Å leve med en bipolar affektiv lidelse...

Bipolar lidelse er for mange best kjent som manisk depresiv lidelse.Jeg liker ikke betegnelsen manisk depresiv, det får det til å høres ut som det er er noe som hører hjemme i en middels intressant film.
Og ja, det er laget noen filmer med mennesker med denne lidelsen, men da blir alt alltid satt på spissen, og mange som lider av dette kjenner seg ikke igjen.
Da jeg fikk diagnosen selv, var det første jeg tenkte på filmen Mr. Jones som jeg egentlig nettopp hadde sett, og kjent meg litt igjen i. Enkelt forklart så handler det om en mann med bipolar lidelse.
http://en.wikipedia.org/wiki/Mr._Jones_(film)

Jeg skal ikke forklare så mye om og rundt bipolar lidelse, jeg vil fortelle hvordan jeg selv opplever det å leve med lidelsen.

Jeg husker ikke i dag når det var jeg fikk diagnosen, det er så lenge siden, og de årene glir om hverandre. Det var så mye dramatisk som skjedde.
Men jeg tror ganske sikkert det var i 1998-1999 en gang.
Lenge siden.
Et helt liv siden.
Jeg begynte å gå til psykolog i 1998...12 år siden.
Sist jeg var hos psykologen var i vår, i år.
Han har vært min største støtte, men nå er det slutt, nå står jeg på egne bein, han gikk av med pensjon i år.
Det er veldig rart, 12 år har jeg gått til ham, noen ganger ofte som to-tre ganger uka, men aldri sjeldnere enn 1 gang i halvåret. Veldig variert.

Noen ganger har jeg trengt det så veldig, andre ganger, som nå, klarer jeg meg fint.

Men jeg vet aldri hvordan det går, og det er skummelt å stå på egne bein, men i dag ser jeg ikke noe problem i det.

Det føltes som en lettelse å få diagnosen.
Jeg hadde alltid følt det var noe galt med meg, jeg klarte ikke føle meg som de andre rundt meg.
Alle virket som de hadde det så bra, hele tiden.
Jeg var mye lei, nedfor, trist.. Depresiv.
Andre ganger var jeg glad, altfor glad, skikkelig oppstemt, og handlet ganske ukritisk... Manisk.
Det var fint å få vite at jeg ikke var alene om å være sånn, 1-2% av befolkningen lider med meg.
Fint på den måten at jeg følte jeg hørte litt mer hjemme i denne verden.

Jeg har også gått på forskjellige medisiner, en god del forskjellig, men det hajlp ikke som jeg ville det skulle, jeg følte jeg ble frarøvet ALLE følelser, og ikke bare de leie, så jeg likte det ikke. Jeg sluttet med medisiner i 2004 tror jeg det var, da hadde jeg tatt siden jeg fikk diagnosen.
I dag studerer jeg, har hatt lyst til det lenge, det har vært målet mitt, men jeg har ikke kunnet gjøre det før jeg var helt klar for det.
Da jeg begynte måtte jeg krypet til korset og begynne med angstdempende medisin. Jeg kjempte lenge mot legen min, for jeg ville ikke, jeg hadde jo klart meg gjennom alle oppturene og nedturene. Men heldigvs klarte hun å overtale meg, hvis ikke er det ikke godt å si hvordan det hadde fått. Så nå tar jeg angsdempende, og det gjør at jeg ikke får så mye panikkangst ihvertfall, det fikk jeg mye da jeg startet første semesteret.
De virker kjempe bra, mot panikkangst, men ikke noe annet.
Men det er det jeg trenger.
En bakside med dem er at jeg legger på meg, så nå har jeg lagt på meg11kg på under 1 år, men det er trossa lt en liten pris.


Jeg kan ikke huske å ha levd livet mitt på noen annen måte enn dette, opp og ned.
Men i ungdomstiden ble det mye verre, mye, mye verre.
Hvor depresjon var den mest utpregede følelsen.
Det har vært mye opp og ned i årene etter.
Jeg hater oppturene, det føltes som en så utrolig falsk glede, men mest av alt hater jeg de bunnløse nedturene, hvor alt bare er svart.
Det har vært utrolig slitsomt, i perioder har jeg ikke vist hvordan jeg skal takle det.
Men i dag går det bedre.
Jeg klarer meg veldig bra.
Det er ikke alle rundt meg som vet dette om meg, ikke det at jeg ikke er åpen om det, men jeg føler ikke for å snakke om det. Jeg er så mye mer enn bare bipolar, jeg er jo meg, det er bare en del av meg.

I dag sliter jeg ikke fult så mye med det som før, jeg kjenner meg selv så mye bedre og jeg kan forberede meg på oppturene og nedturene nå. Jeg kan ta forholdsregler.

Jeg vet at jeg mest sannsynlig aldri blir kvitt det, når en vet det så finner man lettere ut hvordan man skal leve med det enn om det er usikkerhet om det en dag vil forsvinne.
Med årene er jeg blitt mye flinkere å kjenne etter på signalene kroppen sender ut.
Jeg vil alltid gå opp og ned i humør, sånn er det bare, noen ganger veldig langt ned, så langt at alt jeg vil gjøre er å ligge i sengen og bare sove, eller se i taket samtidig som jeg får en enorm tomhetsfølelse i hele meg, og hvor ingen når skikeklig inn. Jeg blir zombie. Jeg blir ekstremt trøtt, fysisk og mentalt, alt er en kraftanstrengelse. Bare tanken på å rydde hjemme gjør meg helt kraftløs. Og da kan det å studere virke som et uoverkommelig fjell.
Når jeg er på toppen er jeg den lystigste personen i verden. Jeg rett og slett bobler over av glede. Alt kan jeg klare! Jeg begynner på en ting, og en annen, og en til.. Men blir aldri feridig med noen av dem i tide før nedturen inntreffer, så som regel blir alt bare liggendes etter meg i et enormt kaos. Jeg kan planlegge alt i denne perioden, turer til Kina og gallakjolen jeg skal sy (som om jeg kan sy!) ting som rett og slett ikke skjer. Men jeg hater det, hater disse toppene, det er en falsk glede, det er som en rus... Som alltid ender med et brak i en dyp dal. Etter en opptur kommer alltid en nedtur. Heldigvis har jeg ikke så veldigvis har jeg ikke så veldig mange store oppturer, de er mye mer avflatet nå, jeg har bedre kontroll på dem.
Det samme gjelder for nedturene, men disse er vanskeligst å takle. For de går dypt inn i meg og påvirker alt. Og de varer ofte mye lenger enn en opptur. Oftest en uke, men av og til 1 måned, gjerne lenger. De sliter meg ut. Jeg kan som nevnt ta visse forhåndsregler, når jeg kjenner jeg begynner å bli "sliten" så må jeg trappe ned. Det var jeg ikke flink til før. Jeg kan ikke gå ut den helgen feks, det er DÅRLIG ide. Det beste er å trekke seg litt vekk fra alt, men ikke helt vekk, hvis jeg burer meg inne blir dte lett verre. Men er jeg derimot i de verste dalene, så må jeg det, jeg må vekk fra alt, for jeg har ingenting å gi, og det er vanskelig å spille mitt vanlige jeg når jeg har det som verst.
Men det skal alle vite, jeg er en utrolig skuespiller. Jeg har år med trening. Som min egen samboer sa en gang, "pfff, du er ingen god skuespiller vell." Han mente at jeg ikke var så nedfor så ofte, jeg var jo så mye glad. Da fortalte jeg ham at det er ofte når jeg er i best humør at jeg er mest nedfor... For jeg viser ikke at jeg er nedfor, da er jeg virkelig langt nede. Jeg prøver å ikke vise det til noen, men selvfølhelig, det er ikke alltid jeg orker, vil eller klarre å dekke over. Men når jeg klarer, så må jeg. Jeg orker ikke at folk skal tenke på meg som hun som er så deprimert osv...
En ting som er veldig viktig for meg, det er å ha solbriller for hånden. Når jeg er på vei ned så blir jeg så utrolig lysømfintlig. Jeg klarer ikke mye lys, jeg blir rett og slett satt ut av det, får fysisk vondt. Får jeg for mye lys så er det HELST sikkert at jeg blir deprimert innen kort tid, men bruker jeg solbriller eller holder meg inne går det bedre. Erfaring...
En annen ting som er veldig, veldig viktig for meg at de som leser dette vet. Bipolar er bare en del av meg, det er ikke hele meg. Jeg er ikke et menneske med kun oppturer og nedturer, jeg er midt imellom også, normalt. Men opp og neden kommer. Og når jeg er glad, så er ikke dette alltid et spill. Jeg ER en glad person, jeg elsker å le og spre glede. Det er DEN personen jeg er, det er det som er Lene. Lene er ikke bare bipolar, hun er så veldig mye annet også.