Å leve i en boble

Store deler av livet har jeg lev i en boble. Jeg tenkte jeg skulle forklare litt hva jeg mener med dette, og hva det gjør med meg og hvordan det føles.
I og med at jeg har en bipolar lidelse, så går jeg opp og ned i humør. Noen ganger kan jeg våkne bli som den flotteste lerke, og en feil ting så faller jeg ned i en dyp avgrunn.. Det er slik det føles. Men som oftest går det tid mellom topper og nedturer, og det varierer hvem av de som er kraftigst også, det er slitsomt, å aldri vite.

En ting er å være på toppen og være på bunn, men en annen ting er veien mot opp eller ned. Det er greit å være midt i mellom, der liker jeg meg, da er jeg normal..Slik jeg er, det er det som er Lene, den de fleste kjenner. Og er jeg ikke der, så later jeg som jeg er der. Uansett, veien til opp eller ned er ikke så bra den heller, det er da jeg lever i en boble, og jeg hater det, jeg hater det så intenst at det ikke finnes ord for å dekke det.
Det er et forstadiet til noe, det er stille før stormen...Det er venting. Bobblen skjermer, den skjermer følelser, på godt og vondt. Jeg kan føle meg litt zombie, jeg handler på vane, jeg gjør ting fordi jeg må. Men det er vanskelig å føle noe. Det er litt lettere nå som jeg er blitt eldre, fordi jeg vet det går over, men det er slitsomt.

Jeg kaller det boble, for det er ingen bedre måte å forklare det på. Det er som om jeg har en fysisk, men usynlig boble rundt hele meg, ingen når inn til meg, folk kan ta på meg, men jeg er ikke der, jeg kjenner ikke så mye av det. Jeg blir skjermet for følelser av alle sorter, både negativt og positivt, jeg føler ikke så mye, jeg blir litt avstumpet. Til og med hørselen og synet blir påvirket. Jeg hører alt og ingentinh, jeg klarer ikke stenge ute noe lyd, men samtidig blir all lyd dempet. All lyd kommer inn. Snakker noen med meg og en flue summer rundt hodet mitt, hører jeg fluen like godt som den som snakker. Synet blir påvirket, det hopper og danser foran øynene mine, det er akkurat som om jeg ser varmebølger, og alt lys blir skarpt, så derfor solbriller, men dette har jeg skrevet før.

Det er veldig rart, det slår aldri feil. Folk rundt meg, til og med de aller nærmeste tror helt seriøst at jeg har det helt topp når jeg har det slik. For når jeg er slik kan jeg være i et srudlende humør, jeg kan stråle, jeg kan babble, jeg kan virke hyper, ja nærmest manisk, og kanskje er jeg nettop det også. Jeg ler mye, jeg ler lenge og jeg finner på alt mulig slags sprell. Jeg klarer ikke å konsentrere meg, alt blir vanskelig og alt tar på, jeg blir terett for hver minste ting. Holde fasaden er en ting som gjør meg trøtt, men jeg kan ikke la være, for jeg er svært sårbar, selv om jeg på dette tidspunktet vet at jeg aldri har brydd meg mindre om hva andre syns om meg. Men en liten ting, kun en liten ting gjør at jeg vipper over, og går ned eller opp...Og det er det som gjør meg så sårbar, jeg vet aldri hva det er.
Jeg kan virke som verdens gladeste, men her er det virkelig skinnet som bedrar. Du kan se det på øynene mine, de ser skikkelig matte ut. Jeg ser det med en gang jeg ser meg i speilet. Så derfor liker jeg ikke å se meg i speilet når jeg er slik.

Denne fasaden er nødvendig, ekstremt nødvendig for meg. Det er viktig å ha det så normalt som mulig, blir oppfattet så normalt som mulig, for leve så normalt som mulig. For det jeg er er jeg gjerne ikke i morgen, derfor vil jeg ikke at andre skal ta hensyn til det. Det er eveldig viktig. For hvis folk hele tiden skal følge med meg på mine urer, så blir de øre å svimle før det er gått en uke. Og det kan ingen ha noe av.