Å snakke lett om ting og ikke snakke lett om ting.

Jeg er en veldig åpen person, til tider alt for åpen.
Jeg snakker på en lett måte om saker og temaer som for andre rundt meg gjerne ikke er like lett å snakke om.
Temaer som jeg har nevnt i bloggen er temaer jeg også kan snakke om.
Det er jo ting jeg har opplevd og fordøyd, behandlet og ofte også kvittet meg med.

Det er meg.
Derfor kan jeg også snakke lett om det.
Slik er jeg. Men det er ikke alle som syns det er like greit.
Noen forventer at når man snakker om misbruk og voldtekt så skal man være preget av det, og ja, jeg er jo det, men jeg sitter ikke å vrir meg og griner.
Jeg vil ikke påta meg en rolle hvor folk automatisk vil synes synd på meg.
Jeg vil dele med andre for nytteverdien av det jeg deler, ikke for medlidenhet.
Derfor forteller jeg på min måte, åpent pg ærlig og uten å blunke.
Jeg ser at noen som ikke har opplevd disse tingene, kan ta dette feil.
Det er vel egentlig ikke å ta det feil heller, det er å ta det på deres måte.
Og kanskje føler de jeg er for åpen, at jeg snakker om halvtabubelagte emner på en altfor lett måte.

Mennesker jeg ikke kjenner veldig godt, men som alikevell får med seg en bit av min historie kan gjerne oppfatte meg som hard og kanskje litt dramatisk.
Men jeg er ingen av delene.
Drama har jeg fått nok av for et langt liv, og hard er jeg ikke, ganske langt ifra.
Jeg er vel altfor sårbar egentlig, men når det gjelder mine vonde opplevelser fra fortiden, så er det heller tvert imot.
Hadde det å dele dette gjot meg svak og sårbar, så hadde jeg aldri delt.
Det gjør meg sterk.
Jeg står opp og kjemper imot.

Men det kan jo ingen vite, men det vet jeg.