I vet ikke helt hvordan jeg skal takle dette...

Det er i grunnen en trist dag i dag.
Dagen i seg selv har vært fin den, men så er jeg veldig flink til ikke å ta over meg ting jeg ikke helt hvordan jeg skal takle. Jeg skyver de foran meg, helt til jeg plutselig står med begge beina godt oppi det og ikke lenger har noen mulighet til å gjøre noe som helst annet enn å ta det inn over meg.
NÅ er en slik situasjon.

Det er veldig få personer som står meg veldig nær, jeg er veldig redd for å få mennesker for nær, det slår seg helt vrang i meg om det skjer, og jeg stenger av.
Mem det hender at jeg finner mennesker jeg simpelthen ikke klarer meg uten.
Dette er jo noe som gir styrke, å ha noen så nær, at noen betyr så mye for en, og at det er gjensidig.
Men jeg føler det ikke alltid sånn, det er nok derfor jeg verner meg som jeg gjør, med å ikke slippe folk for nær.
Jeg kan faktisk gå gjennom hele, lange forhold uten å slippe den jeg er sammen med innpå meg.
Det er ikke noe jeg gjør med vilje, men jeg er ganske sikker på at det er en forsvarsmekanisme.

Forsvar på den måten at det er mennesker som står meg nær som kan såre meg mest.
Jeg vil ha det trygt, og gjerne også forutsigbart, jeg vil vite hvor jeg har menneskene i min nærmeste sirkel.
Mennesker som er innenfor denne sirkelen, er mennesker jeg kan gjøre alt for, de betyr så utrolig mye.
De samme menneskene er også de som kan gjøre meg mest vondt.
Jeg har et sterkt behov for stabilitet i den innerste sirkel, det tar år for meg å forandre på det... Hvis en skulle forlate meg...
2 ganger har jeg sluppet "kjærester" inn i denne sirkelen, det gikk aldri godt.
Jeg kan ikke bare slutte å være glad i noen...

Jeg har også venner innefor her, og når min aller beste venninne fortalte meg at hun skulle flytte, altså såpass langt bort at det tar en god stund å reise ditt, det må planlegges og diskuteres, det må settes av tid... Jeg kan ikke bare plutselig poppe opp på besøk om jeg trenger trøst.
Ihvertfall når hun fortalte meg det for noen måneder siden, så raste en del av meg sammen.
Det var veldig vondt.
Jeg vurderte faktisk lenge å kutte kontakten, for å verne meg selv, men jeg gjorde jo selvfølgelig ikke det.
Det går bedre nå, men jeg tror aldri det blir helt bra.
( Og ja, jeg vet jeg ikke er verdens navle, at alle ikke kan leve rundt meg, at alle andre har sitt liv... Det er ikke det som er tankene mine her).

Det har seg sånn at et annet medlem av denne innerste sirkelen, min kjære og eneste søster også flytter.. Og det i natt.
Hun tar med seg mann og barn, mine tre tantebarn og flytter langt, langt vekk fra her, langt vekk fra byen her, langt vekk fra Norge.
Helt til Thailand flytter de.
Og det gjør så uendelig vondt.
Jeg savner henne allerede.
Tre hele år skal de bo der borte.
De kommer hjem igjen, til slutt, håper jeg.
Det må de...

Jeg syns dette er veldig vondt, og klarer ikke helt ta det over meg.
Jeg takler ikke slike store forandringer så bra.
Jeg gjør ikke det, med så store forandringer så pleier jeg å ende i en depresjon.
Som selvfølgelig går over.

Hadde det bare vært Danmark heller, så hadde det vært mulig å bare reist ned for en helg.
Men Thailand, det er jo andre siden av verden, nesten.
Kan ikke ta mye helgetur dit, det må planlegges, det må spares.
Det er trist.
Akkurat nå klarer jeg ikke helt å se noe positivt i det.
Men det kommer nok det også.

Meg og søs.