Å være 16år og ikke vite bedre....

Lene 16 år.

Da jeg var 16 år, var jeg sikker på at livet sluttet etter fullte 20, om det ikke sluttet der, så ihvertfall når en fullte 30.
Hvordan i all verden gikk det ann å ha det kjekt når en var 30?
Nei, de var jo tørrpinner hele bunten. Jeg var sikker på at de aldri festet, de hadde dårlig med venner og vasking var det mest spennende en kunne foreta seg, bortsett fra å gå på jobb.

Jeg var også hellig overbevist om at hadde man ingen gode venner når man var 16 år, så ville man ihverftall IKKE få det når man var pasert tenårene. Det gikk jo ikke an å få nye venner når man var voksen vel?

Det å få barn beriket ikke livet etter mitt syn, det var bare nok et hinder, det gjorde jo at man bare var foreldre, jobbet og vasket.. Og var ganske i nærheten av å være venneløs.
Å få barn var noe man måtte for å bringe slekten videre, og hindret en i å ha det kjekt...
Jada, mye har skjedd siden den gang.

Året etter, da jeg var 17 år, ble jeg gravid.
Grøss og gru.
Jeg fant fort ut at det å bli gravid ga nye dimensjoner til livet og jeg så fram til å holde barnet mitt i armene for første gang, men jeg var fortsatt overbevist om at livet på mange måter stoppet opp når man fikk barn.
Jeg prøvde å få gjort så mye som mulig da jeg var gravid, for når barnet ble født.. Ble jeg kjedelig. Best å gjøre ting når jeg enda hadde lyst å gjøre det.
Alt mulig var jeg med på.
Jeg ble 18 da jeg var gravid, så jeg var med på byen, var ute for første gang (og siste tenkte jeg), så på vennene mine når de drakk, og koste meg stort.

Gutten ble født, og helt klart at livet fikk en ny dimensjon, men istedet for å bare tenke baby, baby, baby, så la jeg merke til at mitt gamle liv og mitt ny liv gikk an å kombinere.
Jeg var fortsatt den samme gamle, men med nye sider.
Jeg skal ikke gå så langt å si at jeg var voksen, for det var jeg ikke.
Først den dag i dag føler jeg meg voksen.

Nå sitter jeg her, nesten 1 år har gått siden jeg var 16, jeg er 31 år idag, og livet er ikke slutt.. Jeg føler det nettopp ha begynt.
Livet som 16åring husker jeg godt, men ikke veldig godt.
Livet sluttet ikke etter at jeg fikk barn, det begynte på ny, nå klarer jeg nesten ikke å huske å ha levd ett annet liv. Rart.

Min frykt for at livet sluttet når en fylte 20, eller i hvertfall 30 var for det første håpløst barnslige og helt uten hold.
Å bli 30 var fantastisk, det er jeg sikker på å bli 40 også vil være.
Mine aller beste venner fikk jeg i midten av 20årene, og jeg får stadig nye, gode, modne venner, men jeg har også venner som er mye yngre enn meg.
Alder betyr ikke det samme når en er 30 som da en var 16.

I dag kunne jeg aldri tenkt meg å være 16år igjen, den usikkerheten en følte da var grusom.
Rart hvordan en endrer syn etter som man blir eldre. Men det skulle vel egentlig bare mangle.
Hvis jeg som 16åring hadde stoppet opp og tenkt litt på hvordan jeg så på ting da jeg var 10år kanskje, så ville jeg skjønt at ting hele veien er i utvikling.

Livet er forandring, en må bare tilpasse seg.