Å ha diagnosen bipolar og det å leve diagnosen, er to forskjellige ting...

Javel, hvis en har fått diagnosen bipolar, lever man da ikke som bipolar?
Joda, og det er ikke det jeg mener.
Jeg skal forklare.

Hver dag lever jeg med diagnosen bipolar, den er der, til stedet, men borte.
De fleste dager, er ok. Jeg er bipolar, jeg har en diagnose.
Men saken er at det er lett å tenke at jeg har en diagnose, det er lett å fortelle andre at jeg har en diagnose.
Det var lett for meg, da jeg fikk diagnosen. Ja jøss, jeg visste vell at jeg var bipolar.
Klare tegn osv...

Med det mener jeg, det er LETT å  ha en diagnose, jeg er klar over det, jeg kan snakke lett om det, jeg kan til og med utbrodere i detaljer, om hvordan det er, hvordan det føles, hva jeg kan tenke osv.  Men saken er den at ofte når jeg snakker om det å ha diagnosen, så er jeg egentlig fraværende. Det angår meg, men ikke. Jeg er ikke der. Det er som å fortelle andre om hvor jeg bodde for 10 år siden.
Det er fjernt, jeg distanserer meg.
Men når plutselig verden innhenter meg og jeg må leve diagnosen min.
Det er da det er tungt.
Da kan det være virkelig tung.
Det er tungt å innse at den er der. Den er alltid der,
diagnosen.
Den er ikke meg, men en del av meg.

Det er så fryktelig tungt å innse at jeg ikke har kontroll på diagnosen, men at det heller er omvendt.
Diagnosen har kontroll på meg.
Det virker kanskje litt vel brutalt og negativt.
Men i perioder er det slik.
Nå er en slik periode.
Det er tungt å innse at jeg faktisk, faktisk lever diagnosen.
Og det er jo akkurat slik jeg forteller det er.
Men allikevel, selv om jeg hele tiden er klar over diagnosen, så kommer det alltid som et realt slag i tryne, nå diagnosen gjør et virkelig inntog.
Det er som om jeg føler og tenker at jeg ufarliggjør det med å være så åpen om det.
Kanskje ønsker jeg å få en viss kontroll ved å gjøre dette?
Men jeg gjør ikke det,
Jeg mister allikevel kontrollen når diagnosen sniker seg meg, esniker eller eksploderer.
Det er det samme.
Ingen kontroll.

Med å miste kontrollen, så mener jeg ikke at jeg er en galning uten kontroll på noe som helst,
men mer at jeg mister kontrollen på følelsene.
Jeg klarer ikke kontrolere manien, eller depresjonen.
I årenes løp har jeg lært meg visse grep for å prøve å minske eller mestre.
Som regel går det greit.
Men noen ganger må jeg rett og slett innse at jeg ikke klarer alt.
Og det er det verste av alt.
Det aller vondeste med å være bipolar, er å måtte innrømme at nå, nå har jeg ikke kontroll.
Ingen liker å miste kontrollen.
Det er vanskelig å innrømme at man faktisk trenger litt ekstra hjelp.
Men med en slik diagnose, så må en lære seg å se tegnene.
Og når tegnene er der, så innrømmer jeg at jeg ikke er så sterk som jeg ønsker å tro.

Det er en forskjell på å ha diagnosen bipolar, og det å leve diagnosen.