Jeg vil så gjerne hjelpe.

Jeg har alltid hatt et brennende ønske om å hjelpe andre mennesker.Ja, jeg vet den setningen er ganske klisje, men det får bare være, for det er nettopp slik jeg føler det.
Jeg ønsker å hjelpe andre, og dette ønske blir bare sterkere med årene.
Det er en så stor del av hele meg.

Verden er en urettferdig og vond plass... Vent, la meg snu litt på det..
Verden er en nydelig plass, det er mye godt i verden, mange fine mennsker.
Men desverre er det også en del vondt.

Dette er noe som ofte går veldig innpå meg.
Enkelte dager kan jeg feks ikke lese avisen pga fare for å komme over en artikkel om hvor vondt noen har det.
Jeg har fått meg noen knekker pga det.
Det er rart egentlig, at jeg skal kunne bli så dårøig pga andre mennskeres lidelse, men jeg gjør det. Jeg blir så dårlig som bare dte, jeg kan gråte, jeg kan bli enormt deprimert som varer lenge, jeg kan få vondt i magen og begynne å kaste opp.
Hvorfor vet jeg ikke, men at jeg er følsom er hevet over enhver tvil.
Muligens det har noe å gjøre med at jeg har opplevd så mye vondt selv, men det blir bare spekulasjoner. Kanskje er det arvelig, kanskje er det skapt av miljøet? Ikke vet jeg, det eneste jeg vet er at det er slik, og det er unødvendig for meg å spekulere i hvorfor det e slik.
Jeg er bare slik, og jeg må gjøre det beste ut av det.
Jeg kan flykte fra det, eller gjøre noe med det.

Jeg har lenge valgt å gjøre noe med det.
Bedre å handle enn å stå å se på.
Jeg har feks være reddbarnafadder siden 2004. Jeg startet med dette i en periode av livet mitt hvor jeg hadde svært lite penger, jeg har jo tross alt skrevet om den perioden før her inne.
http://littkritikk.blogspot.com/2010/08/vre-fattig-i-norge-slik-jeg-opplevde.html
Uansett, jeg tenkte at 150kr i måneden kunne jeg alltids avse. Og når jeg kunne den gang kan jeg ihvetfall nå, men jeg bør vel gjerne øke beløpet en del nå.
Jeg gir også en god del penger rundt juletider og ellers når det trengs (som om det ikke trengs HELE tiden).

Jeg er også organdonor, nooe jeg anbefaler alle å bli.
Og nå skal jeg prøve meg som blodgiver, noe jeg også har skrevt om før...
http://littkritikk.blogspot.com/2010/07/juhu-er-ganske-fornyd.html
http://littkritikk.blogspot.com/2010/06/blodgiver.html
Men detc er ikke sikkert jeg får bli det, det får jeg vite den 7 september, da skal jeg inn og sjekke blodet mitt.

En annen ting jeg skal bli sykepleier. Det er noe jeg alltid har hatt lyst å bli, ikke fordi at jeg da vil tjene så bra, men det har ikke noe å si i det store og hele.
Det er det jeg kan gjøre for å hjelpe.
Jeg har tenkt mye på om det er så lurt av meg som er så¨følsom for andres lidesle å gå inn i et yrke hvor man opplever nettopp dette på kroppen hver dag.
Selvfølgelig har jeg fått spørsmål om dette også.
For meg er svaret helt enkelt ja, et stort JA. Det er vits.
En tin er å lese om noe, en annen ting er å kunne aktivt gjøre noe med det selv.
Bidra, hjelpe, gjøre en forskjell.

Mennesker har en stor fantasi, som regel, jeg har en enorm fantasi.
Og denne fantasien settes mest i sving i to situasjoner, når jeg skal legge meg om kvelden, og når jeg leser noe grusomt.
Når jeg leser noe fælt er det ofte lite detaljer, og da spinner odet mitt tanker, de verste en kan tenke... Og videre tar jeg det med meg når jeg skal legge meg.
Noe som gjør at jeg ikke får sove, og når jeg sover drømmer jeg om det jeg har tenkt på.. Er det rart jeg blir deprimert?

Så jeg vil gjerne gjøre en forskjell, men for meg er det viktig at jeg i første omgang ikke gjør det for min egen del, men selvfølgelig hjelper jeg meg selv også ved å hjelpe andre.