Jenter

Da jeg hadde bestemt meg for å begynne å studere, så tenkte jeg litt på dette med medstudenter.
Jeg er en person som blir veldig lett kjent med andre mennesker, sånn har det nesten alltid vært.
Men ikke alltid.
Jeg husker barneskolen og ungdomsskolen, og til dels videregående.
Jeg har alltid hatt så vanskelig med andre jenter.
Jenter kan være så grusomme, uten å mene det, men mange har også tanker bak det.
Det er det jeg sitter igjen med fra tidligere.
Jeg har alltid likt best å være med gutter, de er enklere, de forstår ikke kvinnelige problemer og kvinnelig grusomhet.
De bare er der, de er greie, de er kameratslige og ofte uten andre baktanker enn sex.

Jeg minnes jentegjenger, jeg minnes baksnakking, jeg minnes følelsen av å ikke være god nok, jeg minnes å være kul og det å gi faen, jeg minnes intriger, grusomheter mot andre jenter, jeg minnes sårbarhet og gråt, jeg minnes "bestevenninner" den ene dagen og fiender den andre, jeg minnes press, det evige presset på å være kul, på å skli inn, på å gjøre som gjengen vil.

Jeg snakker ikke om en ultrasær amerikansk teenager film, hvor ting er satt på spissen.
Jeg snakker om hverdagen i norske jentegjenger.
På barneskolen, ungdomskolen og videregående... Ungdomsskolen er vel verst.
Og jeg snakker ikke om de synlige tingene, men normer og usynlige, ting som bare skjer.. Sånn er det, hverdagen.
Det er hardt å være ungdom, jeg missunner ingen av dem.

Dette var ihveftfall ting som fikk meg til å sky jenter, jentegjenger.
Det var greit å være med en jente, ha venninner, men på hver sin kant... En trio var for meg verste sort, en ville alltid blir tredje hjul på vognen, og jeg gjorde meg selv til den tredje, jeg trakk meg vekk. Jeg orket ikke.

-----------------------------------------------------------------------

Dette var det jeg tenkte, dette var det jeg visste om jentegjenger, helt til jeg begynte å jobbe i en stor frisørsalong og jeg var blitt voksen.
Ting hadde forandret seg, det var fortsatt gjenger, men de "voksne" jentene hadde mer toleranse for andre jenter, det var ikke noe press, det var en aksept for egen individualitet.
Jenter var plutselig kjekke å være med, det var fint å ha venninner.
Det var fin å være en trio, så lenge alle var likeverdige.
Voksne jenter er så mye, mye kjekkere. Så mye mer rettferdige, så mye mindre opptatt av kulhet og rykter.
Det var godt å være jente nå. Ingen press om å være noe man ikke var, bare seg selv, og full aksept for det.

Å begynne på universitet er en helt annen verden.
Jentene er voksne.
Gjenger eksisterer, men det er lite press, eller en helt annen form for press, man blir presset positivt til å studere. Det kan knapt kalles press, men motivasjon.
Jenter er greie, men også seg selv like, selvfølgelig.
De kan snakkes om andre, men det blir ikke ondsinnet baksnakking for å svartmale eller skvise ut andre for egen vinnings eller popularitets skyld.
Jenter er forståelsesfulle og fantastiske.
Jenter er der når du trenger dem og gir en klem om det syns at du trenger en.
Jenter er omsorgfulle og hyggelig.
Og jenter gjør det lett å gå på skole, ikke vanskelig som før.