange sliter med tanken på å bli 30, da må de jo være etablerte og i full gang med framtiden sin.

I dag skjønner jeg ikke denne hastverken.
Framtiden er et så udefinerbart mål, vi vet jo ikke hva framtiden vil bringe,
hvordan kan vi vite det?
Lev heller dagen i dag, begyn å skap din framtid i dag, uten å gape over for mye.
For meg har ihvertfall det vært det beste.
Jeg slapper mer av, nyter dagene på en annen måte enn når jeg hastet mot min egen framtid.


torsdag 19. august 2010

Den mest gripendes reklamen jeg vet om.

Denne reklamen er så utrolig bra, den griper deg langt inn i sjelen. Ihvertfall meg. Jeg får tårer i øynene hver eneste gang jeg ser den, uansett om jeg akkurat har sett den. Det er så mye følelse i dennen lille snutten.

Det finness mange bra reklamer for å øke bilbeltebruk men dette må være den beste.

BRUK BILBELTE! Du betyr noe for noen

Sterke ord




onsdag 18. august 2010

Ja, jeg er veldig personlig.

Og det er det som er meningen med denne bloggen også.
Jeg er veldig åpen og til tider veldig personlig, gjerne så personlig at enkelte syns det er ubehagelig å lese.
Hele hensikten min er jo nettopp å å være så åpen og personlig som innleggene krever. Hvis ikke mister det litt av meningen sin.
Og alle velger jo selv hva de vil lese eller ikke, OM de vil lese.
Jeg setter enormt pris på alle som leser, det er ingen tvil der.
For det er ikke lett å lese, liksom det ikke er lett for meg å skrive.

Jeg skal ikke bare skrive triste, vonde innlegg, det kommer også morsomme historier.
De har kun den hensikten å gjøre bloggen lettere, for jeg ønsker egentlig ikke at denne plassen skal være en tung, trist plass.
Det er jo ikke meg.
Så jeg kommer til å dele en rekke av mine "røverhistorier" som jeg alltid har kalt dem, for enkelte ting høres nettopp ut som det, en røverhistorie,som jeg dikter fritt, men ingenting av det jeg deler her er oppdiktet.

Liker du twiligtbøkene, liker du denne.

Hvis du liker bøker i twilightsjangere så kommer du mest sannsynlig til å like denne boken. Mend en handler ikke om vampyrer da, så er det det som gjør det for deg så beklager. Men det er ganske bra historie her.
Boka er foreløpg ikke å få tak i på norsk. Men jeg mener at bøkene oftest er best på orginalspråket uansett. Men det er meg.

Jeg vil ikke si så mye om innholdet i boka, jeg HATER å plutselig komme over noe som røper plotet i en bok eller film jeg så gjerne vil lese/se.

Men det jeg kan si er at det er en kjærlighetshistorie, en anderledes sådann.
Boka er fin og svært mystisk og til tider skummel.
Og det finnes deler i boka du helst bare vil lese på et blunk, så det går ikke ann å legge den fra seg. Dessverre for min del traff jeg på en slik del av boka i det jeg helst skulle vært i seng for lenge siden... Jeg la meg ikke før 4 pga av det det, og måtte opp igjen kl6!
Tullegeit jeg!

Dette er den første boken, den neste komme straks ut, TORMENT heter den.
Det er visst fire bøker i alt.
Og jeg gleder meg til resten.
Jeg legger ved linken til forfatteren sin side, så kan alle som vil gå inn å se.
http://laurenkatebooks.net/

Verdens beste hvitløkssmør!

.. Og det er hjemmelaget!
Men jeg må advare, det er farlig godt, og enkelt og lage.
Det er så greit å ha stående i kjøleskapet, for det finnes alltid noe å bruke et godt hvotløkssmør til.
Feks, nysteikte baguetter, biff, bakt potet, på skiven, til å steike i.. Ja, det er jo bare fantasien som stopper deg her.
Jeg pleier ofte å bruke det til å steile i, eller pensle steiken med det.
Nok pjatt, her kommer oppskriften ;)

HVITLØKSSMØR:
- 1 meierismør (romtemperert, altså mykt)
- 4-5 fedd hvitløk (eller hvor mye du ønsker, jeg bruker ofte mye mer)
- 1 liten gul løk
- 4-5 stilker vårløk (de ser ut som purreløk, men er tynnere og mindre.. Og de kan alltids sløyfes om du ikke finner)
- 1 ss sitronsaft (du kan også rive litt sitronskrell oppi hvis du vil)
- Gressløk (du bestemmer hvor mye)
- Salt og pepper.
------------------------------------------------------------

La smøret stå ute til det er mykt, men ikke for mykt så det smelter å renner vekk.
Ha i en bolle, sammen skrellede hvitløksfedd, godt hakket løk og vårløk og resten også.
Finn fram stavmikser og mos i vei.
Det skal bli skikkelig godt moset.

Når det er ferdig tar du det over i en mer egnet skål og setter det kaldt en stund før du spiser det.
VOILA!
Ferdig til bruk.

Kos dere ;)

Ps; dette er egentlig min egen hemmelige oppskrift som alle lurer på, så nå deler jeg den.

tirsdag 17. august 2010

Å leve med en bipolar affektiv lidelse...

Bipolar lidelse er for mange best kjent som manisk depresiv lidelse.Jeg liker ikke betegnelsen manisk depresiv, det får det til å høres ut som det er er noe som hører hjemme i en middels intressant film.
Og ja, det er laget noen filmer med mennesker med denne lidelsen, men da blir alt alltid satt på spissen, og mange som lider av dette kjenner seg ikke igjen.

Da jeg fikk diagnosen selv, var det første jeg tenkte på filmen Mr. Jones som jeg egentlig nettopp hadde sett, og kjent meg litt igjen i. Enkelt forklart så handler det om en mann med bipolar lidelse.
http://en.wikipedia.org/wiki/Mr._Jones_(film)

Jeg skal ikke forklare så mye om og rundt bipolar lidelse, jeg vil fortelle hvordan jeg selv opplever det å leve med lidelsen.

Jeg husker ikke i dag når det var jeg fikk diagnosen, det er så lenge siden, og de årene glir om hverandre. Det var så mye dramatisk som skjedde.
Men jeg tror ganske sikkert det var i 1998-1999 en gang.
Lenge siden.
Et helt liv siden.
Jeg begynte å gå til psykolog i 1998...12 år siden.
Sist jeg var hos psykologen var i vår, i år.
Han har vært min største støtte, men nå er det slutt, nå står jeg på egne bein, han gikk av med pensjon i år.
Det er veldig rart, 12 år har jeg gått til ham, noen ganger ofte som to-tre ganger uka, men aldri sjeldnere enn 1 gang i halvåret. Veldig variert.

Noen ganger har jeg trengt det så veldig, andre ganger, som nå, klarer jeg meg fint.

Men jeg vet aldri hvordan det går, og det er skummelt å stå på egne bein, men i dag ser jeg ikke noe problem i det.

Det føltes som en lettelse å få diagnosen.
Jeg hadde alltid følt det var noe galt med meg, jeg klarte ikke føle meg som de andre rundt meg.
Alle virket som de hadde det så bra, hele tiden.
Jeg var mye lei, nedfor, trist.. Depresiv.
Andre ganger var jeg glad, altfor glad, skikkelig oppstemt, og handlet ganske ukritisk... Manisk.
Det var fint å få vite at jeg ikke var alene om å være sånn, 1-2% av befolkningen lider med meg.
Fint på den måten at jeg følte jeg hørte litt mer hjemme i denne verden.

Jeg har også gått på forskjellige medisiner, en god del forskjellig, men det hajlp ikke som jeg ville det skulle, jeg følte jeg ble frarøvet ALLE følelser, og ikke bare de leie, så jeg likte det ikke. Jeg sluttet med medisiner i 2004 tror jeg det var, da hadde jeg tatt siden jeg fikk diagnosen.
I dag studerer jeg, har hatt lyst til det lenge, det har vært målet mitt, men jeg har ikke kunnet gjøre det før jeg var helt klar for det.
Da jeg begynte måtte jeg krypet til korset og begynne med angstdempende medisin. Jeg kjempte lenge mot legen min, for jeg ville ikke, jeg hadde jo klart meg gjennom alle oppturene og nedturene. Men heldigvs klarte hun å overtale meg, hvis ikke er det ikke godt å si hvordan det hadde fått. Så nå tar jeg angsdempende, og det gjør at jeg ikke får så mye panikkangst ihvertfall, det fikk jeg mye da jeg startet første semesteret.
De virker kjempe bra, mot panikkangst, men ikke noe annet.
Men det er det jeg trenger.
En bakside med dem er at jeg legger på meg, så nå har jeg lagt på meg11kg på under 1 år, men det er trossa lt en liten pris.


Jeg kan ikke huske å ha levd livet mitt på noen annen måte enn dette, opp og ned.
Men i ungdomstiden ble det mye verre, mye, mye verre.
Hvor depresjon var den mest utpregede følelsen.
Det har vært mye opp og ned i årene etter.
Jeg hater oppturene, det føltes som en så utrolig falsk glede, men mest av alt hater jeg de bunnløse nedturene, hvor alt bare er svart.
Det har vært utrolig slitsomt, i perioder har jeg ikke vist hvordan jeg skal takle det.
Men i dag går det bedre.
Jeg klarer meg veldig bra.
Det er ikke alle rundt meg som vet dette om meg, ikke det at jeg ikke er åpen om det, men jeg føler ikke for å snakke om det. Jeg er så mye mer enn bare bipolar, jeg er jo meg, det er bare en del av meg.

I dag sliter jeg ikke fult så mye med det som før, jeg kjenner meg selv så mye bedre og jeg kan forberede meg på oppturene og nedturene nå. Jeg kan ta forholdsregler.

Jeg vet at jeg mest sannsynlig aldri blir kvitt det, når en vet det så finner man lettere ut hvordan man skal leve med det enn om det er usikkerhet om det en dag vil forsvinne.
Med årene er jeg blitt mye flinkere å kjenne etter på signalene kroppen sender ut.
Jeg vil alltid gå opp og ned i humør, sånn er det bare, noen ganger veldig langt ned, så langt at alt jeg vil gjøre er å ligge i sengen og bare sove, eller se i taket samtidig som jeg får en enorm tomhetsfølelse i hele meg, og hvor ingen når skikeklig inn. Jeg blir zombie. Jeg blir ekstremt trøtt, fysisk og mentalt, alt er en kraftanstrengelse. Bare tanken på å rydde hjemme gjør meg helt kraftløs. Og da kan det å studere virke som et uoverkommelig fjell.
Når jeg er på toppen er jeg den lystigste personen i verden. Jeg rett og slett bobler over av glede. Alt kan jeg klare! Jeg begynner på en ting, og en annen, og en til.. Men blir aldri feridig med noen av dem i tide før nedturen inntreffer, så som regel blir alt bare liggendes etter meg i et enormt kaos. Jeg kan planlegge alt i denne perioden, turer til Kina og gallakjolen jeg skal sy (som om jeg kan sy!) ting som rett og slett ikke skjer. Men jeg hater det, hater disse toppene, det er en falsk glede, det er som en rus... Som alltid ender med et brak i en dyp dal. Etter en opptur kommer alltid en nedtur. Heldigvis har jeg ikke så veldigvis har jeg ikke så veldig mange store oppturer, de er mye mer avflatet nå, jeg har bedre kontroll på dem.
Det samme gjelder for nedturene, men disse er vanskeligst å takle. For de går dypt inn i meg og påvirker alt. Og de varer ofte mye lenger enn en opptur. Oftest en uke, men av og til 1 måned, gjerne lenger. De sliter meg ut. Jeg kan som nevnt ta visse forhåndsregler, når jeg kjenner jeg begynner å bli "sliten" så må jeg trappe ned. Det var jeg ikke flink til før. Jeg kan ikke gå ut den helgen feks, det er DÅRLIG ide. Det beste er å trekke seg litt vekk fra alt, men ikke helt vekk, hvis jeg burer meg inne blir dte lett verre. Men er jeg derimot i de verste dalene, så må jeg det, jeg må vekk fra alt, for jeg har ingenting å gi, og det er vanskelig å spille mitt vanlige jeg når jeg har det som verst.
Men det skal alle vite, jeg er en utrolig skuespiller. Jeg har år med trening. Som min egen samboer sa en gang, "pfff, du er ingen god skuespiller vell." Han mente at jeg ikke var så nedfor så ofte, jeg var jo så mye glad. Da fortalte jeg ham at det er ofte når jeg er i best humør at jeg er mest nedfor... For jeg viser ikke at jeg er nedfor, da er jeg virkelig langt nede. Jeg prøver å ikke vise det til noen, men selvfølhelig, det er ikke alltid jeg orker, vil eller klarre å dekke over. Men når jeg klarer, så må jeg. Jeg orker ikke at folk skal tenke på meg som hun som er så deprimert osv...
En ting som er veldig viktig for meg, det er å ha solbriller for hånden. Når jeg er på vei ned så blir jeg så utrolig lysømfintlig. Jeg klarer ikke mye lys, jeg blir rett og slett satt ut av det, får fysisk vondt. Får jeg for mye lys så er det HELST sikkert at jeg blir deprimert innen kort tid, men bruker jeg solbriller eller holder meg inne går det bedre. Erfaring...
En annen ting som er veldig, veldig viktig for meg at de som leser dette vet. Bipolar er bare en del av meg, det er ikke hele meg. Jeg er ikke et menneske med kun oppturer og nedturer, jeg er midt imellom også, normalt. Men opp og neden kommer. Og når jeg er glad, så er ikke dette alltid et spill. Jeg ER en glad person, jeg elsker å le og spre glede. Det er DEN personen jeg er, det er det som er Lene. Lene er ikke bare bipolar, hun er så veldig mye annet også.

mandag 16. august 2010

Første skoledag, andre året.

I dag var tilbake på skolebenken.
Den første skoledagen av andre skoleår på sykepleien.
Selvom jeg er veldig sliten for tiden, så var det veldig fint å komme i gang.
Jeg blir så sløv av å ikke gjøre noe.
Og det er nettopp det jeg har gjort i sommerferien, ikke noe.
Men så har jeg trengt det også.
For jeg har vært så enormt sliten.

Det blir deilig å begynne igjen nå, deilig å få noe skikkelig rutine på hverdagen.
Så mye rutine som det går an å få inn i dette semesteret.
Vi har jo en veldig variert timeplan. Fri en dag her, kveldsundervisning der, og en tidlig morgen der.
Dette semesteret skal være det hareste har jeg hørt, og jeg tviler ikke.
Men det er kjekt, veldig kjekt!
Og tenk, til jul er jeg halvveis! Forhåpentligvis.
Halvveis til sykepleier.
Halvveis til målet jeg alltid har hatt, men ikke vært klar til å ta fatt på før nå.
Jeg kunne kommet inn da jeg var 24, men jeg er glad jeg ventet til nå.
Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke hadde kommet meg gjennom studiet den gang, det krever for mye, eller rettere sagt, det HADDE krevd for mye, den gang.
Så jeg trengte å vente alle disse årene.

Jeg hørte en gang en som sa "vil du noe sterkt nok, så er det ingenting som hindrer deg."
Jeg vet at det er dette jeg vil.

søndag 15. august 2010

50 årsfeiring av motti!

Lørdag så feiret vi motti sin 50årsdag, som egentlig var i desember.
Jeg ble litt overasket når jeg kikket gjennom bildene og fant få bilder av bursdagsbarnet selv.... Hm, egentlig veldig få bilder i det heletatt... Tror vi ble så opphengt i drikkelek at det gikk utover fotograferingen. Ikke vet jeg. Dette er i hvertfall tidlig på kvelden, søs og Linda (tante) venter på maten, vi var ganske sultne!
Og når vi endelig ble kalt til bords, så skulle jo mamma åpne presang, og det tok tid.. Men vi fikk mat til slutt..

Bacalao og chilli con carne, klarte aldri bestemme meg for hva som var best, men jeg tror det var bacalaoen.

Mamma i en svingom med Dagfinn.

Endre, bror min måtte tydeligvis ha to glass, eller hva det er som skjer her.



Mormor og Evy.






Se så søte! Mormor og morfar.

Her er vi mitt i drikkelek, store deler av kvelden gikk med på dette.
Kaptein kaptein!
Herre min dag så morsomt vi hadde det.
For de som er ukjent med denne leken, så er det en utrolig morsom og enkel lek, men det gjelder å ha tunga beint i munnen og hodet med seg.
Det man skal si:
Kaptein klo tar sin første dram
DRIKK en slurk
og han tørker sin bart
(tørk barten)
Så går det videre til nestemann.
Videre:
Kaptein kaptein klo klo tar tar sin sin ANDRE andre dram dram
DRIKK to slurker
og og han han tørker tørker sin sin bart bart
(tørk barten to ganger)
Så går det videre rundt bordet.
Det som er er at om du sier et ord feil må du ta like mange slurker som omgangen tilsier, så begynne på ny.

Kommer du til 9ende omgang vlir det garantert mange slurker ekstra, og alkohonivået i blodet stiger drastiskt.
Det er ihvertfall monstermorsomt!
Lenelene midt i kaptein kaptein...


Ja, vet dette ble uklart, men måtte ha med dette bildet av min halvgalne søster.

Søs 1 søs 2
Det var en veldig kjekk kveld, som endte altfor fort.
Men det gjør jo ofte det når du har det kjekt.

Krampeangstanfall 1: Angst med et hint av paranoia.

Jeg kikket ned på hånden min. Vendte den i luften foran meg.
Gransket nøye hvordan den så ut.
Var dette min hånd?
Tilhørte denne hånden virkelig meg, og bare meg?

Jeg kjente en krypende følelse av angst snike seg inn i brystet mitt.
Tenk om hånden handlet av seg selv når jeg sov, tenk om den gjorde noe jeg ikke ville gjort i det hele tatt, noe fælt, noe grusomt.
Hvordan kunne jeg sove når jeg var sikker på at min egen hånd skulle få sitt eget liv når jeg først sov.
Eller, det var vel ikke helt sånn det lå ann, det var ikke det at hånden min skulle få sitt eget liv, men heller jeg som var splittet.
Det var slik det føltes, ja, som om jeg rommet en egen mørk del av meg selv, som holdt på å våkne.
Men så lenge jeg var våken hadde det ikke noe å si... Men sovnet jeg kunne jeg ikke være sikker, lenger.

Jeg kjente brystkassen min stramme seg, det var vondt å puste, det prikket i huden over hele kroppen, hårene reiste seg på kroppen min, jeg kjente det så enormt godt.
Tanken på at sønnen min lå å sov i sengen min, alene, var det som utløste denne kroppslige reaksjonen hos meg.
Tenk om jeg gjorde noe i søvne?
Jeg ble helt kald innvendig.
Jeg kunne ikke legge meg.
Min lille sønn, det kjæreste jeg hadde her i verden, mitt anker, mitt alt.
Nei, jeg kunne ikke sove.

I et øyeblikks beslutsomhet raste jeg mot kjøkkenet, rev opp skuffene og plukket med meg alle kniver og skarpe ting jeg kunne komme over.
Hjerte banket vilt i brystet.
Jeg måtte kvitte meg med dem, men hvor?
Vinduet, ut vinduet!
Men, siden jeg var redd for en mørkere del av meg selv, så ville jo denne delen være klar over hvor jeg la knivene.
Det var håpløst.
Nei, det var best å ikke sove, bare sånn i tilfelle.

Jeg sank ned i sofaen og la ansiktet i hendene, jeg klarte ikke gråte, virkeligheten var for påtrengende, jeg kunne ikke synke vekk i gråt.
Det eneste fornuftige å gjøre var å ringe noen.
Mobilen lå på badet, så det var dit jeg gikk.
En zombi på vei mot målet.
Jeg slo et nummer, jeg vet ikke hvilket, det første som dukket opp i hodet mitt.
Tommelen min beveget seg automatisk.
Som i transe satte jeg meg ned foran det store speilet som gikk fra gulvet og opp mot taket.
Der satt jeg og stirret på meg selv, og ventet til den jeg hadde ringt skulle svare i den andre enden.
Hvem hadde jeg ringt?
Hva var egentlig klokken?
Jeg tror den var rundt 2 på natta, en lørdag.
Vær så snill å ta den....

"Hallo?" En velkjent stemme svarte endelig.
Det var en god venn av meg, en eks, en venn.
Jeg hørte meg selv si ord jeg ikke helt visste hvor kom fra, jeg hadde ikke kommet så langt til å tenke hva jeg skulle si.
"Kan du komme til meg?"
"Jeg klarer ikke sove, jeg er så redd meg selv".
Stillhet...
Jeg kunne ikke annet enn å vente.
"jeg kan ikke, jeg skal treffe ei."
...
"Vær så snill..."
Jeg fortalte litt av hva jeg tenkte, hvor han svarte at det ville ordne seg. Bare legg deg og sov, var svaret.
Klikk.
Jeg strirret inn i et par blå øyne i speilet.
Her skulle jeg sitte.
Jeg skulle ihvertfall ikke sove.

-----------------------------------------------------------------------------
Et utdrag fra en kveld som hendte for lenge siden.
Rett før jeg ble lagt inn på psykiatrisk avdeling.
Et opphold som varte i 6 uker og som var et stopp på veien, en pust i bakken for en villfarent menneske.
Det var begynnelsen på livet mitt som jeg kjenner det i dag.
Det var den gang jeg begynte på ny.

-----------------------------------------------------------------------------
Krampeangstanfall er et prosjekt startet av http://minuspluss.blogg.no/
Hver søndag postes et innlegg som inneholder ordet Krampeangstanfall i innleggstittelen.
Det kan være en tegning, et dikt, en tekst osv, skrevet av deg selv, om deg eller om andre.
Nøkkelordet er angst.

Det skal også linkes til alle som er med på prosjektet.

http://minuspluss.blogg.no/
http://bildertilsalg.blogg.no/
http://flyingdaisy.blogg.no/
http://justfuckedup.blogg.no/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/
http://pandapoker.blogg.no/
http://ulykkerkommersjeldentalene.blogg.no/
http://rabarbrabrakadabra.blogspot.com/