En svært, svært dårlig ferie, del 2

Etter en heller dårlig start på ferien, fortsatte nå turen videre.
Etter det mislykkede oppholdet på Ios, fortsatte vi til Naxos, videre hadde vi tenkt oss til Paros.

Naxos var en stille og rolig øy i forhold til Ios. Her var det mer kultur, og mindre festing.
Det passet meg utmerket, jeg hadde fått nok av festing og drikking allerede den andre kvelden, vi var nå på vår tredje kveld, vi skulle drive rundt på de greske øyer i 14 dager, så var planen.

Allerede samme dag som vi ankom Naxos, begynte jeg å fryse.
Det var oppimot 40 grader, og jeg frøs!
Det ble verre og verre iløpet av kvelden.
Jeg husker jeg hakket tenner og hadde hønehud da vi spiste ute den kvelden.
Da jeg sa dette til min kjære reiseledsager, fikk jeg bare kjeft, jeg hadde med å ikke fryse når vi var på ferie på en så varm plass. Jeg kunne ikke være riktig i hodet som frøs, og jeg fikk bare ta meg sammen.
Jeg frøs nå uansett jeg.
Hadde jeg tenkt etter så hadde jeg jo skjønt at jeg hadde en kraftig feber.

Iløpet av natten ble jeg bare verre.
Jeg ble skikkelig dårlig.
Jeg fikk ikke puste.
Siden jeg er oppvokst med alvorlig astam så vet jeg godt hvordan det er å ikke få puste, og astamanfall er skikkelig fælt, og jeg vet godt hvordan det er å hå det.
Men av en eller annen grunn nå jeg har astmaanfall så har jeg sjelden feber, noe de reagerer på hver gang på sykehuset.
Nå hadde jeg høy feber, og dette kjentes ikke ut som et astamanfall.
Jeg ble veldig redd, selvfølgelig, å ikke få puste i seg selv skaper en enorm angst, men det å være på ferie, og samtidig på reise med en som virkelig ikke tålte at jeg ble syk..Ja det var en stor redsel i seg selv.

Jeg ble verre og verre, det kjentes som om lungene mins skrumpet for hver pust jeg tok.
Ved astma er det vanskelig å få pusten ut, nå var det vanskelig å få pusten både ut OG inn.
Jeg begynte å bli virkelig redd.
Og etter mye så smittet dette over på min kjære.
Jeg falt ofte bort og når jeg så meg i speilet ( noe som ikke var lett, for det flimret og danset foran øynene mine) så så jeg svett og likblek ut. Håret var gjennomvått..

Vi fikk eieren av herberget til å kjøre oss til sykehuset.
Trodde vi ihvertfall, men det viste seg at øya var for liten til å ha noe sykehus, det fantes bare en helsestasjon.
Og der tok de imot alle mulige slags rare ferieskader og lokale beboere.

De ga meg surstoff, masse av det, de pøste på.
Jeg ble ikke bedre.
De skjønte ikke hvorfor.
Jeg falt vekk hele tiden, så jeg ble liggende på akuttrommet deres.
Mellom våken og slumrende tilstand husker jeg svakt folk som ble brakt inn..Og noen ut.
En avrevet fing, et digert øre (vepsestikk og allergi) hjertestopp som endte med døden... Mer husker jeg ikke.
Menneskene som jobbet rundt meg og med meg var nervøse, jeg merket det, de visste ikke hva de skulle gjøre. Dette gjorde at jeg ble enda reddere, noe som igjen førte til enda dårlige respirasjon, jeg fikk totalt pusestopp noen ganger, men dt var ikke så mye de kunne gjøre.

Dagen etter ble jeg sendt med en slags ambulanse til den lokale flyplassen... Et lite skur, og inn et minpropellfly..
Det er den vesrte flyturen jeg noesinne har hatt.
Jeg satt med oksygenmaske og fly humpet verre enn verst.
Jeg trodde jeg skulle dø, ikke bare av lungeproblemer, men av selve flyturen også.

Vi skulle til Athen.
Jeg skrev i del 1 at vi må være forsiktige med å ønske oss noe, for det kan jo være vi får det.... Dette var en slik situasjon. Jeg haded alltid ønsket å dra til Athen, og hadde egentlig planer om å prøve å få oss dit... Men ikke sånn som dette.

Ambulansen stod og ventet og fraktet oss begge til et sykehus i Athen.
Sykehuset jeg var på kunne jeg egentlig skrevet et ehelt eget innlegg om, så tragisk var det og så mye er det å fortelle, men jeg skal korte det ned.

Sykehsuet er nedlagt idag, så vidt jeg vet, jeg husker ikke hva det heter, og ikke vil jeg husket det heller. Men ifølge en kamerat som faktisk er gresk og er lege så mener ihvertfall han at dette ikke finne lenger den dag i dag.
Sykehuset va delt inn i avdelinger, altså i forskjellige bygninger.
En bygning for barn, en for hjret-og lungelodelser, en for røntgen osv.
Og disse la inne i en skog med god avstand i mellom seg.
Eneste måten for pasienter å ta seg fram mellom bygningene var med en ambulanse som kjørte fram og tilbake, og virket som en slags taxi.
Denne taxiambulansen hadde ikke bakdør, og den hadde ikke seter til pasientene.

Utseendemessig var sykehuset svært forfallent.
Mange vinduer var knust, og strømledninger hang i laser og store knuter mellom bygningene, det så dkikkelig farlig ut, og ikke noe du venter av et sykehus i Athen.
Malingen var avflasset og vinduer som ikke var knust var så skitne at det nesten var umulig å se gjennom disse. Men dette var ikke på alle bygningene, men spesielt den kirurgiske avdelingen så sånn ut.
Dørene bar preg av å være for små for sengene, så mange steder var det store merker av senger som var presset gjennom dørene, så karmene faktisk var forevig blitt presset inn i veggen, slik at senge kunne komme gjennom.
Uteforbi sprang det store flokker med løshunder, og en god del skabbete katter.

Jeg kom til på hjerte- og lungeavdelingen.
Der delte jeg rom med en gresk dame som ikke kunne et fnugg engelsk, ikke så viktig det, egentlig, viktigere var det at hverken sykepleiere eller leger kunne eller ikke ville snakke engelsk.
Så jeg skjønte ikke NOE av hva som feilte meg eller hva som skulle bli gjort, hvor lenge jeg måtte bli osv..
En lege snakket engelsk, men han var der bare et par ganger i uken, og det var de jeg ble fortalt litt av hva som foregikk. Hvor mye jeg tok til meg av den kunnskapen er ikke mye, for jeg hadde gått inn i en alvorlig depresjon.

Det gjorde ikke ting bedre at sykehus i sør europa ikke fungerer på samme måte som hjemme med full pleie, mat osv... Her var det de nærmeste som skulle ta seg av pasientene, personalet på syklehuset skulle bare gi medisiner.
Det som var så tragisk oppi dette var jo at min kjære var sur og lei, og ville heller være på ferie enn å komme med mat til meg, eller lesestoff..Eller bare gi meg selskap.
Så der lå jeg, mer ensom enn jeg noen gang hadde vært, sulten og deprimert og uten noe å ta seg til, igen å snakke med, og heller ikke vite hva som feilte meg, om jeg ble frisk, når jeg ville kunne reise hjem..OM jeg kom meg hjem.
Jeg fikk mat en gang til dagen av sykehuset, men det var totalt uspiselig, jeg er sikker på at om jeg hadde spist det så hadde jeg fått prøblemer med magen i tilegg.
Så mat fikk jeg av og til at min kjære når han kom, en gang i blandt.
Jeg var også så heldig å få noe lesestoff av ham, problemet var at han hadde ikke sjekket om de var på engelsk, noe de ikke var... SÅ der lå jeg og prøvde å lære meg gresk da, gresk er ikke lett, men bildene var fine nok de.

To episoder vil jeg fortelle om fra oppholdet.
Den ene var når jeg skulle ta røntgen.
Jeg ble hentet av taxiambulansen, uten dør og uten seter.
Og med så enorme pusteproblemer at jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle komme meg inn i bilen.
Ambulansemannen kom for å gi meg en hjelpende hånd..Med røyken i munnen.
Vell inne dro han fram røykpakken og spurte om jeg ville ha en.
Jeg ble helt forskrekket, hadde jeg røykt så er jeg sikker på at jeg hadde død.
Inne på røntgen var det flere dører som ikke hadde passet til sengene, så flere steder var der sprekker i veggene, og inn til røntgen var det bliott saget ut hull som passet til sengene.
Men jeg tok røntgen stod både røntgenlege og ambulansemannen og røyket ved siden av meg mens de tok bilder/røntgen.

En annen gang våknet jeg av at en sykepleiere tok blodprøve av meg, det var sikkert letter å gjøre det når jeg sov, så de slapp å snakke med meg..
Enn annen gang som blir litts samme situasjon..
Jeg satt på terrassen (det var en terrasse rett utfor rommet, en stor felles perrong, som alle rømmene førte ut mot...Og siden dørene ut hit alltid stod oppe, så fløy det ofte duer inn på rommene, og katter og hunder løp fritt inn og ut..Flott på en lungeavdeling med astma og allergi) og de kunne tydeligvis ikke finne meg, selvom jeg hadde oksygenmaske på og slangen var koblet i veggen, så kom ingen på å sjekke om jeg satt ute, det var jo bare til å følge slangen.
Da jeg kom inn var hele avdelingen på styr, jeg ble fanget inn og kastet opp i sengen og det ble ganske brutalt satt en sprøyte i rompen min.
Etter det ble jeg helt døsig og slapp og husker ikke så mye.
Jeg fikk senere vite at de trodde jeg hadde stukket av, og de måtte gi meg beroligende.
De så nok på meg som en slags lungelidendepsykiatriskpasient...

Gjensidige som var mitt forsikringsselskap nektet å hjelpe... Selv om den ene legen sa at jeg måtte komme meg hjem så fort som mulig etter at lungene var noenlunde stabiliserte, pga den psykiske påkjenningen. de ville ikke høre på ham.
Jeg hadde vist full lungekollaps.
Jeg ble proppet ab antibiotika og kortison, skikkelig elefantdose fikk jeg vite,de ville bare ha meg ut og hjem, så jeg så ut som en opphovnet elefant.
Men gjensidige nektet.
Gjensidige, gjestridige... Har jeg også hørt.
Min kjære gikk til den norkse ambasaden, og på deres regning ble vi sendt hjem....Etter 9 dager i Hellas.
Nesten 7 dager på sykehus, mange minner, fæle minner fikk jeg med meg.

Parthenon som jeg mest av alt hadde lyst til å oppleve i Ahten og hele grunnen til at jeg ville til Athen, fikk jeg aldri sett. Jeg ELSKER gresk mytologi og gresk historie og er veeeldig over middels interessert i kultur.
Jeg så Parthenon fra flyvinduet... Da gråt jeg, jeg hulket. Jeg fikk et skikkelig dult i siden av min kjære, som ba meg ta meg sammen, alle så på oss.

Det var den ferien.
Jeg kunne skrevet så uendelig mye mer, men det ble for langt som det ble. Så jeg lot det bli med det.
Jeg kommer til å lage et innlegg i moregn om hva som skjedde da jeg kom hjem.
Det kommer ikke til å bli langt, men det er faktisk litt interessant, faktisk. I ettertid kan jeg si det, da var det jo en tragisk del av den heller så tragiske farsesuppen jeg hadde rotet meg borti. Men sånn var det, idag ser jeg at dette er en kanskej spennende historie å lese.
Og endelig har jeg lyst til å reise til Hellas igjen, til Athen, men det har tatt noen år altså.
Det er 11 år siden jeg var der nå.



Del 1