onsdag 14. desember 2016

Et helt liv siden...


Det virker som et helt liv siden pappa døde.
Og på en måte er det det, nå i disse dager vil barn bli født, som ble til da han gikk bort.
Et helt liv.

Det er så lenge siden. Men så kort.
Det er å lenge siden vi å hverandre siste gang, men allikevell som om det var noen dager siden.
Vi feiret jo nettopp bursdag, og han var der.
Det var fortatt kaldt den gang, det var ikke blitt sommer, det var ikke blitt vår enda.
Ungene har hatt vannkopper, alle mann.
Det har vært sommerferie, minsten har tatt sine første skritt.
Jeg har svart på mange store spørsmål fra barna.
Vi har opplevd våre "siste ganger med", og våre "første ganger uten.".
Det har vært hans siste bursdag, som han ikke fikk oppleve, vi var da i Tyskland, og minsten var syk. Vi var for det om i fornøyelsepark. Det var en rar dag, for meg, mend et var en fin dag, for det.
Nå står den første julen for døren, og det første nye året. Snart kommer den første påsken, da vil det være 1 helt år siden. I påsken. Hadde det ikke vært påske, hadde det gjerne ikke gått om det gjorde.

Vi har opplevd barn bli født og vi har opplevd mennesker dø rundt oss. Alt på denne lange, men korte tiden siden. Så mye...

Leiligheten er solgt.

Et helt liv er avsluttet.
Har dere tenkt på hvor lett det er å pakke ned noen sitt liv? Et helt liv?
Men det er også så mye. Det er tidskrevende, og det er vondt, for det er i den verste sorgen.
Har dere tenkt på hvor vanskelig det er å pakke ned noens klær, alle klær, og kaste dem? Eller gi de bort?
Og det å stå å diskutere hvem som skal ha hva? Å ende opp med å selge eller kaste det meste?
For ingen har plass til det.
Og selv om en person har vært veldig knyttet til tingene sine, så betyr de ikke noe for noen andre.
Har du tenkt på hvor rart det er? Og på rart det føles å pakke ned, gi bort eller kaste sånne ting? Eller vurdere som det skal tas vare på...
Noens liv, i ting.
Lieligheten vil alltid være hans, for meg, men noen andre bor der.
Vi har lukket døren for siste gang, og selv om vi gikk derfra med tunge skritt, så var det noe lette skritt som gikk inn.
Håper det blir mye lykke i leiligheten og at det kan oppheve det tunge og tragiske som skjedde der, for et helt lite liv siden.

Det var så tungt å gjøre alt dette, å ta disse store valgene, disse tunge valgene, bror min og meg.
Jeg er så glad jeg ikke er enebarn, eller at bror min er enebarn, det ville vært for tungt.
Har du tenkt over dette? Hvor tungt det må være å være alene om dette?
Jeg har tenlt på det.
Jeg er glad jeg ikke er enebarn.
Jeg er glad jeg har flere barn, egentlig ville jeg nesten at det hadde vært flere enn dem, så alle disse tunge tingene som en dag kommer, kan fordeles enda mer, at de kan være Samlet en stor gjeng i den tunge oppgaven.
Men de er fire, fire er bra.
For dette har jeg tenkt på.
Vi er ellers en luten familie, nå.
Så mange er gått bort dett året som er gått forbi.
Det setter perspektiv på ting.

Jeg er glad jeg ikke har vært alene, men jeg har følt meg veldig alene.
Så mange er der den første tiden.
Men alle andre går vider, og alt som er igjen er et vakuum, og et vakuum er vanskelig å fylle.
Noen tror visst at sorgen legges i graven sammen med den som fyller jorden.
Men den gjør jo ikke det, den favner alt.
Men det skal vi ikke snakke om, for sorg er vondt og det vil ingen ha innpå seg.
er død blitt unaturlig?
Hører det ikke til i samfunnet vårt?

Det er så mange som er der den første tiden.
Men så slutter folk å soørre, for det er så lenge siden.
Et helt liv.

Jeg har lest om sorg.
Sorgen er for de fleste veldig sterk det første året, og den er ensom.
Man glemmer ikke de som går bort.
Det er helt greit at vi gjemmer dem i hjertet vårt, så blir det sagt, alle forstår det.
Men ingen forstår som ikke har har opplevd det selv, at sorgen er uvirkelig. Og tar tid å fordøye.
Fortsatt tar jeg meg i ¨tenke " mon tro om jeg skal ringe pappa"? I et brøkdel av et sekund har jeg helt glemt at ingen vil svare i andre enden.
"Dette nummeret er ikke i bruk".
Jeg vet en stemme vil si det, selv om jeg ikke har prøvd å ringe.
Jeg ringte nok den dagen vi fant ut han var dø, og ingen svarte.
Vi var mange som ringte, den gang, men det var litt for lite altfor sent.
Det var stille nok i andre enden den gang, stillheten er over alt, jeg trenger den ikke i telefonen også.
Har du tenkt på at du kan komme til å tenke at du vil ringe personen for så å komme på at ingen vil svare?
Det er tydeligvis noe en kan tenke på.

Vi hører jo alle hvor uvirkelig  det er når noen dør, hvor tungt det er, hvor altoppslukende, hvor merkelig det er at livet bare går sin gang, at solen står opp dagen etter, selv om en del av grunnmuren din er borte.
Det er å merkelig, men det er jo fint.
Sorgen er ikke sort/hvit.
Dette kan vi kanskje tro vi kan kjenne på før vi opplever det, men vi kan ikke.
Det er både vondere og lettere enn vi forventer.
For vi sammenligner det jo med ting vi har opplevd og ting vi vet fra før, så vi tror vi kan forestille oss, men vi har vell ikke noe å samenligne med? Før vi plutselig en dag har det.
Det blir vell også feil å sammenligne med andres sorg, for vi opplever den alle forskjellig, men det må da være noe som er likt?


Nei, den tunge sorgen varer omtrent et år, men det ventes at man skal være klar for jobb raskt, ihvertfall 1mnd etter. Det er vanskelig å forstå at an gjerne ikke er klar for det, for det beste er jo å fortsette som normalt å ta sorgen i kassakøen, eller på bussen, eller når man ellers har tid.
Som når man går tur på kvelden og fundere på de store spørsmålene om livet, eller når man ligger i sengen for å sove om kvelden.
Jeg har visst brukt mye tid på det, for det har blitt gjennomsnittlig 4 timer søvn per natt i løpet av hver uke som er gått siden. Så sier fitbitten min ihvertfall.
Og jeg kjenner jo det på kroppen, for jeg føler meg som en zombie, selv om det kan jeg jo ikke vite, hvordan en zombie føler det, siden de ikke finnes...Selv om fireåringen i huset tror det.
For som andre barn så tror han ikke de som dør blir til engler, men han lurte jo på om de ble til zombier.
Men jeg kunne avkreftet at morfar, eller farfar eller oldefar var  blitt til zombier.
Men ja, hvordan kunne jeg vite det, hadde jeg sett dem?
Er det egentlig sunt for en fireåring å tenke at morfaren eller farfaren eller oldefaren er en zombie?
Men de skal jo sørge og forstå døden barna våre også.
Og det er ulikt for hver alder, har jeg merket, og man må tilpasse snakket til hver enkel, så det har blitt mye snakk.

Det var bare noen tanker som jeg egentlig syns var greie å dele, for døden er et slag tabu, og med denne bloggen har jeg jo  prøvd å skrive om ting om er nettopp tabu og vanskelig å snakke om. For meg er åpenhet om det vanskelige det beste som er når det gjelder slike opplevelser. Jeg kan ikke begrave det i meg selv å la ingen vite, det kan ikke være bra, for noen.
Det må opp og fram, noe  vi alle burde bli flinkere ting, for hvis ikke er vi med på oppretteholde at så mye skal være tabu, og den som opplever vanskelige ting, skal være alene og ha det vondt. På den måten blir vi jo skjermet, vi andre som ikke opplever disse tingene, men da har vi heller ikke noen mulighet til å kunne forstå, og vi tror kanskje feilaktig, at "ikke snakket om ikke vondt og problematisk".
Men dette er jo mine tanker og erfaringer, noe jeg ikke uten videre kan overføre til andre.
For jeg vet at ikke alle er enige, for noen er jeg enkelt og greit for åpen om slike ting.


En dag skal jeg skrive hva som hendte når pappa døde, men det er fortsatt for vondt å skrive om det, så det blir med tanker fra meg.
Men jeg vet mange lurer, men få tørrrr å spørre. For det er vanskelig å bli konfrontert med å mye vondt og uforståelig.

(PS: beklager for skrivefeil, spesielt ofte en manglende bokstav S, den har hengt seg opp, hvi jeg leser tilbake, vil jeg rette på så mye, og jeg ønsker at det skulle være om tankene kom, på den måten blir det mer ekte).

fredag 9. desember 2016

Jeg har så mye sorg i hjertet mitt





Snart er det mørkt i stall og i låve
- nå skal alle nissunger sove. 
Vår kjære, Milde Måne 
- skinn ned på alle dem 
som ikke har en seng 
og som ikke har et hjem. 

Må alle små i verden 
få sove denne natt. 
Må ingen av oss gråte 
og ingen bli forlatt 

Godnatt - godnatt - godnatt 
Godnatt - min skatt - godnat



Dette er en veldig fin sang, med et viktig budskap til små og større barn, verden er ikke et perfekt sted, alle har det ikke like godt som oss. Melodien er å vakker, så trist, men så fin at den fungere bra som godnatt sang, men helst etterfølgt av en lystigere sang, med lettere innhold.
Jeg pleier å synge den til ungene rundt juletider, og ellers også, men jeg bytter bare ordet nissunger med små unger (ikke småunger).
Men i år klarer jeg det ikke, jeg har altfor mye sorg i hjertet mitt.
Jeg begynner å gråte bare på tanken på sangen.
jeg har prøvd, men det går ikke.

Jeg har så mye sorg for alt og alle.
Det er så mye vakkert i verden, men det er så mye vondt også.
Noen ganger har jeg vansker med å se det vakre for alt det vonde, men slik er det ikke nå.
Vakker og trist og vondt er side om side, men alt føles bare så sterkt, sorg og glede, men jeg har så sorg for alt og alle, at tårene ofte flommer over, eller skjules i hjertet, men tårer likevell.
Som når hverdagen går sin gang, på grå dager og solfylte dager.
Som på jobb og som hjemme, som med venner og familie og personer som ellers ikke er så nære.
Sorgen er så sterk, på gode og på vonde dager, det er liten forskjell.
Jeg har lært å aksepter den, den er bare der, alltid.

Noen vil si at det går over, at det blir bedre.
Klart.
Men jeg kjenner meg selv, uendelig godt, etter mange års kamp med meg selv og mine følelser, mot tunge tider, når den indre konflikten er stor og håpet er borte, 
Når hverdagen er svart og kampen er for tung. Det har vært så mye tungt, men det har også vært så mye mestring.
Mestring jeg har fått testet ut i det fjerneste ytterpunktet dette året som nå snart er gått.

Jeg kjenner meg selv.
Jeg kjenner at noe er fundamentalt forandret, og jeg vet med sikkerhet at det ikke vil forsvinne.
Det har bare tatt bolig som nok en ting å ta med.
Og det er greit, jeg har rygg til å bære det.
Det er ikke det, 
Men sorgen i hjertet kjennes som en dump verking til enhver tid.
Ikke bare for alt som har skjedd, men for alt.
Alt tungt som har vært og alt tungt som kommer.
For alle som har det vondt og alt som er urettferdig.
Ikke bare mitt, men også ditt.
Noen ganger klarer jeg ikke skille, jeg tar på meg sorg som en tørr svamp i vann.
Men jeg tåler det.
Det er ikke det.
Jeg er ikke knekt.
Bare forandret.

Jeg er ikke lei meg, alltid.
Jeg lider ikke av kronisk tungsinn.
Jeg har bare tatt inn sorgen, og den er bare blitt en del av meg.
Jeg kjenner den har flettet seg inn i hele meg, i alle celler i kroppen,
men i hjertet mest.
Det er der det verker, mest.

Mange vil nok tro det er dette året og alle hendelser som er skyld i denne enorme sorgen i hjertet.
Men det er ikke helt sant, men det har hentet fram det som jeg iherdig har kjempet mot i alle år, sorgen for alt som har hendt.
I årenes løp har det boblet over noen ganger, og da har det blitt så sterkt, at jeg har blitt redd.
Det er bedre sånn som nå, at det er der hele tiden, side om side med alt det fine og vakre som finnes.
Jeg blir jo tross alt ikke kvitt det, det vil alltid være der.

Så selv om jeg ler å selv om du treffer meg og jeg forteller det går bra, eller mindre bra, selv om jeg er på jobb, eller med venner, feirer bursdager, baker brød, eller kake, eller leker med ungene, eller går på tur.
elv om jeg gjør alt det og alt virker bra, for det er det tross alt, så er sorgen alltid der, uansett.
Ikke bare for de tunge hendelser i året som er gått, men for alle tunge hendelser i alle  år som er gått.

Men det som er viktigst for meg når jeg deler dette, det er at alle skal vite at til tross for at det er slik, så går det bra, jeg har det fint, for ingenting er tross alt svart eller hvitt.


onsdag 28. september 2016

Idag var siste gang jeg luktet pappa

Lukt er så mye, det får oss til å føle, tenke, oppleve... minnes.
Det kan trigge følelser, som lykke, glede, sorg, forventning, redsel, kjærlighet, trygghet, for å nevne noen få.
Det er noen lukter som kan direkte sette oss tilbake til en tid, eller opplevelse vi gjerne hadde glemt, eller bare ikke husker godt nok. Minnene kan bli veldig sterke når du kjenner en spesiell lukt.
Noen gode lukter som kan trigge gode minner og følelser er feks:
Lukten av nybakte rundstykker, nyslått gress, ny bil, nyfødt baby, sol på hud, mammas kjøttkaker og lukten av mennesker du er glad i.
Negative følelser og minner dukker opp på samme måte når vi utsettes for  lukter tilknyttet den gitte opplevelsen.

Lukt er viktig, men lukt kan ikke lagres i minne. 
Når du tenker på roser, så vet du jo hvordan roser lukter, men du klarer ikke lukte det, og du klarer ikke forklare det, godt nok. Det lukter søtt, og blomsteraktig og friskt, og for meg kjempegodt, da det er en av de beste luktene jeg vet om. Jeg blir glad når jeg lukter roser, jeg elsker lukten av roser.

Lukt kan ikke lagres i minne, noe jeg melankolsk har tenkt på når jeg har luktet på mine små babyer, alle har luktet forskjellig, og alle like godt.
Jeg syns det er så trist at lukten en dag forsvinner og plutselig husker jeg ikke lenger hvordan de luktet som små, herlige skapninger.

Vi har alle forskjellig kroppslukt.
Og lukten av pappa var for meg da jeg var liten, trygghet.
Jeg husker da han fulgte meg til skolen da jeg var liten, fransk skole på den tiden jeg ikke kunne fransk, det var egentlig ganske skummelt for lille meg.
Det var vanskelig å slippe hånden til pappa, for det var skummelt og vondt og, jeg følte meg så forlatt da han gikk.
Noen ganger gråt jeg og han tørket tårene mine med lommetørkleet han alltid hadde i lommen.
Etter at han hadde tørket tårene  mine, fikk jeg med meg lommetørkleet, og det gjorde ting mye lettere.
For det luktet av pappa, det var en trygg lukt.

Da jeg var liten, fikk jeg ofte sovne i mamma og pappas seng.
Putene deres luktet av dem, ikke parfyme, men dem.
Veldig forskjellige lukter, men begge veldig trygge.
Så jeg som var så mørkredd da jeg var liten, fant trygghet i å sovne i luktene til mamma og pappa.
Spesielt pappa sin lukt, det var sikkert knyttet til opplevelsen av skolen.
Men dette visste jeg lite om da jeg var liten, jeg bare følte og dvelte ikke så mye ved det.

Nå da vi har holdt på i leiligheten til pappa, så har det luktet veldig pappa.
Mye av lukten hang i klærne til pappa, og det var greit at Evy pakket de ned i poser til fretex, for jeg vet ikke om jeg hadde følt meg så vell med den oppgaven. Jeg hadde nok tenkt for mye, og blitt en liten pøl av tårer.
Til å begynne med luktet leiligheten veldig sterkt av pappa, og ihvertfall jeg har følt at han ikke har vært helt borte når jeg har vært der.
Men ettersom vi tømte leiligheten for ting, forsvant lukten litt og litt, til den plutselig en dag var borte.
Jeg husker veldig godt den dagen jeg kom inn i leiligheten og den ikke lenger luktet av pappa, det føltes fremmed å være der. Noe manglet.

Jeg har en ting hjemme som fortsatt lukter veldig sterkt av pappa, det er en vinterdress han brukte, og det er det siste jeg så han i da han kjørte fra huset vårt den 13mars i år, etter en veldig fin bursdagfeiring.
Han fikk med kake hjem, men glemte kakeboksen inne og han ropte inn at han hadde glemt den. Da sendte jeg sønnen min på 8år ut med den.
Jeg kikket ut på dem gjennom vinduet, jeg tror det er første gang jeg har sett etter ham da han kjørte avgårde, og det var det siste jeg så til ham... Og han hadde på seg den dressen.
Den jeg nå har, den som lukter så sterkt av pappa, enda.

Idag skal det komme en mann å hente dressen, og med den forsvinner lukten, og minne av tryggheten av pappa vil forsvinne med den. Jeg vet jo hvordan det er med lukter.
Men jeg kan uansett ikke ha en stor vinterdress hengende hjemme, en dag vil uasnett lukten være borte derfra også, det er ikke vits og jeg tror ikke det vil gjøre noe bedre.

Så i dag var siste gang jeg luktet lukten av pappa, for ingen luktet som ham.
Jeg skulle så gjerne ønske at vi kunne lagre minne av lukt og hente det fram når vi ville, akkurat som andre opplevelser.
Men det kan vi ikke.



søndag 3. juli 2016

I am losing myself


I just want to crawl up in a fetal position and stare at the wall, or close my eyes shut and try not to think, not a thing, nothing..
There is an invisible mountain of unfelt feelings that are fighting for space in my head.
They crawl and scratch behind my forehead and interferes with my vision... that gets all blurry.

A solid lump is aching in my chest, 10 cm below the hollow of the throat.
It radiates like a sun thru my body, a dark absorbing sun, a black hole that sucks in all emotions, 
leaving a void so huge that I just want to scream my lungs out, 
scream till my throat is sore and aching, and no sound no longer exists in me at all.

I want to rip it out! 
I want to tear it from my chest and step on it, 
I want to cry and scream at it.. 
But there is nothing I can do..

I put myself in a mental fetal position and search deep within myself for a happy mask to put on my face so no one can see, 
although I feel that tese feelings I have is like a vibrating layer on my skin, 
on my soul... 
On my very self. 
But I know that no one can see this, so I put on a mask adapted to the environment, 
a mask that does not reflect my own inner struggle.

These crawling feeling, these emotions steals all my strength, 
so I can not feel,
I can not act or do as I want to do. I am a slave to my own dark emotions.

I curl up in a mental fetal position, 
and wait.

Wait till my emotional storm pases by.
I wait...

In the meantime

I am loosing myself

I..am.. loosing.. my.. self.....