Krampeangstanfall 2: Når psykisk blir fysisk.

Jeg tror jeg glemte å puste, en liten stund, for jeg trekker pusten som om jeg holdt på å drukne.
Men det gjorde ikke vondt.
All min smerte er samlet på et punkt, et verkende, svart punkt i kroppen.
Mellomgulvet.
Der ribbeina møtes, under hjertet.
Magesekken skal liksom være der, mend et kan ikke stemme i mitt tilfelle.
Jeg må ha et punkt der som suger til seg all smerte fra resten av kroppen, all smerte fra alle rundt meg også, til det vokser seg til dette verkende, svarte punktet.

Jeg krøker meg sammen i sengen, dyna ligger på gulvet, putene er gjennomsvette.
Ikke fordi jeg beveger meg så mye, eller fordi jeg har feber.
Jeg kaldsvetter, det er så vondt.
Hele kroppen er klam.
Hendene er samlet om punktet i mellomgulvet.
De ligger ikke forsiktig over punktet, de presser av all kraft inn.
Hardt.
Det hjelper ikke så mye, men litt. Jeg klarer ikke presse hardt nok.
Jeg tar ned glasset som står i vinduskarmen.
Bunnen presser jeg mot mellomgulvet, så hardt jeg kan.
Det hjelper litt mer.

Jeg fantaserer om en stor mann, en tung mann, som kan sitte oppå meg, presse mg ned mot underlaget, han må være så tung at jeg nesten revner.
Da vil nok smerten lette.
Men jeg har ingen tung mann rundt meg, ingen i det heletatt.
Jeg er alene.
Jeg skulle egentlig vært på jobb, men er hjemme på andre uka.
Hvordan skal jeg kunne jobbe når jeg ikke kan stå oppreist?
Hvordan kan jeg være blid og smilende og yte god kundeveiledning når jeg ikke klarer tenke på annet enn smerte?

Svetten siler ned i øynene mine, jeg må ta en dusj, men jeg kunne like så godt prøvd å reist til månen.
I stedet krøker jeg meg sammen i sengen, inn mot veggen og kniper øynene hardt sammen om fukten som samler seg der.
Det nytter ikke å gråte.
Hva skal det gjøre for godt?

----------------------------------------------------------------------------
Hele livet har jeg slitt med disse diffuse smertene i magen.
Noen ganger har smertene kommet med slik intensitet at jeg har vært sykemledt i lengre perioder. Andre ganger har jeg vært på jobb, men har ikke klart æ gjøre stort annet enn å presse hendene mot mellomgulvet.

Jeg har vært til alle mulige undersøkelser, men de finner ingenting.
Jeg har vært med på forskningsprosjekter som forsker på magesmerter, uten noe svar.
Jeg har tatt uttallige medisiner, mot sure oppstøt, magesår, mot kronisk magesmerter og mye mer.
Kun medisin mot kronisk magesmerte har hatt en liten effekt, med bivirkning, ekstremt tretthet.

Men etter min mening er det ikke særlig vits å ta hverken medisiner eller gå på undersøkelser, for jeg vet godt når smertene kommer.
Når noe er galt, veldig galt i mitt liv.
Som når jeg aldri anmeldte overgriperen min, det ble bare verre og verre, men det lettet når jeg gjorde noe med det.
Som regel kan jeg gjøre noe med det.
Men det er ikke alltid lett, for ofte vet jeg ikke hva som er galt, det er et puslespill å finne ut hva det er.
En svært kroppslig reaksjon på noe psykisk.

Ps: Jeg har ikke hatt voldsomme anfall på 3-4 år. Bare små som jeg kan fungere med.

----------------------------------------------------------------------------------

Jeg er med i et prosjekt som kalles krampeangstanfall som er startet av jenta som trodde hun var gutt http://minuspluss.blogg.no/
Hver søndag postet det et innlegg som er knyttet til dette prosjektet, innleggstittelen må inneholde ordet "krampeangstanfall" og nøkkelordet er angst.
Det kan være en tekst, en tegning, et dikt, en sang osv...

De som er med:

http://minuspluss.blogg.no/
http://bildertilsalg.blogg.no/
http://flyingdaisy.blogg.no/
http://justfuckedup.blogg.no/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/
http://ulykkerkommersjeldentalene.blogg.no/
http://rabarbrabrakadabra.blogspot.com/