Å være fattig i Norge, slik jeg opplevde det.

Å være fattig i Norge er ikke det samme som å være fattig i mange andre land.
De fleste som er fattige her til lands har tak over hodet, barna går på skole og de har mat, om noen såvidt.
Det som for mange vil si å være fattig i Norge er begrensninger, sosiale begrensninger.
Barna kan ikke få de klærne de vil ha, og da gjerne bli skiset ut av gjengen, man kan ikke gå på kino med venner, man kan ikke gå på cafe og sjeldent om noen gang gå ut å spise.
Man må snu å vri på krona støtt, og er strømregningen ekstar høy en måned går det gjerne ut over lørdagsgodteriet til barna i huset, eller det går ut over regninger som hoper seg opp og til slutt blir til inkassovarsler, som seinere blir til inkassoer... Til slutt går det i en ond sirkel, regninger blir ikke betalt før inkassoene kommer, gjerne ikke da heller, er det ikke penger så er det ikke noe å ta av.
Men vi er jo heldige her i Norge, de fleste av de fattige i Norge har tak over hodet, mat og skole får barna gå på og helsetilbudet er likt for fattige som rike.
Dette takket være den Norske stat og skattesystemet.
Jeg betaler gladelig skatt, jeg vet så altfor godt hvordan det er å være der nede.
Og skatt hva er det? Er det virkelig noe å klage over når man vet man får så innmari mye igjen for det?

Da jeg var i begynnelsen av 20årene fikk jeg virkelig føle på kroppen hvordan det er å være fattig i Norge.
Jeg var ikke student, men jeg var alene og hadde en liten gutt på 3år.
Summen av alt var at jeg endte opp uten penger og uten hjelp til å skaffe dem.
Jeg kjente ikke systemet den gang, og jammen må du kjenne det for å vite hva du har krav på.
Hadde jeg nå bare vært alene så hadde det ikke vært så hardt, men jeg var ikke det, jeg var i en forsørger situasjon.

Jeg hadde gått tre hele måneder uten inntekt, jeg hadde krav på utvidet overgangsstønad (den opphørte da gutten min var 3 år), men jeg hadde ikke fått søkt om utvidet, jeg var rett og slett satt ut av spill pga at min far nettopp hadde fått alvorlig hjerneslag.
Det var han som tok seg av økonomien min, jeg hadde ikke peiling, så hele verden min raste.
Snakk om bjørnetjeneste.
Men etter en stund fikk jeg da søkt om utvidet stønad, og tre måneder etter fikk jeg penger, men det var tre måneder for seint.

Min søster og jeg hadde bodd hjemme i barndomshjemmet og betalt svært lite der, foreldrene våre bodde i en leilighet, så dette gjorde de kun for å hjelpe oss.
Så fikk far vår slag, og huset måtte selget og vi måtte ut, fort.
Jeg hadde ingen penger, overhodet ingen sparepenger elelr noe, det var ikke hjelp å fa å av noen.
det var en tøff tid, og denne tiden er noe av det som har merket meg aller mest i livet.

Det jeg måtte gjøre var rett og slett å bruke BSU-pengene mine,der hadde jeg spart en del, og aksjer hadde jeg også på lur.
Alt solgte jeg.
Husker dama i skranken så på meg når jeg skulle avslutte BSUkontoen, hun sa " du vet den sykkelen du har tenkt å kjøpe kan du nok spare til", hun mente det bare fint, men det sved langt inn i sjelen. Og jeg måtte tørke en tåre som bare tvang seg ut.
Da jeg solgte aksjene sa mannen i banken at jeg burde saktte for overskuddet med en gang, noe jeg visste jeg ikke kunne, fordi jeg trengte alle pengene jeg kunne få fatt i. SÅ jeg lot være, noe som seinere resulterte i en enormt baksmell på skatten....

For pengene leide jeg en leilighet, 5000,- i måneden strøm utennom.
Depositum for 3mndr, så det var 20000,- rett ut.

Jeg skylte også en del penger, jeg hadde jo ikke bodd gratis de siste månedene, så jeg betalte tilbake det jeg hadde lånt, 20000,-.
Pluss barnehageregninger fra 3 måneder tilbake og mange andre regniner som MÅTTE betales.
Det gikk mye penger.

Jeg hadde ingen møbler.
Seng måtte vi ha, sofa..Så var det, hva mer?
Kjøleskap eller komfyr?
Jeg måtte faktisk velge.
Jeg valgte kjøleskap.
Det var grusomt.
I tre måneder levte vi med kjøleskap, ingen komfyr.
Jeg var så heldig å få en brukt komfyr av ei venninne av ei mor i barnehagen 3 måneder etter dette, det var herlig, men følelsen av ikke ha råd til en selv og måtte ta i mot en som de hadde tenkt å kaste var ikke god. Men det var nå slik det var.
Så det ble ikke middag på gutten min.
Det var brød og av og til melk.
Jeg syns det var gerlig når han forsvant til faren sin, for da visste jeg at han fikk ordentlig mat.

Nå kan alle lure på hvorfor, når jeg nå fikk penger, hvorfor hadde jeg alikevell ikke nok?
Jeg husker ikke regnestykket eksakt, men noe som....
5000,- husleie.
1500,- strøm (hvis vi var heldige)
2500,- barnehage.
500,- bensin.
500,- mobil.
pluss uforutsette utgifter.
Klær osv..

Jeg fikk inn 12000,- i måneden.
Så det var ikke mye å leve av.
Seinere fikk jeg vite at jeg kunne søke om å betale mindre i barnehage, siden jeg var aleine, så etter en stund fikk jeg innvilget det også.
Takk og pris for det, ellers vet jeg ikke hvordan det ville gått.

For vinteren det året var hard, veldig hard.
Strømprisene var så høye som de aldri hadde vært før, og det kjentes.
Jeg husker jeg fikk en regning på over 3000,- en januar, en regning jeg ikke hadde mulighet til å betale, klarte ikke spare så mye penger en gang, over lang tid.
Så jeg gikk til sosialen.
Men der var det lite hjelp å fa av dem.

Det de sa jeg måtte gjøre er ikke lov, og i dag skulle jeg gjerne gitt de en kraftig preken på akkuart det, men den tiden er forbi.
De sa at jeg hadde sparepenger til sønnen min, på hans konto, de måtte jeg bruke før jeg kunne få hjelp av dem.
Det er ikke lov.
I dag er det jo slik at begge foreldre må skrive under for at det skal være mulig å ta ut pengene.
Jeg hørte ikke på dem, jeg sa at det umulig kunne være lov, det var jo ikke mine penger..penger han hadde fått til dåpen, bursdager, penger vi før hadde spart opp til ham.
Hvordan kunne det være lov?
Da saksbehandleren min endelig ga seg på dette, så hun at jeg hadde bil.
Så dette ble et problem, jeg kunne ha forstått det det om bilen var min og jeg hadde masse utgifter med den, men alt jeg betalte var bensin, alt andre, forsikring, verksted osv ble trukket fra faren min sin konto, bilen var hans.
Men nei, de kunne ikke hjelpe oom jeg hadde bil, jeg måtte kvitte meg med bilen og kjøpe busskort.
500,- i måneden brukte jeg på bensin, knapt, kjørte og hentet sønnen min i barnehagen, det var alt.Noen ganger valgte jeg å gå, om jeg hadde god tid, jeg brukte over 2 timer fram og tilbake.

Det var ikke godt nok, jeg måtte kvitte meg med den og skaffe meg busskort.
Hvor var logikken i det?
Busskort ville for meg være mye dyrere enn det lille jeg brukte i bensin.
Jeg kjønte fort at hun arbeidet ut ifra et A4-system, og at hun var eli av jobben sin, for hjelpe meg ville hun ikke.
Etter mye grining, klaging og krangling...Og etter utallige besøk på hennes kontor, fikk jeg igjennom at de skulle dekke to strømregninger for meg. Men mer fikk jeg ikke, jeg skulle klare meg på det jeg hadde.
Jeg fikk bare se til å finne meg billigere leilighet.
5000,- var for mye mente hun.
5000,- var ingenting, jeg var heldig som fikk så billig og ok leilighet.
Standaren var ikke bra, ikke noe jeg hadde vurdert en gang å bodd på i dag.
Men 5000,- var for mye.
Snakk om å sitte på et kontor og bare se tall og ikke virkeligheten.

Dessverre så hjalp ikke dette stort. Det var kald vinter, gutten måtte ha varme klær og nye klær også for han sluttet jo ikke å vokse.
Det var så ille til tider at jeg sendte gutten min ut for å hente noe brenbart i skogen, for vi hadde ovn.
Så vi brant kvister og avispapir vi fikk av utleier.
Det aller verste var at jeg brant en stol jeg hadde til overs en gang det var skikkelig kaldt.
Kaldt var det hele tiden.
Jeg hadde oven på så lavt det gikk an, for strømmen var så dyr og jeg visste jeg ikke hadde råd.

Det var en enormt tøff tid somhar satt dype spor.
Selv om det er lenge siden den gang, så sitter det i.
Har jeg ikke penger nok til å betale regninger eller jeg ikke har nok enger på visaen når jeg handler mat så går jeg inn i en alvorlig depresjon.
Ja, depresjon. Alt blir svart, og jeg får angstanfall.
Tenl om det skjer igjen? Tenk om jeg ikke har penger slik at barna mine ikke får mat? Eller de ikke kan gå på kino med venner.
Jeg år rundt med en konstant redsel for at det skal skje igjen. Det var ekstremt tøft.
Dette samtidig med at faren min hadde fått slag, han som var min støtte og veileder på det økonomiske.
Samtidig som voldtekten jeg hadde vært igjennom gnaget meg i stykker innenfra.
Det var bare dømt til å gå som det gikk.

Redningen min ut av den tilværelsen var en oppvakt psykolog som ba meg snakke med trygdekontoret (idag NAV) igjen å høre om det var noe det gikk ann å høre om det fantes støtteordniger for slike som meg.
Trygdekontoret sa at jeg kunne bare få den ordningen jeg gikk på i et halvt år til. etter det var de ikke mer hjelp å få av dem... Det svartenet for meg når hun sa det husker jeg.
Men hun alnbefalte meg å snakke med aetat (ja, idag NAV det også).
Jeg gjorde det, og det var her jeg fikk hjelp.
Jeg kunne gå under ordningen yrkesrettet attføring, omskolering.
Så jeg begynte på frisørskole, privat, 5mndrs utadning.
Pga presset jeg hadde på meg valgte jeg noe som gikk kjapt, så jeg kunne begynne å jobbe fortest mulig, for det jeg fikk utbetalt var ikke mye, men det var nok, for bare meg.
Så lang historie kort, jeg valgte at gutten min skulle bo hos faren sin mens jeg gikk mine to år som frisørlærling. Det var eneste muligheten å komme meg/oss ut av det på.
Men dette er en annen historie....

Så her var min historie om hvordan det kanskje kan føles å være fattig i Norge.
Det er ikke som å være fattig i andre land.
Men i Norge er man helt avhengig av å ha tak over hodet, ellers så kan man fryse ihjel.
Men jeg er sikker på at følelsen jeg hadde er ganske lik mange andre sin følelse når de er fattige og ikke klarer å forsørge sine barn skikkelig.