1 lite sekund skal til, det er det enes, 1 sekunds uoppmerksomhet og et barn kan bli skadet for livet.
Det er så lett å glemme seg bort av og til, og det går jo oftest bra, så vi tenker ikke over det.
Det er de gangene de ikke går bra at vi virkelig blir sittende å tenke, "hva om, hvis om atte?"... Det er da vi sitter igjen med dårlig samvittighet, gjerne for rsetn av livet.
Når vi har barn, så har vi et ansvar, det ansvaert skal komme anturlig, og det må bli tatt på alvor. Barn vet ikke hva de kan gjøre og ikke, de er kjappe, og de er nysgjerrige, sånn er barn, aånn skal det være, det er vi voksne som må ta ansvaret å gjøre det trygt, alltid!
Jeg vet selv hvor fort gjort det er.
Da min minste gutt var under 1 år la han hånden sinn intill oven, 2 sekund så jeg bort, og da var han ikke nær ovenen en gang. Heldigvis gikk det bra. Han fikk et brannsår på hånden, men det ble ikke noe arr.
Men dårlig samvittighet fikk jeg, og den ble ikke bedre av at nevøen min på 8år spurte "passer dere aldri på ham?"
Helt ærlig og undrende?
Selvfølgelig passer jeg på, men jeg kunnet passet bedre på.
Det ble ikke bedre av at han en uke senere falt mot stuebordet og kløyvet leppen sånn at han måtte inn å sy, uten bedøvelse.
I sånne øyeblikk er det hardt å være foreldre.
Skyldfølelsen og smerten du føler ovenfor barnet ditt er overveldende.
Heldigvis så varer ikke denne alderen så lenge. Barna får bedre kontroll ettersom de vokser, og du vokser som foreldre også, du passr bedre på.
Men enhver foreldre burde være utstyrt med øyner i nakken, sensorer for fare og en aldri så liten tankeleseregenskap når det gjelder barna sine.
http://www.dagbladet.no/2010/09/02/tema/sykdom/foreldre/brannskader/klikk/13210438/
Jeg kjenner så godt til den der dårlige samvittigheten. To ganger har jeg følt den. En gang ramla Ingrid ut av senga si. Altså hun hadde sprinkelseng, med sprinklene på det høyeste, men klartra likevell over. Vi satt og gråt sammen i flere minutter etter det. Hun fordet hun hadde vondt, og jeg fordet jeg føte at jeg ikke hadde passa godt nok på. En annen gang ramla hun over rygglenet på stolen. jeg hang opp klær, mens Ingrid satt i en sofastol. Etter en stund begynte hun å hente over rygglenet på stolen. Hun lo og lo, men pluttselig, så datt hun over. Hun slo seg ikke noe særlig, men hun ble jo selvfølgelig livredd. Denne gangen gråt jeg også sammen med henne. Heldigvis har vi sluppet unna de aller verste ulykkene, men småuhell skjer jo.
SvarSlettHehe, jeg kjenner godt den følelsen jeg også ja. Men som foreldreer vi dømt til å føle den av og til, vi kan ikke passe på hver minste ting barna gjør. Men vi kan være obs på de mer alvorlige tingene, små ting som kan få alvorlige konsekvenser... Som en varm kaffekopp. Barn har ekstremt skjør hud, så det er alvorlig om de får varmt van over seg. Og bare tenk, en varm kopp over et barn kan gi arr på hele framsiden av kroppen, men hos en voksen kan han/hun sleppe unna med et mindre arr på magen... Fordi de er så mye mindre enn oss. Tenk den psykiske belastningen det fører med seg når de vokser til, i puberteten, i voksenlivet.... Tenk den dårlige samvottigheten man får der..
SvarSlettÅ, nå fikk jeg enda dårligere samvittighet for at jeg skåldet Mathilde i vinter....Stakkar jenta har arr på heile ryggen. Men legen håper og tror at det jevner seg ut når hun vokser til.
SvarSlettVarmt vann er absolutt den værste kombinasjonen med unger :-(
Nei, stakkars Lene :( Jeg husker godt det.
SvarSlett