Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor deler jeg det som jeg gjør?

Jeg har skrevet om dette før, under "om Lenelene", men ser jeg må lage et eget innlegg om dette.
Like greit.
Hvorfor deler jeg dette? Hvorfor er jeg så åpen som jeg er? Og finnes det noe som jeg ikke kommer til å skrive om?

Svaret er ikke enkelt, for det er ikke bare en grunn til at jeg deler det jeg gjør. Åpenhet har ført meg lengt i livet, det er en del av den personen jeg er, det gjør meg sterk. Og om det finnes ting jeg ikke kommer til å dele, så ja, det gjør det.
Saker som kan såre mennesker som ikke fortjener det er helt uaktuelt å skrive om, uansett hvor en god historie det hadde vært.



Hvorfor deler jeg? Hvorfor skriver jeg her?
Som nevnt før så har jeg vært igjennom ganske mye rart, både negative og positive opplevelser har farget meg.
Det er greit.. Men hvorfor deler jeg??
Jeg vil ikke løpe fra fortiden, den er skrevet i stein, men framtiden derimot er ikke skrevet enda, og den kan jeg forme noenlunde selv. Og det prøver jeg på så godt jeg kan.
Jeg har akseptert fortiden min, den er min, jeg har levd, jeg har til og med overlevd.
Dele gjør meg sterk, ingenting av det jeg har skrevet om her ønsker jeg på noen måte å skjule, hvorfor skulle jeg? Det eneste jeg ikke kommer til å skrive om, er ting som ikke er mitt å skrive om. Dette er mine ting, tanker og følelser, kommer ikke til å legge ut private ting om andre. Og kommer ikke til å skrive ting som kan såre mennesker som ikke fortjener det.

Noen har spurt om det er terapi for meg å skrive, det vet jeg ikke faktisk, fordi det meste av det jeg har skrevet om er fra så langt tilbake at jeg har fått behandlet det på alle mulige måter.
Så der blir nok svaret nei, men når det gjelder nyere saker, så kan det godt hende det er litt terapi i det.
Jeg ønsker å dele med både venner og ukjente.
Venner fordi det er mye de ikke vet om meg og som jeg gjerne vil at de skal ha kjennskap til uten at jeg har lyst til å bruke dager og kvelder å fortelle, det virker bare trist. Og heller så får jeg ikke fortlat det som det er. Her får jeg det, tanker og følelser kommer godt fram her.
Og dette gjelder venner og ukjente; jeg har en fantastisk mulighet til kanskje å få noen til å få et innblikk i saker de kanskje ikke hadde så mye greie på. Og kanskje kan dette gjøre at de ser annderledes på enkelte ting.

Ukjente fordi mye av det jeg har opplevd er viktig å dele.
Jeg har lett på internett etter saker som dette, som omhandler ting fra innsiden, hvordan det oppleves, hva du tenkerm, hva du føler osv... Men jeg har ikke funnet så mye, jeg har funnet mye fakta, men ikke mye som dette.
Og det er viktig, folk trenger å vite.
Kanskje er det noen der ute som har opplevd det samme, de trenger å se at det finnes håp og muligheter, det går fint an å komme seg videre.
Kanskje er det foreldre som har barn som går gjennom noe av dette og de forstår ikke så mye, for sønnen eller dattern vil ikke dele så mye... Tro meg, når stormen blåser som verst, så er det ikke enkeklt å dele noe som helst.
Kanskje er det bare noen som lurer på, angst, selvmord, selvskading, voldtekt osv...

Hjelper dette bloggen noen er jeg takknemlig, og jeg er takknemlig, for jeg har fått tilbakemeldinger på nettopp det, og det gjør godt.

Det er fint å kunne snu noe negativt til noe positvt. Det må vel være en styrke?

Om jeg har behov for oppmerksomhet?
Ja, klart... Men ikke på den måten spørsmålet er ment som.
Jeg har ikke behov for oppmerksomhet fordi det er så fryktelig synd på meg, for det er det ikke.
Men oppmerksomhet mot bloggen er fint, å nå ut til flest mulig vil jeg gjerne.
Men oppmerksomhet fordi jeg trenger det, eller at jeg syns at jeg fortjener det..Eller noe annet i de baner ønsker aldeles ikke.

Er det lett å skrive disse innleggene, det virker sånn?
Nei, langt i fra. Noen av innleggene gjør direkte vondt, og kan ta hele dager å formulere.
Etterpå er jeg utslitt, psykisk og fysisk virker det som.
Ikke fordi jeg har vanskelig for å snakke om disse tingene, for det har jeg ikke, så ikke vær redd for å spørre, endten her eller personlig.
Det som er vondt er at for å få det best mulig må keg sette meg inn i stuasjonene igjen, kjenne på hva jeg følte, hva jeg tenkte osv... Følelser og tanker jeg har brukt mange år å løpe fra.
Så nei, det er ikke lett, men det gjør godt, etterpå.
Hvorfor jeg skriver hvis det ikke er lett? ------- SE OVER-------

Vil du at folk skal syntes synd på deg?
Nei! Overhodet ikke.. Et klart og saftig nei til det.
Det er ikke noe å syntes synd på, det mener ikke jeg, og det skal ikke du heller mene.
Jeg kunne aldri ha skrevet dette hvis det var det jeg ønsket, det er ikke meg, det er under min verdighet.
Så pleeeease, ikke gjør det, ikke tenk det, og IKKE syns synd på meg.
Jeg er jo blitt sterk av alt jeg har vært gjennom, så synd på meg er det jammen ikke.

Utennom disse innleggene, så skriver jeg om andre ting, jeg ønsker ikke dette skal være en trist blogg det er ikke meg. Det er lenge siden jeg var den personen.
Jeg deler annet også, men ikke fjase ting, det er heller ikke meg.
Morsomme ting, og hendelser, mat, ferie, fest...Ja alt mulig, men på en intressant måte håper jeg. Jeg ønsker aldeles ikke noen trist blogg nei. Like lite som jeg ønsket en blogg som skulle handle om en ting, feks; mitt liv med angst.. Eller, hvordan det er å være bipolar i dag, min hverdag... Nei, det er ikke meg å skrive en slik blogg. Kanskje før, men ikke nå.
Det tar fokuset bort fra den personen jeg er i dag jo!
Jeg er blid, jeg er fornøyd, jeg er stolt av det jeg har fått til, jeg kan være en humørspreder og en leder.. Jeg kan være så mye, jeg kan også være lei meg, til tider veldig lei meg. Men det farger ikke livet mitt, ikke som før.

Tusen takk til alle fine tilbakemeldinger jeg har fått, både her og på mail, det viser at det jeg gjør ikke er forghjeves.
Jeg vet at en god del mennesker leser etterhvert, men få kommenterer.
det er greit å lese altså, men det er også greit å få tilbakemeldinger.
Bare sånn at dt er sagt :)