Tusen takk til en fantastisk avdelingsleder i barnehagen

Jeg tenkte bare jeg skulle oppdatere litt på situasjonen, jeg vet det er mange som lurer.
Og for at jeg slipper å snakke så mye om dette, og dermed gå å tenke på det hele veien så vil jeg gjerne dele det her.
Også for dere som følger bloggen min og som kanskje lurer på hva som skjer selvfølgelig :)
Om det er noe, SPØR... Jeg svarer, alltid.

I dag hadde jeg et møte med avdelingeslederen i barnehagen der sønnen min går.
Det er ei fantastisk dame som også er kontakten til Julian, sønnen min.
Hun er virkelig en person det går an å like godt.
Det var både lett å vanskelig å snakke om på samme tid.
Jeg hadde tenkt mye på hvordan jeg skulle formulere dette og det ble noe som...

" Vi har alltid vært så godt fornøyd med barnehagen, selv om dette ikke var første valget vårt har vi aldri vært i tvil om at det er her sønnen vår akl være, og selv om vi fikk tilbud om plass i den barnehagen vi hadde på førsteplass, etter en stund, så valgte vi å ikke flytte over, fordi Julian er så trygg og har det så godt. Selvom det hadde spart oss for mye kjøring osv...
Barns trygghet betyr utrolig mye.
Jeg/vi har aldri vurdert å bytte barnehage før, før nå nylig..
Pga med nytt barnehageår så komme nye barn inn, og med nye barn så kommer det nye foreldre.
Og nå har det seg slik at jeg har blitt satt i en veldig lei situasjon, som jeg vil dele med deg og KUN med deg, dette skal ingen andre vite, for alle sin del.
Faren til ...... måtte jeg anmelde for voldtekt for mange år siden, noe som var utrolig smertefullt for meg, noe som har preget meg veldig mye, og det å treffe på ham her, gjør livet mitt utrolig vanskelig.
Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal håndtere det...."

Jeg er sikker på at dette var temmelig ordrett det jeg sa.
Hun ble veldig lei seg, og skjønte meg fult ut og hun var glad for at jeg snakket med henne.
Jeg unnlott helt å fortelle noe som kunne prege henne på noen måte, og sa at dette var mellom ham og meg og at sannsynligvis var en flott mann den dag i dag, men for meg hadde ikke det så mye å si, for det var fålelsene det ga meg, bare det å vite at han var der var nok til å ødelegge dagen for meg.
Hun sa at dette var noe hun fortsod og ville hjelpe meg på best mulig måte med, og at hun selvfølgelig ikke kom til behandle hverken barna, ham eller meg noe anderledes selv om hun visste dette.
Det er veldig fint, hun forstod også at dette ikke måtte videre til andre.

Så det som skjer framover nå er at jeg skal få alle de opplysningene jeg trenger, hun skal kartlegge hele neste uke, hvordan hente/bringesituasjonen deres er, slik at jeg kan forholde meg til det. SÅ jeg kan komme en tid de ikke er der.
Og hun skal så godt hun kan avverge vonde situasjoner.
Og når Julian skal bytte avdeling så skal hun sørge for at disse to ikke kommer på samme avdeling.
Jeg er evig takknemlig for det hun gjør, og hun skal få en ekstra fin blomsterbukett og den beste kaken jeg vet om, når Julian bytter avdeling.

Det enetse jeg tenker nå, er at jeg syns det er veldig vondt at jeg fortsatt etter alle disse årene skal, ikke bli, men FORBLI et offer.
Jeg forblir et offer i den forstand at jeg må utelukkes fra det sosiale i barnehagen, jeg kan ikke gå på foreldremøter, kaffedager og reddbarnadager som de arrangerer.
Selvfølgelig skal jeg prøve, for Julian sin del, ihvertfall å få med meg det som han også skal være med på.
Når det er kake og kaffe og når baran selger kunsten sin, det skal jeg gå på, for Julian sin del.
Barna skal ikke lide.
Og da skal jeg så heve meg over hele suppa.

Så lenge det ikke skjer noe stort i saken framover, så kommer ikke jeg til skrive mer om denne saken.
Selvfølgelig hvis noen lurer på hvordan det går, eller lurer på noe annet med dette, så spør, send email, eller spør som kommentar.. Jeg skal alltid svare :)