fredag 30. juli 2010

I Roma svetter!

Jeppjeppjepp, da er eldste sønnen min og jeg i Roma.
Så beklager at heg ikke har de norskbokstavene.
Tok med meg laptoppen, men av en eller annen grunn så ville ikke den koble til internett på hotellet, rev meg i håret og nesten grein, før jeg aksepterte at jeg tross alt er på ferie ;)

Jeg tar feire, rett og slett.
Men naar jeg kommer hjem paa tirsdag blir det mye mer intressant her inne.
Naa blir det vel mer ferieberetninger.
Men ikke saa mye, for det var ikke det jeg ville bruke bloggen til.

Min sonn blir 13 år i morgen, det er derfor vi er her nede, det var han som valgte Roma, han er like kunst og kulturbevisst som moren, og det har vi nytt godt av de 3 dagene vi har vært her.
Vi har besokt Vatikanet, gaat aa glodd i taket paa maleriet til nesten hodet skulle falle av skudrene, vi har forbannet turister som ikke kan overholde regler om ikke aa fotografere i enkelte mòrklagte rom, pga kunsetn er saa saarbar for lys, vi har i hemlighet lusket oss foran dem naar de har tatt bilde og geipet..Jada velid barnslg, men saane er det fatt med oss. Vi har Vaert paa Hard Rock cafè og vi har snublet rundt Coloseum (et imponerendes ù, men tragisk bygg, historisk sett) vi har gaat og gaat, letet etter noe sjùhopping omraadet, men her var det bare dyre butikker, merkeklaer, eller billige turistsjapper... Saa mye shopping har det ikke blitt. Gjerne like greit.

Mor og sonn paa tur, vi koser oss, vi trengte det. Bare han og meg. I morgen skal vi feire dagen hans, jeg har ikke planlagt noe, det faar vaere litt opp til ham.
Kommer nok til aa legge inn flere innlegg, naar jeg bare finner en internettcafè..Eller jeg faar orden paa laptoppen min, noe som jeg ikke har saerlig tro paa....t

tirsdag 27. juli 2010

En tung beskjed å få...

For en stund siden var jeg inne hos gynekologen for en rutinesjekk.
Det ble da tatt en celleprøve av livmorhalsen min.
Jeg fikk kort tid etter et brev hvor det stod at jeg måtte ta kontakt innen en måned for vevsprøve av livmorhalsen pga store celleforandringer.
Jeg tåler det meste, men jeg liker IKKE ha skjære og skrape inni der, det er så vondt på en altfor udefinerbar måte.
Så jeg måtte ha med min kjære mor, hun holdt meg i hånden mens legen skar og brant, det luktet svidd kjøtt i hele rommet, en lukt som hang igjen i nesen resten av dagen, både hos meg og hos mamma.

Jeg fikk i dag brevet, brevet jeg faktisk har gruet meg for å få.
Har tenkt mye på det om de som stempler post, de som sorterer post, de som frakter post og de som til slutt leverer post, noen gang tenker over hvilke sjebner de sorterer og leverer?
Det er noe jeg har tenkt på de siste dagene, når jeg har ventet på dette brevet.

Svaret var;
Jeg har fått svar på vevsprøvene fra livmorhalsen. Prøvene viser at du har uttalte celleforandringer (CIN III) på livmorhalsen, disse forandringene bør fjernes innen kort tid for at du ikke skal utvikle kreft på livmorhalsen."
Videre stod det at jeg måtte få time innen en måned fra utsendelsesdato som var 23 juli.
Det er nesten en uke til, og jeg skal til Roma nå for en uke.
Jeg får vel få min mor til å ringe, hun må jo uansett bli med, så bare det passer for henne så er alt bra.



Nei, jeg har mest sannsynlig ikke kreft, men det er forstadiet, og prøven viste CIN III, altså uttalte forandringer.
Det er tre stadier, CIN III er det tredje stadiet.
Og selvfølgelig tenker jeg, hvordan kan jeg la være?
Lenefaktoren slår til igjen :)
Jeg tror ikke helt jeg har fått summet meg enda, det har ikke sunket inn.
Selv om det er noe jeg har tenkt mye på i det siste.

Jeg har tenkt så mange tanker;
-Hva om jeg får kreft?
-Hva med barna mine da?
-Jeg er for ung til å få kreft, eller er jeg det? Nei, jeg er visst ikke det. Hva med de som får kreft når de er 10år?
-Om jeg ikke har kreft, kan jeg få flere barn?
-Må jeg fjerne livmoren?
-BØR jeg fjerne livmoren?

Hvorfor har ikke streifet meg, jeg tenker aldri hvorfor... Det er bare sånn det er, slike ting er sjeldent rettferdig fordelt.
Det fant jeg ut da papp fikk hjerneslag da han var 50 år.
Man kan ikke tenke Hvorfor, det gir ingen mening..
Skal man gruble ihjel "hvorfor" kan man ende opp med å finne svar så mange rare plasser.
Og det er jeg ikke intressert i.
Jeg er mer intressert i å tenka hva om hvis? Legge planer. Nei hvorfor gir ingen mening, det som har skjedd har skjedd.

Men jeg kan dele noen grunner til HVORFOR noen utvikler livmorhalskreft;



•Tidlig seksualdebut og mange seksualpartnere, særlig ved ubeskyttede samleier.
•Partner som hadde tidlig seksualdebut og mange seksualpartnere.
•HPV infeksjon (humant papillom virus) er en hyppig årsak til celleforandringer. Viruset smitter ved samleie.
•Immundempende medikamenter
•Røyking
•Tidlig første graviditet
•Mange svangerskap og fødsler


I dag er det begynt vaksinering av jenter i 8 klasse som ikke har debutert sexuelt.

Det er kull 1997 som startet først ut.
Dette er kjempe bra, men hva vil bivirkningene bli i det lange løp?
De har jo forsket og prøvd ut lenge, men dette er tross alt en helt ny vaksine og langtids virkningen er enda ikke kjent.

Har lagt ut noen nyttige linker under bildet under :)



http://nhi.no/sykdommer/kreft/gynekologisk-kreft/celleforandringer-1351.html


http://www.livmorhalskreft.com/

mandag 26. juli 2010

Oj.. Da hadde jeg fått mitt andre innlegg på side2.no...

..Og det var like kjekt denne gang som første gang.
Det er tydelig jeg skriver om ting som folk tenker på, ting som gjerne er litt tabu.
Og jeg kan vinkle dem til meg selv.
Første innlegget der var om sexuelt misbruk av barn
http://littkritikk.blogspot.com/2010/07/vre-utsatt-for-sexuelle-overgrep-som.html
Mitt andre, som jeg skrev i dag, er om selvskading
http://littkritikk.blogspot.com/2010/07/selvskading-hvorfor.html

Begge disse temaene er aktuelle i dag, for 50 år siden og de er mest sannsynlig det om 50 år også, dessverre.
Men sånn er det, slik er verden vi lever i.

For de som ikke vet hva side2.no er, så er det en side drevet av nettavisen.no, siden er bygget opp av innlegg av bloggere.
Det blir plukket ut 9innlegg pr dag, ca., som blir publisert.
Dette er altså mitt andre innlegg på under en uke, det er kjampe stas!

http://www.side2.no/side2blogg

Om du lurer hvordan jeg har det nå..

Jeg har det fint :)
Tenkte bare jeg måtte si det.
Jeg prøver å ikke bare skrive tunge, sterke innlegg, må jo ha noen litt oppløftende innlegg inni mellom.
Og det kan jeg si, ja jeg har opplevd mye, har bare skrevet om litt av det til nå, men det har gjort meg til den jeg er i dag.
Uten de opplevelsene hadde jeg vært en annen, som i at jeg hadde blitt formet anderledes.
Når jeg tenker meg om kunne jeg godt tenkt å vært den personen der, som ikke hadde opplevd så mye dritt, men samtidig er jeg veldig glad for det det har gitt meg, innsikt, viten og selvtillit, selv om det tok lang tid å utvikle noe som helst selvtillit etter å ha blit tåkket ned på bunn.
Alt jeg har opplevd har gjort meg utrolig sterk, det må det jo ha gjort.
Det kommer til et punkt hvor du rett å slett må velge, skal jeg kjempe eller skal jeg gi meg?
Det er lenge siden jeg møtte den skilleveien.

Jeg skal ikke si jeg er problemfri i dag, til det er Lenefaktoren for tilstedeværende.
Men jeg har det bra, jeg takler det meste, eller gi meg litt tid i det minste.
KOmmer til å skrive om problemer jeg har i dag også, men det må være en viss kronologisk rekkefølge, eller det må følge naturlig etter innlegget som er.

Se her! Såå glad er jeg :)

Selvskading, hvorfor?

Selvskading er noe alle har hørt om, har de ikke hørt om det kommer de garantert til å høre om det.
Jeg leste et sted at så mange som en i hver klasse på videregåendeskole driver med selvskading. På videregående har 10% av jentene og 1-3% av guttene utøvd selvskading i løpet av det siste året.
Selvskading er ikke bare kutting eller risping, det kan være klyping, biting, kvelning, stikking, brenning, dunking, piller, etsing og sulte.. Selvfølgelig mye, mye mer, men jeg nevner bare noe.
Selvskading er ikke bare oppmerksomhet, men det er mange som tror det. Det kan være et resultat av mange grunner, samlet, noen grunner kan være psykisk smerte, sinne, avmakt, ønske om å straffe seg selv osv.

Jeg skal fortelle om den gangen jeg drev med selvskading og hvorfor, andre gjør det gjerne av andre grunner, jeg vil dele min erfaring så dere kan få et innblikk.


Første gang jeg skadet meg selv var et rop om hjelp, jeg ville ha oppmerksomhet, jeg ville bli presset opp i et hjørne, tvunget til å si hva som var galt... Men det skjedde ikke.
Derimot fikk skadingen positivt utfall, jeg fikk oppmerksomhet, det ble snakk rundt det, jeg likte det.
Ingen visste at jeg hadde påført meg blåmerkene i ansiktet med vilje, ved hjelp av bunnen på en glassflaske.
Det var resultatet av en vellykket fest, trodde de andre. Jeg var 16 år.
Jeg hadde venner, det var ikke det, men jeg hadde problemer, de ble større og større og jeg klarte ikke sette ord på dem.
Jeg følte meg ensom, sammen med andre, jeg skjønte ikke hva som var galt.
Skadingen gjorde at jeg fikk oppmerksomhet og da forsvant ensomhetsfølelsen, en stund.

Neste gang jeg skadet meg selv var av samme grunn, det hadde jo fått så positivt utfall sist at jeg ikke så noe problem i det, det gikk jo ikke ut over andre enn meg selv.
Trodde jeg.
Den gang var det også ensomhetsfølelsen som dominerte, men denne gang var det også blandet med sjalusi.
Jeg var fortsatt 16 år, jeg hadde kjæreste og jeg var så sjenert at jeg rett å slett ikke klarte å si at jeg ble lei meg når han ikke viet meg oppmerksomhet, men bare snakket med de andre jentene (BARE var det ikke, men jeg følte det den gang).
Jeg gikk da og skar meg i fingen, dypt, smart når man er full.
Det var ikke menigen å skjære så dypt. Jeg har fortsatt arret...
Jeg fikk oppmerksomhet, men ikke like positivt, kjæresten min ble forskrekket, han trodde det hadde klikket for meg.
Men han pleiet meg hele natten, så på sett og vis var jeg jo fornøyd.
Men jeg hadde gjort ham redd, det likte jeg ikke, så jeg lovte å ikke gjøre det igjen.
Og jeg gjorde ikke det... På mange år.
Neste gang jeg gjorde det var av helt andre og mye mer alvorlige grunner.

Jeg var nå blitt 21 år, og jeg hadde opplevd mye siden jeg var 16 år.
Jeg var blitt voldtatt (skrevet om tidligere) og jeg slet med enorme psykisk problemer, problemene kom ikke bare pga voldtekten, men det var en utløsende faktor.
Det føltes som om hele verden gikk imot meg og jeg følte ikke jeg hørte hjemme.
Jeg følte jeg satt på en øde øye i ensomhetens hav hvor alle andre var på land, hvor jeg ikke kunne nå dem, og de ikke meg.
Avstanden jeg følte var smertefull, samtidig som jeg følte jeg mer og mer gikk inn i en zombitilstand, jeg var ofte apatisk, jeg følte ikke noe.
Jeg lengtet etter å føle, noe.
Smatidig som jeg ikke ville føle, for jeg visste at den psykiske smerten var så sterk at det var kun den jeg kom til å føle.
Jeg var fanget i min egen kropp, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg ut.

Å skade seg selv var noe jeg gjorde uten å tenke i første omgang.
Jeg trengte avlastning fra smerten jeg følte på insiden.
Fysisk smerte var bedre enn det psykiske sprenget jeg hadde på innsiden.
Første gangen beit jeg meg i armen, hardt, for å holde igjen skriket som ville ut.
Jeg beit så hardt at jeg begynte å blø.
Men det hjalp, skrike ble igjen på innsiden, samtidig som det føltes bedre.
Det var da jeg fant ut at fysisk var bedre nn psykisk.
Selvpåført fysisk smerte dempet det vonde, det fikk meg til å leve, en liten stund.

Jeg tror smerteoppfatelsen min den gang er ganske forskjelig fra i dag, keg kjente det liksom ikke på samme måten.
Jeg kjente det, men det var akkurat som å åpne for å slippe ut trykk, det var nydelig, samtid som det var ufattelig skremmende.
Jeg var jo ikke normal følte jeg. Jeg distanserte meg bare mer og mer fra andre mnennesker.

Etter den episoden ble det flere, og de kom ofte.
Favoritten min var biting, jeg beit meg gul og blå.. Og svart, og noen ganger gjennom huden.
Men det ville jeg unngå, for det ble så stygge arr.
Risping og skjæring med kniv og saks likte jeg også (Likte som i at det var metoder jeg foretrakk å benytte), men det ble arr av det, og det ville jeg ikke ha, det ble så mye oppstyr da.
Ofte brukte jeg en gaffel til å spidde meg med, det var fint, det ble ikke arr.
Jeg ville ikke det skulle bli arr, for da minnet det meg om hvor ille det var fatt med meg. Og jeg ville ikke ha masse arr på armene (for det var helst der jeg gjorde det) for da var det alltid en sjanse til at andre kunne legge merke til det.
Jeg ønsket ikke at noen skulle se, det var mitt, kun mitt!
Det var mitt utløp, det var min frisone, det var mitt anker til livet.
Om noen så, så ville de ha svar, svar jeg ikke kunne gi dem, så det var best å være forsiktig.
Bare en visste om det, psykologen min.
Men det var ikke med glede jeg delte det med ham, men han vet alt om meg, det er en person jeg aldri har skjult noe for.
Han ville se arrene husker jeg, da ble jeg på en måte flau, for jeg hadde jo ikke så mange.
Men noe har jeg, de tidligste, og de siste.
De første for jeg var uerfaren og ikke visste hvor dypt jeg skulle skjøre, de siste for jeg ikke brydde meg om nnoe lenger.

Oppi alt dette fikk jeg jo kjæreste, det er en annen historie, men det jeg vil fram til er jo at han oppdaget dette med selvskadingen.
Selvom jeg bare gjorde det inni mellom så var det ofte nok til at han la merke til det.
Han så meg jo uten klær tross alt.
Selv om jeg prøvde å skjule det,så gikk ikke det.
Hans reaksjon var sinne, han skjønte ikke, og jeg kunne ikke forklare.
Egentlig hadde det vært best uten kjærest, av alle grunner jeg kunne teke meg.
Jeg trengte ingen, ingen kunne jo gi meg nnoe sm helst.
Men han hadde det like ille som meg, allikevel forstod han ikke.
Ensomheten ble bare tydeligere for meg.
Jeg måtte finne alternative metoder.

Kvelning, hendene rundt halsen til blodet hveste i ørene på meg og hodet dundret, jeg slapp alltid rett før jeg besvimte.
Men det lettet ikke på trykket på samme måten, så det var en kortlivet metode.
Jeg hadde jo ikke smertemurringen etterpå, den var viktig, jeg måtte kjenne det lenge, ikke bare der og da.

Så fant jeg ny, slutte å spise. Jeg nektet meg selv mat i dager, så spiste jeg igjen.
Jeg gikk kke ned så mange kilo, for jeg spiste jo, hadde bare opphold.
Det virket greit nok det, men når det ble som verst måtte jeg fram med kniven eller bite.
Han ble kjempesint, men det var ikke alltid jeg klarte å ta hensyn til det.
Sinne hans ble på en måte en selvskadingsmetode det også.

Selvskadingen forsvant like brått som den hadde begynt.
Jeg var blitt bedre.
Jeg tror siste gang jeg skadet meg, med vilje, var da jeg var 25 år.
Det er 6 år siden.
Jeg har ingen behov for å skade meg selv.
Inni mellom, når jeg har virkelig harde dager så tenker jeg på det, men har funnet andre måter å takle det vanskelige på.
Jeg begynte å skrive dikt.
Faktisk så ga det mye, jeg fikk ut smerten på en fin måte.
Jeg kan legge ut et dikt jeg skrev, en annen gang, det er enormt fint.

Jeg tror ikke det er mange rundt meg som vet at jeg har vært selvskader, min mor aner ingeting, best å la det vær sånn, min søster kanskje, min venner nei, mine venner den gang, noen kanskje, mine venner idag, ikke mange.
Det var rett å slett ikke noe jeg ønsket å dele, jeg ville ikke ha oppmerksomhet, jeg ville ha fred.
Jeg fikk utløp for den smerten jeg følte på insiden.

Det finnes mange grunner for selvskading, ofte er det flere grunner en bare en for at man skader seg selv.
Noen vil ha oppmerksomhet, men jeg tror nok at de fleste gjør det av andre grunner.

Jeg legger ut noen nyttige linker om termaet;
http://www.selvskading.info/
http://www.helsedirektoratet.no/psykiskhelse/fakta_om_psykisk_helse/selvskading_585044
http://www.ungdom.psykisk.no/voksne/er-du-bekymret-for-ditt-barn/selvskading/
http://no.wikipedia.org/wiki/Selvskading

søndag 25. juli 2010

Fest med ny vri!

Dette er faktisk min aller første fest her jeg bor nå, og jeg har bodd her i 3 år nå :O
Uansett, jeg skulle ha, med en liten vri..
Vi var 7 stykker, så veldig stor fest var det ikke, men det var perfekt!
Vi skulle ha tema, fargetema.
Det ble trukket hvem som skulle ha hvilken farge, dette ble resultatet;

Rosa-Siv
Lilla-Lisbeth
Rød-Mariann
Grønn-Tonje
Blå-Therese
Gul-Evyyy
Tyrkis-meg
Frøken Oransj kunne ikke komme dessverre.

Alle skulle ha på seg den fargen de fikk utdelt, om du vangte fult antrekk eller bare tilberhør var opp til deg selv.
Det var ihvertfall en suksess!

Alle skulle i tillegg ha med en tapasrett hver, det som ble tatt med var;
- kjøttboller
- couscous
- lefseruller (med smøreost, ruccola og spekeskinke)
- minipizza (med rød pesto, chorizo pg mozzarella)
- snitter med guacomole og rekekrem
- melon m/spekeskinke
- bruchetta
- scampi m/hvitløk
- dadler m/bacon (nam!)

Det var såå godt!
Det som også er fantastisk med sånn en mat er at det går an å gå å såsipe av den hele kvelden :)
Alle var ihvertfall stor fornøyde.
Og det var mer enn nok mat.
Her er vi i full gang, hva som skjer er ikke godt å si.

Ja, jeg var drinkmester, vi samlet inn penger så kjøpte jeg drikkevarer og blandevann.
Masse fersk frukt, det er nydelig i blenderen.

Tequila er ALDRI en god ide.. Aldri, og det er jammen meg så ekkelt, æsj! Therese og Tonje! Tror ikke helt de klarte bestemme seg for om de skulle være tøffe eller søte på dette bildet.

Jeg ANER ikke hva som skjer her. Jeg vet at jeg ikke synger ihvertall, men uttenom det så har jeg ikke peiling...



Therese gjør seg virkelig vakker, skal ikke så mye til for å pynte en blomst ;)

Vi hadde mye morro, føler jeg lo hele kvelden.
Lisbeth midt i et latteranfall.


Evyy, miss Yellow!

Dette er Tonje, rotte søsteren min, for de som lurte ;)

Begynner å bli sent på kvelden her....

Det var det, en vellykket kveld.
Håper det ikke blir så lenge til neste fest hos meg.
Når jeg kom fra byen måtte jeg vaske gulv, det var så klissette over alt, jeg hang jo fast!
Og kjøkkenet står og roper på meg "kooooom og rydd meg!"
Jeg bare "neeeeeeei, ooorker ikke enda!"

Duket for fest...

I dag var det duket for fest hos meg, 7 jenter var vi.
Vi hadde farge tema, alle som kom hadde fått utdelt sin farge, rosa, lilla, rød, gul, blå, grønn og turkis.
Det ble trukket hvem som skulle ha hvilken farge. Jeg ble turkis, var ikke super fornøyd med valget, men det var absolutt ikke det den verste fargen for meg, passer veldig bra til håret. Det var trukket oransj også, men frøken oransj kunne ikke komme, dessverre.

Nå føler jeg meg veldig ensom, det er ingen hjemme her, så jeg skal sove helt alene... Trist og leit, og skumel... Mørkredd og greier, ikke at det er så mørkt nå ;)

Festen og hva som skjedde skal jeg fortelle om seinere. I morgen tenkte jeg også jeg skulle legge inn en ny "fra virkeligheten "historie, vi får se.

lørdag 24. juli 2010

Yey! Har fått mitt første innlegg på side2.no!

Det var virkelig kjekt!
Og jeg hadde ikke ventet at det skulle være akkurat det innlegget for jeg satt nemlig her å lurte på om det rett og slett var for grovt.
Siden det kom med der så var det tydeligvis ikke det, og det er jeg glad for, jeg er jo bare åpen og ærlig, jeg vil hverken såre andre eller trø på noens tær.
Men selvfølgelig er det noen som blir provosert av ting jeg skriver, det skulle bare mangle, det kan være ganske alvorlige og urovekkendes ting til tider.
Og jeg må si, jeg er selvfølgelig åpen for kritikk, men det er fint om det er konstruktiv kritikk, og ikke bare drittkasting.
Det er tross alt vanskelige ting for meg å skrive om, det er ikke lett å dele av seg selv på denne måten.

Innlegge som kom med på side2.no er innlegget om sexuelle overgrep mot barn
http://littkritikk.blogspot.com/2010/07/vre-utsatt-for-sexuelle-overgrep-som.html

Til nå så kan det tenkes at det er det mest provoserende jeg har skrevet, pga ordene sex og barn hører ikke hjemme noe sted, men det er tross alt bare mine opplevelser jeg skriver om.
Og jeg vil ikke skjule noe, for da får ikke leseren samme opplevelse, og klarer heller ikke sette seg inn i situasjonen jeg beskrier.
Ihvertfall ikke på den måten jeg ønsker.

fredag 23. juli 2010

Tusen takk, jeg vil klemme dere alle!!!

//google

Jeg har fått noen tilbakemeldinger, spesielt på email.
Dette er veldige kjekke tilbakemeldinger på innleggene mine, innleggene av personlig art.
Noen har takket for at jeg har delt så personlige ting av ulike grunner, noen har rett og slett bare sendt melding om at de er takknemlige for at jeg har gitt dem mer forsåelse for deres egen situasjon.
Slik varmer veldig.

Så jeg ville bare takke dere alle her, skulle ønske jeg kunne gi dere alle en god klem :)

torsdag 22. juli 2010

Har kjøpt meg nye hair-extensions.. Jeg eeer så bimbo!

Nye extensions, ny tan og roosa øyenskygge, jeg bare er så hot! Har du sett nydeligere lepper?!
OMG jeg er bare driiiit deilig...
Tenk å være så nydelig.
Venninnene mine kommer til å døø av missunnelse, og jeg som er så mye pener enn den i utgangspunktet, jaja, synd for dem. Nå må jeg bare smiske med pappa så jeg kan få nye boobs, det hadde jo vært prikken over i'en, DA blir jeg lykkelig!.
Nei, nå må jeg løpe ut å kjøpe en nyyydelig veske fra Versace, den er roooosa, OMG, den er bare sååå meg!!
Jaaah, dream come true? Disse bimboene ;) Jeg som trodde jeg var bedre enn det. Jaja, vi er alle svake inni mellom, jeg ofte. Jeg har kjøpt nye click.on extensions, og ja de er blonde. Men jeg skal farge dem i min farge, så slapp av ;)
Voila! Tada!!!


Var ikke det myyye bedre? *grøss*, isj, tenk at jeg ikledde meg sånne fæle lyse rosa lepper, jeg måtte bruke øyenskygge, for jeg har jo ikke sånn en lepestift. Skal jeg kjøpe det? Ehhh, nei, klart og tydelig nei.

Føler meg skikkelig teit, men det gjør ikke noe, så har jeg noe å le av :D
Kjøpte hår fra luxushair, http://www.luxushair.com/
Håret var helt greit, det var jo billig, men jeg har hatt bedre hår enn det.
Det var så utrolig lite hår i hver klemme, og det var veldig tynt og pistrete nede.
Bortsett fra det var det fint, og det er mykt, og det er tynt, typisk nordisk.
Selv om det er indsik, indisk hår er veldig likt nordisk hår, tro det eller ei.

Om alder

Hva man tenker om alder, hva som er gammelt, hva som er ungt, sin egen alder, andres alder, aldersgrenser osv, varier hele livet.
Jeg vil dele mine tanker om alder som jeg har hatt opp igjennom, og hvilke tanker jeg har om alder nå i en alder av 31 år.

  • 4 år- Jeg hadde alltid vært 4 år, det var sånn det føltes. Jeg klarte ikke tenke meg selv som eldre, kom jeg seriøst til å bli en annen alder enn dette? Mine foreldre kom aldri til å bli eldre, og de hadde aldri vært yngre, heller. Vi var alle skapt som dette, og om vi ikke levde evig, så kom vi nok til å dø i den alderen vi var i nå. Min betsemor var gammel, hun var vel ca 55år, og stort eldre enn det gikk det ikke an å være. Hun var omtrendt 100år i mine øyne.
  • 10 år- Var den gang den perfekte alder. Ja jeg kom til å bli eldre, men sldri i verden omjeg hadde mer å lære, jeg visste jo alt! Verden var et stort sted, men siden jeg visste alt, så var den ikke så skummel lenger, det eneste som var skummelt var politiet. Jeg var et barn,og det ville jeg helst alltid være, jeg ville ikke bli voksen, voksne var kjedelige, men det var ikke noe å tenke på for det var leeenge til jeg ble voksen, et helt liv til. Bestemor var enda eldst, og jeg hadde snakket med henne om at hun fikk bare se å leve til hun var 100år (som nesten var evigheten for meg) selv om hun ikke var enig i det, hun håpet å slippe å bli så gammel, hørt sånnt tull? Klart hun kom til å leve så lenge, hun kunne jo aldri dø.
  • 16 år- Jeg var i den beste alderen. De som var 10 år var bare små barn som ikke visste noe. Jeg visste ikke alt i verden, men jeg visste veldig mye, jeg følte meg veldig smart, nesten som en voksen. Voksen ble du når du var 18 år, og da hadde du to år igjen til du ble kjedelig, når du ble 20 år måtte du begynne med kjedelig voksne greier, som jobb og familie og sånt. 30 år, ja da var du gammel, og livet sluttet egentlig. 30 år var gammelt, men 60 år, da var du døden nær, og du måtte forberde deg på å dø når som helst. Så bestemor hadde nok ikke lenge igjen, hun var jo over 60 år, men hun kunne jo ikke dø, jeg kjente jo henne.
  • 18 år-På papiret stod det at jeg var voksen, men var jeg det? Jeg følte meg som den samme som da jeg var 17 år, og da var jeg langt ifra voksen. Så hvordan kunne jeg være voksen? Jeg var for ung til å være voksen. Jeg ble sikkert voksen når jeg ble 20 år. Når du ble 30 år, da var du kjedelig, men når du ble 20, da ble du voksen. 60 år var veldig gammelt. Men 70 år var vel eldre? Jeg hadde visst mye å lære siden jeg liksom var voksen, men ikke følte det slik. Barn hadde jeg også fått, tenk så liten han var, tenk å være nyfødt å ha hele livet foran seg.
  • 20 år- Uff, når skulle en bli voksen? Jeg var jo den samme som da jeg var 18, og jeg kunne fortsatt gjøre dumme ting som jeg gjorde da jeg var 16. 25 år, da var du nok voksen, men tenk, da var du også halveis til 50, og da begynte du å bli gammel! Begynte, men det var ikke så veldig gammelt, egentlig. SÅ var det ikke så fryktelig lenge igjen til jeg ble 30 år, og da var jo livet egentlig over, det kjekke altså. Aldersangst! Stakkars bestemor som var så gammel, hun var jo snart 70 år, og det var sikkert veldig kjedelig å være så gammel. Men jeg trengte ikke bli bekymret for at hun skulle dø før hun nærmet seg 80 år. For gjennomsnitts levealder for kvinner var rett over 80 år.
  • 25 år- Nei, dette var grusomt, det var ikke lenge til jeg ble 30 år og enda var jeg ikke voksen?! Hvordan føltes det å være voksen? Jeg var fortsatt den samme som da heg var 18, men jeg var jo klart smartere. Jeg ville ikke bli eldre, alderen var perfekt! Uff, tenk å bli 30, det var så gammelt... Men, jeg kjente jo folk som var 30, og de virkelt ikke spesielt gamle, egentlig. Uff, de på 18 år var såå barnslige, tenk å tro at du var voksen når du var 18, nei huff. De var jo kjempeunge! Alderskrise!
  • 30 år- Så fantastisk å bli 30! Det var ikke det spor skummelt, skjønner ikke hav den 30årskrisa var for noe, jeg merket det ihvertfall ikke, jeg følte det som en lettelse å bli 30. Jeg var akkurat den samme som da jeg var 20 år, samme tanker, bare kanskje jeg var mer moden, så ja, jeg var nok voksen nå, selvom jeg ikke flte det, i det heletatt, så hadde nok voksenheten snøget seg på meg, men jeg var jo den samme barnslige, den kommer jeg nok aldri til å miste! Nei, 30 er fantastisk. Men så unge de på 18 er da! Selvom de kan være ganske smarte så har de mye å lære, de fleste. Det er ikke så stor forskjell på å være 20 og 30, og jeg er sikker på at det ikke er så stor forskjell å være 40 år heller. Livet er ikke slutt, det har jo akkuart begynt, så slutt å syt om det. 80 år, da er du gammel, men du kan fortsatt ha et flott liv til du blir 90, flere og flere lever jo til de blir 100 år. 60 år, ja det er jammen meg ikke så gammelt det.
  • 31 år- Jeg syns det bare blir bedre og bedre, det er fantastisk å ha blitt 30, og over det. Jeg er den samme som før, bare moden. Alt det jeg har lært opp igjennom, men tenk alt detjeg fortsatt har å lære! En kan ALDRI lære nok! Jeg ville ikke vært 20 år igjen, aldri, den usikkerheten jeg følte var vondt. For ikke å snkke om å være 16 år, uff, puberteten, DET var krise det. Har du vært 16 bør du jammen meg takle å bli 30.
Min konklusjon på alder:
Alder er bare et tall. Hver alder har sinne plusser og minuser. Du er ikke voksen når du er 18 år, annet enn på papiret, det er så mye som må læres enda. Voksen er ikke noe du våkner opp til en dag, men det er noe du blir, over tid. Hver alder er den beste å vær i, og livet slutter vel aldri, du lever til siste slutt. DU har dine interesser når du er 20, du har det kjekt. Du har også dine interesser når du er 70, og du kan ha det like kjekt!
Morsomme alderslinker;
http://www.phojoe.com/forensic_compositing.html
http://www.ssb.no/dode/

onsdag 21. juli 2010

Å være utsatt for sexuelle overgrep som barn.

Barn er ofte forsvarsløse når det gjelder sexuelle tilnærmelser fra voksne.
Uansett hvor mye foreldre ønsker å beskytte barna sine mot dette, er dette vanskelig.
Etter min mening så må barn lære om dette, det er beste måten å beskytte dem på.
De må vite at det ikke er greit, og hvorfor.
Til og med da kan det være vanskelig, for barn beskytter oftere enn ikke overgriperen sin.


Jeg var en av mange uheldige da jeg var liten, men jeg var heldig, jeg var først 10år da det hendte første gangen.
Heller var det ikke av det groveste slaget, men uansett om det er grovt eller nokså uskyldig så er det IKKE greit med voksne som utnytter barns uskyldighet til å tilfredstille sine seksuelle behov!

Som jeg har nevnt før i bloggen bodde jeg en tid i utlandet da jeg var liten.
Da jeg kom tilbake som 10åring og begynte i fjerdeklasse følte jeg meg som en outsider, det var ikke lett å komme seg inn i miljøet, få venner og bli akseptert.

Vi hadde en ganske barnevennlig vaktmester på skolen, han var vel mellom 50-60år, han ble en god venn.
Der trakk når jeg følte meg virkelig utfor.
Det begynte nokså uskyldig.
Jeg bare hang der, han kjøpte kake inni mellom og ellers så bare var jeg der.
En god venn var han.
Etterhvert ville han at jeg skulle sitte på fange hans.
Selvfølgelig gjor jeg det.
Selvom jeg var 10 år og egentlig ikke særlig interessert i noe "fangsitting" så hadde jeg ikke helt vokst ifra det, og siden han i mine øyne var en trygg voksen gjorde jeg jo det.

I begynnelsen gikk det greit, selvom jeg syns det var litt rart og unaturlig.
Så begynte han å stryke på meg, jeg så ikke noe unaturlig i det heller.
Men det var kanskje måten han gjorde det på, jeg stusset på.
Jeg stusset veldig over hvorfor han strøk så mye visse plasser, andre hadde jo aldri strøket meg der før.
Og hvordan klarte han å ende med hånden innenfor buksen min, helt uten at jeg merket det?
Under genser skulle han også, det syns jeg var veldig ekkelt, for jeg begynte så smått å utvikle pupper, og det var ømt, og jeg ville ikke han skulle stryke der.. Selvom han var veldig forsiktig.
Etterhvert syns jeg det begynte å bli ekkelt, jeg ville ikke han skulle stryke på den måten, men jeg hadde ingen annen plass å gå heller, og jeg turde ikke si ifra.
Så jeg ble, og jeg kom alltid tilbake.
Jeg prøvde å overse tegnene hans til at jeg skulle sette meg på fanget hans, men jeg endte alltid der.
Hvorfor pustet han så tungt? Det skjønte jeg ikke.
Etterhvert begynte han å ta av meg buksa, og hendene forsvant under trusa...
Det var nå jeg ante uråd, og etterhvert slutte jeg å gå til ham.
Han var ikke trygg lenger.
Jeg skjønte at dette ikke skulle skje.
Men jeg følte meg ekkel.
Virkelig ekkel.
Men prøvde å glemme det, men selvfølgelig la det seg i lageret mitt.
Lageret som rommet så mye galt.
Heldigvis gikk jeg ikke på barneskolen i evig tid.
Men jeg angrer meg ihjel på at jeg aldri sa ifra, men hvordan kunne jeg?
Det er ikke mange som vet dette.
Og jeg vet han arbeidet som vaktmester til han pensjonerte seg.

Da jeg var 11 år opplevde jeg en ny slik situasjon, men denne kom helt ut av det blå.
Dette var en person som stod oss veldig nær, det er ofte av de som står nær det skjer.
Men jeg tror ikke at han egentlig liker unge jenter, eller barn for den sags skyld.. Han var 16 og sikkert veldig hormonell, men jeg vet ikke.
Jeg var jo et barn, jeg så ut som et barn.
Jeg var jo ikke den som var tidligst utviklet jeg...

Vi lekte gjemsel, og vi havnet i et kott, det var helt mørkt.
Plutselig spurte han om jeg kunne legge meg ned, noe jeg gjorde.
Og han tok av strømpebuksa mi, og trusa. Jeg må legge til at jeg var ganske naiv og uvitende.
Han tok hånden min til seg og sa jeg skulle holde på noe.
Det var varmt, og det pulserte, det var ekkelt, jeg følte meg truet.
Plutselig så la han seg ned mellom beina mine og sliket meg, jeg var stiv av skrekk.
Til slutt la han seg over meg og lot tissen sin gli mellom beina mine... Det var da jeg sa at det var vondt. Noe det ikke var, men noe måtte jeg si.
Jeg var 11år, jeg var et barn i kropp og sjel.
Den hendelsen har faktisk gjort mye med meg.
Selvom jeg ikke har vært utsatt for noe grovere enn dette, så var det grovt nok.

Jeg gjorde aldri noe med dette som barn, jeg var for flau.
Jeg ville bare glemme det.
Barnesinn er fantastiske, men det legger seg jo der, og ettersom jeg vokste og ble eldre ble det et større problem for meg.
Jeg skjønte plutselig mer, og tenkte over det som hadde skjedd.
Heldigvis hadde jeg en fantastisk psykolog.
Han har nok fått bryne seg godt på meg.
Og heldigvis for at det ikke var av mer alvorlig karakter...

Så lett er det altså, så lett kan det skje.
To ulike situasjoner, begge veldig forskjellige, men begge et overgrep.
Ingen av de vet foreldrene mine om, og ingen av de vil jeg fortelle dem om.
Hvor mange barn deler jeg det med? Å holde tett?

Jeg har lest at i Norge er det 5-19% av jenter og 1-3,5% gutter som opplever overgrep i en eller annen form. Jeg er ikke sikker på om det er barn under 16 år eller barn under 18år det gjelder.


Internasjonale studier som kun innbefatter seksuelle overgrep med berøring av kjønnsorganer og seksuell lavalder 16 år, viser en forekomst for kvinner på 21% og menn på 6%.

Seksuelle overgrep skjer mot barn i alle aldersgrupper, men barn i alderen 8-12 år er mest utsatt. Overgriperne er oftest menn. Kvinner er involvert i omtrent 5-15% av overgrep mot barn (hovedsaklig overgrep på gutter). Overgriper er i de fleste tilfeller en person barnet kjenner fra før (overgrep uten berøring medregnes ikke):

•30% av seksuelle overgrep mot barn under 18 år begås av familiemedlemmer
•60% av overgrep begås av venner eller bekjente av familien
•10% begås av fremmede overgripere

For mer innformasjon klikk på linken:
http://nhi.no/foreldre-og-barn/barn/livsstil/seksuelle-overgrep-mot-barn-1038.html

Favoritthjørnet er blitt enda mer favoritt :D

Tenk at favoritthjørnet mitt kunne bli enda bedre :)
Var ute å shoppet i dag, kjøpte "HOPE"bokstavene, det ble veldig bra. Rammene over er også relativt nye, men jeg skal bytte ut bildene, har en plan.
Er ihvertfall strålende fornøyd! Syns det er kjempekoselig, det er jo det hjørnet jeg sitter og ser på hele, lange kveldene når jeg ligger/sitter lettere henslengt i sofaen med laptoppen på fanget ;)
Det første bildet er ikke så bra, det ble veldig lyst ble blitsen på.
Det andre bildet ble heller ikke bra, jeg er ikke stødig nok på hånden til å ta bilde uten blits i halvmørke, men det går ihvetfall ann å se hvordan det ser ut!

Liken til det gamle favoritthjørnetinnlegget:
Der står det litt annet, som kanskje kan være ab interesse :)

tirsdag 20. juli 2010

Selvmord, om å ha et ønske å slippe å leve...

Legevakten: Hvorfor ønsker du sovemedisin?
Meg: Jeg er så langt nede og jeg får ikke sove.
Legevakten: Er du suicidal?
Meg: Nei, men jeg har vært det før... Og jeg skal ikke der igjen.

I dag er det noe av det første leger spør om hvis du ønsker noe å sove på, eller hvis du har problemer.
Det er økt fokus på det, og det er bra.

Nei, jeg er ikke suicidal, jeg har overhodet ikke noe ønske om å dø, jeg elsker livet...Men jeg har vært der, jeg vet hvordan det føles.
Jævlig.

Jeg vil prøve så godt jeg kan å dele dette, for ingen som ikke har vært på bunn kan skjønne hvorfor noen ønsker å ta et sånn drastiskt valg.
Å ende sitt eget liv.
Jeg har hørt mange snakke om mennesker som tar dette valget, hvor utrolig egoistiske de er.
"De tenker bare på seg selv, tar ikke hensyn til barn, familie, venner og andre som sitter igjen".
De som sier dette er uvitende om den utrolige smerten, disse menneskene har levd med.
Med dette vil jeg ikke si det er greit å ta sitt eget liv, det finnes andre muligheter, men det er den tunge veien, den krever mot og utholdenhet, den gir smerte, du vil føle motgang og enda mer smerte, men den kan til slutt hjelpe deg.

Å være på bunn er det verste jeg noen gang har opplevd, og jeg har opplevd mye.
Ingen som ikke har vært der har noen forutsetninger for å kunne sette seg inn i den smerten det faktisk er.
Selv om du har vært svært deprimert over tid, selv om du har følt på hvordan det er å være langt nede, selv om du har mistet noen, ja selv da kan du ikke forestille deg det.
Å være på bunn, å ha et ønske om å dø, for så å gjerne prøve å ende livet.

Det å miste noen nære er grusomt, men jeg vil bare illustrere.
Selvfølgelig er det dem som havner på bunn etter et tap, men de som ikke gjør det klarer ikke å forstå hvordan det er på bunn.
Du må ha vært der.
Du VET når du er der.

På bunn er det ingen følelser, ingen fysiske følelser ihvertfall.
Men du er preget av en enorm psykisk smerte, den tar aldri slutt.
Den bare varer, og varer og varer, du har lyst å hyle og rive av deg alt håret, du gråter ikke, det nytter ikke, gråt gjør det bare verre.
Du hyler, du begynner kanskje med selvskading, kanskje i sinne, kanskje for å føle..Noe.
Provosere fram fysisk smerte for å dempe den psykiske en stund.
Men du ønsker ikke at andre skal se dette, for da blir det fokus på det, og da klarer du ikke holde masken.
Masken er foresten et konstant apatisk uttrykk, en zombie på det verste.
Men på bedre dager kan du kanskje late som om du er glad, du kan gi et lite smil, men det når aldri øynene.
Men det er aldri gode dager, bare dager som er bedre enn den forrige.
På bunn er det ingen følelser, ikke for noe, ikke for noen.
Du går på autopilot, du klemmer barna dine, for du vet det er det du skal gjøre.
Du kysser mannen din og sier du er glad i han, for du vet det er det du alltid har gjort.
Men du føler ikke noe.
Alt du gjør er fordi du vet det skal være sånn, du må spille dette skuespillet for å prøve å holde deg i livet, uten det rakner alt.
Du blir trett av alt, bare det å stå opp gjør deg trøtt, en vond trøtthet, en overveldende trøtthet, unaturlig, du fungerer ikke.
Du vil bare sove. Men du får det gjerne ikke til.
Du er fanget i din egen kropp.
Søvn, gi meg søvn.
Er du heldig å sovne har du gjerne forferdelige mareritt.
Det kan føles som de beste å gjøre, er å bare sitte å stirre i veggen.
Ingen inputt, og veggen krever ikke noe av deg.
Det er vondt å gi, når du ikke har noe å gi av.
Du er et skall, det er ingen hjemme.

Det kan føles som det beste å gjøre er å ende det.

Når du er på bunn er det ingen vei opp.
Du ser ingen vei opp.
Du ser bare en vei ut.
Veien ut er skummel, veien ut gir mye smerte, for andre.
Men du vet at det er bedre å leve med et savn, enn å leve uten liv.
Du skulle ønske du levde med et savn, men du lever uten liv.
For du vet hvordan det er på bunn.
Hvor lenge holder du ut der nede?

Mange kan prøve å hjelpe, men hjelpen klarer ikke nå gjennom, hvis du ikke ønsker det selv.
Ønske om hjelp er på bunn fraværende, du vet at ingenting hjelper.
Du vet at det vil kreve hardt arbeid fra deg, det er en jobb du ikke ville gitt din verste fiende, vil du ha den jobben?
Og vil den gi resultater?
Hvor lang tid vil det ta før det blir bedre?
BLIR det bedre? Nei, det kan ikke bli bedre, aldri...
Er du på bunn kan du ikke tenke at det noen gang blir bedre, du husker ikke hvordan bedre er.. For du har hatt det sånn for lenge.
Et minutt med den følelsen er for lenge.
Å jobbe seg opp fra bunn tar for lang tid, hvis det går i det heletatt.
Du er bare trett, du vil bare sove, du vil vekk.....
Men du er fanget, i din egen kropp.

Ingen kan hjelpe deg, du må hjelpe deg selv.
De kan gi deg hånden, men du må selv trekke deg opp.

Å dra seg opp av den synkende myren du er i, er det tyngste arbeidet du noen gang vil ha.
Et arbeid som kan ta år, men det trenger ikke det for alle, noen klarer det på kortere tid, men det kan ha noe med hvor lenge de har vært på bunn, og bakgrunnshistorien.
Det kan godt hende det er lettere for en som er vandt med å ha mye motgang, enn den som aldri har vært borti det.
Men det vet jeg ikke.
Det kan også være omvendt.
Mine tanker om det er at det er individuelt, det er forskjellig fra person til person.
Dessverre er det ikke alle som klarer å komme seg opp, de blir bare sugt ned igjen, uansett hvor hardt de prøver, uansett hvor hardt andre drar.. Så går det ikke.
Det krever mot å prøve, men det krever også mot å ta sitt eget liv, det er ikke lett.
Det er enormt mye smerte i det valget, en ting er å ønske det, en annen ting er å prøve, seriøst prøve.
Tanken på selvmord kan være en god flukt, men selve handlingen er ingen flukt, det er en pine, men for mange eneste vei.
Det er mye redsel, mye angst og mye dårlig samvittighet i et selvmordsforsøk.
Å fordømme selvmord, og de som gjør det føler jeg ofte er uvitenhet som kan bunne ut i redsel for det ukjente.

Da slutter jeg der.
Jeg håper dette har gitt litt insikt.
Det var ikke lett å hente fram de følelsene det ga den gangen, det er følelser jeg ALDRI snakker om, og ikke ønsker å snakke om, det er for smertefullt. Snakker jeg om det, er det overfladisk.
Tomheten etter den gang kan fortsatt hjemsøke meg i drømmer, drømmer jeg våkner svett og hylende fra, drømmer som sitter i hele dagen og som ikke gir slipp.
Men de forsvinner etterhvert.
Jeg har virkelig kjempet meg opp av den hengemyren, det er det tøffeste jeg noensinne har gjort.
Og jeg vet ganske sikkert at jeg ikke kommer der igjen.
Sikker kan man aldri være. Jeg føler meg sikker for det.
Men det jeg vet i dag, som jeg ikke visste da gjør meg enormt sterk.
Det som fikk meg til å kave meg opp fra hullet, var tanken på min sønn. Et lite glimt av den kjærligheten jeg visste jeg følte for ham, dukket opp blandet med en god porsjon dårlig samvittighet.

Det tok år å komme seg opp, men sakte, veldig sakte, men sikkert gikk det.
Jeg er her jeg er i dag, følelsene fra den gang og ønske om å dø er et fjernt minne.
Jeg ønsker mest av alt å begrave det, men kan ikke, jeg må ta det med videre, for den kunnskapen det gir er uvurderelig.

Bloggverdien. Hvordan regnes dette ut egentlig?

På bloggvarde kan du får regnet ut verdien på bloggen din.
Bloggverdien på denne bloggen er for øyeblikket 2626kr.
Men det jeg lurer på er;
Hva går de ut ifra når de regner på dette?

-Er det antal innlegg?
-Er det antall innlegg per dag?
-Er det antall besøkende?
-Er det hvor mye stasj du har?
-Er det hvor lange/korte innlegg du har?
-Er det gjerne en blanding av disse?

Denne bloggen er rimelig ny, men ganske oppdatert og verdien ble regnet til å være som nevnt 2626,-, svenske kroner vel og merke.

Min andre blogg, som jeg har hatt betydelig lengre, men gjerne ikke oppdatert like flittig på (ikke 2-3 innlegg per dag, hver dag), men har dog betydelig flere innlegg, og flere besøkende.. Men færre besøkende per dag, ift denne bloggen.

Verdien på den bloggen ble beregnet til 3502,-.
Jeg syns det er rart..
Denne bloggen stiger raskere i verdi enn den andre.
Det jeg tenker da er at det må være antall innlegg per dag?

Men det er jammen ikke godt å si!

Noen som kanskje vet svaret på dette?
Jeg lurer meg grønn, men det er en typisk ting som jeg kan lure meg grønn på...

Linken til siden for de som ikke har vært der: Have fun!
http://bloggvarde.se/

mandag 19. juli 2010

Juhu, er ganske fornøyd!

Det kan hende jeg kan få gi blod! :D
Jeg ringte blodbanken på sykehuset og de sa at det var muligens en mulighet (hallepalle for en teit setning!) for at jeg kunne gi blod allikevel!

Ja, dette høres kanskje sært ut, men jeg har alltid hatt lyst til å gi blod.
Ikke at jeg har noe stikke-, eller nålefetisj, men jeg vet hvor mangel det er på blod, og siden jeg har et veldig anvendelig blod syns jeg det har vært så synd at det ikke skulle være mulig å bruke mitt blod.

Jeg ringte inn som nevnt, og de sa at det var en mulighet, jeg måtte komme til en samtale og test av blodet. Dette for at de kan kartlegge blodtype og sjekke om jeg har sykdommer som gjør at jeg ikke kan gi blod.
Timen er ikke før i september, så det er langt fram i tid.
Men nå skal jeg ihvertfall inn... Så kryser jeg fingrene for at det er mulig :)
Sært..

Jeg er litt sliten...

Etter å ha skrevet i så mange dager om overgrepet.
Men måtte uansett dele det opp i flere omganger, hvis ikke hadde det jo blitt altfor langt til å lese i en omgang.
Dessuten ble jeg så sliten av å skrive, men det var fint å få det ut.
Jeg syns det er viktig, for min del ihvertfall, å dele disse hendelsene, for på den måten slipper jeg å snakke for mye om det, og det er jo en del av meg, min historie, jeg har ingenting å skjule.
Spesielt for mennesker jeg kjenner som ikke vet disse tingene kan det være fint å lese, både for deres del og for min del.
For en ting er å fortelle at det har skjedd, en annen ting er å dele hva det gjorde med deg, hvilke følelser du satt med da det skjedde, og hva som egentlig skjedde.
Nå er det nedskrevet,og alle kan lese.
Det føles fint.

Håper også andre i slike situasjoner kan ha nytte av det, eller personer som kjenner noen som har vært gjennom noe slikt, eller lignende hendelser kan også ha god nytte av det, for da kan de se mer føleser som roter rundt i hodet på den det gjelder. de kan gjerne forstå litt mer, for det er ikke alltid lett å dele noe slikt, ihvertfall ikke alt.

Jeg vet ikke når jeg skriver neste super personlige innlegg, men det blir sikkert ikke lenge til.
Har bare tatt en liten pause, for jeg ble rett og slett litt nedfor.

søndag 18. juli 2010

Hvorfor "alle" burde blogge...

...Alle er jo et vidt begrep, og det er jo relativt.
Blogge er en utrolig god måte å få ut meninger, følelser minner og erfaringer, blandt annet.
Det er mange der ute som sitter på hauer og lass av gode og dårlige erfaringer, som andre kunne hatt nytte av.
Nå er det jo vanskelig å ta til seg erfaringer andre har gjort, men om erfaringen gjør inntykk er sjansen til stedet.
TENK så innteressant blogg en 90år gammel person kunne hatt! Alt det denne personen sitter på av følelser, meninger og minner, et helt liv av minner.
Et helt liv, som lett går i glemmeboken, hadde det vært en blogg, hadde det levt videre.
Meninger kan man også få utløp for, men her gjelder det å bruke hodet også mener jeg, nettikette er et MUST http://www.hint.no/~rom/nvu-manual/kursdelt/kursdelt-nettikette.htm og det er det mange som er blottet for har jeg lagt merke til.
Bruk hodet.
Det er også en fin måte å få ut følelser på, ting man gjerne ikke snakker om, men som man vil dele.
Eller ting man skulle ønske man kunne dele, men ikke klarer.
Det går an å prøve ut å se om en syns det er greit, eller ikke.. Det er jo bare til å slette innlegg om en syns det blir vanskelig.
Uansett, tenk så flott å lese din egen blogg, om år fra nå.

I dag er det 10 dager til...


.. Eldste gutten min og jeg reiser til Roma.
Det gleder jeg meg veldig til.
Jeg vet ikke hvem som gleder seg mest, han eller jeg.


Gutten min fyller 13år denne måneden og i den andledning fikk han velge seg en tur til en by i Europa, bare han og jeg, en hel uke.
Han valgte Roma, for der har han aldri vært før.
Ikke det at han har vært over hele Europa heller da, men det var ihvertfall hans ord.
En annen grunn for at han valgte nettopp Roma, er fordi han er veldig kunst og kulturbevisst, og det var mye i byen han kunne tenkt seg og sett.

Min andre gutt er 2 år, og han krever meg veldig mye, så dette blir en flott andledning for oss to å være sammen, bare oss to.
Jeg vet han setter pris på det.
Eneste er at det er omtrent 24grader i gatene i Roma på den tiden, så det er mulig vi blir liggendes ved bassengkanten store deler av dagen :)
For basseng måtte vi ha på hotellet, ikke det letteste å finne et hotell med basseng midt i byen, men vi klarte det, og jeg håper det var et godt valg.

En liten forskjell, likevel så ubetydelig.

Jeg leste nettutgaven av Dagbladet, og leste om en 17 år gammel jente og en 18 år gammel mann som døde.
17år gammel jente... 18 år gammel mann.
Ett år skilte disse to, allikevel var den ene voksen, mens den andre var et barn.

Den ene kunne kjøre bil, den andre ikke.
Den ene kunne ta opp lån, den andre ikke.
Den ene kunne gifte seg.. Den andre ikke.

Denne forskjellen er i mange sammenheng enorm, akkurat her er den derimot uvesentlig.
Både jenta og mannen var noens barn.
Barn som hadde hele livet foran seg, barn som var elsket, barn som var umistelige... Men som allikevel ble revet bort.

Det er enhver foreldres verste frykt, å miste sitt barn.
Bare tanken gjør meg kald og skjelven.

Ingen burde oppleve denne sorgen, allikevel skjer det hver dag.

lørdag 17. juli 2010

Å hjelpe mennesker, fordi de ikke makter selv.


Av og til må vi streke ut hånden og hjelpe opp mennesker som ligger nede. Noen er flinker til det enn andre, noen gjør det for å føle seg bedre selv, andre gjør det for det er en naturlig del av dem, det finnes mange grunner, men uansett grunn så er det viktig å hjelpe.
Jeg har lenge sett at farmor trenger hjelp, hun er gammel og alene. Hun faller mye og i det heletatt så har hun det ikke bra.
Mange ganger har jeg snakket med henne om å ringe etter hjelp, og hver gang er det samme svaret "ja jeg vet, nummeret til bestillerkontoret heger ved telefonen min, jeg skal gjøre det i morgen"..
Et halvt år er gått siden første gang jeg nevnte det, men morgen dagen har kommet, og gått, flere ganger.
Det er noe med dette å bli gammel å behøve hjelp, noen tenker kanskje det er undet deres verdighet, de er stolte, de vil klare seg selv, eller de vil ikke bry andre, og det er ikke alltid så lett å vite.
Jeg valgte å ta saken i egne hender, og sa til farmor at jeg skulle ringe for henne.
Det kunne slått feil ut, men hun ble glad, takknemlig.
Hun visste ikke hva hun skulle si og muligheten er stor for at hun ikke hadde fått noe hjelp, rett og slett fordi hun hadde underdrevet behovet sitt.
Så nå har jeg ringt, og jeg har sagt det haster, så de skal komme på hjemmebesøk alerede neste uke for å kartlegge behov.
Jeg skal være med på møte.
Rett og slett for å støtte opp og se at hun får den hjelpen hun trenger så sårt.
Jeg vet at hun er svært takknemlig, men det er ikke derfor jeg gjør dette.
Hun trenger hjelp, så sårt.
Jeg gjør det for at hun skal få det bedre, få igjen litt av det hun har mistet i alderdommen.
Det er viktig å se menneskene rundt seg, av og til er vi blinde for deres stumme rop om hjelp.
Alle kan komme i en situasjon som er vanskelig for dem, hvor de rett og slett trenger hjelp til å gjennomføre, eller komme i gang, eller rett og slett jelp til å klare seg.

Som tatt ut av en skrekkfilm!

Dette måtte jeg bare dele.
Jeg satt her og lekte meg litt med bilder, og hadde det virkelig ganske festlig.
Til jeg så resultatet på det siste bildet jeg holdet på med. og ble faktisk litt skremt.
Hyyl, jeg ser jo ut som om jeg kryper ut av en skrekkfilm jo.
Jeg syns det var skummelt, tenk å bli skremt av seg selv, hah. I utgangspunktet var dette et morsomt bildet og jeg har ikke fikset på særlig mye annet enn fargene, altså laget ansiktet hvitere enn det faktsik er (som om det går ann å bli hvitere).

fredag 16. juli 2010

Å bli voldatt, og leve med det, del 3.



I denne tredje og siste delen skal jeg fortelle hva som skjedde i tiden etter overgrepet, hva jeg foretok meg da jeg innså hva som egentlig hadde skjedd.

Det tok tid å innse dette, ganske så lang tid, vi snakker år.

Jeg gikk inn i en slags dvaletilstand, det går ikke ann å forklare det bedre.En tilstand hvor jeg la vekk store deler av meg selv, følelsene mine ble sperret inne, og jeg følte meg som en zombie.
Jeg klarte ikke ta det over meg.

Vennene mine den gang visste ikke noe om det som hadde skjedd, ytterst få, om noen.
Jeg husker at jeg prøvde å snakke litt med en venn, men han aviste meg før jeg hadde fått sagt noe som helst om det , han sa jeg måtte ta meg sammen og slute å syte.
Han trodde jeg skulle svartmale eksen, rett og slett fordi han gikk fra meg.
Det gjorde det ikke lettere for meg.

Alt var vanskelig, alt var tungt. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg var så langt nede.
Den natten og hendelsen tenkte jeg ikke på, hadde ikke gjort det på lang tid.
Men det var der, det gnagte, og gjorde alt vanskelig...
Jeg følte meg helt alene i hele verden.
Jeg slet med selvmordstanker, og jeg begynte med selvskading.
Fysisk smerte var så mye bedre enn psykisk smerte.
Jeg måtte bare føle.. Noe.
Det var godt, smerten var god.

Dette var heller ikke noe jeg kunne dele med noen, så avstanden mellom meg og andre vokste, til den ble et enormt gap.
Jeg begynte å få panikkangst, jeg taklet ingenting. Skolen måtte jeg slutte på, og begynte igjen, jeg ville ikke gi meg.
Aldri gjennom denne tiden tenkte jeg tanken at det skyldtes den ene lille hendelsen.

Jeg begynte å få selvmordstanker, jeg var jo så udugelig, mestret ingenting, klarte aldri fullføre skole, klarte til og med ikke ta meg av min egen sønn på en måte jeg selv ønsket.
Alle måtte jo ha det bedre uten meg.
Det å være så langt nede at selvmordstanker begynner å bli til selvmordsforsøk tror jeg ingen kan forstå som ikke har vært der selv.
Ingen som ikke har vært på bunn kan på noen som helst måte forestille seg det.
Jeg levde inni en boble, jeg følte ingenting.. Ikke for min egen sønn engang.
Alt var et skuespill, og få ante at det var noe alvorlig i veien.

Så etter to år etter den natten, fikk jeg et sammenbrudd.
Jeg hadde endelig nådd bunnen.
Endelig sier jeg, fordi det var begynnelsen på en lang vei til å få hjelp, og et bedre liv.

Den dagen skulle jeg ha tentamen siste året på vgs.
Norsk husker jeg.
Jeg satt der med oppgaven i hånden, og skjønnte ikke hva det stod på arket. Det var jo bare en grøt av bokstaver.
Jeg fikk ikke puste, huden min prikket, jeg begynte å hyperventilere og omgivelsene rundt meg forsvant, på en måte var det som om alle andre var på en annen side av en tunnel.

Jeg gikk ut, forlot sekk og alt og satte meg utfor kontoret til rådgiveren.
Mest av alt ville jeg bare hoppe foran et tog, slenge meg i havet, drukne meg i do... Samme det, men få slutt på den indre smerten. Jeg hadde lyst til å skrike og rive av meg alt håret.
Men jeg satt bare der på gulvet, apatisk.
Jeg følte meg fanget i denne verden, men en ting holdt meg igjen, en eneste.. Sønnen min.
Rådgiveren fant meg.
Hun fant meg på gulvet. Et blikk på meg og sa at nå, nå kjører vi inn til legevakten.
Jeg bare nikket.
Aldri i verden om jeg kunne bestemt noe som helst annet enn å kvele den indre smerten.
Så jeg er evig takknemlig for at hun var der. Hun kjente litt til meg, jeg hadde snakket med henne før, hun skjønte hvor det bar, men jeg hadde hele tiden nektet for å oppsøke lege, dette skulle jeg klare.

Legen kunne ikke hjelpe meg mot min egen udugelighet vel?

Hun tok seg av alt snakk.
Legevakten trengte bare se på meg for å forstå at jeg trengte hjelp så han spurte om jeg ønsket å legges inn på psykiatrisk avdeling.
Jeg bare nikket og husker ikke så mye mer.
Jeg var livredd.
Men visste at jeg hadde ikke noe valg.

Det aller verste med å havne inn der var at den aller første personen jeg traff på der inne, var søstra til han som hadde voldtatt meg, hun som var den eneste som visste det hele.
Jeg hadde ikke hatt kontakt med henne på lang tid, jeg klarte ikke.
Hun var tydeligvis der inne hun også. Hvorfor, er hennes historie.
Det første jeg sa var at uansett hva hun gjorde så for alt i verden ikke si det til HAM.
Selvfølgelig gjorde hun det.
Og meldingene fra ham begynte å dette inn på mobilen min.

Det er ikke så mye å si om oppholdet, annet enn at jeg virkelig hørte til der da, jeg var fullstendig paranoid og led tydeligvis av post traumatisk stress.
Jeg var sikker på at alt de ga meg av medisin skulle forgifte meg.
Jeg satt mange kvelder på gangen og gråt.
Ikke en eneste dag klarte jeg å tenke framover, fremtiden for meg var et ord jeg ikke kjente.
Men jeg kom meg ut fra der, 6 uker tok det, 6 ukers pause fra verden, pause fra mine verste tanker, jeg var konstant på beroligendes.
Men bestemte selv når jeg skulle trappe ned, jeg måtte ha kontroll, på små ting. For jeg hadde ikke kontroll på mitt eget liv.
Den ene tingen jeg gjorde da jeg var der inne var at jeg bestemte meg for å kutte kontakten med alle venner jeg hadde, ingenting soom minte om fortiden kunne jeg ta med videre, hvis jeg skulle klare det, men det kan jeg fortelle om en annen gang.
Så her var jeg venneløs, og livløs, det føltes sånn ihvertfall.

Men fortsatt visste jeg ikke helt hvorfor det hadde gått som det hadde.

Jeg tror det gikk omtrent rundt 3 år før jeg begynte å snakke om det til psykologen min, det var veldig vanskelig å få det fram, jeg var jo så skamfull, at jeg hadde latt noe slikt skje med meg.
Men jeg fikk det ut, i få ord.
Han skjønte, og han satte ord på det for meg.
Det var blitt gjort grov urett mot meg, og det var grunnen alt. Han tok en test av meg, og det viste seg at jeg fortsatt led av postraumatisk stress.
Den lille hendelsen hadde ødelagt hele livet mitt, for mange år.

Fra da av tok jeg opp kampen. Jeg gikk jevnlig til samtale, noen ganger flere ganger i uken.
Veien var lang fra å begynne å åpne meg om det som var hendt til faktisk begynne å vurdere å anmelde saken.
Men jeg gjorde det, jeg skulle ikke bli tråkket på lenger.

På dette tidspunktet klarte jeg å pålanlegge en uke framover, men ikke lenger, framtiden utover det, fantes ikke for meg.

Heldigvis traff jeg på et fantastisk politimann som virkelig tok meg seriøst, men selvfølgelig var det ingen bevis.
Det eneste noenlunde gode vitne jeg hadde var jo søsteren hans, og hun valgte side, og det var ikke min side,
Hun forklarte at jeg alltid hadde vært skrullete, og jeg ville bare hevne meg fordi han ikke ville være med meg lenger.
Egentlig hadde jeg ikke ventet noe annet.
Men alt dette hadde jeg tenkt i gjennom, og jeg var klar, han skulle ikke få tro at jeg lot meg tråkke på, han skulle få høre det.

Det ble ikke noe rettsak.
det var ingen bevis, ingen vitner, det var ikke registrert noe legevaktbesøk dagen etter hendelsen, og det var alt for lenge siden, så ingen husket noe.
Men det var greit, jeg ville bare si ifra.
Jeg vet han fikk føle på det, han ble trukket inn til avhør i verst tenkelig tidspunkt i livet.
Han ventet barn med sin nye samboer.
Stakkars hun tenkte jeg, som må gjennom dette, men tanken var liten.

Jeg har aldri truffet han etter den natten, heldigvis.
Jeg var livredd ham.
Ingen andre personer i denne verden har hatt det overtaket på meg.
Det vilel jeg bort fra.
Og det klarte jeg, til slutt.
Jeg har truffet ham etter anmeldelsen, og det var ikke kjekt, men ikke noe jeg vil bruke tid og bokstaver på her.
Han er en dust, og det vil han alltid være i mine øyne.
Men jeg hater ham ikke. Av en eller annen grunn, for jeg burde vel det.
Men jeg hater ingen. Det er en sterk følelse.
Jeg har følt mye annet pga ham, avmakt, skam, redsel, ensomhet, ja alt du kan tenke deg, men ikke hat.

En ting har det gjort med meg, noe jeg har funnet ut av mange år seinere:
Jeg klarer ikke være sammen med noen som er eldre enn meg, det har vært helt i underbevisstheten, det har nok vært for å beskytte meg selv.
Jeg er klar over det nå, og vet at jeg ikke har noe å være redd for.
det er så mye jeg i dag, jeg har lært mye, jeg har vokst, jeg har overlevd.
Jeg er den jeg er i dag, enormt sterk og stolt.
Det jeg vil, får jeg til.
Jeg er den jeg alltid burde vært, men ikke klarte pga en liten hendelse, som viste seg å ikke være så liten.

Nå 11 år etter tenker jeg nesten ikke på det, det er over, jeg har fått behandlet det, men det tok tid, enooormt mye tid. Oh tid alene fjerne ikke smerten, det gjør det ikke bedre.

Jeg har møtt mye motgang etter det også, mye, men jeg takler det.
I dag vet jeg at det ikke er noe galt med meg. Psykologen min var fantastisk, all ære til ham, jeg vet det var hans jobb, emn allikevel, hadde ikke han vært der, så hadde ikke jeg heller, for det er han som lærte meg å sette ord på ting, det er han som lærte meg å snakke.
Jeg vil tro det er noen som skulle ønske han hadde lært meg å tie også :)


Tusen takk for all hjelp og støtte jeg har fått, når jeg endelig turde å ta tak i det å innrømme for meg selv hva som hadde hendt.
Å bli voldtatt, og leve med det, del 1
Å bli voldtatt, og leve med det, del 2

torsdag 15. juli 2010

Å bli voldtatt, og leve med det, del 2.

//kvinneguiden.no


I innlegget i går fortalte jeg om selve hendelsen, i dag skal jeg fortelle hva som skjedde i ettertid av overgrepet.
Ikke bare tiden rett etter, men årene etter.
Det er som sagt 11 år siden nå, og det er først nå jeg kan si at det ikke påvirker meg.
Når jeg sier at det ikke påvirker meg, så mener jeg i dagliglivet, ikke at det ikke påvirker meg å skrive om det, for det er en enorm påkjenning.


Men det er noe jeg føler jeg må gjøre, jeg vil dele det.
Jeg håper historien min kan hjelpe andre som er i situasjonen jeg var/er i.


Rett etter:
Jeg tok taxi bort til søsteren hans, for det var den eneste personen i verden jeg ville snakke med da. At det var midt på natta tenkte jeg ikke på.
Hun lå å sov, men tok imot meg.
Jeg fortalte alt, jeg var mildt sagt hysterisk, men noe i meg ville holde tilbake, det var jo broren hennes, som hun elsket, og jeg ønsket ikke å ødelegge det.


Det var skammen som tenkte, ikke jeg.
Skammen tok mye fra meg.
Skammen, for det var jo min feil, i mitt hode var det det.
det var den eneste måten jeg klarte å akseptere det som hadde hendt;
Jeg måtte på et eller annet vis ha bedt om det. Hvis jeg ikke tenkte sånn, fikk jeg panikk, for da ville det si at en annen person faktisk hadde tvunget meg til noe, med vold.
Og den tanken klarte jeg ikke tenke, for det ville si at jeg hadde blitt frarøvet noe... Selvestemmelsesretten, Friheten.

Mitt uskyldige vesen forsvant den natten, men det er det ikke mange som vet, for jeg er en fantastisk skuespiller, når jeg vil.
Søsteren hans forstod at noe var avorlig galt med meg, så hun ville ta meg med til legevakten.
Jeg nektet, det var jo det samme som å innrømme at noe var galt.
Jeg maktet det ikke, jeg ville bare gråte, så sove, og håpe at alt bare var en vond drøm som duset ut i løpet av morgendagen.
Hun ga seg ikke, og til slutt ga jeg etter, men jeg ville ikke inn der og da, jeg måtte ha kontroll på noe, så jeg bestemte at dagen etter, det var et bra tidspunkt.
Hun ordnet alt, alt, den støtten hun var da var fantastisk.
Dessverres så varte ikke den støtten når det gjaldt, så seinere snudde hun seg mot meg, når det gjaldt hvem hun skulle støtte.. Meg, eller broren.

Legen jeg kom på legevakten tok meg ikke seriøst, han tok meg for å være hysterisk. Hun jeg var med prøvde å fortella at jeg hadde vært gjennom en grusom hendelse, men han ville ikke høre.
Jeg knakk der og da helt sammen, den anstrengelsen det var for meg å komme til legen hadde gjort at jeg ikke tålte denne motgangen.
Hun ville jeg skulle legges inn for å få hjelp, i det minste på nor beroligende.
Han sa jeg måtte hvile, og sendte meg hjem uten noe.
I senere tid har det vist seg at jeg ikke ble registrert på legevakten, det stod ikke noe om meg, ikke noen papirer fortalte at jeg hadde vært der, kontant betaling, ingen data, ingenting.

Skammen vokste, til jeg følte den skulle fortære meg.
Skyldfølelsen var ubeskrivelig.

Alt var min feil.
De neste dagene sov jeg, nesten hele tiden.
Sønnen min som var e år da, så ikke så mye til meg.
Heldigvis bodde jeg hjemme hos foreldrene mine den gang, ellers så vet jeg ikke hva som hadde hendt, om jeg var blitt nødt til å holde meg våken for å ta meg av sønnen min.
For det var jo egentlig ikke noe i veien, det var bare sex.
Og jeg ville jo selv, ville jeg ikke?
Jeg ble en zombie, en stund.. Før jeg tok på meg en maske, for andre.
Ingen skulle se at noe var galt.
De måtte jo tro det var noe i veien med meg, noe i veien med hodet mitt, fornuften min jeg, meg... For jeg hadde jo bedt om det. Klart jeg ikke kunne dele tankene mine, for jeg skjønte dem jo ikke selv en gang.
Hvordan kan en dele noe en ikke har ord for?
Hvordan kan en dele noe så sårt som dette?
Noe jeg ikke forstod selv...

Jeg pakket det vekk, langt vekk.
Lenge.
Jeg må dessverre ta en pause. Jeg blir så utslitt av dette.
Det passer egentlig veldig fint.
Nå har jeg fortalt hva som hendte i tiden rett etter overgrepet.
Så får jeg fortelle i morgen hva jeg gjorde seinere, hvordan jeg håndterte detm hva det har gjort meg meg, og hva det fortsatt gjør.. Om jeg ikke er bevisst det.


Ps: Alle som blir utsatt for voldtekt må oppsøke lege så fort som mulig for å få konstatert at det er en voldtekt.Er det ikke fysiske bevis, er det nok av psykiske, dette må dokumenteres.
Dixi. no kan være en stor hjelp for mange, jeg skulle ønske jeg hadde tatt kontakt med dem. Men jeg visste ikke. Der kan du ringe anonymt å spørre om alt rundt en voldtekt, om du er usikker på om det faktisk er en voldtekt eller ikke.
De kan også ta imot deg, og de kan hjelpe med advokat, om du ønsker å gå til sak. Noe jeg oppfordrer ALLE til å gjøre!
Ingen sprøsmål er for dumme.
Går du rundt som jeg gjorde, kjenner du deg igjen, så vær så snill å ta kontakt med dem.


Å bli voldtatt, og leve med det, 3dje og siste del

Hvordan lage en bra header.




Mange bloggere lurer på hvordan de kan få laget seg en brukbar header.
Spørsmålet er ikke hvordan, men HVOR.
For det er nemlig ikke vanskelig.
Det eneste du må ha er et bilde, og tid... Det trenger ikke ta så mye tid heller, det spørs hvor mye du vil legge i det.
Og du trenger ikke legge mye tid i det for å få et bra resultat, men som med alt annet, øvelse gjør mester.
Jeg har prøvd mange program, men Picnik.com er den desidert enkleste og bruke, og etter min mening gir den best resultat.
Picnik.com er en fantastisk side, den tilbyr muligheten til å redigere bilder og du kan også bestille bildene ferdig printet etterpå.
Programmet er som nevnt veldig enkelt å bruke, så du trenger ikke noe særlig med skills.
Konklusjonen; ALLE kan lage en bra header.

onsdag 14. juli 2010

Mothers... Mitt nye veggklister.


"Mothers hold their children's hands for a while... Their hearts forever."
Denne fikk jeg opp på veggen på gangen i dag.
Syns den ble riktig så flott.
Er veldig glad i bildet også, jeg vet det egentlig burde stått "Family", men det var nå denne jeg fikk til jul :)
Av alle rom i huset, er faktisk gangen mitt favoritt rom, hehe.
Det er enkelt å få det fint der syns jeg.

Å bli voldtatt, og leve med det del 1

//Google

Å bli voldtatt var ikke som jeg hadde lest i avisene, sett på tv eller hørt andre snakke om.
Det var en personlig opplevelse, en opplevelse som jeg gjemte langt bort.
Det er i dag 11 år siden den natten, og endelig begynner det å slippe taket.
Jeg skriver dette i tre deler av to grunner:

1 Det kan fort bli langt.
2 Det er en påkjenning å skrive om det.

Jeg har lest at de fleste blir voldtatt av en de kjenner, i mitt tilfelle stemmer det.
Men ingen kan forberede deg på hvordan det er, for jeg tror hver og en sin opplevelse er forskjellig.
Frem til da hadde jeg ikke tenkt over hvor stor del av en voldtekt er av psykisk karakter, i hvertfall i mitt tilfelle, men jeg tviler på at den biten ikke følger de fleste andre overgrep.

Jeg var 20 år, og skulle på julebord, med eksen.
Jeg var super happy!
Tenk at han ville ha meg med på julebord på den nye jobben sin, det kunne jo være at han ville være sammen med meg igjen?
(Jeg visste ikke på det tidspunktet at han faktisk hadde blitt sammen med ei annen, hvorfor han valgte å ta meg med er en gåte)
Han var 25 år, og jeg så på ham som voksen ( noe jeg selv ikke følte jeg var, enda) han var jo så mye eldre enn meg.

Vi hadde vært sammen 1 år, og det var mannen jeg hadde bestemt meg for skulle bli min mann, vi var forlovet og bryllupsplanene var i boks, da han plutselig en dag sa at han ikke ønsket å fortsette.
Jeg var knust, sønderknust, livet mitt raste.
Så da han ville ha meg med på julebord 4 mndr senere var jeg sikker på at det var en ny begynnelse.

Jeg hadde vært ute med søsteren hans (vi var gode venninner) og kjøpt en steindyr kjole, jeg tror den kostet 3000,-. Jeg skulle skinne, jeg skulle være flottest av alle! Han skulle se at meg ville han ha, jeg skulle gjøre ham stolt.

Vi kom på julebordet, og ganske kjapt ble jeg forlatt til meg selv.
Jeg satt der i en krok for meg selvog skjønte ikke så mye mens han danset og moret seg med alle andre, hele kvelden.
Spøkte og lo med de nye kollegene, selvfølgelig forstod jeg det, men hvorfor måtte han være så flørtetet med alle damene der?
Jeg følte meg liten, og angret fort på at jeg hadde blitt med, men hvordan kunne jeg ant dette?
Jeg burde, han hadde jo alltid vært sånn.

Noen reagerte faktisk på oppførselen hans, og snakket til ham, sa rett til ham at han burde jo ta seg av meg, som han faktisk hadde tatt med bort dit.
Han kom deretter bort til meg og kjeftet på meg og sa at jeg bare hadde med å se blid ut, for jeg dreit ham ut for de nye kollegene og sjefen.

Jeg er ikke sikker, men jeg tror klokken er passert midnatt på dette tidspunktet.
Jeg sitter fortsatt med mitt andre glass rødvin i hånden.
Han kommer bort og sier vi må prate.
Han trekker meg med langt bort fra de andre, langt inn i verkstedet (Han arbeidet på et bilverksted og festen var på bygget).
Vi er langt borte fra de andre, inne på et kontor midt i verkstedet.
Der kjefter han på meg, forteller hvor udugelig jeg er, hvor skamfull han er så har tatt meg med i det heletatt, og hvor mye han heller ønsket å ta med dStavekontrolleren nye damen sin heller.
Slik fikk jeg vita at han hadde funnet seg en ny.
Selvfølgelig gråter jeg, jeg trodde jo dette var begynnelsen for oss igjen, og kvelden hadde vært topp 10 verste kvelder fram til da.
Og det ble fort verre.

Han kjeftet meg huden full. Selfølgelig burde jeg gått, men jeg hadde ingen penger med, vi skulle ta taxi hjem sammen.
Jeg bodde ca 3 km der ifra, men det snødde og det var et tykt lagt snø på bakken, jeg hadde små, tynne finsko på meg, så jeg så ikke det som et alternativ en gang.

Eksakt hva som hendte på dette tidspunktet kan klarer jeg ikke gjengi, men ihvertfall så endte jeg på skrivebordet og han ønsket sex.
Jeg var knust og det siste jeg ønsket var nettopp det.
Men han ville.
Jeg sa klart ifra at jeg ikke ønsket, flere ganger.
Han tok et øyeblikk kveldertak på neg og holdt meg nede.
Det var jo ingen sak å komme til, jeg hadde jo kjole på meg, strømpebuksen bare reiv han opp.
Det jeg husker fra det var hvor vondt det gjorde, hvor mye jeg grein og sa neinei slutt, jeg vil ikke.
Men han hørte ikke i det heletatt, jeg fikk en følelse av at han tok ut aggresjonen sin på meg.

Når han var ferdig husker jeg at jeg blødde som bare det, og skjorten hans var full av blod nedde på kanten, mye blod.
Det randt ned, og jeg grein.
Jeg dro på meg trusen og satte meg rett ned og hulket.
Jeg var såret langt inn til margen, jeg visste ikke det gikk an å gjøre slikt mot noen du liksom skulle bry deg om.
Igjen og igjen kvernet samme tansken i hodet mitt, "hvorfor hadde han tatt meg med i kveld? Hvorfor?".
Jeg har aldri fått noe svar.
Så kommer det som jeg syns er det aller verste.
Mens jeg sitter der og griner, helt på bunn av meg selv så slenger han piss mot meg.

"Hvis du vil ta liv av deg, skal jeg hjelpe deg, jeg skal gi deg kniven, bare si ifra".
"Foreldrene dine vil takke meg, for du er nok bare en burde for dem".

Da ser jeg rødt.
Jeg reiser meg opp og freser, tar tak rundt halsen på ham, heiser ham rett opp langs veggen.
Jeg husker ikke hva jeg sier, men jeg tror det er et spørsmål på hvorfor han gjorde dette mot meg.
Han river seg ut av grepet mitt og virker livredd, men han får fort overtaket igjen, han slenger dritt igjen... Jeg går.
Jeg gikk ut til de andre, jeg hulket, faktisk så var jeg helt fram meg.
Det var ikke mange igjen, de fleste hadde gått hjem, så vi hadde nok vært der inne en god stund.
En dame kom bort til meg og spurte hva som hadde skjedd. Jeg sa at ingeting hadde skjedd, jeg bare grein.
Jeg ble satt ned på en stol, og de fire menneskene som var der prøvde å få ut av meg hva som var skjedd.
Jeg bare ristet på hodet.
De spurte om han jeg var med hadde gjort meg noe, men jeg bare ristet på hodet. På en måte beskyttet jeg ham, jeg øsnket ikke at han skulle få dårlig rykte på den nye arbeidsplassen.
Jeg begynte allerede da å ta på meg skylden for det som hadde skjedd.

Etter en lang stund kom han selv ut, og da ble jeg hysterisk, jeg må ha vært i sjokk eller noe.
Jeg prøvde å komme meg vekk, så langt vekk jeg kunne, men jeg kom ingen vei, pga snøen.
Jeg husker at hun dama prøvde å roe meg, hun spurte om hun skulle bestille taxi, men jeg svarte at jeg ikke hadde penger på meg.
Hun kom på den lure ideen at hun skulle spørre han jeg var med, jeg ristet febrilskt på hodet, nei, det måtte hun ikke!
Men vi ble enige om at det var ikke noen annen måte å komme hjem på.
Så hun spurte.
Og om det hadde vært ille til da, så ble det om mulig hakket verre nå.
Han kom bort mot meg, jeg husker blikket hans, han så ut som han ønsket meg død. Det var skikelig fælt.
Det var en svingdør der, og jeg prøvde nesten å krype gjennom den.
Han tok opp 300 kroner av lommen, mens han så på meg krøllet han dem sammen i hånden så kastet han dem mot meg og sa:
"Se her din HORE, du er ikke verdt mer!"

Jeg var for skamfull til å ta taxi hjem, jeg burde jo ha gjort det, men jeg trengte noen å snakke med.
Så jeg reiste til søsteren hans.
Der fortalte jeg alt.
Selvfølgelig var det en grov feil, de stor og står sikkert den dag idag hverandre veldig nær.
Men jeg MÅTTE bare prate om det.

Da hadde jeg skrevet ned forløpet, og jeg tror jeg har fått med alt.
I morgen skal jeg skrive om hva det har gjort med meg, hvordan jeg kom meg videre fra der, tankene mine, og hvordan jeg snudde det til å bli min feil.
Det var lettere å akseptere det som hadde skjedd hvis jeg så på det som min egen feil, hadde jeg i tiden etter sett at jeg var uskyldig i det så vet jeg ikke om jeg hadde klart meg så godt.
Jeg måtte ha bedt om det, det måtte være noe jeg hadde gjort for å fortjene det.

Det var min måte å ta kontroll over situasjonen.

Å bli voldatt, og leve med det, del2
http://littkritikk.blogspot.com/2010/07/bli-voldtatt-og-leve-med-det-del-2.html

Å bli voldtatt, og leve med det, 3 og siste del
http://littkritikk.blogspot.com/2010/07/bli-voldatt-og-leve-med-det-del-3.html