En svært, svært dårlig ferie, del 1

Dette er et av de verste ferie minnene jeg har, jeg tenkte jeg skulle dele det, i to deler.

Det føles naturlig å dele det i to, da det er to .

For det første så kan det blir langt om jeg skal skrive det i et, for det andre så er det to ulike hendelser... På samme tur.

For mange år siden skulle jeg om han jeg var sammen med på ferie, øyhopping til de greske øyer. Fantastisk.

Jeg hadde allid ønsket å reise dit, og drømmen var å oppleve Athen, siden jeg er veldig interessert i gammel gresk historie og kultur.

Så jeg håpet vell litt av vi skulle ta en svipptur innom hovedbyen, jeg skulle ihvertfall gjøre det jeg kunne for å fa det til.

Av og til må vi være forsiktige med å ønske oss noe... Det kan jo være vi får det.

Så har jeg hørt.

Den første dagen var ikke helt som forventet.

Vi hadde bestilt et rom på et flott hotel, resten av turen skulle vi bare ta inn på random steder.

Jeg var så trett etter turen at jeg bare sov, fra vi ankom rommet, helt til neste dag.

Det var det jeg så av Santorini. Flott øy? Tja, det vet jeg faktisk ikke.

Dagen etter tok vi båt til en annen øy, Ios, en skikelig partyøy hva vi hadde hørt.
Øya var fin, men liten.
Vi tok inn på et lite herberge, det var helt ok, ikke noe flott standar, to enkle senger og en dusj, men det var greit nok for oss.

På kvelden skulle vi ut, vi to.
Ute på en av de lokale pubbene traff vi på to andre som var på ferie, fra Sverige.
Han jeg reiste med fant tonen med dem ganske kjapt, men jeg likte dem ikke spesilt godt, spesielt han ene.. Han glodde så himla mye på meg, helt åpentlyst og intenst... Som om jeg var en lekker liten dessert eller noe.
Jeg prøvde å få han jeg min "kjære" til å være med på en annen uteplass, noe han blankt avviste.
Etter noen saftige B-52 og Screaming orgasme måtte jeg en tur på do.
Det var relativt lang kø, og doene hadde IKKE lås!!!
Jaja, må man så må man.
Etter lang tid venting var det endelig min tur.
Det jeg ikke hadde fått med meg var at han "stirremannen" stod rett bak meg i køen (selvom dette var en jentedo) og snek seg inn etter meg.
Jeg ble ganske paff, men prøvde på en fin måte å få ham til å gå.
Han nektet.
Som jeg har opplevd med mange menn, så var han ganske stad og bestemt på at det ville han ikke, og han trodde kanskje inderst inne at jeg ønsket at han skulle følge etter? Ikke vet jeg.
Han satte foten på døren så ingen kunne komme inn, og begynte å kysse meg, og løfte på kjolen min.
Jeg vred meg vekk, og ble ganske sint, men mest av alt ble jeg satt ut.
Det endte med at han tviholdt hodet mitt så han kunne kysse meg.
Han hadde prøvd en stund da, oh køen hadde vart lenge, jeg kan klarer ikke å tenke hvor lenge jeg hadde vært vekke, men jeg skjønte jo at min "kjære" lurte på hvor jeg ble av.
Så plutselig ble døra sparket opp, og der stod han.
Jeg var så lettet at jeg kunne gråte.
Men lettelsen gikk fort over i skuffelse og redsel da jeg så ansiktet hans, han trodde jeg hadde bedt om dette og hade sneket "stirremannen" med inn på do for å ha meg en kjapp en.
Uansett hva jeg sa, så trodde han meg ikke... Å det er her jeg tror det sier mer om han enn om meg..Viser tiden seg ihvertfall ( men det er en annen historie).
Vi var faktisk forlovet på den tiden, og det endte med at han kastet forlovesesringen gjennom lokalet.. Dramatisk.
Jeg ble så lei meg og satt ut at det eneste jeg klarte å gjøre var å flykte, vekk fra ham, vekk fra følelsen, vekk fra skammen...

Jeg strigråt og presset meg gjennom folkemengden, hadde ikke tanke for å se om han fulgte etter eller ikke, jeg ønsket ikke det, jeg ville vekk.
Etter en stund, en ganske lang stund, og en god del gåing, og klatring oppover, ja, opp en bratt fjellknaus, var jeg virekelig langt borte fra alt og alle følte jeg.. Herlig.
Men, jeg visste jo ikke hvor jeg var, og jeg var litt over småfull, så denne flyktingen var overhodet ingen god ide.
Men jeg fortsatte.
Det var ganske bratt, og jeg hadde høyhelte sko på meg, så jeg klarte jo å få meg et saftig fall.
Det var så vondt at jeg bare lå å hylte.
Etter en liten stund dukket det plutselig opp en gutt, han kan ikke ha vært stort mer enn 17år.
Om han var så gammel.
Han løftet meg opp og bar meg videre, inn på en liten sti som ihvertfall jeg ikke hadde fulgt.
Han bar meg et lite stykke til vi plutselig nådde noe som lignet et kloster.

Det var faktisk et kloster, og nonnene som holdt til der drev et barnehjem som lå vegg i vegg med klosteret. Han bar meg inn på rommet sitt etter å ha snakket med ei nonne.
Jeg ble liggende på sengen hans da ei nonne kom inn og vasket den totalt oppskrapte venstrefoten min, og la en støttebandasje på den totalt ubrukelige, kjempe forstuede høyrefoten.
min.
Etter at hun gikk ble han gutten og jeg sittende å snakke lenge, om alt mulig, han mest, om oppveksten på barnehjemmet og livet på øya, hva som hadde skjedd med foreldrene hans og det meste det gikk ann å snakke om på den korte natten.
Han fortalte meg det at han hadde stått i havnen dagen før, og han hadde sett meg gå av båten, og han hadde sett hvor vi hadde tatt inn... Han var ingen kikker eller stalker, det var etter det jeg forstor ren tilfeldighet.
Det endte ihvertfall med at han skulle følge meg til herberget.
Jeg ble superglad!
For jeg ante jo ikke hvor jeg var, og det ante meg at min alle kjæreste sikkert var redd for meg, så jeg ville tilbake.
Og jeg ville prøve å gå selv, noe som tok lang tid, men det var god støtte i han gutten.

Vell fremme var jeg super lettet og veldig glad, og håpet inderlig at typen min hadde kommet hjem.
Det hadde han.
Og om jeg trodde han var lettet for å se meg, så var det lett å fortså at det var han ihvertfall ikke.
Han var rasende, og enda sintere ble han da han så at jeg hadde en type med meg, han reagerte med å kaste alle skoene han fant etter redningsmamnnen min.
Den ene traff veldig godt, rett i hodet også.. Men jeg vet ikke hvordan det gikk, for han forsvant.
Og jeg fant ikke klosteret igjen, jeg hadde ikke anledning, ikke kunne jeg gå, og typen min ville bort derfra det tidligste mulig dagen etter.
Han var fly forbannet, for jeg hadde dummet ham ut på en måten jeg hadde gjort, for at jeg hadde vært med en annen, og fordi jeg hadde i tilegg funnet meg en NY type å purke påsom hn sa....
Jada, som seg selv så andre.
Det har jeg også hørt i ettertid.
Man dømmer andre utfra hvordan man er selv.
Og om han var en utro mann, så var ikke jeg det, men tydeligvis så trodde han det.

Det var første del av vår fantastiske tur sammen.
Turen hadde bare såvidt begynte, og uheldigvis, så endte den ikke der....

Del 2