Jeg har så mye sorg i hjertet mitt

Snart er det mørkt i stall og i låve

- nå skal alle nissunger sove. 

Vår kjære, Milde Måne 

- skinn ned på alle dem 

som ikke har en seng 

og som ikke har et hjem. 

Må alle små i verden 

få sove denne natt. 

Må ingen av oss gråte 

og ingen bli forlatt 

Godnatt - godnatt - godnatt 

Godnatt - min skatt - godnat

Dette er en veldig fin sang, med et viktig budskap til små og større barn, verden er ikke et perfekt sted, alle har det ikke like godt som oss. Melodien er å vakker, så trist, men så fin at den fungere bra som godnatt sang, men helst etterfølgt av en lystigere sang, med lettere innhold.

Jeg pleier å synge den til ungene rundt juletider, og ellers også, men jeg bytter bare ordet nissunger med små unger (ikke småunger).

Men i år klarer jeg det ikke, jeg har altfor mye sorg i hjertet mitt.

Jeg begynner å gråte bare på tanken på sangen.

jeg har prøvd, men det går ikke.

Jeg har så mye sorg for alt og alle.

Det er så mye vakkert i verden, men det er så mye vondt også.

Noen ganger har jeg vansker med å se det vakre for alt det vonde, men slik er det ikke nå.

Vakker og trist og vondt er side om side, men alt føles bare så sterkt, sorg og glede, men jeg har så sorg for alt og alle, at tårene ofte flommer over, eller skjules i hjertet, men tårer likevell.

Som når hverdagen går sin gang, på grå dager og solfylte dager.

Som på jobb og som hjemme, som med venner og familie og personer som ellers ikke er så nære.

Sorgen er så sterk, på gode og på vonde dager, det er liten forskjell.

Jeg har lært å aksepter den, den er bare der, alltid.

Noen vil si at det går over, at det blir bedre.

Klart.

Men jeg kjenner meg selv, uendelig godt, etter mange års kamp med meg selv og mine følelser, mot tunge tider, når den indre konflikten er stor og håpet er borte, 

Når hverdagen er svart og kampen er for tung. Det har vært så mye tungt, men det har også vært så mye mestring.

Mestring jeg har fått testet ut i det fjerneste ytterpunktet dette året som nå snart er gått.

Jeg kjenner meg selv.

Jeg kjenner at noe er fundamentalt forandret, og jeg vet med sikkerhet at det ikke vil forsvinne.

Det har bare tatt bolig som nok en ting å ta med.

Og det er greit, jeg har rygg til å bære det.

Det er ikke det, 

Men sorgen i hjertet kjennes som en dump verking til enhver tid.

Ikke bare for alt som har skjedd, men for alt.

Alt tungt som har vært og alt tungt som kommer.

For alle som har det vondt og alt som er urettferdig.

Ikke bare mitt, men også ditt.

Noen ganger klarer jeg ikke skille, jeg tar på meg sorg som en tørr svamp i vann.

Men jeg tåler det.

Det er ikke det.

Jeg er ikke knekt.

Bare forandret.

Jeg er ikke lei meg, alltid.

Jeg lider ikke av kronisk tungsinn.

Jeg har bare tatt inn sorgen, og den er bare blitt en del av meg.

Jeg kjenner den har flettet seg inn i hele meg, i alle celler i kroppen,

men i hjertet mest.

Det er der det verker, mest.

Mange vil nok tro det er dette året og alle hendelser som er skyld i denne enorme sorgen i hjertet.

Men det er ikke helt sant, men det har hentet fram det som jeg iherdig har kjempet mot i alle år, sorgen for alt som har hendt.

I årenes løp har det boblet over noen ganger, og da har det blitt så sterkt, at jeg har blitt redd.

Det er bedre sånn som nå, at det er der hele tiden, side om side med alt det fine og vakre som finnes.

Jeg blir jo tross alt ikke kvitt det, det vil alltid være der.

Så selv om jeg ler å selv om du treffer meg og jeg forteller det går bra, eller mindre bra, selv om jeg er på jobb, eller med venner, feirer bursdager, baker brød, eller kake, eller leker med ungene, eller går på tur.

elv om jeg gjør alt det og alt virker bra, for det er det tross alt, så er sorgen alltid der, uansett.

Ikke bare for de tunge hendelser i året som er gått, men for alle tunge hendelser i alle  år som er gått.

Men det som er viktigst for meg når jeg deler dette, det er at alle skal vite at til tross for at det er slik, så går det bra, jeg har det fint, for ingenting er tross alt svart eller hvitt.