Når andres lidelse blir din egen lidelse

Enkelte ting her i verden går veldig innpå meg.
At andre lider er en typisk sånn en ting.
Men noe går mer innpå meg enn andre ting, og det kommer veldig ann på hvilken form jeg selv er i når jeg blir presentert for disse tingene.

Jeg er ikke blind for andres lidelse.
Jeg mener ikke venner som har klemt fingen, eller et brudd mellom et vennepar av meg..Selv om det er trist og jeg kan kjenne på det, så er ikke det jeg mener med lidelse.
Lidelse som jeg snakker om er mennesker som lider over vår fatteevne.
Krig, sult, forfølgelse, naturkatastrofer, drap osv.

Det er mange år siden jeg sluttet å se på nyhetene på tv, det er så lenge siden at jeg vet ikke ome jeg egentlig var så voksen at jeg faktisk så på nyhetene.
Det var en periode jeg kuttet ut alle nyheter, tv, aviser, nettaviser..
Men nå er det bar tv, jeg liker å holde meg oppdatert.
Jeg følger nettaviser hver dag, mange ganger til dagen, men nyheter på tv har jeg aldri tatt opp igjen.
Jeg klarer ikke sile ut de nyhetene, jeg kan ikke bare hoppe over det jeg ikke vil se (jeg kan jo, egentlig).
Ihvertfall noe går mer innpå meg enn annet.
Blandt annet så gikk katastrofen på Haiti voldsomt innpå meg.
Jeg klarte ikke sove, ikke spise, jeg ble totalt satt ut, alt jeg klarte å tenke på var de stakkars menneskene som satt fast under ruiner å ikke kom seg noen plass, mens håpet svinnet sakte men sikkert, og de hadde gjerne ulidelige smerter, fysisk såvell som psykisk.
Barn som mistet foreldre, og omvendt.
DET gikk innpå meg, og jeg ga meg nesten fattig den gang. Jeg ville så gjerne hjelpe, men uansett hvor mye jeg ga så føltes det aldri nok.
Defor har jeg idag et fadderbarn fra Haiti.
Tsunamien gikk ikke like innpå meg.
Grunne til det var at i mitt hodet var det mindre lidelse.
Forstå meg rett, jeg sier ikke det var fravær av lidelse, for det var det så aldeles ikke, og det gikk veldig innpå meg den gang, og jeg klarer fortsatt ikke lese noe om det eller se dokumentarer om det.
Det jeg mener er at de fleste som døde under tsunamien, døde nesten med det samme, de lå ikke i dagesvis, ukesvis i smerte med et svinnende håp om en gang å bli funnet.

Noe annet som går veldig innpå meg er barnemishandling.
Det er få ting som gjør vondere i meg enn det.
Jeg tror det er fordi at når vi leser om barnemishandling så blir vi presentert for en sak, utdypet til miste detalj.
Mens når vi hører om krig og forfølgelse så er det gjerne et helt folk, og det blir så stort, så overveldende at det blir vanskelig for oss å sette seg inn i det, jeg føler det ihvertfall sånn.
Men derimot, hvis jeg leser om en person fra den krigen, hva denne har opplevd, så går det så innpå meg at jeg ikke får puste.
En person kan du relatere til, en persons smerte kan du føle, en person blir virkelig.
Et helt folk er svimlende uhåndgripelig, og ufattelig over alle grenser.

For to år siden kom jeg over saken av Baby P.
Dum som jeg var satte jeg meg ned og leste om det.
Sjeldent har noe gjort så vondt, sjedent har jeg blitt så merket av noe.
Det har nesten tatt meg fram til nå å komme over det.
Selv nå tenker jeg ofte på det, og jeg kan gjerne ligge våken pga saken, jeg kan ha mareritt hvor jeg prøver desperat å redde den lille gutten, hvor han bare dør i armene mine, i enorm smertew og redsel.
Aldri har jeg opplevd maken til grusomhet.
Hvem kan finne på å gjøre noe slikt med et bitte lite barn?
Jeg vil alltid lure på det.

Da jeg først leste om baby P (Peter) så knakk jeg fullstendig sammen, jeg gråt, altså hulkegråt i dager i strekk.
Jeg følte jeg skulle grine øynene og hjerte mitt ut.
Jeg ble så tom, jeg følte så på menneskers grusomhet, og et lite barns hjelpeløshet.
Jeg var så totalt der, men samtig var det ikke noe jeg kunne gjøre, aldri, ingen kunne gjøre noe for den lille fine gutten som så brutalt ble torturet på de aller verst tenkelige måter av de som står et lite barn nærmest, og som skal gi trygghet.
Jeg var så knust at jeg måtte ha ekstar oppfølging av psykolog, i lang tid.
Det føltes som om jeg hadde mistet en person som stod meg velidig nær.
Slik føltes det.
Jeg tenkte tilbake på hva jeg hadde gjort den dagen den lille gutten døde, og jeg fant ut at jeg faktisk feirte min egen sønns 10årsdag.

Da julen kom, et par måneder etter jeg hadde kommet over saken, måtte jeg gå til legevakten for å få sovemedisin og beroligende, jeg taklet det rett og slett ikke.
ANdre vil nok lure på hvorfor jeg lar slike ting gå så innpå meg, det er ikke det at jeg lar de gå innpå meg, det er bare det at jeg ikke klarer å stenge av.
Jeg er velsingnet med en enorm fantasi, og jeg er en tenker.. Så jeg ender opp med å fantasere om hva som har skjedd, og jeg tenker ting i stykker.
Ting ender ofte opp verre enn de er.
Derfor så velger jeg å lese det jeg kommer over når noe har gått så dypt innpå meg, noen vil gjerne si at jeg gjør ting verre med å gjøre det, noen tror sikkert at jeg har en syk interesse av å finne ut detaljer på hva som har skjedd.
Men det er ikke det, uansett hvor vondt det er å lese, så er det bedre å vite nøyaktige detaljer om saken, enn å la hjernen blåse det i filler, for tro meg, jeg er flink til det.
Så jeg vet omtrent det som er å vite om den saken.
Og jeg vet at jeg ikke leser slike saker igjen.
Aldri. jeg er ikke sterk nok til å takle det.
Når mennesker rundt meg begynner å snakke om slike ting, så går jeg.
Jeg kan ikke høre.

Nå går det bra.
Det er lenge siden jeg sluttet å gå ned i bilen for å bare gråte pga dette.
Det er lenge siden jeg lå å vrei meg å ikke fikk sove.
Det er lenge siden jeg sluttet å gå innpå slike saker på internett.
Selv om jeg ser på meg som verdens mest nysgjerrige mennske, så er jeg ikke nysgjerrig nok til å gå inn på de sakene.
Eller, hadde nysgjerrigheten vært eneråder i mitt sinn så hadde jeg lest det jeg kom over.
Men hos meg dominerer av og til fornuften.
I slike saker er jeg sterk nok til å la vær å lese.
Ikke bar om baremishandling, men også krig og urettferdighet og mye annet.
Jeg er ikke blind for hva som skjer, men det er her snakk om å verne meg selv.
Jeg kan ikke la det skje en gang til, jeg er nødt til å væretilstede for de personene jeg er glad i.