Da har jeg blitt plan-fadder for et barn.
Fra før er jeg fadder gjennom redd barna, men uten oppfølging av et spesielt barn.
Barnet heter Jodelin Exellent og kommer fra og bor på Haiti. Han er 11 år og er minste barnet i en søskenflokk på 4.
Jeg gleder meg til å bli litt kjent med Jodelin, det blir jo via brev.
Det er utrolig at så lite penger for oss kan gjøre så mye for noen.
Jeg har nevnt det før her, men det skal så lite til for å hjelpe andre, alle som kan burde gi litt av det de har.
Jeg vet at mange gjør det, men så langt i fra alle som kan.
Da jeg valgte fadderbarn, var det lett for meg å velge Haiti.
Sjeldent har noe gått så innpå meg som skjelvet på Haiti.
Jeg ble fysisk og psykisk syk.
Det ble så ille at jeg måtte gå til legen å få noe beroligende for alt jeg hele tiden klarte å tenke på var de stakkars menneskene som lå inneklemt i husene som de gjerne ikke fikk ut. Barna som ikke skjønte noe, familier som ble revet fra hverandre, smerte, uendelig smerte, både fysisk og psykisk.
Jeg tenkte meg syk.
Jegklarte ikke studere, jeg klarte ikke noe.
Jeg hadde så lyst å reise ned dit for å hjelpe, men jeg vet at det hadde endt med at jeg hadde trengt hjelp selv, så det var overhodet ingen god ide.
Jeg klarte ikke sove, jeg klarte ikke spise, det gikk så innpå meg at jeg måtte ta opp kontakten med psykologen min igjen.
Noen lurer nok på hvorfor jeg reagerte så kraftig på akkurat dette.
Og om jeg reagerer like kraftig på alle sånne hendelser rundt om i verden.
Svaret er, at ja jeg reagerer på alt, men ikke i like stor grad.
Tsunamien gikk også kraftig innpå meg, men ikke like mye som dette.
Det som var spesielt her var at menneskere ble liggende under sammen raste byggninger uten å komme seg noen vei, med etterskjelv på etterskjelv. Uten mat uten vann. Og ofte ingen hjelp.
Den psykiske smerten de måtte oppleve måtte være over enhver fatteevne, selvfølgelig den fysiske også.
Jeg hadde ikke så mye penger å gi den gang, rett etter jul og student som jeg var, men jeg ga så mye jeg klarte og mere til til diverse hjelpeorganisasjoner.
Mye kom inn den gang, men dessverre så var det ikke fult så mye som kom inn når mediadekningen var over.
Og det koster å stable landet på beina igjen. For ikke å snakke om alle de menneskene som bor der, hvor mye trenger vel ikke de?
Jeg vil ihvertfall hjelpe, og det kan jeg gjøre på denne måten.
SÅ GODT å lese :D
SvarSlett