Ja, da sitter jeg her og griner

Hva skal jeg si om ingrepet i dag?
Det var vondt.
Vondere enn jeg hadde forestilt meg.
Jeg har som nevnt evnen til ikke å grue meg til noe før jeg faktisk er der, før det skal skje.
Det er fint, for det sparer meg for mye.
Men jeg måtte ta Sobril, som er beroligende, for det tar bort tankene fra det som skjer litt.
Og jeg er glad jeg hadde søsteren min med, det er noe med det å ha noen å snakke med for å få fokuset vekk fra det som skjer, vekk fra smerten.

Jeg fikk 4 sprøyter, og de var veldig vonde, spesielt den ene.
Inni der så er det så difus smerte, du klarer ikke helt plasere den, det presser på og det svir og stikker.
Det var adrenalin jeg fikk, så jeg lå jo å skalv som et aspeløv rett etter, adrenaliv har den effekten.
Jeg reagerer veldig på adrenalin, ikke bare med intens hjertebank, men hele meg skjelver helt ukontrolert.
Jeg mistenker og også at bedøvelsen ikke virket helt som den skulle den ene plassen, for der var det så utrolig vondt.
Bedøvelse virker ganske seint på meg.
Men, det var jo egentlig fort gjort.
Greit det er over.

Etterpå snakket lurte jeg litt på prognosen min, hva vil skje framover? Er det sjanse for at det har sredd seg, utviklet seg til kreft? Hva?
Er det mulig å få barn? Og om du blir gravid, er det større fare for å miste?
Jeg hadde mange spørsmål.

Prognosen er bra, jeg skal til ny undersøkelse i januar, han regner med at det ikke er mer celleforandringer da. Men sikker kan en ikke være.
Er alt som det skal så er det ikke noe problem å bli gravid.
Eneste farn er at jeg har 4% sjanse for å føde før tiden, kontra 2% på normale.
Så dette var jo oppløftende.

Men det er ikke derfor jeg sitter å griner. Eller grein blir vel det rette.
Jeg tror pålkjenningen har mye skyld i reaksjonen min.
Men også det att nå så gjør det så himla vondt!
Det er akkuarat som om jeg har åpningsrier, altså de riene du har når kroppen holder på å gjøre seg klar til fødsel.
Med to store forskjeller...
De er konstante, de gir seg ikke.. Rier kommer, topper seg og så dabber de av e stund, så kommer de igjen.. Her er det en intens smerfte hele tiden.
Smertestillende hjelper ikke.
Det andre er jo at det kommer ikke noe godt utav dette, fødsel så får du en liten baby.

Så problemet mitt nå er at jeg har så vondt og er så sliten og jeg har jo også tatt beroligendes.
Men alikevel må jeg hente minsten i barnehagen for samboeren min begynte på jobb kl 1500.
Jeg hadde ikke regnet med å måte gjøre alt dette, jeg hadde regnet med å krype under dyna, og bli der en stund.
Men nå må jeg hente mini, og jeg må ta buss, for jeg kan ikke kjøre pga de beroligendes jeg tok.
Og jeg orker ikke tanken på å gå oppreist, ta buss og kave med en vilter unge akkurat nå.
Og jeg ikke overskudd til å være med han heller.
Nei, dette var ikke så greit akkurat nå.