(Neders er det en del nyttige linker som omhandler temaet, innlegg jeg har skrevet før):::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::
Hele barndommen, og hele ungdomstiden, slet jeg med tanker, følelser og også handlinger som følge av dette.
Jeg klarte aldri tilpasse meg, livet, vil jeg si.
Jeg hørte ikke hjemme.
Alle andre rundt meg sang i dur, mens jeg sang i mol, og når jeg endelig sang i dur.. Så sang andre i mol.
Jeg skjønte aldri hvorfor?
Hvorfor kunne jeg ikke føle at jeg hørte hjemme?
Hvorfor kunne jeg ikke føle glede ved å vær sammen med andre, og hvorfor måtte det å være sammen med andre få meg til å føle meg så beklemt?
Det va som om jeg manglet noen koder, som alle andre hadde, og som trengtes ikke bare blandt andre, men i det hele tatt.
Jeg følte meg isolert i en bobble, hvor ingenting virkelig nådde inn, og jeg nådde heller aldri skikkelig ut.
Når jeg ser tilbake på oppveksten min, og meg som ung voksen, så ser jeg tydelig at jeg trengte hjelp.
Men hvordan ken en få hjelp når en selv ikke vet at en trenger det?
Jeg trodde jeg var sånn som person.
DET var min personlighet, mørk og dyster.
Men jeg er ikke sånn.
Jeg er fjollete og livlig, langt ifra den personen jeg trodde jeg var.
Jeg snakket aldri med noen om dette.
Det ble aldri snakket om hjemme.
Det var ingen info om dette på skolen, aldri.
Men det ble snakket om, hvisket om... De galne.
De som var innesperret, de som var gal, de det hadde rablet for, de som ikke var som andre.
Hadde det bar vært noe info, noe informasjon overhodet på skolene jeg gikk på.
Hadde vi lært og blitt fortalt om disse tingene, så hadde jeg gjerne skjønt tidligere at jeg trengte hjelp.
Jeg trengte å lufte tankene mine, uten å bli sett rart på, ja, jeg trengte faktisk også medisinering.
Men ingenting av dette visste jeg, og sannsynligvis ikke andre rundt meg heller.
Jeg syns det er ganske så alvorlig at det ikke blir satt fokus på dette i oppveksten.
Tenk på alle de andre som kunne fått hjelp tidligere, før det utviklet seg til å bli så veldig alvorlig, før de ble selvskadere.. Før de tok selvmord.
Det er ikke lett å strekke ut en hånd å be om hjelp, når vi ikke vet selv at vi trenger hjelp.
Jeg skjønte først i 20års alderen at alt ikke var som det skulle.
Og det skjønte jeg etter å ha snakket med ei godt voksen dame, som selv hadde problemer og som gikk til psykolog.
Aldri før hadde tanken slått meg, fordi jeg hadde aldri drømt om at det jeg følte på var angst og depresjon.
Nei, jeg var sånn jeg. Jeg hadde jo alltid trodd det.
Etter det fant jeg ut, på egenhånd at jeg skulle oppsøke psykolog.
Og ballen rullet, det tok tid å komme inn til psykolog.
Jeg måtte gå gjennom fastlegen min, og han spurte om jeg ikke ville snakke med ham heller.
Hvorfor skulle jeg det? Nei, han tenkte at jeg ikke skulle få et slikt stempel på meg.. Hva for et stempel??
Da jeg fortalte om planene mine til min mor, så reagerte hun anderledes enn jeg hadde ventet, hun var jo den som alltid hadde støttet meg, gjennom tykt og tynt.
Hun ble forferdet!
Hun sa at jeg ikke måtte snakke om dette til noen, og aller minst nevne det til resten av familien.
Jeg reagerte med sinne, jeg kokte innvendig.
HVORFOR?!
Nei huff, andre kunnejo tro at jeg var gal....
Siden den dagen har jeg alltid kjempet for meg selv, for andre som lider av psykiske problemer.
Jeg er åpen, jeg er ærlig, blodærlig.
Jeg snakker åpent om det og legger ikke skjul på noe når det gjelder mine psykiske problemer.
Det er ikke noe å skjuile, det er ikke jeg som må tilpasse meg omverden lenger, det er andre som må akseptere at vi ikke alle kan være like.
Mennesker må akseptere at det finnes problemer som ikke kan syns på kroppen, men som kan være vell så vonde som kroppslige smerter, om ikke verre.
Nettopp pga andre menneskers reaksjoner.
Noen vil ikke snakke om sine psykiske problemer, mye pga at de ikke ønsker å blir stemplet, de vil bli akseptert og sett på som alle andre.
Det må de få lov til, det er ikke lett å stå opp og snakke høyt om disse tingene, ihvertfall ikke i begynnelsen, en må regne med, en må ALLTID regne med at noen ser rart på deg, og at andre snakker om deg bak ryggen din.
Men det er greit, så lenge det gjelder meg selv.
Jeg snakker høyt om det, jeg deler, jeg deler det meste, og jeg forklarer, jeg VIL at mennesker skal se meg, for den jeg er, ikke for den masken jeg kan ta på meg om jeg vil.
Da gjør jeg ikke noe annet enn å akseptere livet som det var da jeg vokste opp.
I skjul.
I vår moderne verden, er det dessverre enda tabubelagt, det å ha psykiske lidelser.
Ikke så mye nå som før selvfølgelig, men enda lider mange under dette.
Og de har lidd nok.
_______________________________________________
Jeg har skrevet endel blogginnlegg om omhandler disse tingene, jeg legger ved link til dem..
Ellers alle krampeangsanfallinnlegg, det er mye bra informasjon i dem;
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er veldig kjekt med kommentarer, men legger du inn en melding som er virkelig stygg, så vil den bli slettet.