søndag 15. august 2010

Krampeangstanfall 1: Angst med et hint av paranoia.

Jeg kikket ned på hånden min. Vendte den i luften foran meg.
Gransket nøye hvordan den så ut.
Var dette min hånd?
Tilhørte denne hånden virkelig meg, og bare meg?

Jeg kjente en krypende følelse av angst snike seg inn i brystet mitt.
Tenk om hånden handlet av seg selv når jeg sov, tenk om den gjorde noe jeg ikke ville gjort i det hele tatt, noe fælt, noe grusomt.
Hvordan kunne jeg sove når jeg var sikker på at min egen hånd skulle få sitt eget liv når jeg først sov.
Eller, det var vel ikke helt sånn det lå ann, det var ikke det at hånden min skulle få sitt eget liv, men heller jeg som var splittet.
Det var slik det føltes, ja, som om jeg rommet en egen mørk del av meg selv, som holdt på å våkne.
Men så lenge jeg var våken hadde det ikke noe å si... Men sovnet jeg kunne jeg ikke være sikker, lenger.

Jeg kjente brystkassen min stramme seg, det var vondt å puste, det prikket i huden over hele kroppen, hårene reiste seg på kroppen min, jeg kjente det så enormt godt.
Tanken på at sønnen min lå å sov i sengen min, alene, var det som utløste denne kroppslige reaksjonen hos meg.
Tenk om jeg gjorde noe i søvne?
Jeg ble helt kald innvendig.
Jeg kunne ikke legge meg.
Min lille sønn, det kjæreste jeg hadde her i verden, mitt anker, mitt alt.
Nei, jeg kunne ikke sove.

I et øyeblikks beslutsomhet raste jeg mot kjøkkenet, rev opp skuffene og plukket med meg alle kniver og skarpe ting jeg kunne komme over.
Hjerte banket vilt i brystet.
Jeg måtte kvitte meg med dem, men hvor?
Vinduet, ut vinduet!
Men, siden jeg var redd for en mørkere del av meg selv, så ville jo denne delen være klar over hvor jeg la knivene.
Det var håpløst.
Nei, det var best å ikke sove, bare sånn i tilfelle.

Jeg sank ned i sofaen og la ansiktet i hendene, jeg klarte ikke gråte, virkeligheten var for påtrengende, jeg kunne ikke synke vekk i gråt.
Det eneste fornuftige å gjøre var å ringe noen.
Mobilen lå på badet, så det var dit jeg gikk.
En zombi på vei mot målet.
Jeg slo et nummer, jeg vet ikke hvilket, det første som dukket opp i hodet mitt.
Tommelen min beveget seg automatisk.
Som i transe satte jeg meg ned foran det store speilet som gikk fra gulvet og opp mot taket.
Der satt jeg og stirret på meg selv, og ventet til den jeg hadde ringt skulle svare i den andre enden.
Hvem hadde jeg ringt?
Hva var egentlig klokken?
Jeg tror den var rundt 2 på natta, en lørdag.
Vær så snill å ta den....

"Hallo?" En velkjent stemme svarte endelig.
Det var en god venn av meg, en eks, en venn.
Jeg hørte meg selv si ord jeg ikke helt visste hvor kom fra, jeg hadde ikke kommet så langt til å tenke hva jeg skulle si.
"Kan du komme til meg?"
"Jeg klarer ikke sove, jeg er så redd meg selv".
Stillhet...
Jeg kunne ikke annet enn å vente.
"jeg kan ikke, jeg skal treffe ei."
...
"Vær så snill..."
Jeg fortalte litt av hva jeg tenkte, hvor han svarte at det ville ordne seg. Bare legg deg og sov, var svaret.
Klikk.
Jeg strirret inn i et par blå øyne i speilet.
Her skulle jeg sitte.
Jeg skulle ihvertfall ikke sove.

-----------------------------------------------------------------------------
Et utdrag fra en kveld som hendte for lenge siden.
Rett før jeg ble lagt inn på psykiatrisk avdeling.
Et opphold som varte i 6 uker og som var et stopp på veien, en pust i bakken for en villfarent menneske.
Det var begynnelsen på livet mitt som jeg kjenner det i dag.
Det var den gang jeg begynte på ny.

-----------------------------------------------------------------------------
Krampeangstanfall er et prosjekt startet av http://minuspluss.blogg.no/
Hver søndag postes et innlegg som inneholder ordet Krampeangstanfall i innleggstittelen.
Det kan være en tegning, et dikt, en tekst osv, skrevet av deg selv, om deg eller om andre.
Nøkkelordet er angst.

Det skal også linkes til alle som er med på prosjektet.

http://minuspluss.blogg.no/
http://bildertilsalg.blogg.no/
http://flyingdaisy.blogg.no/
http://justfuckedup.blogg.no/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/
http://pandapoker.blogg.no/
http://ulykkerkommersjeldentalene.blogg.no/
http://rabarbrabrakadabra.blogspot.com/

6 kommentarer:

  1. Bra skrevet, høres utrolig skremmende ut.
    sv: Takk. :)
    Ah, det er bra, velkommen til prosjektet. ^^

    SvarSlett
  2. Veldig bra beskrevet av opplevelsen din. Jeg satt meg lett inn i det, og så alt for meg. Sterkt!

    SvarSlett
  3. ooff,skremmende tanker...ikke lett å kontrollere noe sånt når man først sitter med tankene heller..synd du måtte være alene den natten..men sånn alt i alt var det godt du ble lagt inn og fikk hjelp når du trengte det som mest.

    SvarSlett
  4. Kan ikke huske å ha sett deg i krampeangstfall tidligere. Er du ny?

    Sterk og skummel tekst. At du måtte være alene den natta var nok vondt.

    SvarSlett
  5. Chalten: Ja, det er første innlegget mitt for krampeangstanfall denne søndagen.

    Ja, det va skummelt, så mye med det var skummelt.
    Det var en vond tid, men heldigvis så fikk jeg hjelp.

    TIl dere andre: Tusen takk for fine ord :)

    SvarSlett
  6. Herregud, for en ekkel opplevelse. Jeg skjønner deg utrolig godt. Får ofte bilder i hodet mitt om at jeg skader mennesker jeg elsker. Det er skremmende. Utrolig skremmende. Jeg håper du får ringt noen hvis det skjer en annen gang - som skjønner alvoret.

    Tusen takk for bidrag, og velkommen! Beklager at mitt innlegg kom for seint - men her er det i alle fall:

    http://minuspluss.blogg.no/1281933343_krampeangstfall_del_8.html

    SvarSlett

Det er veldig kjekt med kommentarer, men legger du inn en melding som er virkelig stygg, så vil den bli slettet.