Jeg våkner hvert øyeblikk...

.. Det er slik det føles.

Jeg holder på å våkne fra en dvale.

Jeg har slumret, jeg har vært fraværende, men nå våkner jeg.. Hvert øyeblikk.

Jeg kjenner det i kroppen, jeg kjenner det i hodet, jeg har jo vært her så mange ganger før.

Men denne gangen varte det så lenge, denne gangen satt det dypt.

Mange ganger denne høsten har jeg vært nær ved å våkne, men som en druknende som ikke finner veien opp til overflaten, har jeg kavet meg gjennom tanker og følelser, for så å bli trukket ned igjen, eller inn i meg selv blir det vel.

Men nå, nå våkner jeg.

Jeg kjenner meg mer skjerpet enn på lenge, jeg kjenner at smilet nå er ekte, ikke en påklistret grimase som det har vært en stund nå, jeg kjenner jeg er her, tilstedet i min egen kropp, i mitt eget hode.

Jeg er her, jeg er ikke ute å svever i tanker og følelser, i et virvar, et rot av kaos og angst.

Jeg er jo her.

Men samtidig ikke.

Jeg våkner snart, men ikke helt enda.

Jeg holder fortsatt på å slite opp øynene, men jeg må ha sovet lenge, for de sitter godt lukket, som et slør, som en beskyttelse mot alt og alle rundt.

Men jeg våkner straks.

Jeg håper bare at jeg ikke blir for morgengretten, men kjenner jeg meg rett så vil jeg nok være det en stund, jeg har jo så mye å ta igjen, så mye tid som har gått fra meg. Så mye jeg må ta innover meg.

Men det skal gå greit, jeg er ikke morgengretten i evigheten.

Det er deilig, det er befriende å endelig våkne fra denne dvalen, som depresjonen er.

Å krype ut fra denne klamme kokkogen, ut i fri luft, å endelig kunne puste fritt, det skal bli fint.

Hele livet blir satt på vent, men samtidig ikke, verden venter ikke, det har jeg lært før.

Men nå er jeg snart her, for jeg våkner hvert øyeblikk nå.