onsdag 4. august 2010

På innsiden. Når man trenger psykiatrisk hjelp.

Jeg hadde alltid trodd at det å bli lagt inn på psykiatrisk sykehus var slutten.
Da var man ferdig, livet var over, det var en endestasjon.
Så mye jeg hadde å lære den gang.
Mitt syn på psykiatrien var farget av mine fordommer, som hos mange andre med meg.
Ble man lagt inn der var det en grunn, og grunnen var at man (i følge mine fordommer) var gal.
De som ikke ble der inne for godt, kom alltid tilbake, det var slik jeg så på det.
Så uvitende jeg var.

Jeg var 22 år den gang jeg trengte hjelp selv.
Det var uungåelig.
Lenge hadde jeg kjempet mot fordommene mine, jeg kunne ikke bli innlagt, jeg var jo ikke gal.
Ikke hørte jeg stemmer og ikke så jeg engler, ikke trodde jeg at jeg kunne fly heller.
Så etter min mening hadde jeg ingeting der å gjøre.
Kampen jeg kjempet var forgjeves, til slutt måtte jeg inse at det var eneste muligheten for meg, eneste muligheten for at jeg faktisk skulle overleve.

Jeg var i en krise.
Jeg hadde fått et sammenbrudd.
Jeg orket ikke mer.

Det var meg selv som la meg inn, men jeg hadde aldri klart det selv hadde det ikke vært for rådgiveren på skolen jeg gikk på. Hun, og bare hun hjalp meg.
Det var en grusom tid, og jeg husker bare bruddstykker fra tiden før innleggelsen.
Jeg var virkelig langt nede, jeg unner ingen å være så langt nede.
Det fantes ingen utvei for meg føltes det som, så å legge meg inn var det mest fornuftige jeg kunne fåreta meg.

Det var utrolig vondt å bli låst inn på selve avdelingen, samtidig som det var trygt.
Det er en helt ny situasjon å komme inn på psykiatrisk sykehus, jeg var så langt nede, og jeg var utrolig sårbar.
Situasjonen var ukjent, og alt jeg trengte var den vante tryggheten, mine faste rammer, men disse faste rammene kunne ikke gi meg den hjelpen jeg trengte.
Aldri har jeg vært mer sårbar, aldri har jeg trengt mennesker rundt meg så mye noen gang, og adri har så få stilt opp for meg.
Jeg følte meg forlatt.
Det var et utrolig vanskelig valg og ta, men det var det riktige.
Min mor stilte opp ved å ta seg av sønnen min de 6 ukene jeg var innlagt.
Det er jeg takknemlig for.
Og jeg hadde alltid en seng å sove i om jeg trengte en natt borte fra avdelingen.
Utennom det var det ikke mange som stilte opp.
Alt jeg behøvde var å føle meg normal, men jeg følte meg bare mer fremmed.

Det var her jeg valgte å begynne på nytt.
Jeg kuttet så å si kontakten med alle vennenne mine da. Til og med kjæresten brøt jeg med.
Jeg trengte en frisk start.
Hva hadde jeg å miste?

Den første dagen der inne la jeg merke til en rar skapning, han gikk med en gitar i den ene hånden, strakt over gulvet, han virket utrolig målbevisst.
Det første som slo meg da jeg så ham, av en eller merkelig grunn, var at HAN kunne jeg ALDRI ha vært sammen med... Vi ble sammen, en stund etter.
Det som drev oss sammen var nok dette vi hadde til felles, vi var begge på bunn, eller hadde vært der.
Blind leder blind.
Det var i utgangspunktet et dødfødt forhold, men vi var sammen i 5 år. Og da det ble slutt mellom oss var siste rest av denne vonde tiden lagt bak meg.

På innsiden fant jeg fort ut at de som var der inne ikke stemte overens med mine fordommer.
Det var svært få der inne som var den "gale" pasienten som jeg hadde sett for meg, men et par var det.
De fleste hadde som meg, fått en sammenbrudd, de trengte hjelp for å komme seg videre.
Mange forskjellige mennesker var det.
  • En hadde mistet mann og barn i en trafikkulykke få dager i for veien.
  • En hadde blitt forlatt av kjæreseten, i en såbar periode i livet.
  • En hadde fått en alvorlig knekk etter lang tids kjemping mot systemet.
  • En hadde rett og slett sett lyset, og hadde kontakt med romvesener, daglig.
  • En hadde sluttet å snakke, så der vet jeg ikke.

Ellers var det mange som kom, og mange som gikk. Det viktigste var ikke hvem som var der inne, men at de som var der inne fikk den hjelpen de behøvde.

6 uker var det man i utgangspunktet kunne være der, men man kunne være der lenger, en hadde vært der i flere år. Jeg var der i 6 uker, knappe 6 uker.. Jeg fant fort ut at de ikke kunne hjelpe meg, jeg måtte hjelpe meg selv. Men det var en fantastisk pasue å få, det var stoppet jeg trengte på veien, videre. De kunne ikke fjerne problemene mine, men de kunne hjelpe meg til å se klarere. Jeg fikk en avstand til omverdenen, og på den måten fikk jeg avstand til mitt eget liv og kunne se tingene på en annen måte.

Forskjellen fra da jeg kom inn til jeg gikk ut var for andre kanskje ikke veldig merkbar, men for meg selv var den enorm. Jeg kom inn som et menneske som hadde gitt opp og jeg forlot stedet med et håp om at det kanskje, kanskje en dag kunne bli bedre. Det er en stor forskjell. Jeg klarte ikke å planlegge noe da jeg ble lagt inn, til det føltes fremtiden min for usikker. Da jeg kom ut klarte jeg å tenke meg sånn noenlunde gjennom dagen.

Det tok ytterligere 1 år å kunne tenke en måned fram, og det tok år å kunne planlegge en framtid.

I dag er det 9 år siden jeg måtte få psykiatrisk hjelp. Det er fjernt i fortiden min, begravet, men ikke glemt. Jeg har lært så mye av det, og ingenting av det jeg har lært har vært unyttig. Jeg kan ikke si at jeg skulle ønske jeg aldri hadde opplevd det, det vil i såfall si at jeg ikke ønsker å være den personen jeg er i dag. Jeg er veig takknemlig for at jeg er den jeg er i dag, og ikke den personen jeg så lett kunne blitt.

Psykiatrisk hjelp er ikke bare for "gale" mennesker. Det er så utrolig mange mennesker som sliter i perioder i livet sitt. Man vet aldri når en kan komme til å trenge slik hjelp selv. En vet aldri... Ta feks hun som hadde mistet hele sin nære familie i en bilulykke, hele hennes plattform ble revet bort, hva skal en gjøre i en slik situasjon? Eller hvis far din får hjerneslag, du er alenemor med et barn som trenger ekstra omsorg og du kjemper mot systemet i tillegg mister jobben? Hva da?

Det er sjeldent en hendelse som fører et sted, det som fører er sted er ofte en serie av hendelser. Når en hører om en som ble lagt inn på psykiatrisk sykehus pga brudd med kjæresten er det lett å dømme ham som en veiking. Det blir for enkelt, for mest sannsynlig er det flere ting bak.

8 kommentarer:

  1. Et kjempebra og viktig innlegg.Mange har lett for å dømme folk fordi er,eller har vært innlagt på psyk. uten å vite bakgrunnen til at folk er/har vært innlagt.

    Jeg kjener og vet om mange som har,og er innlagt selv. Jeg kjenner deres bakgrunn,og de er verdens beste mennesker. De trenger bare ekstra hjelp i vanskelig stunder.

    Jeg har selv slitt med bulimi i 15 år nå,og utrolig nok aldri vært innlagt,men det er mest sannsynlig det jeg trenger for å bli frisk...

    Veldig bra at du fikk den tiden der inne,og at du kom deg ut av den verste krisen din.

    SvarSlett
  2. Det er et veldig sterkt og voksent valg du tar når du velger å ta ansvar for deg selv videre etter de 6 ukene der inne bak låste dører, det å ta valget om at du selv må finne ut av den endelige sluttførelsen . Virker som du fikk mye hjelp på veien der inne, og at du selv har tro på at det du vil med livet ditt, faktisk virker :0)

    SvarSlett
  3. ett utrolig flott innlegg Lene! beundre deg for alt du klare å skriva her inne! stå på! e mange så har nytte av d du skrive

    klem Mariann

    SvarSlett
  4. Jeg var til sammen 5 måneder på psykiatrisk sykehus fra jeg var 17 til jeg ble 18. Nå er jeg 24 år, har en bachelor i sykepleie, er i full jobb, har kjæreste og gode venner.
    Jeg har ikke vært i psykiatrien siden den gang, og jeg er på en måte takknemlig for at jeg har opplevd å være syk, fordi jeg har fått en innsikt og forståelse av mennesker som jeg har god bruk for i jobben min nå.

    Jeg valgte tidlig at det ikke var noe å skamme seg over like lite som et beinbrudd eller kreft, og jeg har aldri opplevd noe annet enn gode tilbakemeldinger på at jeg har valgt å være åpen med det. Faktisk da jeg valgte å være åpen om det, kom det folk til meg som jeg aldri trodde hadde problemer og fortalte at de også slet/hadde hatt problemer tidligere. Det er fler enn man tror, men de fleste velger å tie om det.

    Det er viktig å huske på at bare fordi man har hatt problemer tidligere, betyr ikke det at man ikke kan leve et normalt og godt liv senere:)

    SvarSlett
  5. flott innlegg... :)

    SvarSlett
  6. <3 Veldig bra innlegg Lene :) Sette utrulig stor pris på alt du dele :)Ein inspirasjonskilde, det e deg det!
    Klem Oda

    SvarSlett

Det er veldig kjekt med kommentarer, men legger du inn en melding som er virkelig stygg, så vil den bli slettet.