Farmor vs. mormor? Mine rare tanker...

Den siste tiden har dette dukket opp i tankene mine.
Ikke bare innimellom, men det er noe jeg grubler på, så nå må jeg få det ut.
Ikke som et problem å løse, men mer en tanke å dele.

Jeg tror grunnen til at jeg har tenkt mye på dette er todelt;
jeg har en sønn som snart er like gammel som jeg var da jeg ble gravid med ham (absurd..!) (eller ikke..),
og jeg sitter her snart 35 år, med 3 gutter og det slår meg i fjeset, at jeg aldri vil bli en mormor (absurd, igjen..).
Aldri er et sterkt ord.
Det er et ord man sjeldent kan si med sikkerhet.
Så både det å si ordet ut høyt, og det å føle sannheten i det, er overveldende.
Men det er ingen sannhet enda, for en vet tross alt ikke hva framtiden bringer.

Slik det er nå, er ihvertfall utsikten for å bli mormor fraværende.
So what?!?! Tenker du sikkert.
Ihvertfall hvis du ikke har barn, eller gjerne du har små barn.. Eller kanskje er du faktisk en bestemor selv, det kan jeg ikke vite.
Men mange vil nok tenke akkurat dette.

Jeg har ingen sorg for at jeg ikke har fått noen jente, eller la oss snu det mer positivt.
Jeg kunne ikke vært stort mer fornøyd for de barna jeg har fått.
Og det, er en sannhet.
Så av den grunn har jeg aldri savnet noen jente, før nå.
Og det rare er at jeg ikke savner en datter for datterens egen skyld.
Nei, jeg savner det fordi jeg aldri vil bli en mormor.


Så til poenget her.
Farmor vs. mormor.
Nå skal jeg snakke rett fra levra og si at det første som dukker opp i hodet mitt når jeg tenker på disse to ordene;
Farmor, lite kontakt med barnebarn, avstand.
Mormor, kjærlig forhold til barnebarn, besøk, liten oppdragerrolle, godteri.
Den siste der slengte jeg bare på for spøk altså.
Men ja, disse følelsene ligger til bunns, men det betyr ikke at det er KUN de tankene jeg har.
Jeg ser jo,og tenker mye annet også.

Men jeg ser jo at dette er en gjenganger, og det var nettopp en avisartikkel om dette, at mormoren er vinneren og farmoren taperen når det gjelder barnebarna.
Og jeg blir faktisk veldig lei meg,  jeg kjenner på en følelse som tidligere har vært helt ukjent for meg, en følelse rettet mot framtidige barnebarn.
Som jeg håper jeg en gang får, men hest ikke før om 10 år ihvertfall.

For mange jenter som får barn, vil det være mest naturlig å ta kontakt med sin egen mor om det skulle være noe.
Mor går til mor. Mormor.
Noen vil kanskje gå til svigermor, men overvekten går nok til mor.
Mor er blitt oppdratt av en mor, og det vil vel være naturlig å gå dit hvis en er i tvil om noe, eller trenger støtte.
Det er også en sårbar periode, det å få barn, spesielt sitt første, man er sårbar for kritikk og det ukjente.
Og råd svigermor kommer med kan kanskje virke fjernt fra egen oppdragelse.
Noen får også en følelse av innblanding fra svigermor, og kan også søke avstand.

Det er vel en grunn til at svigermorvitsene har oppstått.

Tenk, jeg skal bli en svigermor en gang, og herremann, jeg må jo få denne jenta til å like meg, hun som skal være med gutten min, tenk om jeg ikke liker henne?
Ser dere poenget?
Jeg må jobbe for å oppnå innpass.
Alt satt på spissen, men jeg tenker på det, tydeligvis.
Sjansen er også dessverre stor for at "svigerdatter" kommer til å finne meg dominerende.
Jeg tror ingen som kjenner meg kan si noe annet.
Jeg tror ikke det er positivt i forhold til en svigerdatter som skal være mor til mine framtidige barnebarn.

Men, alt dette sagt, så er det jo også rom for individuelle forskjeller og det å skape sine nære forhold selv.
For det er jo hva man engang gjør det til.

....Og selvfølgelig, mine fremtidige svigerdøtre vil jo selvfølgelig se på meg som en god og snill, hjertevarm, snartenkt, klok svigermor som de aldri har noen tvil om kommer til å bli den beste bestemoren for nettopp deres barn.
Så egentlig er det ingen problem her i det heletatt ;)