Der var den, frustrasjonen

Pust inn, pust ut..
Jepp, frustrasjonen slår til.
Hvorfor?
Jo, det kan egentlig summeres opp rimelig enkelt og greit:
Ammestopp. Rettere sagt, tvungen sådan.
Hvorfor?
Hvorfor frustrert eller hvorfor ammestopp?
Frustrert fordi jeg føler jeg tvinger på ungen min ammestopp før han er klar for det, og ammestopp fordi jeg skal ut i jobb om 3 uker.

Såja såja.
Og nå kommer en litt ufin ting fra min side:
(Ikke les det som står mellom linjene hvis du ikke ønsker å bli fornærmet, spesielt ikke hvis du er en bedreviter som ikke har barn.)
______________________________________________
Advarsel, ikke les.
HVIS du ikke har barn og tenker noe i retning " pff, det er jo bare til å gjøre det, det må jo gjøres" eller du i det hele tatt ikke forstår problemet. Så kan du faktisk bare spise de tankene slik de aldri blir omsatt til ord som kan såre noen stakkars mødre som prøver så godt de kan.
Og det kan faktisk egentlig av den grunn være greit å lese videre.
Misforstå rett. jeg er overhodet ikke sur på noen, jeg er bare så himla LEI av bedrevitere som ikke har barn, som vet så altfor godt hvordan ting skal gjøres. Og det gjelder også dem som mener de vet hvordan det føles eller ihvertfall hvordan ting skal gjøres med barn, fordi de har jo passet så veldig mange barn gjennom årene. Eller de er tante, eller onkel eller gudmor eller pokker vet ikke hva. Det er ikke det samme.
En ting vet de derimot ikke, hvordan det føles. For det er følelser dere ikke har kjent på, og det er følelser sterkere enn mye du har kjent før du fikk barn. Ja, det er sterkere enn de følelsene du har mot den store kjærligheten.
Det betyr ikke at en ikke kan bli glad i andre sine barn, det er bare at du har et helt annet ansvar for dine egne barn, du kjenner dem på en helt annen måte og det er opp til deg å passe på at de har det bra, alt er opp til deg. Dine valg etc tec.
Ferdig.
_____________________________________________
Så det til side.
Må jeg få ut en annen frustrasjon, som jeg ikke kan gå i dybden på, for da revner jeg simpelthen av frustrasjon.
Det er permisjonsordningen, at mor har lovfestet 6 uker foreldrepermisjon, og far har lovfestet 12 uker..Eller sorry, nå ble det visst 14 uker far har lovfestet. Mor har forsatt lovfestet 6 uker.
Måtte noen lide fælt når far snart skal begynne å føde ungene selv også.
Nei, jeg SKAL ikke la frustrasjonen pga DEN saken velle opp i meg, det er simpelthen nytteløst.
Ikke at pappen IKKE skal få være hjemme, men les "lovfestet". Jaja.

Så var det  da tilbake til min opprinnelige frustrasjon som er ganske stor om dagen.
I morgen blir lillemann i huset 7 mndr, stor gutt, men så veldig, veldig liten, egentlig.
Jeg begynner i jobb, 50% nattstilling  før han blir 8mndr.
Og det er et problem.
Jeg ønsker å jobbe, jeg gleder meg til å begynne, men det er helt forferdelig at at den som lider pga av dette er den minste.
( Har du noen ufine tanker her så les det mellom linjene en gang til).
Noen barn er klare til å slutte med amming når de er 3mndr, noen når de 10mndr, store individuelle forskjeller.
Jeg var klar til å slutte å amme mini rundt juletider, jeg begynte nedtrapping.
Men på noen unger har dette en motsatt effekt, og den er veldig vond å være oppi. Når han endelig får pupp, så er det som jul og lørdagsgodterierX10. Å se den lille babyen sin kose seg så mye er veldig fint, men det er sårt når du vet at du må ta det fra ham.
Og jeg lover at han kjenner på det når det er natt, og han vil ha.
Det hadde ikke gjort meg så mye hadde han vært 1 år, eller 2 år, jeg har jo vært oppi det før.
Men han er bare så liten, og forstår deretter.
Og det kjennes som et stort problem akkurat nå.
Hvis ikke han blir ammet i 1tiden på natten, finner han ikke roen igjen, og blir lys våken. Nytter ikke å la han ligge å skrike når han er lysvåken, han ligger og skriker til jeg tar ham opp igjen. Og det kan være langt over den tiden de anbefaler at de skal skrike for å avvennes.

Å, frustrasjonen.

Og ja, ikke glemme hormonene som herjer hos meg heller da, det gjør det ikke bedre for min del.
Det er lett å sitte der hormonfri og vite at det er det rette å gjøre.
Hormoner og morsfølelse, og det og faktisk se at den lille er et eget individ, en liten person som du kjenner bedre enn noen andre kjenner ham. Og bare ville verne dette lille individet fra alt vondt, ja alt dette er noe en må slite med når en må ammeavvende ungen altfor tidlig.
Det kjennes feil.
Og så har vi at jeg egentlig ikke ønsker å slutte å amme enda selv heller, egentlig, for jeg vet inderlig godt at det mest sannsynlig er siste gang jeg ammer.
Og hvorfor ammeavvende når jeg bare skal jobbe 50%natt?
Fordi han den siste tiden kun har villet ha på kvelden og på nattestid.
Men de siste ukene, (når jeg har trappet ned) har han villet hatt på dagen også. Noe han sluttet med da han var rett under 4mndr.
Så for å slutte på natten, må jeg slutte på dagen.

Og nei, han vil ikke ha flaske.
Og nei, han trenger ikke melken, det er bare kosen, for å finne ro. Og å finne ro som liten baby er visst ikke så lett.

Neste uke begynner vi for fult.
Lykke til, takk for det :)