fredag 29. november 2013

Billig tapet på ebay!

Kjøpte nylig denne billige og veldig fine tapeten på ebay. 608,- for 4 ruller, inkludert frakt.
Jeg kjøpte dem i en togang, pga toll og avgifter.
Rask levering, og tapeten var virkelig fin.
Vil anbefale dette, hjemme koster tapet flesk, jeg kjøpte i sommer 5 ruller for rundt 3000kr.

Tapeten skal henges opp på gangen, når jeg en dag får tid

Selger jeg kjøpte fra på ebay, HER





En liten pust i bakken...

Etter nattejobbing og eksamensskriving tar jeg idag en liten pause fra alt og bare slapper av.
En eksamen er levert, to gjenstår.
Men det blir bare en dag med avslapping, og bare delvis, for i helgen blir det eksamenslesing, så mye det går an når samboeren jobber helg.
Hele mandagen går med til eksamenslesing, så eksamen på tirsdag.
Krysser fingrene for at det går, om så bare akkurat, så holder det.
Selv om jeg i bunn og grunn har store forventninger til meg selv, så må jeg se mine egne begrensninger når jeg tross alt jobber og et fulltidsmamma, som første prioriteter.

Etter det er det nye jobbing, før det braker med en laaang hjemmeeksamen, hele 7 dager lang og sikkert like tung og vanskelig som den er lang.
Helsefilososfi.
Det blir nok mye natteskriving og lite søvn. Ihvertfall hvis minsten igjen skal bli syk.
MEN, jeg krysser fingrene for at han holder seg frisk.

Han har vært frisk i ca 2 uker nå, og utviklingen har  skutt fart.
Han har ikke begynt å gå, men løpe og snurre rundt, og bable og klatre noe helt vanvittig. Han har alltid vært klatremus, men nå tar det helt av.
Han kommer seg opp på kjøkkenbordet på de finurligste måter, selv om stolene er plasert vekk.
Og der er han kongen på haugen hvor han tar løpefart. Så han må passes skikkelig på.
Han er nå 17mndr, og har vært så mye syk at utviklingen rett og slett stoppet opp. Så det virker som han har tatt igjen mye.



tirsdag 26. november 2013

Barndomsminner!


Jeg kom over denne på lørdag som var, og fikk flashback til barndommen.
Så selvfølgelig måtte jeg kjøpe den!
Har ikke sett slike på mange, mange år, men kan jo vær jeg som ikke har lett også da.
Jeg ble ihvertfall glad, og tenkte at det var verdt å deles :)

Mitt uvirkelige jeg

Etter en intens bokjakt (en bok jeg trenger til hjemmeeksamen jeg holder på med), kom jeg over et gammelt dikt jeg skrev for mange år siden.
På en tid jeg virkelig slet med depresjon og angst.
Jeg har kommet en lang vei siden dette dette ble skrevet.
Men fortsatt sliter jeg med dette, det er ikke det, men jeg har utviklet meg til å takle det på en helt annen måte en den gang.
Og åpenhet rundt dette, og det å sette ord på det som er inni hjerte og inni hodet,  er det som har hjulpet og hjelper mest for å komme ut av mørket.

Diktet er sørgelig og ensomt, men slike følelser er nettopp disse to tingene, og mer.
___________________________________________

Mitt  uvirkelige jeg


Hodet mitt snurrer,
Hva er det som skjer?
Alt er så uvirkelig,
dette er ikke meg.

Jeg har lim under føttene,
alt går så sakte,

alt
og ingenting skjer.

Tusen tanker i hodet,
ingen bortsett fra en får tak.
Hvor ble jeg av, hvor for jeg hen?

Jeg er i en boble,

i et altfor trangt skall,
ingen når inn,
jeg når ikke ut.

Hvor lenge vil det vare?
Jeg er ikke redd,
jeg er livredd.

eg er i ensomt mørke
et skyggeland
en skyggenes dal
av mitt jeg.

Hjelp...
jeg vil ut...
Jeg vil hjem.

søndag 24. november 2013

Om å ikke glemme å ikke glemme


Eller kanskje jeg burde ha skrevet "Om å glemme å ikke å glemme"?
Men det blir litt feil, egentlig helt feil, selv om det kan virke som om det er det jeg mener.

Jeg snakker ikke om bilnøklene, eller lommeboken, eller andre saker og ting som du ksnskje legger på lure plasser, som senere viser seg å IKKE være nettopp slike lure plasser, for du an simpelthen ikke huske hvor denne lure plassen er.

Det jeg snakker om er minner.
Jeg har ikke tall på hvor mange øyeblikk jeg har opplevd med barna mine som jeg har lovet meg selv å aldri glemme.
Jeg har tenkt "dette glemmer jeg aldri", luktene, ordene, følelsene, ansiktsutrykk osv.. Alt skulle jeg huske.
Og jeg vet det, jeg husker det, men jeg husker bare ikke alt det jeg skulle huske med det, jeg husker bare at jeg skulle huske.
Mange slike øyeblikk har jeg i minnet, jeg har samlet på mange minner som jeg aldri må glemme, men de forsvinner, tiden visker det ut. Jo du sitter igjen med et minne, men det er blekt, ihvertfall iforhold til det minne du skulle huske.

Jeg merker det spesielt godt nå som jeg har en liten på snart 1,5år, utviklingen der går så utrolig fort, den ene dagen babler han babyspråk, den neste dagen former han små ord, den neste dagen gir ordene mening.
Ihvertfall føles det som om det går så fort.
Jeg er blitt veldig bevisst det nå, når jeg tenker på en opplevelse med ham som gjør at jeg tenker "dette kommer jeg aldri til å glemme, dette skal jeg ta godt vare på i hjernehvelvet mitt", jeg er blitt veldig bevisst på at det er nettopp det jeg ikke kommer til å gjøre, huske, minnes, ikke noe annet en noe blekt, som jeg over tid farger selv, av andre minner, tanker og seinere erfaringer.

Jeg vet dette, for jeg har jo to større barn.
Og jeg VET så innamri godt at jeg har glemt så mye jeg ikke noen gang skulle glemme.
Dette blir jeg så smertelig klar over akkurat dette når jeg opplever et slikt øyeblikk som jeg er sikker på jeg kommer til å huske.
Så vet jeg at jeg mest sannsynlig kommer til å glemme det.

Jeg kan gi et eksempel, opptil flere faktisk.
- Da mellomste gutten min var rundt 1 år, hadde han laget seg en helt egen liten melodilinje som han nynnet på, en liten snutt, som jeg aldri har hørt før, og siden han kun var med meg gjennom dagene, og jeg aldri har hørt den, så velger jeg å tro at han satte den sammen selv.
Jeg ble alltid veldig rørt når han nynnet dette, med den søteste babystemmen sin og helt i sine egen tanker.
Hver dag nynnet han, fram til han var ca rundt 2 år, det vil si 1 helt år.
Og jeg tenkte at jeg kom aldri til å glemme den melodien.
Men alt jeg husker er at han nynnet, men ikke hva.

Men verst er det for meg med eldstemann som nå er 16år, jeg vet det er så mange slike opplevelser, så mye fint og nært vi hadde, så mye latter vi delte, og så mange gode å spesielle stunder vi hadde sammen som jeg lovet meg selv å alltid huske.
Vel, minnebanken min er nesten tom... Jeg husker så utrolig lite. Det er skremmende, noen ganger lurer jeg på om det er meg det er noe galt med nettopp pga det, men det er ikke det.
Det er bare slik det er.

Jeg skulle gjerne husket hvordan stemmen hans hørtes ut når han var 2 år, eller 4 år, eller bare når han  ar 10år.
Eller den velsevoksne måten han snakket på når han var 3-4 år.
Eller alle de fantastiske historiene jeg vet han delte med meg.
Men alt jeg husker er at jeg ønsket å huske det.

Det er egentlig ganske trist, at disse tingene som er så fine, skal vi glemme,
vi skal bare sitte igjen med bruddstykker av minner..som veldig ofte blir farget av seinere hendelser og egne tanker osv.
Man tenker at når noe er så stort og fint, så burde man klare å huske det.
Men, det er ikke så lett.

Jeg er så glad for at vi har fotoapparat og filmkamera som kan være med å ta vare på disse minnene.
For gode minner er viktig å ha med seg, og det kan gjøre vondt nr du plutselig en dag innser at du ikke lenger husker det du absolutt aldri trodde du noen gang skulle glemme.
Jeg tror få er unike der, men  det vet jeg ikke med sikkerhet.

fredag 22. november 2013

Farmor vs. mormor? Mine rare tanker...

Den siste tiden har dette dukket opp i tankene mine.
Ikke bare innimellom, men det er noe jeg grubler på, så nå må jeg få det ut.
Ikke som et problem å løse, men mer en tanke å dele.

Jeg tror grunnen til at jeg har tenkt mye på dette er todelt;
jeg har en sønn som snart er like gammel som jeg var da jeg ble gravid med ham (absurd..!) (eller ikke..),
og jeg sitter her snart 35 år, med 3 gutter og det slår meg i fjeset, at jeg aldri vil bli en mormor (absurd, igjen..).
Aldri er et sterkt ord.
Det er et ord man sjeldent kan si med sikkerhet.
Så både det å si ordet ut høyt, og det å føle sannheten i det, er overveldende.
Men det er ingen sannhet enda, for en vet tross alt ikke hva framtiden bringer.

Slik det er nå, er ihvertfall utsikten for å bli mormor fraværende.
So what?!?! Tenker du sikkert.
Ihvertfall hvis du ikke har barn, eller gjerne du har små barn.. Eller kanskje er du faktisk en bestemor selv, det kan jeg ikke vite.
Men mange vil nok tenke akkurat dette.

Jeg har ingen sorg for at jeg ikke har fått noen jente, eller la oss snu det mer positivt.
Jeg kunne ikke vært stort mer fornøyd for de barna jeg har fått.
Og det, er en sannhet.
Så av den grunn har jeg aldri savnet noen jente, før nå.
Og det rare er at jeg ikke savner en datter for datterens egen skyld.
Nei, jeg savner det fordi jeg aldri vil bli en mormor.


Så til poenget her.
Farmor vs. mormor.
Nå skal jeg snakke rett fra levra og si at det første som dukker opp i hodet mitt når jeg tenker på disse to ordene;
Farmor, lite kontakt med barnebarn, avstand.
Mormor, kjærlig forhold til barnebarn, besøk, liten oppdragerrolle, godteri.
Den siste der slengte jeg bare på for spøk altså.
Men ja, disse følelsene ligger til bunns, men det betyr ikke at det er KUN de tankene jeg har.
Jeg ser jo,og tenker mye annet også.

Men jeg ser jo at dette er en gjenganger, og det var nettopp en avisartikkel om dette, at mormoren er vinneren og farmoren taperen når det gjelder barnebarna.
Og jeg blir faktisk veldig lei meg,  jeg kjenner på en følelse som tidligere har vært helt ukjent for meg, en følelse rettet mot framtidige barnebarn.
Som jeg håper jeg en gang får, men hest ikke før om 10 år ihvertfall.

For mange jenter som får barn, vil det være mest naturlig å ta kontakt med sin egen mor om det skulle være noe.
Mor går til mor. Mormor.
Noen vil kanskje gå til svigermor, men overvekten går nok til mor.
Mor er blitt oppdratt av en mor, og det vil vel være naturlig å gå dit hvis en er i tvil om noe, eller trenger støtte.
Det er også en sårbar periode, det å få barn, spesielt sitt første, man er sårbar for kritikk og det ukjente.
Og råd svigermor kommer med kan kanskje virke fjernt fra egen oppdragelse.
Noen får også en følelse av innblanding fra svigermor, og kan også søke avstand.

Det er vel en grunn til at svigermorvitsene har oppstått.

Tenk, jeg skal bli en svigermor en gang, og herremann, jeg må jo få denne jenta til å like meg, hun som skal være med gutten min, tenk om jeg ikke liker henne?
Ser dere poenget?
Jeg må jobbe for å oppnå innpass.
Alt satt på spissen, men jeg tenker på det, tydeligvis.
Sjansen er også dessverre stor for at "svigerdatter" kommer til å finne meg dominerende.
Jeg tror ingen som kjenner meg kan si noe annet.
Jeg tror ikke det er positivt i forhold til en svigerdatter som skal være mor til mine framtidige barnebarn.

Men, alt dette sagt, så er det jo også rom for individuelle forskjeller og det å skape sine nære forhold selv.
For det er jo hva man engang gjør det til.

....Og selvfølgelig, mine fremtidige svigerdøtre vil jo selvfølgelig se på meg som en god og snill, hjertevarm, snartenkt, klok svigermor som de aldri har noen tvil om kommer til å bli den beste bestemoren for nettopp deres barn.
Så egentlig er det ingen problem her i det heletatt ;)




Egenkomponert sjokoladekake med bringebær



Baking er ingen sak. Jeg følger egentlig sjeldent noen oppskrift lenger da jeg bare slumper sammen noe.
Jeg husker mange oppskrifter som er nedskrevet, og det er ingen kunst etter alle de kakene og muffins og boller og annen diveres gjærbakst og desserer jeg har laget siden jeg startet en kariære som husmor..På kjøkkenet.

Men nok skryt her, jeg vil dele denne oppskriften, da jeg syns den var spesielt god og saftig, og rik på sjokoladesmak, med et hint av bringebær.
Jeg gjorde så godt jeg kunne med måling av ingredienser mens jeg holdt på, men jeg har lært av erfaring, at det ikke alltid er så enkelt å følge oppskrift, for det kommer lt ann på forholdet vått/tørt. Og det som avgjør, er hvor mye egg det er, er de små? store?
Så det er villedende å skrive feks 4 egg.
Men det kan være greit å gå utifra at oppskrifter opprerer med mellomstore egg.
Er det små egg pleier jeg ha et ekstra, store egg... vel, det kommer ann på størrelsen.

Men ikke heng dere sånn opp i det :)

Sjokoaldekake m/bringebær

- 4 mellomstore egg
- 2 dl sukker
- 2ts vaniljesukker
- 1 1/2 ts bakepulver
- 1 dl kremfløte (eller 1 dl rømme/surmelk, men tilsett da en 1/2 ts natron)
-4 gode ss kakaopulder
-4 gode ss bringebær syltetøy (hest uten tilsatt sukker)
- 150g smeltet meierismør
-2-21/2 dl hvetemel 

Topping:
100 gram hakkede mandler

- 1 ss sukker

- Lag eggedosis, og tilsett så halvt om halvt det tørre og våte.
Mel til slutt, da du har best kontroll på røren, og kan tilsette mer hvis det trengs (den skal ikke være flytende, men en aning fast).
- Til sist, hakk mandler og strø over, ha over sukker.

Stek på 180 C i 30min.


torsdag 21. november 2013

Første eksamen før jul


De neste dagene kommer jeg til å ha en enorm trang til å rydde og vaske i heimen,  jeg kommer til å ha lyst til å få lyst til å vanne plantene, og lage kaker, jeg kommer til å få lyst til å sortere i klesskapet og ommøblere, jeg kommer nok helt sikkert til å få lyst til å begynne med julebaksten og julehandelen....
Ja, vi snakker hjemmeeksamen, den første av tre eksamener før jul, to hjemmeeksamener, og en skoleeksamen.

Hjemmeeksamen gjør at alt annet trenger oppmerksomhet. Og det roper på oppmerksomhet så det ofte er vanskelig å konsentrere seg... Ihvertfall de første dagene.
Mot slutten overtar "kampen om å bli ferdig" delen av hjernen.
Og da er det bare bånn pinne.

Jeg har ikke mange dagene på meg, 4 hele dager.. Så lenge ingen blir syke og alt går etter planen (og det er ikke bare bare med en liten som nesten alltid er syk).
Men til nå ser det ut som om det er greit, og som det er nå så skal det nok holde akkurat, tror jeg.
Og ja, jeg har 3 nattevakter også iløpet av hjemmeeksamenstiden.
Derfor har jeg ikke så lang tid som jeg skulle ha hatt.
Men, som nevnt, planlegging, det holder gjerne akkurat.
..Om alt går etter planen.

Eksamenssoppgaven:
"    Diskuter påstanden: «Aldri har vi i Norge hatt bedre helse og samtidig følt oss så syke». "


Jada, det er en vid oppgave, med alle hjelpemidler tillatt og ingen begrensinger, så lenge vi følger de basice reglene.
Så her blir det tenking.

Og hva jeg styderer, for de som ikke vet det til nå, master i helsevitenskap, første semester.
Veldig spennende, høres gjerne veldig tørt ut, men jeg elsker filosofi, og bøker og oppgaver og skolestress.
Så for meg er det vinnvinn, både målet og tiden å nå det målet.

Men allikevell, jeg skal ikke skrøyde for mye her, selv om jeg liker et visst trøkk av stress, så blir jeg ganske crancky til tider under hjemmeeksamen.
Smaboeren min liker meg ikke.

Men nå, klar ferdig kjør.


Jul, planlegging, logistikk og alt det der


Nå nærmer det seg jul, igjen.
Jul er en fantastisk tid, jeg elsker den.
Som etablert familie har vi laget våre helt egne juletradisjoner, og disse tradisjonene som kommer over tid, gir juleglede.
Så ja, jeg gleder meg veldig til jul.

Men julen er også en kaotisk tid, på så mange måter, men det jeg skal ta for meg her, er delingen på hvor feire jul, og hvor ikke for jul for hvert år.

Jeg hører noen syns det er vanskelig når de må ha annenhver julefeiring hos foreldre/svigerforeldre.
Jeg kan se at for noen gir det ikke den rette julestemningen å feire ho dem man ikke er vant til å feire hos.
Men julestemning er noe en skaper der en er.

Vi har fire vi må splitte oss i.
Vi har begge skilte foreldre, og alle vil feire sammen med oss.
Det er veldig fint for oss selvfølgelig, men det er også veldig trist og vanskelig, for å gjøre alle til lags går simpelthen ikke i det heletatt.

Vi er veldig sårbare, selv om vi planlegger i god tid, så skal det bare en liten forandring til i planene, før julen for mange år framover blir satt ut av kurs.
Det er tungen beint i munnen og logistikk på høy nivå.

I fjor slo vi et par fluer i en smekk.
Vi feiret med min mor, min far, min samboers mor, min bror/svigersøster og hans søster/svoger.
Så da begynte vi litt på null.
Det var en fin jul, mange forskjellige familier til tross.

Fra jeg var 18 år har jeg måtte tenke på hvordan organisere julen, da feiret jeg min første jul med min førstefødte.
Faren og jeg var ikke sammen.
Så mine tanker gikk selvfølgelig til hvordan julene ble framover.
Men det var ikke før den tredje julen hans at han feiret med faren sin.
Siden den gang har det vært slik at jeg/vi feirer annenhver jul med mine...Og annenhver jul med den andre parten.
Det virker greit, men det er ikke fult så enkelt heller.
For det er ikke alltid at de andre er stilt inn på samme julefrekvens som oss, derfor prøver vi å planlegge i god tid, "jeg" prøve rå planlegge i god tid, for jeg vet hvor problematisk det kan bli.

Det som gjør det litt vanskelig med julen for oss, er hvor/hvem pappa skal feire med.
Det var lett når min søster bodde her, da hadde vi en god juleordning, nå er det vanskelig.
Egentlig er han en del av hver fjerde julefeiring, men det vil si at han plutselig kan måtte sitte alene på julaften. Det er ikke så mange andre, utennom broren hans og hans familie, nå som farmor er gått bort.
Min bror og jeg feirer sammen annenhvert år, da enten med mamma eller pappa, og annenhvert år feirer vi med hver vår svigerfamilie.
Og min svigerfamilie bor i en annen by og det er ikke bare bare å ta pappa med på turen.

Så alt i alt, juleplanlegging.... Er ikke alltid så lett.
Men uansett, gleder meg til jul :)