Hva tenker jeg nå om barnehagesituasjonen?

Først, tusen takk for all støtte, det setter jeg enorm pris på.
Det er ingen tvil om at dette er noe jeg har tenkt mye på det siste døgnet, jeg kan på en måte ikke la være.
Mange har sagt at jeg skal heve meg over det, ikke la det gå innpå meg, jeg sal late som ingenting og vite at han har gjort en feil, ikke jeg.
Det er helt klart at jeg kommer til å gjøre det, om jeg treffer ham så kommer jeg ikke til å se på ham, og jeg kommer ikke til å snakke med og jeg kommer ikke til å la ham snakke til meg heller.
Men, jeg tror faktisk her at de som ikke har opplevd et overgrep vet eller ikke kan tenke seg hvordan dette er, dere som opplevd det kan mest sannsynlig sette der inn i det.
En ting er å holde hodet hevet, det er ikke faktisk ikke noe problem.
Det verste er ikke å mæte ham, langt i fra, det kan jeg gjlre hver dag resten av livet, med hodet hevet.
Det er ikke det.
Det største problemet, og det som virkelig plager meg, er at jeg må tenke på dette hver dag.
Man klarer ikke stoppe tankene.
Jeg må tenke på det som skjedde, hver dag.
Jeg vil ikke tenke på det som skjedde, hver dag.
Jeg vil ikke tenke på det.
I det heletatt.
Jeg vil bare tenke på det nå jeg har kontrollen, når jeg skriver om det i bloggen, når jeg velger å snakke om det og når andre spørr.
Da kan jeg tenke på det, ikke hver dag, hele tiden.

Det er ikke som å ha en ubehagelig situasjon på skolen.
Eller på jobb.
Been there, done that.
Slike ting kan jeg leve helt fint med, slike situajsoner har lært meg å heve hodet å ikke bry seg.
Men slike situasjoner er ikke nærheten av dette, de kan faktisk ikke sammenlignes.

Det å vite at han har inntatt en trygg arena for meg, og det at jeg kan komme til å møte ham hver dag, gjør automatisk at jeg tenker på det, og ved å tenke på ham, tenker jeg på det, å ved å tenke på det, tenker jeg på de følelsene det gir, å ved å føle dem så føler jeg meg mindre verdt, liten, mislykket.
Jeg orker ikke gå å føle på det, jeg har ingen grunn til å gå å føle på det.
Men dette er så alt gjennomgripelig, dette er noe jeg ikke har styring over.
Og er det noe jeg ikke klarer, så er det å ikke ha kontroll, så i det lange løp kan dette bli svært vanskelig for meg, og kan gå ut over hevrdagen på en måte jeg enda ikke vet.

Vi kommer ikke til å bytte barnehage, mini er altfor glad i barnehagen, han er trygg og han har det så fint.
Jeg har ingen garanti for at han vil trives like godt i en annen barnehage, når det gjelder barn så er jeg forsiktig, la meg bare si... Klok av skade.
Samboeren min skjønte hvis jeg ville bytte barnehage, han skjønner så godt.
Men det er ikke løsningen for oss.
Han har også tilbudd seg å hente og levere i barnehagen, nnoe som vil medføre mye stress for ham og en god del bussing, dette er flott og fint, men dette er heller ikke løsningen for det er ikke så lett å få til med jobbingen hans.
Det er heller ikke en ide å bytte avdeling, da begge småbarnsavdelingene der har inngang og garderobe på samme plass.
Så det løser ingenting.

Det jeg har tenkt er å ta en samtale med lederen på avdelingen.
Og jeg vil at det skal bi mellom henne og meg.
Jeg vil be om at når gutten min bytter fra liten til stor avdeling, at hun jenta hans ikke kommer på samme avdeling (store avdelinger er mer spredd så de har ikke samme innganger).
Og jeg vil også spørre om han har faste tider hvor han leverer og henter datteren,
For har han noenlunde faste tider, så kan jeg forholde meg til det, så lenge det passer.
Og det vil gi meg kontroll over situasjonen, da kan jeg håndtere den, da sliper jeg å tenke på det hele tiden, at jeg skal kanskje måtte treffe på ham.
Og ja, jeg må selvfølgelig fortelle litt til henne, hvorfor, jeg kommer ikke utennom.

Dette er det jeg tenker om saken, og dette er det jeg føler jeg kan gjøre.
Barnet mitt skal ikke lide for det, og det skal ikke hans datter heller.
Ikke vil jeg det skal bli noe snakk om dette i barnehagen, og ikke vil jeg det skal bli noe snakk om dette hjemme heller.
Jeg vil bare det skal blåse bort, så enklet som det lar seg gjøre.
Jeg håper og tror at dette er en god løsning.
En løsning uten flukt, men samtidig så føler jeg meg litt som en flyktning.