Å flytte til utlandet som barn, hvor vanskelig det er å tilpasse seg..

Da jeg var liten flyttet vi fram og tilbake mellom Norge og Frankrike.

Nydelig mulighet tenker mange, og ja, det var fint, veldig fint på mange måter, men også svært vanskelig.


Først og fremst, jeg har ingen tilknytning til Frankrike, det var min far som arbeidet i oljen, han ble tilbudt jobb der nede, en bra stilling visstnok.

Jeg ble sendt i franske barnehager og siden skole, før vi flyttet til Frankrike for 3 hele år i strekk.
Fransken min var ikke god, så jeg som egentlig skulle gått i fransk andreklasse, ble plasert i førsteklasse.
Det gjorde ikke meg noe.
Det var en privat skole, bygget rundt en gammel katolsk kirke og drevet av nonner.
Mine to yngre søsken gikk på en offentlig skole, så jeg var helt alene.
Det var veldig tungt i begynnelsen, det tok tid å få venner.
Ikke kunne jeg språket, og jeg var ganske anderledes fra de andre barna, utseendemessig. Det hjalp ikke at lærerne forskjellsbehandlet meg fra de andre heller, de var sniller mot meg, godt ment selvfølgelig.
Så fant jeg en venninne, det var faktisk ei nabojenta av oss som gikk på samme skole.
Hun var to år eldre enn meg, og hun var fantastisk.
Etter det hang vi sammen som erterris.
Venner var lett å få etter det, og språket kom kjapt.

Nå var jeg ikke lenger outsideren.
Det var en fantastisk tid.
Jeg hørte hjemme.

Min mor begynte å bli bekymret da det norske spræket mitt ble fattig, jeg begynte å bruke franske ord istedet for norske for å forklare ting.
Mye skjedde i kullisene som jeg ikke visste om, men ihvertfall satte min mor foten ned, NÅ skulle vi hjem, før jeg ble fransk.

Sommeren jeg var blitt 10 år reiste vi da "endelig" hjem.
Det var tungt, tungere enn jeg ville innrømme for mine foreldre.

Da vi kom hjem fikk jeg valget, fransk skole eller vanlig norsk skole.
Jeg vet at dette valget har merket meg, men jeg valgte norsk skole.
Dette gjorde jeg fordi jeg hadde ei venninne som gikk der, i den klassen jeg skulle gå i.
Hadde jeg visst bedre, men som 10åring gjør man ikke det, så hadde jeg ikke basert valget mit på en ting.
Jeg hadde vært borte i 3 år, og selvfølgelig hadde hun venninna funnet andre venninner.
Hun tok i mot meg, men det var halvhjertet, følte jeg.
Jeg hadde bare hun, hun hadde mange, jeg følte meg som reserven.

Å begynne på norsk skole etter år på fransk skole var mildt sagt pyton.
Ikke kunne jeg språket godt, noe jeg ofte fikk høre, det ble gjort nar av.
Jeg hadde hatt 1t norsk undervisning siste halve året i Frankrike, før det hadde jeg aldri skrevet norsk, det var pyton.
Noe av leksene jeg husker best fra tda, var norsk stil, på 4 helsider, A4.
Prøv å skriv 4 A4 sider når du såvidt har begynt i andre klasse. Det var slik det føltes.
Jeg mestret det ikke, det var forferdelig.
De andre barna skiste meg også ut, sikker ikke med vilje, egentlig.
Men jeg ble igjen outsideren, det var forferdelig.
Nok en grunn til å glemme barndommen.

Jeg kan si at jeg aldri passet inn, de 3 årene på barneskolen var forferdelige.
Ungene, leksene, til og med lærerne var forferdelige.
Det med lærerne har min mor fortalt meg, lærere som ikke likte meg.
Det var en lærer som forstod meg, han kunne fransk, og jeg brukte han som en psykolog, på en måte.
Det hjalp ikke at det var han læreren de andre ungene mislikte mest, og snakket stygt om bak ryggen hans.
Hva skulle jeg gjøre? Prøve å være en del av "gjengen" eller rett og slett akseptere at heg var anderledes, og godta at jeg hadde et bra forhold til læreren alle mislikte. Det var jo den eneste som forstod meg.

Mange ganger tenkte jeg over valget jeg hadde tatt, var det feil?
Skulle jeg gått på fransk skole istedet?

Den ene grunnen til at jeg gjorde det valge jeg gjorde, viste seg fort å være helt feil ihvertfall.
Jeg har aldri noensinne ført meg så overflødig i samvær med noe som jeg gjorde med hun venninna mi.
Ikke det, vi lekte godt sammen, da det bare var oss to, men så fort noen andre ringte og ville vær med hun, så måtte jeg gå hjem.
Det kan hende at hun husker dette anderledes, men jeg husker mange ganger da dette skjedde.

Det var så fælt, for jeg hadde bare hun, alle de andre i klassen hadde sine venner og jeg var altfor usikker til å ta kontakt med andre.

Jeg begynnte å være med gutter, det var enklere.
Men det distanserte meg bare mer fra den gjengen jeg ville være med i, der venninna mi var, disse guttene var ikke noen de ville vært med i det heletatt.
Men jeg måtte være med noen.

Nei, jeg følte meg aldri hjemme, på barneskolen.
Vel var jeg splittet når vi flyttet til Frankrike, men å flytte hjem il Norge var bare fælt.
Mange ganger ønsket jeg at vi aldri hadde flyttet tilbake.

Det sies at barn tåler så mye, det kan være, men de er også ekstremt skjøre.
Hadde det bare vært det enkelte barn det gjaldt, hadde det antagelig ikke vært noe problem, men det gjelder også de som står rundt barnet.
Blir barnet mottat på en god måte, tåler barnet all verdens, men som i dete tilfelle å bli mottat på en dårlig måte, da er det dømt til å merke barnet, gjerne for resten av livet.

Tenk nøye før du tar slike valg for barnet, ikke len deg tilbake på at "barn er jo så sterke".
De er gjerne ikke det.